torsdag 26. mars 2020

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker
Her hos oss har vi, som de fleste andre, ei kaotisk blanding av hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor om dagen. Men samtidig er det ei gavepakke til familien vår: Vi får mye mer tid sammen. Vi voksne får større innsikt i barnas skolearbeid, kan legge grunnlaget for nye arbeidsvaner og lære mye nytt. Sammen med barnehagebarna kan vi skape fine dager med ei god blanding av turer ute, prosjekter i hagen og aktiviteter inne. Og naturligvis er det rom for mye leik også!

Dette er ikke dagene for de arbeidsoppgavene som krever mye konsentrasjon og fokus. Her er det e-postkorrespondanse mens minsten absolutt skal sitte på fanget, fagmøter på Skype mens barna lager kjøkkenorkester, konflikhåndteringskurs mens de to eldste skriker og vræler, podkastlytting i middagslaginga og en plutselig jobbtelefon midt i legginga. Men sjøl med kaos blir ting gjort. Det tar bare litt lenger tid, og jeg må, som arbeidstaker, og vi må, som familie, være ganske dynamiske. For mammaen i meg kommer jo først så lenge jeg har hjemmekontor, vel, hjemme. Og om barna ikke får gjort det de skal, får ikke vi det heller.

Men uansett hvordan det løses, alle disse små og store tinga som dukker opp i løpet av dagen, er det ekstra godt å lese når det endelig er kveld. Alt det vi holder på med ute blant folk og sammen med andre, skal vi jo ikke holde på med. Så, da er vi inne. For min del har det faktisk resultert i mer lesetid. Og det er sikkert ikke bare jeg som får tatt et skikkelig røsk i bokhylla. Her er noe av det jeg leser:

  • Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
  • Et velsignet barn av Linn Ullmann
  • Plastpinner juger ikke av Lise Knudsen
  • Anton og andre uhell av Gudrun Skretting

Et fint knippe med bra damer, altså!
Hva leser du akkurat nå?

tirsdag 24. mars 2020

Elizabeth er borte

Bildekilde: Bokelskere
Jeg var med på bokbingo i vinter, noe som resulterte i et fullstappa bingoark med fem ganger fem ruter med leste titler. Hurra! Og attpåtil var det moro! Noen av disse titlene gikk unna som bare rakkern, og det var lett å plassere bøkene i ulike kategorier, som for eksempel sakprosa, ei barne- eller ungdomsbok, bok på under 200 sider, en klassiker, ei bok anbefalt av en venn og så videre. Andre kategorier var det verre med. For eksempel krim - jeg leser jo ikke så mye krim, men hadde heldigvis et par titler på lur. Eller en oppvekstroman - her må en jo kjenne nøye nok til boka til å vite at den er nettopp en oppvekstroman. Etter å ha plundra mye fram og tilbake fant jeg et par alternativer der også, heldigvis.

Atter andre kategorier var enda verre, som "les ei bok om demens". Her var jeg helt blank i flere uker, jeg fant ikke ei eneste bok i ulesthyllene mine som handla om demens. Og tida på lesebingoen holdt på å gå ut. Ikke kom jeg på noen titler på egenhånd heller, og hadde ikke veldig lyst til å ta for meg ei fagbok om sjukdommen. Jeg måtte derfor til slutt krype til korset og låne på biblioteket. Det har jeg egentlig ikke noe i mot - biblioteket er jo fantastisk! Men jeg får et sterkt forhold til boka jeg leser, og ønsker derfor å beholde den fysiske boka i min egen bokhylle her på arbeidsrommet. Ikke sånn å forstå at jeg rapper bibliotekbøker, for det gjør jeg ikke - men det er blant anna derfor jeg foretrekker å eie. Så stod jeg der, på biblioteket altså, og fikk mange gode tips, og endte opp med ei bok som heter Elizabeth er borte.

Det er Maud som er hovedpersonen i boka. Hun er ei eldre dame, og ved bokas begynnelse bor hun i sitt eget hus, der hun har bodd sia hun gifta seg med Patrick. Men nå er Patrick død, barna deres er godt voksne og har flytta ut for lengst og alt er annerledes. Maud har lapper over hele huset, i lommene og i veska, og på kjøkkenet henger det et digert ark der det står at hun ikke skal lage mat. Hun gjør det litt, likevel, sånn helt i smug. Og hun lager te. Mange kopper med te, som blir stående på de underligste steder rundt over hele huset. I gangen for eksempel. Men disse tekoppene bekymrer henne ikke noe særlig. Det som er ille, er at bestevenninna hennes, Elizabeth, er borte.

Maud veit godt hvordan hun skal komme seg bort til Elizabeth. Hun har gått turen mange ganger, og går den fortsatt hyppig. Da hun var i tenåra, rett etter krigen, bodde hun slik at hun kunne se disse nye husene bli bygd. Elizabeths hus er det med knudrete småstein og perler på toppen av muren, og port og hage. Maud ringer på, men ingen åpner. Hun kikker inn av vinduene også, bare for å se ei helt ryddig stue. Der pleide de å spise lunsj sammen, mens Elizabeth så på småfuglene. Ikke at hun så noe særlig, Elizabeth er nesten blind. Så der er det Maud som må lage mat og koke te.

Maud ringer også. Til Elizabeth og til sønnen hennes, Peter. Men han er bare sur. Det kan hende det er fordi hun ringer midt på natta, men Maud syns uansett han burde svare litt hyggeligere. Han som bare er ute etter keramikken til Elizabeth! Hennes egen datter, Helen, vil ikke høre på når hun snakker om Elizabeth. Hun sier bare at hun maser. Til slutt er det så ille at hun må gå ned på politistasjonen. Kan de finne Elizabeth, tro? Men ingen vil høre, der heller. Hvorfor er det ingen som vil ta på alvor at ei gammel dame er borte? Det er jo nesten som alt det med Sukey om igjen.

Sukey, det var storesøstera til Maud. Men hun blei borte for lenge sida. Vi får høre hennes historie også, i sporadiske bruddstykker boka igjennom. For Maud klarer ikke lenger å fortelle ei historie fra begynnelse til slutt. Den hopper og danser som den sjøl vil. Og Maud klarer ikke å konsentrere seg så lenge, hun glemmer hva hun snakker om, hva hun skal og hvor hun er. Og plutselig kommer hun på noe anna. Det er de rareste ting som får Maud til å erindre fra barndommen og ungdomstida, og særlig tida rundt da Sukey blei borte. Det kan være ei lukt, en lyd, en stemning, en følelse, at hun gjemmer seg, en paraply, et bestemt musikkstykke, noen som slår, og så er det dette med squash. Hun veit det er noe med squash, men hun får det ikke til å stemme. Ikke helt, i alle fall. Etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i boka, øker forvirringa til Maud. Noen ganger har hun vansker med å skille nåtida og fortida fra hverandre.

Elizabeth er borte er britiske Emma Constance Healeys (f. 1985) debutroman fra 2014. Den kom på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) året etter. Og den blei en umiddelbar suksess. Noen kaller boka en roman, andre sier den er en kriminalroman, atter andre sier den er en demensthriller. Forfatteren sjøl sier den er et mysterium. Og det er den jo, på flere nivåer. I nåtida har vi Maud som prøver å finne Elizabeth. I etterkrigstida har vi historia om Sukey, som er blitt borte. Og i tillegg er boka ei sår skildring av et sinn som forsvinner stadig mer inn i demensen. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg ville plassert den, men jeg opplevde den nok mer som en spennende roman enn som en kriminalroman.

Gamle, søte Maud er en svært sympatisk og sjarmerende hovedperson, som formidler alt til oss i førsteperson. Vi kommer tett på, og er med henne i all hennes våkne, bevisste tid. Hun tenker og småprater konstant, ofte omkring dagliglivets trivialiteter, som for eksempel at hun må gå på butikken for å handle. Men på butikken glemmer hun hva hun skal ha, og ender opp med å kjøpe hermetiske fersken. Igjen. Og midt oppi alt dette, kommer plutselig en detalj som Maud erindrer, og som viser seg å bli vesentlig seinere. Om leseren er observant, kan hun relativt raskt begynne å legge de første brikkene i et stort og uoversiktlig puslespill.

Vi skjønner etter hvert at Mauds opplevelse av nåtida ikke alltid stemmer - Helen korrigerer henne til stadighet, det er flere misforståelser, og samtaler Maud bare hører halvparten av før hun glir inn i sitt eget. Men hva med fortida, der Helen ikke kan korrigere? Der må vi stole på Maud. Det er ikke før vi kommer svært langt ut i boka at vi får på følelsen av at det foregår mer enn det Maud forteller oss i nåtida, altså at en kan så tvil om hennes troverdighet. Dette tilfører boka enda et lag med både spenning og forvirrig. Men forvirringa er aldri av slik art at det er slitsomt eller vanskelig å lese boka. Sjøl om Maud kan ha lange avstikkere, kommer hun alltid tilbake til de to hovedspørsmåla: Hvor er Elizabeth? Og hva skjedde egentlig med Sukey? Komposisjonen i boka er både god og solid, og det er et behagelig tempo i vekslingene mellom fortid og nåtid. Boka framstår som gjennomarbeida og helhetlig.

Forfatteren har tatt noen elegante grep for at vi som lesere skal være med på de to helt ulike oppklaringsprosessene samtidig. Og når det viser seg at disse to helt adskilte hendelsene kanskje til og med henger sammen, blir det en svært imponerende debut. Også reint språklig var dette overraskende bra. Teksten er lett og tilgjengelig, men den har samtidig motstand. Det er spenninger og undertekst. Språket er godt, setningene er presise, skildringene henger sammen og det er ei klar retning i avsnitt og kapitler. I tillegg er forfatteren helt bevisst på hvordan en demensprosess foregår, og Maud "mister" sentrale ord her og der, og gjenfinner dem seinere. For eksempel kan det stå sittetingen på ei side, og benk på den neste. Dette harmonerer med det jeg har lest om demens fra før, og oppleves derfor som reelt. Og uavhengig av hvor presist det er reint medisinsk, så speiler det i alle fall hovedpersonens frustrasjon over å glemme helt sentrale ord og begreper svært plutselig, og hvordan hun strever med å bli forstått uten disse orda. Noen dialoger er rett og slett triste, fordi vi som leser ser hele situasjonen, og det gjør ofte verken Maud eller den fremmede personen hun snakker med, som ikke forstår at Maud er dement. 

Utover i boka blir Maud dårligere. Hun må flytte - noe som er en opprivende prosess for hele familien. Maud forstår ikke helt hvorfor, og går inn i en slags sorg. I tillegg er det dette med Elizabeth. Og Sukey. Resultatet er at alt, fortid og framtid, rotes sammen. Maud får ikke tak i sine egne tanker lenger, orda blir borte, hun setter forsøksvis ord på tåka i hodet, kaoset hun opplever, frustrasjonen ved å ikke finne fram til det hun veit er der oppe, av ikke å evne å koble sammen hendelser i kronologisk rekkefølge, eller koble sammen overhodet. Det eneste hun veit, er at det er viktig. Og det føler hun med hele seg. Hun kan derfor ikke gi seg. Men det blir virkelig problematisk når tankene og erindringene om fortida føles minst like viktige som nåtida. Hvor er hun egentlig? Og hvem er den kvinna der? Like etterpå veit hun jo at det er Helen -.

