Alle dagers ende

Bildekilde: Bokelskere

Fem ganger må hun dø. Hun, som er bokas hovedperson, har på ingen måte noe vern. Forfatteren, hennes skaper, lar henne dø. Fem ganger. En kan ikke unngå å bli rysta av noe så brutalt. Skildringene av den ubarmhjertige døden. Pusten som stilner. De siste krampetrekningene. Vissheten hos leseren om at nå er alt over, hjertet har slutta å slå, hun fins ikke mer. Hvordan skal vi kunne gå videre, lese videre? Hvordan kan historia fortsette når hun er så ettertrykkelig død?

Men samtidig: Forfatteren lar henne også gjenoppstå. Fire ganger. Fire ganger spoler vi bakover, revurderer, noen detaljer endres, et valg gjøres om, en tilfeldighet uteblir. Og plutselig kan vi høre hjerteslagene, kjenne pulsen, vi ser at hun trekker pusten, åpner øya. Slik kan livet fortsette, slik kan hun leve videre, slik kan forfatteren fortelle videre.

Hovedpersonen vår er kvinne og av jødisk familie. Navnet er uviktig og forblir uskrevet fram til slutten av boka. Slik legges heller ingen føringer. Da jeg begynte å lese opplevde jeg det som rart, etter endt lesing vurderer jeg det som klokt. Hovedpersonen blir født rundt århundreskiftet og lever, med disse fire gjenopplivingene, gjennom størsteparten av 1900-tallet. Hun er vår førstehåndskilde til de store politiske og sosiale omveltningene som preger Europa gjennom krigstid og gjennoppbygging. Livet hennes og vår nære historie går hand i hand. Komposisjonen i boka følger handlinga: Romanen består av fem hoveddeler, kalt bøker, og mellom hver bok, ligger et intermezzo. Det er der forfatteren griper inn og endrer død til liv.

Det er aldeles mesterlig hvordan form og innhold glir sammen og utgjør en enhet. Boka er så stram og presis, skildringene så detaljerte, det er nesten så en må holde pusten gjennom enkelte avsnitt. Men gjør det noe at vi veit at hun kommer til å dø? For det står allerede bakpå boka og er en vesentlig del av handlinga og bokas originalitet. Jeg trodde det var dumt at det blei avslørt så tidlig, men nei, det gjør ingenting. Forfatter Jenny Erpenbeck (f. 1967) skriver så sitrende godt at det ikke har noe å si hva vi veit og ikke. Hun har en suveren sans for spenningsoppbygning og makter å balansere ytre og indre spenning. Leseren kan ikke la være å interessere seg for det som skjer underveis, og i tillegg venter vi på døden, som kan komme når som helst.

Jeg vil ikke avsløre stort mer om det handlingsmessige - da må du rett og slett lese Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018) sjøl. Og det er den verdt. Alle dagers ende er en kraftfull og poetisk roman, med nådeløse skildringer. Jeg blei dratt inn i historia umiddelbart og snappa etter pusten under første kapittel. Skildringene av det vesle barnet, og mora, den stumt sørgende mora på krakken i gangen, traff som ei nål rett i mammahjertet, og jeg kunne ikke la være å se bort på mitt eget sovende spedbarn bare for å sjekke at det fortsatt var pust. Så utsatte og sårbare vi er, alle sammen. Og så utrolig presist Erpenbeck fanger denne sårbarheten, og ensomheten, fortvilelsen, angsten.  

Bildekilde: Boktanker

Romanen kunne fort vært en kakofoni. Persongalleriet er stort, og vi følger menneskene i tredjeperson. Erpenbeck veksler ofte mellom hvem hun følger, men hun vender tilbake til samme hendelse og ser den fra flere synsvinkler, slik at det store bildet stadig blir mer tydelig for oss som leser. Erpenbeck er såpass tydelig i disse skiftene at det aldri blir uoversiktlig - hun skriver faren, moren, fetteren, bestemoren og så videre så vi veit hvem vi leser om. Og etter hovedpersonens død, gjør forfatteren noe vågalt: Hun avslutter skjebnene til de øvrige i historia også, med å gi dem deres død. Hun lukker dermed beretninga, slekta, livet, før hun i intermezzoet åpner opp. Mønsteret er repetitivt, rytmisk.

