Kort & godt: Leselyst

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i sommer leste jeg Boken - en hyllest av tyske Burkhard Spinnen (f. 1956). Det var ei bok som ikke traff meg så godt, rett og slett fordi det var for stor avstand mellom Spinnen som leser og meg som leser. Jeg hadde ikke alle de tyske 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallsreferansene inne, og er heller ikke prega av å være en noe alderdommelig mannlig leser med stor interesse for seilskuter. Etter å ha lest Spinnens bok fra 2016, gikk jeg derfor i gang med Tone Selboes (f. 1959) Leselyst. Om bøker, liv og litteratur fra 2018.

Sjøl om Selboe og Spinnen er nokså jevngamle, og utgivelsene deres handler om mye av det samme, nemlig å lese og å leve med litteratur, og i tillegg er utgitt ganske tett på hverandre, er bøkene samtidig svært forskjellige. Og hovedårsaken til det, er at de to er svært ulike lesere, som igjen er hjemla i hver sin distinkt forskjellige kulturkrets. Men der Spinnens krets var ukjent for meg, kjenner jeg meg svært godt igjen i omtrent alt Selboe skriver om. Hun bruker de litterære eksemplene jeg kjenner til, de tekstreferansene jeg kan henge med på, og hun går i dialog med verker jeg også har lest og har et inderlig forhold til. Hvilken forskjell det gjør!

Videre er Selboes verk ikke ei praktbok, slik Spinnens utgir seg for å være. Her er det ingen illustrasjoner, og det savnes heller ikke - det er kun tekst, god tekst. Gjennom trettisju korte kapitler, som er tydelig avgrensa og likevel henger sammen, og som er nesten for små essay å regne, beveger Selboe seg over de fleste aspekter som er viktige for en leser: hvordan vi møter og bruker bøker, hvordan vi trenger bøker, hvordan ulik litteratur treffer oss i ulike faser av livet, hovedpersoner, berøringspunkter, lesesituasjonen, tematikk, gjenlesing, biblioteket, systemer, leselister og så videre. Hun behandler temaene og leserne med klokskap og varme, reiser relevante spørsmål og innbyr til ettertanke rundt egen og andres praksis.

Det jeg liker ekstra godt med Selboes utgivelse, er at det er en så tydelig sammenheng mellom alle tekstene og eksemplene hun bruker. Vi leser og vokser med Selboe som leser, og gjennom hennes lesninger, opplever vi at perspektivet utvides og at bøker og tekster åpnes. Vi får komme tett på Selboe som leser uten at det blir klamt eller privat, og fordi hun benytter tilbakevendende eksempler, kommer vi også tett på noen av verkene hun skriver om. Spinnen hadde også noe av denne kontinuiteten i sin bok, men der han var mer springende, er Selboe mer gjennomført. 

Noen av forfatterne hun skriver om i boka, er de samme hun har lest, studert, undervist i og skrevet om som professor i allmenn litteraturvitenskap: Karin Boye, Gustave Flaubert, Cora Sandel, Dante, Inger Hagerup, Marcel Proust, Karen Blixen, Goethe, Amalie Skram, William Shakespeare, Virginia Woolf med mange flere. Men i stedet for at dette blir tilfeldig og flau "namedropping", finner Selboe forbindelser og tematiske tråder, hun sammenligner, viser fram kontraster, trekker linjer framover og bakover og ikke minst til sitt eget liv. Det gjør at en ser forfatterne og verkene i et litt annet lys, og det synes jeg er fint. 

Selboe er veldig konkret når hun kommer med eksempler, hun siterer tekster og hun skildrer hele lesesituasjoner slik at det er lett for leseren å henge med. Det er levende og tydelig, uten å være for detaljert. Språket er rolig, noe tilbaketrukket, men verken kjølig eller arrogant. Selboe er svært kunnskapsrik og presis. Hun skriver varmt og balansert, men aldri hektisk eller masete. Det gjør at jeg ikke stresser med lesinga, jeg bare koser meg, og bruker lang tid på å bli ferdig med boka. Jeg blir begeistra og imponert over kunnskapene til Selboe, og den store oversikta hun har over litteraturfeltet. Og jeg nyter å være i det samme landskapet og i de samme tankene som henne. Hele tida merker jeg entusiasmen hennes mens jeg leser, men enda mer merker jeg kjærligheten hennes for litteratur. 