Elizabeth er borte var en overraskende fin leseropplevelse, sjøl om jeg kanskje ikke kommer til å huske den i flere år framover. For min del var boka også bevisstgjørende i forhold til hvordan det kan være å ha demens, eller å være nær noen som har det. Mauds historie oppleves som viktig, og det var spennende å være med på oppklaringa av sakene. Men det var også trist, for etter hvert som vi nærma oss konkrete løsninger, forsvant Maud mer og mer inn i seg sjøl, før hun til slutt var den som blei borte.

søndag 22. mars 2020

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel

Bildekilde: Tanum
Jeg blir aldri lei av Margaret Atwood! Men jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg fikk en helt ny variant av ett av hennes verk i fanget, basert på den unike, dystopiske og svært gode romanen fra 1985, Tjenerinnens beretning. Men i takt med at boka blei en suksessrik tv-serie - som jeg ikke har sett - og at Atwood begynte å jobbe med en oppfølger til det som allerede har blitt en moderne klassiker, var tida inne for en annen type adaptasjon også, nemlig over til det lange tegneserieformatet, kjent som grafiske romaner. Det er den canadiske kunstneren og illustratøren Renée Nault som står for bearbeiding, tilpassing og kunst, og jeg må bare si at hele opplegget er usedvanlig vellykka.

Først kort om Tjenerinnens beretning, til dere som fortsatt ikke har lest den (les den!). Vi befinner oss i ei nær framtid i en stat som kalles Gilead. Det vi i dag kjenner som USA, har utvikla seg, via blant anna statskupp, til å bli et ekstremt konservativt, totalitært regime der kvinner er fratatt alle rettigheter. Menneskene er inndelt i adskilte klasser fra topp til bunn der hver har sine funksjoner og farger. Bokas hovedperson, Offred, er en tjenerinne. Hun er alltid kledt i rødt. Hun er redusert til sin funksjon: Å føde barn. Gjennom månedlige, rituelle voldtekter, der husets frue holder Offred fast og husets herre forgriper seg på henne, forsøker de å unnfange et barn. Et barn som kan bekrefte Offreds verdi og funksjon, et barn som gir håp til alle om at ei framtid fins, et barn som blir fratatt mora rett etter fødselen.

Det er grusomme livsvilkår. Det er så fælt at en nesten ikke klarer å ta det innover seg. At det kan gå så fullstendig galt! At vår verden skal komme dit! At mennesker kan gjøre slikt mot hverandre! Det er helt ubegripelig, og, skremmende nok, dessverre heller ikke så usannsynlig. Bakgrunnen for det fundamentalistiske statskuppet er komplekst og avsløres i Offreds mange tilbakeblikk gjennom boka. Enkelte elementer, som økonomiske nedgangstider, er ikke så ukjente for oss. I kombinasjon med for eksempel stråleskader fra kjernekraftverk som forårsaker infertilitet, økende antall aborter og dalende fødselstall, blir den fruktbare kvinna verdifull. Hun må derfor kontrolleres.

I The Handmaid's Tale: The Graphic Novel (2019) blir situasjonen nesten enda verre. Det en før kunne tenke seg til sjøl, gruble over og se for seg - fint avgrensa av egen fantasi - blir her tegna fram med nådeløse streker. Offred blir levendegjort, og hun ser rett på deg med øyne som er tomme og matte, eller oppsperra og desperate, eller i sjokk. Likeledes blir omgivelsene hennes krassere også. Slik som frua i huset, som er direkte grusom. Eller det som skjer med Moira, og hva som hendte med Offred før hun blei Offred. Offred står nemlig i en unik posisjon som førstegenerasjons tjenerinne. Hun husker derfor tida før, verden før Gilead, sitt eget liv før Gilead. Dette er det ekstra sårt å lese om, og erindringene om, lengselen etter og uvissheten om de hun hadde kjær i kombinasjon med sterk indoktrinering og total mangel på en reell samtalepartner, gjør at Offred nesten blir gal. Leseren også.

Bildekilde: Renée Nault
Nault er svært tro mot romanen, og balanserer Atwoods opprinnelige fortellerveksling: På natta følger vi Offred og kun Offred, og det som skjer ellers, er ei breiere skildring av livet i Gilead, med tjenerinnene i fokus. Vi er med på handleturer, der tjenerinnene må gå forbi veggen der statslederne henretter republikkens motstandere og lar likene henge til skrekk og advarsel, helt til neste gruppe med abortleger, vantro, homofile eller tystere skal tas livet av. Men likene er blitt helt dagligdagse -. Propaganda og væpna vakter skimtes stadig i bakgrunnen, og tjenerinnene må gjennom flere kontrollposter. Vi er med på en fødsel, der både den gravide tjenerinna og den ofte infertile frua i huset sitter i en dobbel fødestol og har henholdsvis veer og "veer", og der de øvrige tjenerinnene er med og messer, som et gresk kor. Og vi er med i kirka og på en offentlig, kollektiv avstraffelse. I alt dette er Nault svært bevisst sine fargevalg, og holder seg til de strenge fargekodene som inndeler menneskene i Gilead, akkurat som reglene for bekledning fra middelalderen. Resultatet gir sterkt inntrykk.

I retrospektiv får vi fortalt Offreds historie, og der bruker Nault en annen fargepalett og en mjukere strek. Disse kontrasterer hennes nåværende liv, der tilværelsen er dominert av rødt, tjennerinnefargen, og den ufrie, ensomme stillheten hun har på rommet, som ikke er hennes og som ikke kan låses, og der hennes forgjenger hang seg. Hun orka ikke mer, og Offred har ikke samme mulighet -. Vi blir godt kjent med Offred, den hun var og den hun er, fortsatt er, og gjennom henne ser vi hvilke prosesser samfunnet har gått igjennom på veien mot å bli et grusomt totalitært regime: Uroa i landet, kuppet, militær tilstedeværelse i gatene, stenging av grensene, begrensning av ytringsfriheten, nedlegging av arbeidsplasser, propagandaen, lovendringene som fører til at kvinner mister rett til arbeid, eiendom og penger.

Bakgrunnen til Offred gjør at enkelte passasjer i nåtidshistoria blir fæle å forholde seg til. Det er nesten så en ikke forstår hvordan hun klarer å være ei tjenerinne. Men det er sjølsagt fordi det ikke fins noe alternativ i det hele tatt, annet enn å bli ei Ukvinne, sendt til koloniene, med en skjebne som er verre en den hun allerede har. Og med Naults strek oppå det hele, som går i dialog med, utforsker, forsterker og bygger opp under Atwoods historie, forteller parallelt i ord og bilde og opererer med flere tidsplan, så blir leseropplevelsen kjempesterk. En vil ikke lese videre, men en må -.

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er ikke ei bok for sarte sjeler. Men det er ei viktig bok, som her blir tilgjengeliggjort på en helt annen måte enn tidligere. Jeg antar at Nault når et mye større publikum enn det Atwood opprinnelig gjorde i 1985. Og det er bra! For større leserskare betyr større bevissthet rundt flere av temaene i boka, som for eksempel kvinnas posisjon i samfunnet, maktmisbruk og utnyttelse. Og det er, dessverre, temaer vi alltid må ha et bevisst etisk forhold til, aldri slutte å diskutere og aldri slutte å prøve å forbedre. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel blir slik nok et eksempel på hvorfor Margaret Atwood fortsatt er aktuell, og hvordan hun nok en gang har befesta sin suverene posisjon som en av verdens beste forfattere og ledende intellektuelle.

tirsdag 17. mars 2020

Karantenetips

Nå i disse coronatider, der folk hamstrer mat og medisiner som om det var om å gjøre å bruke opp lønna fortest mulig, der vi roper til hverandre tvers over salatbaren framfor å småprate tett i en krok, skyr håndtrykk og klemmer og har blitt helt rå på å vinke, der vi til stadighet sitter limt til siste nytt på telefonen for å få med oss hvor mange smittetilfeller vi er oppe i nå og unngår store folkemengder definert som alle klynger med tre eller flere, ikke hilser når vi er ute på gåtur, bare nikker stivt og heller tråkker i gjørme og hundebæsj i veikanten enn å få litt pust i fjeset, der vi boikotter favorittspisestedet og alle andre spisesteder, for den saks skyld, bruker hansker i butikken, vasker badet hver kveld, koker tannbørstene og har avlyst alle selskaper for mange uker framover, inkludert bursdagen til småtten, tenker jeg å slå et slag for litteraturen.

Det har seg nemlig slik at det å lese ei bok hjelper deg å roe ned, koble av og få fokuset over på noe anna. I tillegg er det god trim for hjernecellene, nyttig for konsentrasjonsevnen, vesentlig for fantasien, stimulerende for vokabularet og det kan dessuten være fint for magemusklene også. Så, hvis du sitter, frivillig eller ufrivillig, i kort eller lang karantene grunna egen eller andres dumhet, eventuelt uhell, har sjølpålagt avspasering, tvungen bortvisning, lovbestemt hjemmekontor, plutselig permittering eller tar noen forebyggende feriedager: Her er noen boktips.

Dekameronen
Lyst til å lese om noen som har det mye verre enn oss? Vi kan tross alt være hjemme og glane ukritisk på strømmekanalene, underholde oss dagen lang med hjernedød tv, popkorn og seigmenn og ikke en gang ha dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer oss avgårde på treningssenteret - der er det jo stengt. Da kan kanskje Dekameronen være en grei avveksling. Her må gjengen rømmen byen på grunn av pest, og for å få tida til å gå mens de sitter i karantene, forteller de hverandre historier. For øvrig er dette historier som ikke holder noe tilbake av verken erotisk eller grotesk art, så vær forberedt på å sette litt popkorn i halsen.

Fra hissig virus til pandemi og epidemi - hva med en sjukdom som gjør deg blind? Her er det blindhet som sprer seg som ild i tørt gras og til slutt omfatter absolutt alle, bortsett fra én. Dette er et grusomt skrekkscenario der parallellene til vår samtid ikke skal trekkes, men det er like fullt interessant å lese om. Hvordan løser myndighetene et slikt fælt tilfelle? Hvilke problemer oppstår underveis? Og hvilken rolle får den som ser? Her får vi kanskje først og fremst tips på hvordan det ikke skal gjøres, men så gjelder det jo noe så vesentlig som synet i romanen, og ikke "bare" corona.