Min eneste innvending til romanen er bok tre. Første og andre bok gikk unna som bare det, jeg var som forheksa. I bok tre opplevde jeg et brudd. Der skal vi til ei kaotisk tid der ideologiene henger tungt over hovedpersonen, ja, hele Europa, og hvor en ikke veit hvem en kan stole på, hvis noen, og hvordan det en skriver vil kunne tolkes etterpå. Det var noen forvirrende avsnitt, men det var kanskje meninga? Jeg kjente også på følelsen av avmakt og resignasjon, behovet for å komme bort uten å se en utvei, å være innesperra og kun ha døden som alternativ. Kanskje mine egne følelser, innlevelsen i og sympatien med hovedpersonen, gjorde at lesinga blei litt mer hakkete. Like fullt leste jeg ei bok og ett intermezzo hver kveld, jeg måtte videre, og jeg visste jo at dette ikke var den egentlige slutten. 

Problematikken omkring verdenskrigene og særlig den siste, står naturligvis mye sterkere i Tyskland, og sannsynligvis også hos eldre lesere. Slik forstår jeg bokas massive suksess i hjemlandet, der dette stadig behandles og diskuteres. Erpenbeck språkliggjør frykten, behovet for fortielse, og skildrer overbevisende hvordan tiåra kan ha utspilt seg for en jødisk familie, som mot alle odds makta å skjule at de var jøder. Også etterspillet får plass her. For meg, som er født på 1980-tallet i Norge, og har vokst opp med krigen som noe langt der borte i gamledager, blir dette mindre nært enn familieskildringene i de to første bøkene, sjøl om avstanden i tid er større. Men jeg ville ikke vært foruten det politiske aspektet i romanen. 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne romanen må være svært solid oversatt av Ute Neumann (f. 1972). Så blei hun også nominert til Kritikerprisen for innsatsen! For min egen del må jeg presisere at Erpenbeck er en av få tyske forfattere jeg har lest. Tysk er et spennede språkområde, med helt andre impulser enn det britiske, og jeg vil gjerne lese mer. Men hang til det britiske forpurrer stadig vekk slike planer. Derfor har jeg allerede bestilt den andre romanen av Erpenbeck som foreligger på norsk, Går, gikk, har gått, og håper det vil snu den anglofile trenden.

Til slutt kan jeg ikke la være å sammenligne Alle dagers ende med Liv etter liv (på norsk i 2014) av den britiske forfatteren Kate Atkinson (f. 1951). Forfatterne har samme idé, nemlig å ta livet av hovedpersonen flere ganger i løpet av romanen, og de har lagt boka til omtrent samme epoke. I Alle dagers ende blir babyen født i 1902, Ursula Todd i Liv etter liv blir født i 1910. Og begge forfatterne kretser rundt andre verdenskrig. Men der stopper også likhetene. Erpenbecks hovedperson overlever med nød og neppe, Atkinsons forsøker aktivt å hindre krigen. Og der Erpenbecks hovedperson dør fem ganger, har jeg ikke tall på hvor mange ganger Ursula Todd dør. Og hun begynner på nytt hver gang. Det er et spennende grep de benytter, og jeg kunne mer enn gjerne tenke meg å lese en tredje versjon også. 

For de av dere som har lest Erpenbeck, må jeg bare slutte meg til jubelkoret, og for de av dere som ikke har lest, kan jeg absolutt anbefale å lese. Dette var en uhyre kompleks, sterk og presis roman med et nydelig språk, som i tillegg var godt fortalt og godt uttenkt. Jeg har fått en ny forfatter å følge med på.

