På nattbordet

Bildekilde: Bokelskere

Akkurat nå har jeg faktisk bare ei bok på nattbordet, og det har omtrent aldri skjedd før. Men det er fordi jeg bare vil konsentere meg om denne ene boka! Alle andre forstyrrelser, deriblant andre bøker, skal lukes vekk, slik at jeg bare kan kose meg. Forfatteren er sjølsagt en av mine favoritter, nemlig selveste Margaret Atwood. Og boka, det er Gileads døtre. Og her er litt fra begynnelsen av boka:

På skolen var det rosa til vår og sommer, mørklilla til høst og vinter og hvitt til spesielle anledninger: søndag og fest. Armene tildekket, håret tildekket, knelange skjørt før man var fem og ikke mer enn to tommer over ankelen etter det, for menns begjær var noe fryktelig, og dette begjæret måtte tøyles. Manneøynene som bestandig flakket hit og dit som øynene til tigre, disse søkende øynene, måtte vernes mot den lokkende og blendende kraften vi hadde - i våre veldreide eller magre eller tykke bein, i våre yndige eller knudrete eller pølsetrinne armer, i våre kviser eller ferskenhud, i våre blanke, flokete krøller eller strittende bust eller pistrete tynne fletter, det spilte ingen rolle. Uansett fasong og trekk var vi snarer og lokkemidler enten vi ville eller ikke, vi var den uskyldige og uklanderlige årsak som i kraft av selve vår natur kunne gjøre menn så beruset av lyst at de vaklet og falt og stupte over kanten - Kanten av hva? undret vi. Var det som et stup? - og styrtet ned i flammene, som en ball av brennende svovel slynget av den vrede Guds hånd. Vi var voktere av en uvurderlig skatt som vi bar usynlig inni oss; vi var dyrebare blomster som måtte dyrkes trygt i drivhus, ellers ville vi bli overfalt, kronbladene våre revet av og skatten vår stjålet, og vi ville bli flerret i stykker og trampet ned av de rovgriske mennene som kunne luske bak alle hjørner, der ute i den store, nådeløse, syndefulle verden.

    Det var sånne ting Tante Vidala med den rennende nesen fortalte oss på skolen mens vi broderte lommetørklær og fotskamler og innrammede bilder med halve korssting: blomster i vase, frukt på fat var yndlingsmønstrene. Men Tante Estée, som var den lærerinnen vi likte best, sa at Tante Vidala overdrev og at det ikke var noen grunn til å skremme vettet av oss, siden det å vekke en sånn aversjon kunne ha negativ innvirkning på vår fremtidige ekteskapelige lykke.

    "Ikke alle menn er sånn, piker," sa hun trøstende. "De beste blant dem har en fremragende karakter. Noen av dem har anstendig selvbeherskelse. Og når dere først er gift, vil det fortone seg helt annerledes for dere og ikke særlig skremmende i det hele tatt." Ikke fordi hun visste noe om det, for Tantene var ikke gift; det hadde de ikke lov til. Det var derfor de fikk ha skrivingen og bøkene. 

    "Vi og fedrene og mødrene deres vil gjøre et godt valg av ektemenn til dere når den tid kommer," sa Tante Estée. "Så det er ikke noe å være redd for. Bare lær det dere skal og stol på at deres foresatte gjør det som er best for dere, så kommer alt til å gå som det skal. Jeg skal be for det."

    Men til tross for Tante Estées vennlige smil og smilehull var det Tante Vidalas versjon som festet seg. Den dukket opp i marerittene mine: drivhuset som ble knust, før rivingen og spjæringen og de trampende hovene, med rosa, hvite og mørklilla rester av meg selv spredt utover bakken. Jeg fryktet tanken på å bli eldre - gammel nok til å bli gift. Jeg hadde ingen tro på Tantenes kloke valg: Jeg var redd for å ende med å bli gift med en ildfull grabukk.

Utdraget er henta fra side 17-19 av den innbundne utgaven av Gileads døtre, til norsk i 2019 ved Inger Gjelsvik og Bjørn Alex Herrman. Og nå skal jeg lese mer.