Soga om Olav Sleggja
Om du ikke føler for å velte deg i ulykke som minner om vår egen, kan du velte deg i en helt annen type ulykke, nemlig Olav Sleggjas. Som trellesønn har han ikke mange valg her i livet, han må rett og slett kjempe seg oppover. Og det gjør han til gagns - det er ikke uten grunn at han får kallenavnet Sleggja! Med kraftfulle og brutale svarthvittillustrasjoner fra Øystein Runde blir dette en stilig og moderne variant av en gammel saga - en grafisk roman med minst like mye vold som i de gamle tekstene. Ypperlig for tøffinger av begge kjønn og ungdom som må røskes vekk fra skjermene sine for den daglige desinfiseringsrunden.

Ikke alle sjeler syns det er kult med sjukdom, vold og død, og har mer enn noe annet behov for avstand til sånt, særlig i disse dager. Da kan det kanskje være koselig å trekke fram ei bok som for eksempel Middlemarch. Den er lang og omfattende, men for ei bok! Her kan du dykke ned i et ufarlig, britisk landskap og bare være med på alt som skjer. Vi glir fra person til person i rolig tempo, blir kjent med et rikt persongalleri, gråter en skvett, er vitne til et plumpt frieri, diskuterer religion, observerer politisk turbulens, henger med på en sosial degradering eller to, er flua på veggen når hemmeligheter avsløres og kan trekke et lettelsens sukk når det til slutt går godt for flere av personene i romanen. En lesersvir for viderekomne.

Saman er ein mindre aleine
Det er flere år sia denne romanen gikk sin seiersgang over Europa, og folk flest oppdaga at det faktisk verken var farlig eller vanskelig å lese nynorsk. Hva med å hente den fram igjen nå? Den er helt ufarlig, veldig søt, lett å lese, lett å komme inn i, lett å forstå. Og om jeg husker rett, byr den på latter og tårer også. Her er et innlegg om filmen.  

Ønske om noe helt anna? Prøv Havboka, da vel! Eller Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider som den egentlig heter. Her får du solid norsk sakprosa, formidla godt og stødig, med stor variasjon i perspektiver, lærerike kapitler, spennende detaljer, underholdende anekdoter og en sympatisk forfatter som deler akkurat passe fra eget liv. Ei fin bok for deg som ikke er så glad i romaner.

Barn i hus? 
Kos dere med Tonje Glimmerdal, da vel! Hun er tross alt Glimmerdalens tøffeste og eneste unge, og lar seg verken stoppe av den sure eieren av campingplassen, gamle naboer eller bratte bakker. Nei, Tonje hun roper bare Fart og sjølvtillit! og suser av gårde. Jeg innbiller meg at hun ville takla et coronavirus på samme måte. Med denne boka gir du både deg og sjøl og barna god, gammeldags kvalitetstid, og det er ikke å kimse av. Det er jo nå vi har litt ekstra tid, hvorfor ikke investere i hverandre? Her er dere i alle fall garantert latter, hjertevarme og en alle tiders leseropplevelse. God les!

Skolebarn hjemme? 
Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 eller LasseMajas detektivbyrå er sjelden feil. Men hva med å bruke dagene på ei lita utfordring? Enten dere går for klassikere som Brødrene Løvehjerte eller Ronja Røverdatter eller går for nyere titler som Alice Andersen og Blyanthjerte, bruk dagene til å prøve noe nytt. Kanskje dere finner en ny favoritt? Husk at du kan bestille bøker med klikk&hent i mange norske bokhandelkjeder, og at stadig flere titler blir digitalisert via apper som BookBites. Det kan jo være brukbare alternativer nå i karantenetida.

Og du?
Sjøl om det kan være kjedelig (og krevende) å bare være hjemme, og bare sammen med hverandre (sjøl om vi er glade i hverandre, går vi hverandre fort litt på nervene også), husk at når vi står sammen og tar vare på hverandre på avstand, så redder vi liv. Det er verdt så mye mer enn all verdens kjedsomhet og tynnslitt tålmodighet.

mandag 16. mars 2020

Alfabetlesing: Mennesker

Bildekilde: Bokelskere
Kjære Amalie Skram,

ofte, når jeg leser eller akkurat har lest ei bok av deg, tenker jeg at det er så innmari urimelig hvordan livet, lykka og døden utspiller seg og rammer ulike mennesker her i verden. Tenk om du kunne fått leve lenger og blitt eldre enn dine 58 år! Tenk hvilke tekster du ville bragt oss utover på 1900-tallet, hvordan du ville jubla for kvinners stemmerett, for barnelover og trygdeordninger, med hvilken gru du ville betrakta første verdenskrig. Hvilke tekster ville ikke kommet fra deg da, du som allerede har stått i, følt, opplevd, tenkt ut og skrevet så mye fælt, fra Karens jul og Constance Ring til Hellemyrsfolket og asyl-bøkene? Kanskje det er like greit at din siste bok blei den uferdige romanen Mennesker (1905). Slik kan vi i alle fall lures til å tro at du hadde håp, og at det kunne gå godt for noen i din diktning.

*

I Mennesker følger vi søsknene Sven og Annette Rask på ei lengre rundreise på Sunnmøre. Begge to står på terskelen av voksenlivet og er spente på hvilken framtid de skal gå i møte. Annette er forlova, og er i grunn veldig fornøyd med det - hun er spent og ivrig og ser fram til bryllupet, sjøl om hun ikke har noen innsikt i hva hun kan forvente. Men så dukker det opp flere unge menn som får hjertet hennes til å slå litt fortere, som ser henne på en annen måte... Sven er en alvorlig ung mann som har flere år med studier bak seg, og noen år med teologi foran seg. Han har nokså bestemte meninger om hvordan menn og kvinner skal og bør være, og særlig prester og prestekoner. Men i møte med nye mennesker denne sommeren, ser han plutselig annerledes på så mangt.

Sven og Annette er gjester på prestegården Elvestad. Annette har nylig inngått forlovelse med prestens bror, som forøvrig er i utlandet og skriver kåte brev hjem til Annette, og søsknene er på Sunnmøre for å lære sin nye svigerfamilie å kjenne. Men presten Frants Blix er ikke helt som andre prester. I begynnelsen finner Annette han svært morsom og underholdende, mens Sven blir usikker - er det for eksempel lov at prester banner? Etter hvert skal det vise seg at ikke alt er som det skal i prestegården. Fru Anna er helt utslitt der hun flyr mellom sin gamle mor, de utagerende guttebarn og en krevende mann, hvis sinnsstemninger, følelser og mentale tilstand skifter hele tida. Likevel oppfører hun seg ikke som forventa, det er som om hun lokker Sven med seg. I tillegg har hun mange gjester i hus som hun må holde fasaden oppe for. Og det går jo bra, til et visst punkt. Så raser alt.

Sven og Annette blir slik kasta inn i underlige og intime forhold på kryss og tvers av ekteskap og konvensjoner. De blir innvia i saker de ikke skulle visst noe om og får kjenne på følelser de kanskje ikke visste de hadde. Rundreisa innebærer at de besøker flere prestegårder, og det er ikke alltid de kommer til noe bedre enn Blixfamilien heller. De blir kjent med mange ulike mennesker, og Skram skildrer et tverrsnitt av vestlandsbefolkninga; de rike og privilegerte, den utarma embetsstanden som må spare på alt for å leve standsmessig, de ugifte kvinnene som er en økonomisk belastning uansett hvor de vender seg, de utfattige og desperate, som ikke har noe mer å leve for enn drømmen om et bedre liv. Og oppi alt dette sendes altså Sven og Annette, som tvers igjennom er redelige, oppriktige og gode, men kanskje også, på grunn av manglende erfaring, svært naive. Begge to fanges inn i voksenlivets stramme nett, og befinner seg brått låst inn i noe de egentlig ikke vil. Hvordan kommer en så ut?

Amalie Skrams (født som Berthe Amalie Alver, 1846-1905) siste roman er ufullendt. Hvor mye som gjenstod av skrivinga, vites ikke. Men som jeg var inne på innledningsvis, er det kanskje like greit. Slik boka slutter nå, gir den oss håp om at det kan gå godt for Sven og Annette. Men det ville jo vært svært ulikt de forskjellige skjebnene hovedpersonene får tildelt i Skrams øvrige forfatterskap - på ett eller annet vis går det dårlig med hele hurven. Så langt jeg kan lese i Mennesker, har ikke Skram rukket å etablere en endelig avslutning. Naturligvis fins det frampek, men disse kan, av mangel på en reell avslutning, tolkes mye mer fritt enn en pleier. 

Mennesker er ei lettere, muntrere og kvikkere bok enn Skrams øvrige. Den naturalistiske undergangsstemninga henger ikke over dette verket, menneskene er ikke så innprenta med slektas synder og egen tilkortkommenhet eller prega av alkoholisme, rå brutalitet og død. Og fraværet av dette gjør stemninga lysere og tonen muntrere. Så bobler også fru Thora, prestens søster, over av latter både titt og ofte! Hovedpersonene Sven og Annette er også ganske fornøyde og vi får inntrykk av at de har tro på framtida, sjøl om den er uviss og tidvis kan romme både sjelelige og etiske kvaler. Det er spennende å lese om deres utvikling, og hvordan de står i konflikter og forviklinger som dukker opp underveis i romanen.

Skram er alltid svært direkte, særlig i replikker og skildringer, og har et rått, nokså maskulint språk med mye dialektbruk. Hun har mange sammenligninger med dyr, og er ikke redd for å vise fram noe som skittent, ødelagt eller tarvelig. Her kan vi bare tenke på hvor direkte hun skildrer i Karens jul eller Hellemyrsfolket. Dette viderefører hun også i Mennesker, men med mindre brutalitet. For eksempel diskuteres seksualmoralen nokså åpenlyst, og det kommer fram hvilke problemer som ligger i Blixslekta. Annette får, etter kunnskapen om dette, kvaler vedrørende giftermålet. Hvordan vil dette påvirke henne? Videre møter Sven og Annette en lutfattig prest, hvis kone og barn gjør et uutslettelig inntrykk. Men det virker som om Skram holder litt igjen, enten fordi hun sparer kruttet til tidenes avslutning, eller fordi det skal gå bra denne gangen.

Mennesker er ei interessant bok på mange måter. Ikke bare skildrer Skram vidt og bredt fra sitt tredjepersonsståsted og gir oss et spennende persongalleri med mange ulike typer mennesker, fra den lattermilde fru Thora til frøken Harriet, som alltid er forlova, men aldri brud, fru Annas sure mor og ikke minst den ekle Kapje-Eriksen, som naturligvis også kommer på besøk når det passer som verst. Det kunne fort blitt rotete om en mindre røynd forfatter hadde vært ved roret, men når det er selveste Amalie Skram som skriver, er det bare å lene seg tilbake og lese. Hun er, som alltid, svært, svært god. 