Krimfri påskelektyre

Det er forsatt ei stund igjen til påske, men mange bokelskere liker å planlegge ferielesinga i god tid i forveien, uansett om det blir bypåske, fjellpåske, hyttepåske, sydenpåske eller jobbpåske. Og sjøl om et stort flertall nordmenn setter pris på å drukne seg med påskekrim i ti dager til ende både i bokform, på tv og kino, i blader, på radio, gjennom spill, på nett, melkekartongen og i kryssordet, er det også noen som foretrekker å holde seg til annen litteratur. Her kommer derfor noen alternativer til den påskeglade bokelskeren som vil ha krimfri ferie.

Tarjei Vesaas - Isslottet

Ei nydelig og følsom roman om de unge jentene Siss og Unn, om vennskapet som vokser fram dem i mellom og om hva som skjer når en av dem en dag plutselig er borte. Hvordan møte hverdagen aleine? Hvordan leve videre uten å vite? Spenninga dirrer i teksten etter hvert som de sirkler den bortkomne inn. Varmt og sterkt skrevet i et stilsikkert, knapt språk, med mye symbolikk og mange assosiasjonsmuligheter. Ei bok en kan lese mange, mange ganger, og som passer ekstra godt i påska, når vinter blir vår, snøen smelter og isen slipper sitt strenge tak. Boka er trist, men gir ro.  

Solveig Aareskjold - Valkyrjesong

I ei rekke stilige, kloke og poengterte essays går Solveig Aareskjold den norrøne kulturen nærmere etter i sømmene. Hun belyser enkeltelementer, som vold, kvinners stand og ære, og setter disse opp mot moderne verdier, filmer, bøker eller allmenne ideer. Aareskjold er humoristisk på en lun måte, og hun har en grunnleggende respekt for vikingene som smitter over. Ei ypperlig bok å lese i mens du tilbereder påskelam og venter på gjestene. Tekstene er korte og tilgjengelige, innholdet er informativt og opplysende.

Honoré de Balzac - Far Goriot

Etter at påskelammet er fortært, kan det være godt å sette seg ned med ei anna bok. Om en ønsker å være litt inspirert av påska reint tematisk, kan en se nærmere på dette med offer, synd, skyld og skam. Vi befinner oss på et lurvete pensjonat i Paris, der den gamle mannen far Goriot holder til. Sett gjennom den unge Eugène, jusstudenten som også bor på pensjonatet, er den gamle et null. Men underlige lyder får den unge til å smugkikke inn gjennom nøkkelhullet en sein kveld. Og det han får se, skal komme til å endre leserens oppfatning av far Goriot for alltid. Romanen er velskrevet og velkomponert, alt henger sammen og alt løser seg til slutt. 

A. S. Byatt - Besettelse

Om en derimot ikke har så mange påskegjester og heller ønsker seg ro og fred til å dykke ned i ei lengre bok, kan Besettelse anbefales. Boka er som en lang, god drøm, en virvlende, spennende, romantisk drøm, der den veksler mellom nåtid og fortid og lar leseren gå på oppdagelsesferd i gamle hemmeligheter sammen med hovedpersonene. Byatt er en mester med øye for detaljer, og hun skildrer natur og gjenstander, mennesker og psyke med imponerende presisjon og stor følsomhet. Hun er mer krevende enn Balzac, men gir også mye mer tilbake. En nydelig leseropplevelse! 

Sigmund Løvåsen - Mamsell Iversen

Mens en jobber med å klekke ut gode gjemmesteder for årets påskeegg og kanskje lager til ei lita hinderløype, ei skattejakt eller et finurlig lappesystem for de små for å få moroa til å vare lenger, kan det være kjekt å ha noe å more seg med for sin egen del også. I så fall anbefaler jeg Mamsell Iversen, ei original bok om ei original dame. Alt bråket begynner den dagen Pauline Lindstad blir funnet drept i moltemyra. Hvem står bak ugjerninga, og hvordan henger det hele sammen? Det er ikke mye fart i lensmannen på stedet, så Mamsell blir nødt til å ta saken i egne hender. Den vesle romanen er ei herlig bok med masse språklig kraft, stilige skildringer og spesielle løsninger. Ei kriminalbok som ikke er ei kriminalbok!