Leselyst er ei lita bok om å leve og å lese, og om å leve med litteratur. Boka viser godt fram at et slikt liv også er en livsstil. Både livsstilen og boka anbefales varmt.

Kort & godt: Boken - en hyllest

Bildekilde: Bokelskere

I den romslige ulesthylla mi har det over lengre tid stått ei lita rød bok ved navn Boken - en hyllest, skrevet av den tyske forfatteren Burkhard Spinnen (f. 1956). Boka kom på tysk i 2016, og blei oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946) i 2018. Den utgir seg for å være ei praktbok, med lesebånd, illustrasjoner og god sats, men det er den egentlig ikke. Dette er langt ifra ei bok en viser fram annet enn til spesielt interesserte - og den er i tillegg såpass lita at den fort blir glemt.

Forfatterens prosjekt er svært sympatisk, gjennomtenkt og godt: Boken - en hyllest gir leseren en helhetlig gjennomgang av hvorfor og på hvilke måter bøker er viktig, hvordan vi lever med bøker, hvor vi finner dem, hvordan vi ordner dem, hvordan vi behandler dem, hva de har betydd for oss før, hva de betyr for oss nå, og hva de kommer til å bety for oss i nær framtid. Forfatteren framhever den fysiske bokas kvaliteter, dens historie og hvordan den på ulike måter preger oss, fra vi ser den på biblioteket eller i bokhandelen og tar den med hjem, til den på forskjellige måter glir ut av våre liv. 

På Spinnens skrivetidspunkt mente mange at bøker, slik vi har kjent dem i flere hundre år, var på vei ut som medie. For godt. De kom til å bli gradvis fortrengt av digitale alternativer, og deretter forsvinne helt. Nå veit vi jo at det ikke stemmer - heldigvis! Men i stedet for å angripe dette utsagnet, velger Spinnen å fokusere på hvorfor han er så glad i bøker. Det gjør han gjennom mer enn førti korte tekster som hver på sin måte belyser hvordan det er å leve med bøker og ha et varig forhold til litteratur.

Hvorvidt det var en klok strategi å ære den fysiske boka eller ikke, i kamp med de mange multimediale alternativene, og attpåtil gjøre det i bokform, slik at de som trenger det mest, får vite minst, skal jeg ikke uttale meg om. Jeg forholder meg kun til boka jeg har lest som bok, ikke som et politisk innlegg eller et ideologisk blaff, sjøl om det er vanskelig å se bort ifra særlig ideologi denne gangen. 

Boka er tidvis sjarmerende, av og til småmorsom, den er veldig gjenkjennelig og ganske så sjølsagt for de fleste som eier mer enn tjue romaner. Det var derfor ikke noe særlig å lære eller bryne seg på her, og ingen nye tanker om lesing og litteratur. Boka er også formulert av en svært omstendelig tysker med sans for egen lesehistorie og innehar naturlig nok mange tyske eksempler, noe som gjør den universelle appellen ved prosjektet litt mindre universell. Samtidig er det vanskelig å skrive om bøker og lesing uten å bruke egne eksempler - lesing og litteratur er et felt der det er krevende å være objektiv. Men det er nokså langt fra min norske nittitallsoppvekst til hans tyske sekstitallsoppvekst, der ei bok om seilskuter var det gjeveste. Av og til er det såpass store sprik at eksemplene ikke fungerer særlig godt.

Bortsett fra disse litt traurige eksemplene og tidvis tung tekst, et leserliv som er svært hjemla i et mannlig og middelaldrende blikk og ikke så veldig åpent for andre blikk, er dette en fin utgivelse. De stemningsfulle, detaljerte og av og til humoristiske illustrasjonene til Line Hoven (f. 1977) bryter opp teksten på en god måte og er for meg enda finere enn Spinnens kapitler. Men hvorvidt Boken - en hyllest har fungert som tiltenkt, og blitt tatt på alvor som et innlegg i debatten om papirbøker og e-bøker, er jeg ganske så usikker på.