Et artig element ved denne romanen, er at den minner litt om Tante Pose, som kom året før og som jeg leste rett før jeg leste denne. Både Scott og Skram fanger de unge mennesker, ser dem og skildrer så godt både hjertebank og kvaler, svette håndflater og varme kinn. Og i begge verk bobler latteren, slik at det er en fryd å lese. Mens Tante Pose aldri blir riktig alvorlig, er alvoret aldri langt unna hos Skram. Hun viser fram disse ulike familiene, og skildrer hvordan de så totalt er underlagt sine forutsetninger og omgivelser, og hvordan det veksler så nådeløst. I tillegg er Skrams bok langt sterkere språklig, og har mange nydelige, presise og realistiske skildringer, der hun både er skarp og lun, og vi som leser blir glade i menneskene hun portretterer, sjøl om de har slett moral, er håpløst forelska, fiser etter frokosten eller bare har dårlige tenner. Skram skriver med inderlighet og omsorg og vekker derfor leserens medfølelse.

En annen berikelse ved boka, er de stemningsfulle og nyanserike bildene til grafiker og maler Therese Nortvedt (f. 1953). I bildene hennes, der det er særlig mange kvinneportretter, er det for eksempel en endring i fargepalett (og slik også stemning), eller en ny detalj som kan utgjøre forskjellen mellom det som ellers er ett og samme bilde. Det er interessant, da det forskyver leserens oppfatning av personen som både skildres og avbildes, nokså gradvis. Ett eksempel er fru Anna, som er avbilda flere ganger. Her går tankene mine til begrepet etos, og hvordan vår oppfatning forut noe, underveis og etterpå, kan endre seg drastisk. Jeg opplever ellers at Nortvedt har fanga essensen i Skrams verk, tatt kvinnene på alvor og gått i dialog med både dem og Skram på en respektfull måte.

Fordi mine ord så alt for ofte kommer til kort og fordi jeg aldri kan behandle alle sider ved et verk, gjengir jeg her et utdrag fra åpninga av romanen, henta fra Bokklubbens nettsider, og håper med det at flere vil dykke ned i Mennesker. Sjøl om den er en uferdig roman, gir den nemlig en fullverdig leseropplevelse. God fornøyelse!

  "Det er da også satan til vær!" utbrøt presten og vendte ansiktet bort for den valleslettbyge, som igjen kom drivende, mens båten gynget opp og ned.
  "Er du gal, Frants," sa søsteren, fru Thora, og forsøkte å anta en streng mine, mens alle kunne se, at hun var full av latter. "En prest må ikke banne."
  "Å fan'en! Koffor ikkje?"
  Annette Rask dukket ansiktet ned i sitt gummislag, og rystet av latter.
  "Hr. pastoren tror altså ikke, det er synd å banne?" spurte unge student Sven Rask, Annettes bror, som skulle studere teologi.
  "Nei gu' gjør eg ei! Forresten er eg ikke pastor, hr. student. Eg er sogneprest."
  "Om forladelse, hr. sogneprest. Men synes da ikke hr. sognepresten, at det bør oss mennesker at foregå hverandre med et godt eksempel?"
  "Jo værs'go! Kil bare på."
  "Det står skrevet: din tale skal være ja, ja, og nei, nei," vedble Sven. "Og vi skulle aldeles intet sverge."
  Presten Blix slo opp en knallende latter, som enn ytterligere vansiret hans uskjønne ansikt. Munnen ble så svært lang, uten spor av leber, og de bittesmå musetenner, som satt tett og fast i det blålige tannkjøtt, kom tilsyne.
  "Hvis eg ikkje var en dannet mann," sa han, da han holdt opp å le, "så ville eg sige: Kjæften te! Ka er dette her for en fyr, du Annette?", han vendte seg til sin unge svigerinne - "her kommer han og vil lære både presten og klokkeren! Så'n en rosinstilk!"
  "Rosinstilk synes meg ikke å være en passende betegnelse av en student, som har både artium og annen eksamen, og holder på med å studere til teologisk embedseksamen," svarte Sven med verdighet.
  "Ja, ja! Eg er like gla'," lo presten. "Men kålissen er det Dokker ror?" - han så hen på bøndene. "Båten går jo i slangebuktninger."
  "Det er prejstens sin skuld," svarte den forreste av roerne, en mørkblek, bredskuldret gårdmann, med en mengde stivt grått skjegg. "Prejsten skulle jo styre."
  "Ja, men det vil eg ikkje! Eg ble' jo blåfrossen og valen på neven, og derfor har eg tatt roret av, og sitter på det."
  "Ja, vi ser det," gjenmælte gårdmannen med treg og mørk mine.

lørdag 14. mars 2020

Alfabetlesing: Norma

Bildekilde: Bokelskere
Norma Ross er ei voksen dame på rundt tretti år når mora hennes, Anita, som bor i samme bygning som henne, tar sitt eget liv. Hun hopper foran toget rett etter at hun kom hjem fra en utenlandstur. Hun rakk ikke en gang å snakke med Norma en siste gang. Norma, som alltid har vært nært knytta til mora si, forstår først ikke hva som er skjedd. Hvorfor ville hun ta sitt eget liv? Etter at sjokket er lagt seg og begravelsen er overstått, begynner Norma å undersøke moras liv og den omhyggelig reingjorte leiligheten. Hun sjekker telefonen, datamaskina, nettbanken, e-postene, besøker jobben hennes og snakker med kollegaene. Og litt etter litt trer en annen side av mora fram. Etter hvert forstår Norma at mora kanskje ikke ville dø, men at det stod igjen som det eneste mulige valget.

Oppi historia om Anitas død får vi samtidig historia om Normas liv, både som voksen og som barn, der hun og Anita bodde svært isolert langt ute på den finske landsbygda. Vi blir kjent med Anitas nærmeste venninne, og får såvidt stifte bekjentskap med Normas far, før han forsvinner ut av fortellinga igjen. Og ikke minst blir vi kjent med Normas formødre, de hemmelighetsfulle kvinnene på Naakka gård som gjorde akkurat som de ville og som hadde noe helt spesielt ved seg, akkurat som Norma sjøl. Parallelt med alt dette, følger vi også flere andre personer, som har det til felles at de ønsker å komme til bunns i Anitas hemmeligheter. Og de tror at disse avsløres via Norma.

Slik starter ei jakt på Norma, ei jakt etter hemmelighetene hennes og ei jakt etter hva enn Anita måtte skjule. Norma, som virker apatisk, sorgfull og bedøva av ymse medikamenter ved bokas begynnelse, er egentlig gløgg og har unormalt gode instinkter. Men det tar tid før hun forstår hva som foregår rundt henne, før hun får kontakt med instinktene sine og skjønner hvordan hun skal bruke dem. Da kommer et lite vendepunkt i boka, også for leseren, og vi, leseren og Norma, går fra å være de som passivt blir jakta på, til å bli de som aktivt leiter.

Teksten om Norma og de andre, som formidles til oss av en allvitende forteller som betrakter det hele utafra, er delt opp i tolv kapitler og en epilog. Innimellom nåtidstekstene, der vi får fortalt det som skjer med Norma i preteritum, slippes Anita til i det som gir seg ut for å være transkriberte videodagbøker. Denne tekstvekslinga fungerer fint, men det at alle slipper til, nærmest sagt ukritisk, fører til en kakofoni av stemmer snarere enn et interessant tverrsnitt. Det er mange mennesker - og særlig mange kvinner - å holde styr på i romanen, og bokas mange tidsplan, ulike steder og mange hemmeligheter hjelper ikke akkurat leseren med å skille snørr og bart.

Forvirra? Ja, det var jeg også. Og det er ikke til å legge skjul på at akkurat denne romanen av den prisbelønte og kritikerroste finsk-estiske forfatteren Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) ikke er spesielt god. Den er rotete fra ende til annen, framstår som lite bearbeida og ikke helt forløst eller avklart. For eksempel i forhold til noe så viktig som tematikken, som springer fra en stadig økende grad av kosmetisk industri til ulovlig surrogati. På et overordna nivå er det lett å se hva Oksanen vil si - boka er ei nådeløs skildring av forholdet mellom de som utnytter og de som blir utnytta, menn på den ene sida og kvinner på den andre. Og Oksanen peker krast på det desperate utseendefokuset i vår vestlige kultur, samtidig som hun river i stykker glansbildet av Den vellykka kvinna - hun pene med lekkert hår, velstående mann, villa, volvo, vovvov og ikke minst barn. Det er modig gjort. Men teksten og tematikken kunne med stor fordel vært formidla på en annen og bedre måte. Jeg lurer på hvilke tanker oversetter Turid Farbregd (f. 1941) gjorde seg underveis.

Norma er en rar, uventa og sjangeroverskridende roman som har sitt ankepunkt i realismen, men som litt for brått, i alle fall for min del, vipper over i magisk realisme. Det tok lang tid før jeg kom inn i teksten, og enda lenger tid før jeg forsto hva som egentlig foregikk. Og sjøl da jeg hadde lest ut boka, strevde jeg med å identifisere meg med Norma. Hun var fullstendig uinteressant i all sin tafatthet og opplevdes som uviktig, noe som er helt feil med tanke på den rolla hun faktisk spiller i boka. Slik blei fortellinga dessverre ikke bare forvirrende, men også usannsynlig og utroverdig. Særlig strevde jeg med å få grep om de fantastiske elementene, som føltes malplasserte og unødvendige. Summen av alt dette - ei jakt på Norma uten nerve, Anitas død som er et mysterium som må oppklares uten spenning, Norma som er så rar at hun er vanskelig å få tak på, ei fortid som blandes inn i nåtida uten at det tilfører noe mer, galskap, medisinering, politisk budskap og springende tematikk, gjør at jeg ikke helt forstår hva boka egentlig vil. Kort og godt vil den for mye.

Likevel har boka noen kvaliteter som naturligvis også må framheves. Forsida er for eksempel nydelig, og romanen er svært pent satt. Videre er boka full av gode og presise skildringer, blant anna fra frisørsalongen, der enkelte typer damer får så hatten - og frisyra - passer. Oksanen observerer med skarpt blikk og skildrer mennesketypene på kornet, slik at det både blir lattervekkende og trist. Ikke minst får vi se hvor kjipe og ekle kvinner kan være mot hverandre i to ulike bransjer der det tilsynelatende ikke fins etiske grenser, bare et rått maktspill, og Norma får føle på kroppen hvordan det er å ha noe andre vil ha, og blir pressa, forsøkt lurt, utnytta og tvunget for at hun skal gi det fra seg. Denne fortvila situasjonen får Oksanen godt fram, likeså hvordan Norma, Anita og noen andre kvinner låses fast og ikke kan gi uttrykk for egentlige tanker og følelser, da dette kan brukes mot dem seinere. De må utvise stor sjølkontroll, hele tida, og spille så godt at de nesten tror på det sjøl. Maktsjuke menn utleveres minst like bra. Teksten har et drivende språk og formidler ei helt særprega stemning. Så er den også den eneste jeg har lest i sitt slag.

Utgangspunktet for at jeg leste Norma, var sjølsagt at jeg likte Da duene forsvant veldig godt. Og nå tenker jeg at jeg heller skal vende nesa mot disse bøkene, med tematikk fra krigen i Finland og Estland, heller enn de andre, mer sjangeroverskridende tekstene. Jeg er så absolutt for at forfattere eksperimenterer og utfordrer, i stedet for å alltid følge konvensjoner og sjangerkrav. Men da må de samtidig akseptere at ikke alle liker det nye de kommer med. Men Sofi Oksanen, hun heier jeg på uansett!

fredag 13. mars 2020

Alfabetlesing: Iliaden

Bildekilde: Bokelskere
Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,
svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.