Kate Atkinson - Liv etter liv

For lesere som vil ha et roligere tempo og mindre humor, og som kunne tenke seg å fordjupe seg i én idé, gjentatte handlinger og bestemte strukturer, er Liv etter liv et godt startsted. Jeg er svært fascinert av grunnideen i boka - hvem er ikke det? For, spør Kate Atkinson, hva om vi kan leve flere ganger? Hva om vi får flerfoldige muligheter, hva om vi kan leve livet til det blir slik vi ønsker? Slik er det nemlig for Ursula Todd, bokas hovedperson. Hver gang hun dør, vender hun tilbake til start, til fødselen, til vinterdagen i 1910 med det store snøfallet. Etter hvert begynner hun å huske fra liv til liv, og hun forsøker å finne ut av sin funksjon. Hva er det meninga at hun skal gjøre, få til, oppnå? Til slutt lager hun en plan som hun følger til punkt og prikke. Boka er bygd over et spennende tankeeksperiment og er vel verdt lesetida. 

Dette er altså mine forslag, hva er dine? Eller har du lagt påskekabalen allerede? Uansett om du velger krim eller ikke, håper jeg du finner fram til noen gode titler, slik at du sitter igjen med solide leseropplevelser. Og hvem veit, kanskje det er helt passelig med lesepåske i år. Godt bokvalg!

Vårlesing

Våren er her, sjøl om den gjemmer seg bak lette snøflak og glatte bakker. Det er ofte om kvelden det kommer, vi ser snøvrimmelen i det beskjedne lyset fra gatelyktene nede på veien, og morgenen etter er det et rolig dekke over verden. På plattinga utafor huset er alt hvitt og stille, uten avslørende fotspor. På baksida av huset ser vi merker etter potene til en katt. I løpet av dagen smelter snølaget i solskinnet, og det drypper lystig i takrennene. I gata blir snøen til slaps. Så går sola ned, det fryser på, slaps blir til is og verden stivner, som om hun holdt på med noe da hun plutselig stansa midt i en bevegelse. Og ned kommer snøen, sakte i mørket. Det er mars.

Alexander L. Kielland

Jeg har ikke hatt tid til å lese mer av Kielland i februar, men gleder meg til å gi meg i kast med Gift. Det er bare en del annet som skal leses først!

Flatøybok

Flatøybok er ikke et hastverks-verk, så det går svært sakte framover. Jeg koser meg veldig med alle detaljene i boka, fra innbinding og sats til illustrasjoner og lesebånd. Og tåttene er svært interessante. Jeg ser fram til å skrive mer om dem!

Jens Bjørneboe

Jens Bjørneboe er stadig på ventelista, fordi han ikke blei prioritert i februar på grunn av biografilesinga. Men nå som jeg er i mål med de to bøkene jeg har lest på i det siste, kan det åpne seg muligheter.

Per Olov Enquist

Jeg har som mål å ta for meg sjølbiografien til Per Olov Enquist i løpet av året, og håper at biografisirkelen til Ingalill har en passende kategori. Kanskje snart? Inntil videre står boka på stedet hvil, det vil si i ulesthylla, helt der oppe til høyre.

Sigrid Undset

Jeg leser fortsatt på bøkene om Olav Audunssøn sammen med Birthe, og koser meg veldig. Fortellinga om Olav og Ingunn er spennende, mektig og intens, og Undset får tydelig vist hvilken mester hun er. Som med bøkene om Kristin er jeg fascinert av middelalderepoken og alle skildringene derfra, men det er i det mellommenneskelige det sitrer - både mellom de litterære personene og i leseren. 

Kate Atkinson

Det blei altså Kate Atkinson på meg i februarrunden av Bokhyllelesing 2017. Og det er jeg glad for, for Liv etter liv var ei god bok, basert på en original idé. Underholdende og solid gjennomført. Du kan lese mer om boka her. Lesekryss!