Slik åpner et av verdens eldste og mest kjente epos. Iliaden er en tekst som nesten utelukkende dreier seg om krig, men som også, midt oppi all brutaliteten, rommer uttrykk for djup kjærlighet, hengivenhet og lengsel. For det er kjærlighet som på mange måter setter det hele i gang, ja, hvis en kan kalle den trojanske prins Paris' arroganse for kjærlighet? Han er nemlig kun ute etter skjønnhet, og verdens vakreste kvinne, det er Helena. Det får ikke hjelpe at hun er gift med kong Menelaos av Sparta fra før. Ha henne, det må han bare, og han kidnapper henne midt under et gjestebud i Sparta og seiler av sted. Hva Helena syns om hele greia, er ikke så viktig.

Svært kort og enkelt fortalt, er dette altså bakteppet for IliadenIliaden betyr fortellingen, eller eposet, eller sangen, om byen Ilion - og dens påfølgende uunngåelige undergang. Teksten omhandler det som skjer når Helenas mann Menelaos tar med seg broren sin, kong Agamemnon av Mykene, og alle beilerne til Helena og øvrige soldater og reiser etter Paris for å få Helena tilbake. I ti år beleirer hæren Troja (et anna navn på byen Ilion), men eposet skildrer kun noen av disse skjebnesvangre dagene, i krigens avgjørende sluttfase. Det går hardt for seg både innafor og utafor bymurene, gudene blander seg inn i menneskenes gjøringer flerfoldige ganger, det diskuteres høylytt, ofres til gudene, det kriges, gråtes, ropes og sørges. De gamle grekerne er ganske melodramatiske av seg, men med rette. Jeg ville også blitt nokså grinete om en eller annen gud til stadighet skulle blanda seg inn i mine saker!

Peleiden Akillevs nevnes allerede i første strofe, og trer fram som en slags hovedperson i verket. Det er i alle fall han det handler en del om, om ikke direkte, så indirekte. Akillevs er en helt - den sterkeste, modigste og høyest skatta krigeren i hele Iliaden. Han lever etter en æreskodeks som vi kan sammenligne med den som eksisterte i den tidlige vikingtidas krigerkultur. Og krigeridealet står svært sentralt i verket, sjøl om det også er en følsom kriger som skildres. For Akillevs blir fornærma på det djupeste når han fratas ett av de gjeveste krigsbyttene sine: Den unge kvinna Briseis, som i praksis er frilla hans. (Igjen har vi ei kvinne uten egen vilje, hun gis hit og dit nettopp som et bytte, eller en premie.) Og når Agamemnon bestemmer at han skal ha henne, fordi han har blitt fratatt sin egen frille, blir det bråk. Det kan såvidt sammenlignes med hvordan vi ville følt det om sjefene våre kom hjem til oss og krevde å få tilbake lønna vi har jobba for og fortjent, bare fordi de i kraft av å være sjefer kan gjøre sånt. Klart vi ville protestert! Så litt furting er vel tillatt. Men Akillevs strekker det såpass langt og blir så vred at konsekvensene blir uoverskuelige. Og når han endelig får ut fingern, er det for seint.

Ytre sett består verket av tjuefire sanger av svært varierende lengde. Og det er ikke norske folkeviser og andre småtraller det er snakk om her, sangene er omfattende, kompliserte og prega av en veksling mellom fortellende handlingsreferat eller lange dialoger og monologer. Et epos er et lengre, fortellende dikt der rytme og antall stavelser per verselinje er svært viktig. Til sammen er det omtrent 16 000 verslinjer i eposet, av typen heksameter. Rytmen er prega av daktyler. Enkelte sanger rommer litt under fem hundre verslinjer, andre godt over åtte hundre. Felles er at sangene er knytta opp mot et overordna tema eller avgrensa handlingsrom - ei scene eller en episode - som har sin naturlige plass i verkets kronologiske handlingsforløp. Og med så mange sanger, så mye tekst og et så rikt persongalleri som det vi finner her, er det ikke til å komme utenom at versene inneholder en del formler for å lette framføringsprosessen for sangeren - rett og slett gammeldagse mnemoteknikker. Eksempler på det er at Akillevs til stadighet blir omtalt som den fotrappe helt. Andre blir omtalt som den hjelmbusksvaiende helt eller den mektige drott eller den krigerske helt. For et arbeid som er nedlagt i dette - i alle ledd!

Det er Homer som får æra for å ha sørga for at eposet om Troja blei nedskrevet. Det sies at han var blind, så skrive kunne han naturligvis ikke gjøre sjøl. Men jeg innbiller meg at han sang eller proklamerte hele eposet, del for del, mens noen andre, med både syn og hørsel og skriveferdighet i behold, tok diktat. Det må ha vært magisk å høre på! Og anstrengende, for eposet er som sagt både langt og krevende.

Det antas at Homer levde rundt sju hundre år før vår tidsregnings begynnelse. Det betyr at eposet er minst 2700 år gammelt. Men det som er spennende å tenke på, er hvor lenge eposet kan ha overlevd i muntlig tradisjon før nedskrivingstidspunktet. Her kan vi sammenligne med for eksempel middelalderens ballader, der noen er svært lange og helt tydelig har hedensk opphav. En tror at sangen om Ilion kan ha gått på folkemunne i flere hundre år før nedskrivinga fant sted, og at hendelsene det refereres til, trolig foregikk på 1100-tallet f.v.t. Og ikke bare det; det har eksistert mange ulike sanger eller epos om nettopp denne perioden i gresk historie. Noen tar for seg opptakta til konflikten, andre vektlegger ulike faser av krigen. Ei av de mest kjente scenene - som omhandler en viss diger trehest - er ikke en gang med i den homeriske versjonen av Iliaden! Atter andre epos tok for seg konfliktens etterspill og hvordan det gikk med de ulike krigerne og heltene. Her kommer det andre homeriske eposet inn, nemlig Odysseen

Bildekilde: Boktanker
Iliaden er en djupt tragisk tekst, i motsetning til komisk, hvilket vil si at det ikke ender godt overhodet. Og tragedien er et faktum når mann etter mann, helt etter helt, unge og gamle, inkludert den fotrappe Akillevs (etter eposets slutt), slaktes ned og dør. Men er det noe sannhetsgehalt å spore her? Så utrolig det enn høres, så er svaret ja! Sjøl om vi i dag ikke kan bevise eller motbevise stort utifra det tekstkorpuset som fins, i og med at det som skjedde foregikk for mer enn 3000 år sia, er det funnet ruiner etter en by i Lilleasia i dagens Tyrkia der sangene forteller at Troja ligger. Det tyder på at sangene beretter om til en viss grad virkelige hendelser, for eksempel et kvinnerov og en påfølgende langvarig krig, og at en slik tematisering i sang og framførelse kan være en nødvendig kollektiv bearbeidelse av det som er hendt. Det må jo være traumatisk for mange når en hel by jevnes med jorda. Det at noe her har skjedd i virkeligheten, forklarer også hvorfor det fins så mange ulike versjoner av diktet. Sjøl om de døde var mange, var de overlevende flere, og de fortalte naturligvis sin versjon videre. Slik blei kanskje ulike fortellertradisjoner etablert.

Jeg nevnte såvidt den furtne Akillevs innledningsvis. Han blir altså så sur og sint på kong Agamemnon, som har krenka hans ære ved å frata han Briseis, at han legger fra seg sverdet, glir inn i en melankolsk sinnsstemning og truer med å dra hjem. Dette fører til en enorm krise for den digre hæren til kongsbrødrene. Krigen er utmattende, for alle, og de har snart ikke ressurser til å holde på lenger. Soldatene er såra, utslitte og prega av hjemlengsel og stemninga blir ikke akkurat bedre av at den beste krigeren og dyktigste hærføreren vender ryggen til og skuer ut mot havet, der det blåser opp til uvær. Det ulmer mellom mennene og Agamemnon må telle på knappene. Skal han risikere alt, tape krigen og la broren reise hjem uten verken kone eller ære? Eller skal han svelge stoltheten, ydmyke seg sjøl og la Akillevs beholde sin suverenitet? Hvem har rangen; Kongen eller krigeren?

For Akillevs er problemet av en helt annen art. Han veit at han når som helst kan dra hjem til Ftia og leve et godt og langt liv der. Det er forlokkende etter ti år med beleiring og teltliv! Men da vil han ikke bli huska for ettertida. Et ettermæle lever som kjent lenger enn det faktiske mennesket, og særlig om ettermælet er særs fordelaktig. Igjen kan vi ty til norrøne eksempler, der de samme tankene formuleres for eksempel i vers 76 og 77 av Håvamål. Om Akillevs derimot velger krigen, veit han at han kommer til å dø. Han skal drepe - flest mulig - og deretter sjøl bli drept. Valget er vanskelig, men samtidig har han ikke et reelt valg. Heder og ære er det som betyr mest, mer enn livet sjøl. Men alt kompliseres ytterligere av at Akillevs' næreste venn og beste soldat, Patroklos, blir drept av den trojanske helten Hektor. Nå må Akillevs hevne drapet, om det så blir det siste han gjør.

I det hele tatt er det mange drap i eposet. Og de skildres ganske utførlig, så dette er ikke ei bok for pyser! Menn dør av stikk og hugg og slag med spyd, sverd, kniver, piler, skjold og steiner, de kjøres på av vogner, kastes av hestene, tråkkes på av nevnte dyr og så videre. Blodet spruter, hjernemasse velter ut, innvoller blir utvoller, det kvestes fra hodet og ned, livet og opp, tvers over og på skrå, halser er uten hode, lemmer uten kropp, det er lukt og lyd og blod og dødsguden har det generelt jævlig travelt. Det spares ikke på noe, og jeg tok meg sjøl i å savne en mer nøktern sagastil, for dette blei svært ordrikt og utflytende, på mer enn én måte.

Og så er det dette med gudene. I gresk tradisjon og ikke minst i det enorme mytologiske tankefellesskapet som grekerne levde i og med på Homers tid, henger alt nøye sammen. Alt er forutbestemt, men gudene, som gis menneskelige egenskaper i eposet, prøver til stadighet å påvirke konflikten i "sin" retning. De lurer, juger, ønsker og håper, griper inn direkte eller i det skjulte, manipulerer og presser, viser seg i andres skikkelser, heier på helten og villeder andre og diskuterer konflikten hyppig og ivrig oppe på Olympen. Og det til tross for at utfallet er klart! For soldatene nede på jorda får det underlige og uforklarlige utfall som at en helt plutselig blir borte fra kampens hete, som ved et trylleslag eller i ei trylletåke, andre får kjempekrefter eller blir så øre at de ikke kan gjøre rede for seg. Menneskene styres altså eksternt - men er de da også fratatt skyld? 