Halvor Tjønn

Boka om Egil Skallagrimsson, som jeg leste til første runde av Ingalills biografisirkel for 2017, blei både ferdiglest og omskrevet til fristen, noe som virkelig ikke hender hver gang. Lesekryss! Til neste gang, i april, er temaet død, noe jeg tolker dithen at vi skal lese om en som er død. Jeg får se hva jeg kan klare å finne fram til den tid.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ei sorgmunter bok var det, boka om Mathea Martinsen, hun som er så redd for å leve at hun ikke tør før hun blir mer redd for å dø. Mye alvor, mange snurrige betraktninger og et herlig språk. Les mer om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg her. Lesekryss!

Bokhyllelesing

I mars skal vi lese et verk som enten er skrevet i eller lagt til perioden mellom 1350-1700. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal velge, og vipper fælt mellom sagalitteratur, annen middelalderlitteratur, Diderot eller Rabelais, ei historisk bok eller en annen historisk utgivelse. Jeg må velge snart, og velge godt. 

Marita Fossum

Om jeg mot all formodning kommer i mål med det meste over, vil jeg hente fram en roman jeg har hatt i hylla i flere år, nemlig Lykksalighet av Marita Fossum. Jeg har kun lest ei bok av henne tidligere, og er nysgjerrig på mer.

Faglitteratur

Jeg prioriterte ikke faglitteratur i februar heller, med mindre boka om Egil Skallagrimsson teller, og den er jo helt ærlig i et skikkelig grenseland mellom saga og biografi, gjenfortelling og historie. Uansett hvordan den klassifiseres, er den spennende!

Riktig god vårlesing!

Bokhyllelesing 2: Engelsk bok

Nå som vi runder årets korteste måned, er det også på tide å innfri månedens lesemål i Bokhyllelesing 2017. Kriteriet denne gangen var å hente fram ei bok som opprinnelig er blitt skrevet på engelsk, som vanlig fra egne ulesthyller. Om du leste boka på originalspråket, i norsk oversettelse eller i en annen variant, har ikke så mye å si. Om forfatteren var norsk, engelsk, amerikansk, tysk, russisk, kinesisk eller noe helt anna, er heller ikke vesentlig, så lenge boka først blei skrevet på engelsk. Og med det bør kandidatene være temmelig mange!

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de engelske bøkene:

Elisabeth leste The Left Hand of Darkness av Ursula LeGuin

Hedda leste Liv etter liv av Kate Atkinson

Silje leste Asking for it av Louise O´Neill

Åslaug leste Jeg lovet deg aldri en rosenhave av Hannah Green

Labben leste Our Souls at Night av Kent Haruf

Ida leste Døde spor av Agatha Christie

Vi stod altså helt fritt sjangermessig denne gangen, men så vidt jeg kan se, er det romanene som dominerer her. Slik er det vel lett at det blir. Over halvparten av alle romaner som utgis i Norge er oversatte, og språket det oversettes mest fra, er engelsk. En ser også at vi helt klart foretrekker damer i denne runden. Om det ellers er noen fellestrekk her, får dere diskutere dere fram til i kommentarfeltene. Er det for eksempel en felles tematikk? Boka jeg leste, hadde handling lagt til mellomkrigstida og andre verdenskrig, men tematikken er valg og identitet, og særlig sammenhengen av disse sett opp mot tid og et begrep som skjebnen. Er det flere bøker som tangerer dette?

Og med det er det bare å hive seg over marsrunden av Bokhyllelesing 2017! Vi vender nesa bakover i tid denne gangen, hovedsaklig til perioden mellom 1350 og 1700. Kriteriene kan defineres på to ulike måter: Du kan lese et verk som faktisk blei skrevet (og med det menes både nedskrevet og skapt) i perioden, eller du kan lese ei bok som på en eller annen måte tematiserer deler av den aktuelle tida, som et historieverk eller en historisk roman. Utover angitt tidsperiode er det ingen andre begrensninger eller føringer på hvilken bok du kan velge, så det er bare å plukke i ulesthylla etter beste evne. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing 2: Kate Atkinson

Bildekilde: Forlaget Press

Vi har gått over til månedlige runder her i Bokhyllelesing 2017, og temaet for februar var å lese ei bok som opprinnelig var skrevet på engelsk. Jeg vingla ganske mye fram og tilbake mellom alt fra William Faulkner, Doris Lessing, William Shakespeare, Kate Atkinson, Herman Melville og Hilary Mantel - alternativene var mange og gode! Men jeg endte til slutt opp med Kate Atkinson (f. 1951), rett og slett fordi jeg er så fascinert av grunnideen i romanen Liv etter liv fra 2013 (norsk utgave ved Christian Rugstad (f. 1955), Forlaget Press 2014).

Og grunnideen er altså slik: Når hovedpersonen Ursula Todd dør, starter hun livet på nytt. Men for hver gang gjøres små korrigeringer, slik at utfallet blir ganske så annerledes fra gang til gang, eller fra liv til liv. Etter den retrospektive åpninga, der vi befinner oss i 1930, går Atkinson tilbake til begynnelsen. I andre kapittel blir altså Ursula født. Det er 1910, og vi er på den engelske landsbygda, på godset Revekroken. Men fordi jordmora sitter på en pub et sted et stykke unna og er snødd inne, og fordi legen er seint ute, dør Ursula uten noensinne å ha levd utafor mora Sylvies mage. I neste versjon klarer hun seg. Legen kommer, og navlestrengen, som er vikla rundt den spede halsen, tas bort akkurat i tide, slik at den lille jenta får en sjanse.

En annen gang er de ved kysten, og den nå fire år gamle Ursula bader i bølgene sammen med storesøster Pamela. Storebror Maurice driver med sitt, lillebror Teddy ligger i kurven. Jentene trekkes under de voldsomme vannmassene, og Ursula kommer ikke opp igjen. Tilbake til start, det vil si fødselen.Vi spoler fort framover til sommerdagen, og denne gangen blir jentene redda av en fremmed mann som også er på stranda. Det underlige, eller neste uunngåelige, er at Ursula etter hvert begynner å utvikle en sterk intuisjon: Hun kjenner det på seg, fysisk og psykisk, når mørket nærmer seg. Hun føler at hun må gå et sted, eller komme seg bort, eller gjøre noe helt bestemt, noe annet. Etter hvert virker det som om hun også kan huske bruddstykker av disse hendelsene, dette som har hendt henne i et annet liv. For eksempel det glatte taket hun går ut på som lita, uten å rekke å tenke at det i det hele tatt er en mulighet, har hun ramla ned tre etasjer. Neste versjon: Hun går ikke ut på taket.

Ursula opplever mange viktige krysningspunkter i løpet av livet, uten å vite at det er krysningspunkter det er - slik det er i våre liv. Valg hun tar, nesten tilfeldige sådan, skal vise seg å få katastrofale konsekvenser: Fra det overraskende kysset på 16-årsdagen til det mye, mye verre ei stund etterpå. Til Lizzie og klinikken. Til utestengelsen, veien videre inn i frustrasjon og ensomhet og alkohol og et grusomt ekteskap. I sitt neste liv tillater hun ikke noe kyss, og livet tar en helt annen vei. I en tredje versjon drar Ursula til Tyskland og starter et liv der, i en fjerde blir hun i England, i London, og hun arbeider i departementet når krigen kommer. Slik skrives Ursula fram, samtidig med vår nyere Europahistorie.

Kate Atkinson er elegant i sin framstilling av Ursula, bjørnungen, og skildrer Ursula og familien hennes konsekvent i tredjeperson. For hvert kapittel har vi fått mer å bygge på, mer er implisitt, mellom linjene, vi kjenner disse menneskene nå, veit hvor de kommer fra, hvem de er og hva de gjør, og Atkinson kan slik stadig bevege seg videre mot nye hendelser, konflikter og utfordringer som setter personene på prøve. For eksempel i forholdet mellom Ursula og storesøster Pamela, eller Ursula og mora Sylvie. Fordi Ursula blir ufrivillig kyssa på 16-årsdagen, blir hun seinere utstøtt og avskrevet av mora. Fordi hun isoleres i det fæle ekteskapet, forsømmer hun det gode forholdet til søstera si. Og omvendt, dersom dette da ikke skjer. Det gjør at relasjonene er i stadig utvikling, og stadig forlengelse. 