For denne leseren blei all den guddommelige inngripen litt problematisk - det var rett og slett litt slitsomt med de til stadighet kranglende gudene. Jeg tok meg derfor i å ønske at det forelå ei utgave der dette var fjerna, slik at en satt igjen med ei reinere historie. Det hadde vært interessant å lese den opp mot originalen, rett og slett for å se hvor vesentlig dette med gudene er. Jeg forstår at de var en helt naturlig del av ideer og hverdagsliv for 3000 år sia, og at Iliaden slik sett speiler noe sant. Men det er fjernt for oss i dag. Bortsett fra det, glei det overraskende lett å lese Iliaden. Jeg valgte å lese teksten som om det skulle vært prosa, ikke vers med rytme, for å få kontinuitet og sammenheng i fortellinga. Men her er det naturligvis ens egne preferanser som styrer. 

Iliaden er et så rikt verk at dette innlegget kun berører en bitteliten brøkdel av det. Det skorter ikke på innfallsvinkler og lesemåter - verket kan tolkes i alle retninger, det kan fokuseres på det aller meste, og en vil komme fram til noe som er meningsfylt okke som. Øivind Andersen (f. 1944), som har skrevet forordet, gir mange fine innganger til og perspektiver på teksten. Ordtilfanget er enormt, og jeg må bare understreke at oversetter Peter Østbye (1855-1943) har gjort en helt suveren innsats, som jeg ikke tror at vanlige lesere som deg og meg begriper rekkevidda på og omfanget av. Østbye har, ved hjelp av kreativ bruk av språket, arkaiske skrivemåter, dialekt, noe dansk, bruk av flertallsformer og så videre, imponerende nok klart å holde på heksameterverset. Det er en enestående oppvisning i språkarbeid! Og oversettelsen og språket er fortsatt syngende i dag, hundre år etter at boka først kom ut i 1920.  

søndag 8. mars 2020

Alfabetlesing: Kimen

Bilete: Bokelskere
Det er ein nydeleg sommardag. Ute på den grøne øya er alt slik det brukar å vere. Nokre arbeider med jorda, nokre i frukthagen, nokre med dyra. Ei purke skal til å ha små. To mannfolk, han Haug og han Dal, drikk øl og surrar. Ho Kari Nes driv rundt slik ho alltid gjer. Ei ungjente sankar i hop plantar og blomar. Ei anna er så glad og lett av di ho er med barn, men det er ein løyndom. Mest alle er ute og gler seg over den fine dagen.

Ute på havet putrar båtane. Sola blenkjer i vassflata, bølgjene er mjuke mot strandkanten. Nokre drog inn til byen i morgontimane, mellom anna han Karl Li, busett på garden Li, den største garden på øya, garden med den store, raude låven. Han er gift med Mari og far til Rolv og Inga. Om nokre timar er han på veg heim att. Men då er det allereie for seint -. For nokon kjem. Frå ein båt kjem det plutseleg ein ny, ung mann til øya. Ein framand. Raskt veit mest alle at han er komen, men dei veit ikkje kven han er eller kvifor han er komen. Kva vil ein som han, her hjå dei?

Så vert den eine ungjenta borte. Dei søkjer etter ho, kvar kan ho vere? Nokon har sett noko i eit kratt, eit andlet, ein mann? Så finn dei ein kropp. Vekk frå staden spring ein mann -. Folka på øya startar ein intens leiteaksjon etter den framande, som alle meiner er brotsmannen. Dei spring og spring medan skuggane vert lange, og til sist vert han kringsett. Han får ikkje ein gong sagt noko.

Og heim til garden ber dei lekamen til ei ung jente, ei jente med heile livet framom seg, med draumar og lengt, von og kraft og ei trong til å leva. Ho vert lagt i senga på sitt eige rom. Om ein berre kikar fort på ho, er det mest som ho søv. Men ho skal aldri meir sove, aldri meir vakne. Utanfor, i det svale sommarmørkeret, gjer øybuarane det dei meiner er rett. Dei søkjer ei desperat hemn for det utenkjelege, dei let urkreftene i seg agere, tettare og tettare kring manneskrotten. Så vert det så underleg stilt.

Med romanen Kimen frå 1940 har Tarjei Vesaas (1897-1970) skrive ei tett og sår bok om noko av det verste eit menneskje kan røyne. Han skriv realistisk, men poetisk, og med ei sjeldsynt kraft. Teksta er stram og knapp, og berre det viktigaste vert skrive. Boka har ein allvitande forteljar som vekslar kven han følgjer - til dømes Haug og Dal, den framande, familien Li og så vidare. Slik får mange menneskje kome til orde i romanen, og me som les får eit gløtt inn i kva dei tenkjer og føler. Vesaas skildrar presist og tydeleg, og skapar ei sterk kontrast mellom idyllen me møter i opninga og det fælslege som skal kome til å hende seinare.

Ute på den grøne øya røyner dei at uskuldig jente vert drepen, heilt utan årsak. Ho er ein ven, ei syster, ei dotter. Etter at hemnen er fullbyrda må øybuarene takle det dei har vore med på. Sorg og anger kjem mest på same tid. Men det som var så naturleg då, då dei sprang, jaga og kringsette den framande, er ikkje lenger greitt no. Korleis skal dei erkjenne si eiga skuld i det vonde, og gjere bot? Kven er eigentleg ansvarleg, kven eggja, kven slo fyrst? Eller har det ikkje noko å seie, av di alle var med? Vesaas syner fram korleis ein dyrisk flokkmentalitet lett kan vekse fram og kva massesuggesjon i verste fall kan leie fram til. Han peikar også på kva som er problematisk med slik kritikklaus og instinktstyrt adferd. Og når alle er med og har skuld, skal ikkje alle óg då ha skuldkjensle viss ein gjorde eit brotsverk?

Eg vart fascinert av romanen, jamvekta mellom ro og uro, presset som ligg mellom orda og linene frå alt som ikkje vert sagt, det klåre språket, dei etiske utfordringane, rolla hennar Kari Nes og kva ho faktisk gjer med og for øybuarane. Eg kjente meg att i reaksjonar og kjensler, alt frå sinne og otte til desperasjon og resignert sorg. Om dette hadde vore dotter mi! Like fullt er bodskapen tydeleg gjennom heile boka: Sjølv om me vert såra på det verste, skal me ikkje gje att med same mynt. Me må halde på det menneskelege, sjølv i det desperate og vonde.

Kimen er kjend som ein av Vessas sine allegoriske romanar, og her er det mykje å hente for den som ønskjer å lese boka slik, til dømes i samband med okkupasjonen i Noreg frå 1940-1945. Men ein kan også lese teksta som ein studie i menneskeleg psyke, eller for å finne ut kva ulik innverknad tragediar har på ulike menneskje. Det viktigaste er like fullt ikkje korleis ein les, men at ein les, og at ein lyttar til det Vesaas har å seie, den klokskapen han vil gje og dei perspektiva han ønskjer å dela. Kimen er ei vakker og vond bok som framleis er viktig og sann, og som eg har von om at mange lesarar vil lese i mange år til.

onsdag 4. mars 2020

Vårlesing

Jeg er så klar for vår! Men det hjelper jo ingenting når februar oppfører seg som april og byr på lurevår med prikkende varme i de spede solstrålene den ene dagen før jeg puster frostrøyk på trappa og hutrer i den stive, kalde vinden den andre. Så, altså, snø. Igjen. Over de vasne, brune gresstustene fra i fjor ligger tjukke, hvite filler. Fillene dekker trær og busker, isen på gårdsplassen, søpla i grøftekantene, grusen som noen få steder allerede var blitt kosta opp av en ivrig vårsjel. Brøytebilene går varme på ny, og med fyr på peisen blir det godt og varmt hos oss også. Og da er det bare å lese i vei.

Margaret Atwood
Atwood er og blir en favoritt! Hun mestrer ulike sjangre og formater, skriver med kløkt og kraft og er så utrolig dyktig, klok og stilig. Jeg håper jeg blir en slik åttiåring! Men jeg er ikke en gang halvveis verken aldersmessig eller intellektuelt, og må derfor kose meg med bøkene hennes i mange tiår til. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel med illstrasjoner av Renée Nault er lest, og fjorårets suksess, Gileads døtre, skal kanskje leses snart, den også.

Hjalmar Soderberg
Fire noveller av svenske Söderberg er lest, likt og omtalt. Og sia jeg likte det så godt, kommer det nok noe mer fra denne karen etter hvert.

Truman Capote
Innlegg om den vesle boka Frokost på Tiffanysom overraskende nok var ei novellesamling, er endelig på plass. En sorgmunter utgivelse, der Capote demonstrerer sitt presise blikk for svært ulike og nokså komplekse menneskeskjebner. Et fint bekjentskap.

Amalie Skram
Jeg vender stadig tilbake til Amalie Skram, og finner hele tida noe nytt å begeistres eller undres over i hennes forfatterskap. Nå har jeg lest Mennesker og håper å skrive om den snart.

Tarjei Vesaas
Jeg er ikke fullt så bevandra i Vesaas' forfatterskap som i Skrams, men det har blitt noen bøker her også etter hvert. Kimen ligger nå øverst i skrivekøen, så der kommer det nok et innlegg om ikke så lenge.

Marisha Pessl
Den tjukke spenningsromanen Nattfilm gikk unna som bare rakkern, og innlegg har det også blitt. Uten å avsløre for mye, kan jeg vel si at dette ikke var en rein innertier for meg - jeg setter nok mer pris på mer ektefølt litteratur, altså mindre staffasje og kav. Men det er like fullt ei solid bok.

Sofi Oksanen
Forfatter og dramatiker Sofi Oksanen må jo være en av Finlands mest originale og kraftfulle litterære stemmer! Romanen Norma var nokså annerledes enn det jeg forventa, og ikke nødvendigvis en favoritt, men jeg slutter ikke å følge forfatterskapet av den grunn! Innlegg kommer.

Homer
Denne karen blir nok ikke borte fra leselista med det første. Jeg har lest Iliaden, som jeg også snart skal skrive om, men jeg skal jammen komme meg gjennom Odysseen også! Det kan ta litt tid, for nå er jeg akkurat ferdig med bokbingoen og skal kaste meg over et par forsømte lesesirkelbøker. Men lese, det skal jeg.

Elsa Morante
Morante er fortsatt ulest, men beholdes på leselista litt til. Jeg har tross alt veldig lyst til å lese Historien, men jeg klarer ikke helt å holde på med to veldig tjukke bøker samtidig. Alt til sin tid, tenker jeg, og stresser ikke.

Eugene O'Neill
Det er alltid spennende å lese forfattere en ikke har lest før! Jeg kjente kun O'Neill av omtale og var vel litt redd for at han skulle være for destruktiv - skrekkeksempelet i dramatisk sammenheng er alltid Sarah Kane. Men jeg blei positivt overraska over Lang dags ferd mot natt og hadde en veldig fin leseropplevelse, sjøl om familien Tyrone ikke hadde det noe særlig fint.