Det skumle med bokas grunnidé er at Ursulas valg ikke bare påvirker henne. Atkinson demonstrerer hvordan naive avgjørelser, tilfeldigheter, dumheter, snillheter, impulser og innfall teller like mye som veloverveide avgjørelser og godt begrunna valg i løpet av livet.  Det er rett og slett fordi vi ikke kan kontrollere samfunnet rundt oss, en politisk bevegelse, en teknologisk utvikling, økonomi, andres mennesker, andres liv. Vi har bare vårt eget, og sjøl der strever vi med å holde oversikt. Dette tydeliggjøres for eksempel i forhold til Nancy. Hun er en karakter i periferien og er ikke viktig for Ursula, men Ursulas valg er vesentlige for Nancy, uten at noen av dem er klare over det. Tilfeldighetene vil ha det til at skjebnen til disse to jentene henger sammen.

Boka er særlig interessant teknisk og komposisjonsmessig, der jeg opplever at Atkinson leiker med romanen som sjanger og åpner vår oppfattelse av hva en roman kan være. For tekstene om Ursula er jo ikke en tradisjonell roman, ytre sett, kapitlene er novelleaktige, lange fortellinger, fragmentariske, og det er delvis svært korte tekster med glimt fra et (flere) liv. Bundet sammen får vi kontinuitet og perspektiv, silt gjennom forfatterinstansen, som bestemmer hva som er viktig. Vi går med på hennes versjon og vekting fordi det som hender underveis er spennende. Atkinson tilbyr slik et skråblikk på tilværelsen, som en uskyldig barneleik brått tatt på alvor. For hvem har vel ikke gjort noe de angrer på? Tenkt at hvis en skulle kunne gå tilbake, ville en gjort noe annet, valgt på nytt, valgt annerledes? Det berømte "hva hvis"? Atkinson utforsker og eksperimenterer innafor trygge rammer, og det er underholdende å følge med på tankeeksperimentene hennes.

Det som trekker ned for min del, er avstanden. Alle i boka kaller hverandre med fornavn, her er ingen mamma eller pappa, bare Sylvie og Hugh, og svært få kose- eller kallenavn. Det er litt underliggjørende, men likevel forståelig. Et slikt grep måtte kanskje til for å få skrevet fram historia om Ursula Todd, uten at forteller, forfatter og leser skulle bli overmåte opptatt av sentimentale detaljer. Videre er boka fint og solid, men noe hurtig oversatt av Christian Rugstad. Flere slurvefeil er irriterende, og burde vært fanga opp av forlaget. 

Det originale ved boka er dessuten ikke like sterkt til stede på handlingsplanet. I de nære relasjoner er Atkinson en helt jevn skildrer, og Ursula en helt jevn karakter. Det som er spennende, er hva som skjer når alt stanser opp og vi må begynne på nytt. Hvor kommer vi da? Og hvordan påvirker disse bruddene Ursula? Gjennom de stadige oppstartene, Ursulas identitetsmessige utforskning og leserens totale overblikk, blir boka også et innlegg i diskusjonen rundt kvinners funksjon og rolle fra 1910 og framover. Ursula er jo i den sjeldne posisjonen at hun faktisk får "prøvd alt", og Atkinson er ikke nådig i sin dom. Alt koster. Alle valg har konsekvenser. Alle liv krever et offer, en forsakelse.

Kate Atkinson har skrevet en solid, interessant og lesverdig bok, der hun gjør kvikke observasjoner og kommer med mangt et sleivspark til styringsmakter i særlig Tyskland og England, særlig i mellomkrigstida og under andre verdenskrig. Atkinson tar tak i krigens grusomheter uten å velte seg i det som er fælt, hun skildrer konkret og realistisk og gjør bomberegnet tett og nært. Samtidig har hun et kjølig perspektiv på alt sammen, noe som er både imponerende og enerverende. Spørsmålene hun stiller underveis, er det verdt å gruble over. Og det er verdt å følge Ursula Todd på hennes mange reiser gjennom mange liv.