Gabriel Scott
Jeg lo godt av tante Pose, underlig som hun er! Og stemninga i romanen minte meg faktisk om Jane Austen, der det også alltid er en Kirsten Giftekniv og en sabotør til stede. Det blir fort underholdende intriger av slikt! Men der stopper sammenligninga mellom det norske juleeventyret og flere britiske romanklassikere. Innlegg finner du her

Elizabeth Strout
Jeg har blitt kjent med ei dame ved navn Olive Kitteridge, hvis egenskaper og interesse for tilfeldig småprat er enda verre enn broderns. Et godt kvinneportrett, fin formidling av livssituasjonen hennes og interessante perspektiver på familiekonflikter er noe av det jeg kan trekke fram. Mer kan du lese her.

Agatha Christie
Siste bok ut i 2019 var Guds kvern maler langsomt, en klassisk Agatha Christie-krim med like klassisk intrige, plot og løsning. Det er godt jeg ikke leser slikt hver dag, for da hadde jeg blitt lei! Men innimellom har det så absolutt sin sjarm.

Emma Healey
Som jeg tidligere har nevnt, har jeg vært med på bokbingo i vinter. Og det er moro! Men plutselig satt jeg der og var på jakt etter ei bok om demens. Det er jo ikkeeksisterende i mine egne ulesthyller. Jeg måtte derfor ty til biblioteket, og valget falt på Elizabeth er borte av Emma Healey. Innlegg kommer.

Bjørn Godøy
Litt sakprosa har også klemt seg inn i februar, denne gangen Bjørn Godøys Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske fra 2014. Den blei kjøpt på Mammutsalget for noen år tilbake, og viste seg å være ei svært interessant bok som jeg ser fram til å skrive om. 

Ida Simons
Men det er ikke bare på Mammutsalget det kjøpes bøker. Bokklubben har også sine salg, og innimellom havner det derfor ei pakke eller sju i postkassa. Denne gangen tok jeg fram Timen før midnatt av Ida Simons - ei bok som fikk god omtale, men som dessverre ikke var noe særlig likevel. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki
Ramayana er lest ferdig, og med det har jeg lært ganske mye om forfatter Valmiki og indisk skriftkultur, tidlige litteratur og trosforestillinger. Interessant! Innlegg dukker nok opp her også, med tid og stunder.

Jeffrey Eugenides
The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - gikk som en farsott da den kom, og på nytt noen år seinere da den blei filmatisert av Sofia Coppola. Jeg har lenge vært nysgjerrig på romanen, og er nå godt i gang med lesinga.

Simone de Beauvoir
Sammen med Birthe skal jeg i løpet av kort tid gyve løs på mesterverket til selveste Simone de Beauvoir - Det annet kjønn! Jeg grugleder meg, for boka er tjukk som bare rakkern, og om jeg ikke finner flyt, vil det bli en pine å komme seg igjennom. Naturligvis håper jeg at den både er interessant, spennende og morsom, slik at jeg kan danse meg igjennom tanker, eksempler og teorier. Den som leser, får vite...

Maja Lunde
Jeg forsøker å lese både i bredden og dybden, hvilket vil si ulike sjangre og vidt forskjellige temaer, gjerne god spredning innafor en og samme måned. Med tre små i hus hører også barnelitteraturen med - heldigvis! Der er det veldig mye bra, og akkurat nå ser jeg fram til å lese Over grensen av Maja Lunde.

Alfabetlesing
Neste bok ut i Alfabetlesing er Odysseen, forhåpentligvis tett fulgt av Prosessen. På Q har jeg ikke ei eneste bok, hvilket betyr at jeg med god samvittighet kan vende nesa mot bokstaven R. Der har jeg derimot mange titler, så det blir spennende å velge. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

De grønne bøkene blei lest i januar, og i februar var det gamle bøker som stod på tapetet. Boka skulle helst være utgitt mellom 1850-1950, eller være en historisk roman fra samme periode. For de av dere som er i mål med disse to kategoriene, er det bare å gyve løs på kategori nummer tre: Bøker med veldig korte titler. Knut Nærums Å og Arne Torps R er de korteste jeg veit om - noen bedre? 

Jeg ønsker alle sammen en flott marsmåned!

lørdag 29. februar 2020

Bokhyllelesing: Agatha Christie

Bildekilde: Bokklubben
Det er duka for ei julefeiring utenom det vanlige når den gamle og utspekulerte rikingen Simeon Lee har invitert storfamilien hjem til godset sitt. Til vanlig bor Lee der sammen med den eldste sønnen sin og svigerdattera, som han elsker å herse med, men nå blir huset fullt av øvrige sønner og deres koner. Felles for dem alle er at de verken er glad i faren eller i hverandre, men de håper at nå som den gamle er blitt skrøpelig, kan det vanke litt kronasjer. Med på kalaset blir også noen uventa og til dels ubedte gjester, som hevder å være i familie med den manipulerende patriarken. Dessverre skal de mange invitasjonene og plutselige besøkene få katastrofale følger: Simeon Lee blir brått funnet død. Og som om ikke det er nok, er døra inn til rommet hans låst fra innsida, og liket er aleine i rommet.

Heldigvis befinner mesterdetektiv Hercule Poirot seg rett i nærheten. Han ankommer godset ganske raskt og blir værende til mysteriet er oppklart. Det viser seg å gå nokså radig, i kjent stil, men ikke utenom et par omveier der forfatter Agatha Christie (1890-1976) forsøker å villede leseren. Som vanlig forteller Poirot ivrig om sine undersøkelser og resultatene av disse for alle sine mistenkte mot slutten av boka, slik at både tilhørere og lesere tas med på hele prosessen. Det er et fint grep, der Poirot får forklart alle detaljer en ivrig leser kanskje har gått glipp av underveis, men karakteren er samtidig så dominerende at teksten i lange partier nesten glir bort fra romansjangeren og inn i en rein monolog. Her kunne forfatteren med fordel variert pratinga med skildringer, handlingsreferater, indre monolog og andre innspill, og således holdt på spenninga.

Drapet - for det er et drap - på Simeon Lee, er et eksempel på det lukkede roms mysterium - et drap som egentlig ikke skal være mulig verken å gjennomføre for morderen (uten å bli sett, hørt, lagt merke til eller lignende) eller å oppklare for detektiven eller politiet etterpå. For det er jo umulig! Men nyanser, detaljer og et observant øye kan komme langt på egenhånd. Som kjent liker Poirot å trimme sine små grå, og han bruker ofte logisk tenkning for å komme fram til løsninger. Empirien han samler inn eller observerer, gjør at han kan dedusere seg fram til riktig løsning. I dette tilfellet ligger det noe på golvet i Lees kontor, noe som ikke har vært der tidligere. Og dessuten er diamantene hans også borte! Er det ett eller to lovbrudd som skal oppklares? Og hvor har det egentlig blitt av Lees personlige tjener? Og kan en stole på den aldrende butleren? Med politiet ved sin side gjennomfører Poirot både vitneavhør og ropetester, og del for del avdekkes familiemedlemmenes hemmeligheter, skjulte agendaer, følelser, motiver, midler og muligheter.

Guds kvern maler langsomt (Hercule Poirot's Christmas, 1939) er en god, gammeldags krimklassiker av det harmløse slaget. Christie mesker seg verken i bloddryppende skildringer eller grusomme fortellinger fra fortida slik dagens kriminalromaner gjør i større grad, og hun framkaller verken iskalde grøss eller neglebitende spenning underveis, slik som for eksempel John Dickson Carr (1906-1977) kan gjøre. Boka er derfor perfekt å lese i jula, slik jeg gjorde, når en vil kose seg med noe ikke alt for avansert eller intenst. Romanen er fin - her vil jeg trekke fram skildringene, stemningene og svingningene i stemning - passe detaljert både når det kommer til interiør og personer, humoristisk på beste britisk vis og ikke minst godt uttenkt.

Christie skriver konsekvent i tredjeperson, men varierer veldig i sin nærhet til personene. Noen ganger er hun tett på, andre ganger er hun svært distansert. Det gjør at vi ikke blir like godt kjent med alle karakterene i boka og derfor forstår vi dem heller ikke like godt. Noe forklares, annet ikke. Dette inkluderer også Simeon Lee. Vi som leser rekker ikke å bli kjent med før han dør. Vårt inntrykk av han formes derfor av det familien og de ansatte på godset sier i etterkant av drapet. Åpninga er god, men misvisende, da Christie her går svært tett på personer hun seinere ikke behandler på samme måte - slik hun åpner skulle en tro de var bokas hovedpersoner. Men seinere er det Poirot som framstilles som en slags hovedperson, der han leder etterforskninga og dermed også fokaliseringa.

Boka er delt inn i sju hovedkapitler, og strekker seg over ei uke - fra 22. til 28. desember. Hvert kapittel har igjen nummererte underkapitler av varierende antall og lengder. Min utgave av Guds kvern maler langsomt (et sitat fra boka, som igjen er en intertekstuell referanse) er fra 2016 og er utgitt av Bokklubben. Til grunn for deres utgivelse ligger Claes Gills (1910-1973) opphavelige oversettelse. Reint språklig kan jeg ikke skryte stort av denne romanen, og jeg er heller ikke veldig imponert over slutten, men jeg koste meg underveis likevel.

torsdag 27. februar 2020

Olive Kitteridge

Bildekilde: Bokelskere
Vi er i småbyen Crosby i Maine i USA i vår egen samtid. Crosby er en typisk småby på alle måter. Utdanningsnivået er lavt, det er rift om de få jobbene som fins, mange har lite med penger og områder forfaller. Livet har stagnert og mange er vel ikke direkte lykkelige, sjøl om de kanskje ikke er ulykkelige heller. Men de kan ikke la være å kjenne på at livet ikke er blitt slik de trodde det skulle bli. Sladderen går raskt fra munn til munn, men mye vesentlig forblir usagt, slik at spekulasjonene går høyt og lavt. For eksempel er det han som over lang tid har en affære som ingen veit om, alle hemmelighetene pianisten sitter inne med og hvordan folk snakker om avdøde og familien - i sjølve begravelsen.

Vi møter byens apoteker, Henry Kitteridge, kollegaene hans, kundene, den distanserte sønnen og ikke minst kona hans, Olive. Gjennom tretten sammenvevde fortellinger der de samme menneskene dukker opp flere ganger i ulike situasjoner, får vi se stadig flere sider av henne, og hun trer etter hvert fram som bokas hovedperson. Olive Kitteridge er ei brysk dame - som tidligere mattelærer måtte hun kanskje være det for å få orden på alle elevene sine. Men elevene syns faktisk ikke alltid hun at er så brysk. De føler blikket hennes, kjenner vissheten om at hun ser dem og følger med. Det skaper trygghet i skakkjørte, unge og usikre liv. De som kanskje såres aller mest av denne bryskheten er Olives egen familie. Og det er hun smertelig klar over. Men det er ikke før Henry får slag at hun skulle ønske mye av det ugjort og usagt.

Perspektiv og fokaliseringsinstans varierer fra tekst til tekst, og det er like ofte en annen småbyboer som forteller som Olive sjøl. Noen ganger er Olive bare en skikkelse i periferien, for eksempel som restaurantgjest. I en annen tekst kommer hun på besøk og forsøker å hjelpe en sjuk tenåring. I en tredje tekst har hun en samtale med en tidligere elev i bilen hans. Hun er ikke framtredende eller dominerende i noen av disse eksemplene, men hun er der. Til stede. Så er det de tekstene der Olive fungerer som fokaliseringsinstans. Der kommer vi ofte tettere på tanker og følelser, og vi blir bedre kjent med den virkelige Olive, mennesket bak det bryske oppsynet. For eksempel forstår vi hvor sårt det er for henne at det eneste barnet hennes velger å flytte bort. Og hun går inn i en langvarig depresjon når Henry får slag, da hun ikke kan gjøre annet enn å se at han visner, dag for dag. Maktesløsheten hennes er vond å lese om.

Forfatter Elizabeth Strout (f. 1956) skriver konsekvent i tredjeperson i alle fortellingene. Hun glir lett ut og inn av de ulike personene, veklser mellom dem eller beveger seg over landskap, bygninger og hjemmet til Olive. Et slikt grep er her med på å gi leseren et helhetlig perspektiv på byen, menneskene og situasjonene de gjennomlever. Jeg tror det er lurt, da det verken låser forfatter eller lesere til gitte instanser, men gir oss en slags illusjon om at alt glir fritt sjøl om bindeleddet alltid er Olive.

Olive reflekterer over mye, særlig når hun kjører bil. Hun husker episoder, personer og situasjoner. For eksempel var det en familie som for mange år tilbake hadde det vanskelig. Nå har hun fått et kort derfra. Det ender med at hun kjører dit, kanskje for å føle seg bedre? Men hun får noe helt anna enn det hun forventer, og ender opp med å dra, mest skremt, av sted. Det fikk henne ikke til å føle seg bedre, på noe vis. Men kanskje likevel takknemlig for at det i alle fall ikke er så galt ad med henne. Etter hvert forstår Olive at hun må gjøre noe, ta tak i livet sitt igjen, og ikke bare ligge sammenkrølla, sove, høre på radio og besøke Henry, som verken har gjenkjennelse i blikket eller språk til å uttrykke seg med. Men hvordan kan en begynne på nytt som pensjonist? Er det i det hele tatt lov? Og hvor skal en begynne, når det egentlig var nå hennes og Henrys liv skulle begynne?

Før jeg leste boka, leste jeg mye om den, noe jeg ikke pleier å gjøre. Strout kunne innkassere Pulitzerprisen for boka, og den har høsta gode anmeldelser i flere land. Den hylles som en moderne klassiker, og flere har sikkert også kjennskap til HBOs filmatisering - jeg ikke har sett den. Resultatet av denne forhåndslesinga er naturligvis at forventningene bygges opp. Dessverre blei de ikke helt innfridd. Jeg opplever at dette direkte kvinneportrettet ikke er så unikt som en skal ha det til - i alle fall ikke i en nordisk sammenheng, der litteraturen lenge har hatt en sjølbiografisk og sjølgranskende retning, der det som skrives er "liv", "sant" og "virkelig" framfor fiksjon og fantasi. Usminka skildringer, direkte formuleringer, et skittent og rotete hverdagsliv, dårlig samvittighet, kjipe egenskaper, vonde minner og tæl til å stå i et skrantende ekteskap er derfor ikke noe nytt. Uten at jeg veit for mye om akkurat amerikansk samtidslitteratur, så er kanskje ikke det tilfellet der? Kan hende bryter Elizabeth Strout med amerikansk litterær tradisjon når det kommer til kvinneskildringer, slik at portrettet av Olive får en ganske annen effekt der enn her?

Olive er klartenkt, skarpsynt og munnrapp. Hun har en direkte og bardus oppførsel som kan skremme bort mange og fornærme andre. Men plutselig kan hun også begynne å gråte, når hun opplever at hun, som er høy, stor og har digre hender, kommer til kort. Følelsen av hjelpeløshet og utilstrekkelighet ligger i teksten uten at det sies rett ut. Olives relasjon til sønnen var det interessant å lese om, og særlig de seinere fortellingene kaster lys over en annen Olive enn den hun lar oss se. Det viser seg at sønnen i lang tid har strevd med forholdet til mora og at han har gått i terapi for å forsones og bearbeide vonde minner. Disse vonde minnene nekter Olive å erkjenne. Hun henger seg opp i nåtida - at hun har issøl på blusen og at ingen sa ifra er jo en fornærmelse - og hun kan ikke forstå sønnens livsvalg, å bo midt i byen med ei kvinne som har barn fra før. Misforståelser og manglende vilje til å erkjenne egne feil forhindrer derfor at relasjonen kan fortsette på en god måte.

Språket i boka er lett og tilgjengelig, skildringene av menneskene og nærmiljøet deres fine og de mange bipersonene virker naturlige og oppriktige, enten de jobber i jernvarehandelen eller på kafeen, om de går, kjører bil, stikker av fra et traurig familieliv eller skyter med hagle. Noen sekvenser kan være litt oppstylta reint språklig, men det er uvisst om dette skyldes Strout eller oversetter Hilde Rød-Larsen (f. 1974). Uansett er det til å leve med. Boka framstår som lavmælt, men formidler viktige historier. Og særlig er det Olive som skaper trykk og kraft i teksten. Uten henne hadde dette vært en skikkelig platt samling av halvkleine fortellinger.

Olive er en interessant karakter, blant anna fordi forfatteren ikke er redd for å skildre henne som utradisjonell, usympatisk og med karakterbrister. Gjennom andre fortellerstemmer får vi mange små hint om fortida - hvordan hun oppfører seg dårlig når hun og Henry har middagsgjester, at hun gikk av sted når sønnen, bare spedbarnet, skulle sove, relasjonen til en kollega, oppførselen i sønnens bryllup og så videre. Noe av dette er bare tragisk og trist, andre episoder er humoristiske, mot det fandenivoldske. Jevnt over er Olive en beskere person enn det en vanligvis kan forvente, og hun er både innbitt og sur og tverr flere ganger. Men ved bokas slutt gir det jo mening, alt sammen, og en blir litt takknemlig for at slike Oliver fins, også i litteraturen. For de er jo der i aller høyeste grad i virkeligheten, med rynker i ansiktet, grått og visna hår, veska på skrå over brystet og klær med feil snitt. Likevel vil jeg ikke være med på den unisone hyllinga av bok og forfatter, for enestående er dette ikke. Men viktig.

onsdag 19. februar 2020

Bokhyllelesing: Gabriel Scott

Bildekilde: Bokklubben
Har du ei tante? Det har jeg også. Men ikke ei slik tante som den Gabriel Scott (1874-1958) skriver om her. Riktignok er tanta mi lita og rar, hun også, og hun forteller dårlige vitser og spiser som en dølahest. Men hun setter tross alt ikke himmel og jord i bevegelse bare hun nærmer seg andre mennesker - skjønt, kanskje hun ville likt det? Uavhengig om tanta mi ville likt det eller ikke - alt snus opp-ned bare et ord om at tante Pose kommer tas for god fisk. Og ofte stemmer ordet. Tante Pose kommer. Og det er også slik denne boka begynner.

Du har kanskje sett filmen med samme navn fra 1940? Det har ikke jeg. Så for meg var alt ved denne underlige tante Pose helt nytt, og fordi jeg ikke har sett filmen, har jeg heller ikke noe forhold til Tante Pose som ei julefortelling. Men det er klart, hun dukker jo opp like før jul. Når det kanskje passer aller dårligst å få en overraskende, ubuden gjest av et slikt kaliber! Ja, for bestefar Hans Thue er der jo også, på besøk i Balsgården altså, og han venter på kaffen og de brune sirupskakene som bare han får prøvesmake. Marianne, kjøkkenjomfuren, pleier alltid å komme opp med det, kaffen og kakene -. Men i dag har alle pikene det så alt for travelt! Med hva?! Bestefar føler seg aldeles glemt og brøler ut i gangen før han får greie på hva det gjelder. Og da er det like før han pakker snippesken og drar sin kos. For bestefar kan ikke fordra tante Pose!

Og slik er vi allerede midt inni farsen. Tante Pose er forresten bare et kallenavn. Hun heter egentlig Blanca og er den ugifte søstera til herr Bals, fogden. Tante Pose er det bestefar kaller henne, denne motbydelige gamle skrekkøgle som alltid tar de unge til side og skal tale med dem, sånn rett ut av posen, som hun sier. Bestefar grøsser. Usj, hvem er det hun skal gjøre livet surt for nå, da? Jammen bra han også er i hus, faller bestefar ned på til slutt. For er det noen som kan takle den spanskeflua av en rosin, så er det vel han. Ja, bestefar er slettes ikke redd for tante Pose! Faktisk kan det hende at det kan bli litt moro å gjøre ap med henne. Bare synd tante Pose var først ut til å ta han ved nesen -. Bestefar får pønske ut en passende hevn.

Men redde, det er Antoinette, bare kalt Nette, og Kirsten og Ruth, de tre eldste fogdedøtrene i Balsgården. At tante Pose skulle komme akkurat nå er så innmari leit! Nå, da de skal få så gjevt besøk i huset og alt, med to unge studenter. De kommer i løpet av juledagene. Den ene er Vaage, som er medisinsk kandidat og når som helst kan begynne som lege, og som de forresten blei kjent med forrige jul, da han var hos prostens. Den andre er Münster, som snart er ferdig med jussen. Begge er så hyggelige, og det er så spennende å snakke med dem. Og med juletida som kommer, da er det baller og leik og moro nesten hver dag, til og med besøk til prostens! Hvordan skal de få prate og kose seg, bli aldeles øre av dansing og nyte lange turer hjem i måneskinnet når den gamle skal tvinge seg på? Helst vil hun sitte i samme vogn som dem -. - Bare dra dere, buldrer bestefar og smiler. - Så skal jeg ta meg av tante Pose!

Lite veit vel bestefar, Nette, Ruth, Kirsten og resten av Balsene at tante Pose er klar for hva det må være. Stillingskrig og sultestreik, tante Pose har midler for alt, og går ikke av banen bare fordi hun blir kalt ei gammal ugle eller ei gammal heks. Tante Pose bryr seg verken om jul eller høytid, kirkegang eller baller, så lenge hun får bestemme og være midtpunkt for all verden. Og nå har hun satt seg fore å tvinge hele huset under sin suverene vilje. Men hvordan det går, får du lese sjøl!

Tante Pose (1904) er en enkel og sjarmerende fortelling om en storfamilies julefeiring fortalt på en svært morsom og underholdende måte. Scott lar språket blomstre i sine mange skildringer av tante Pose, og denne får mange kallenavn gjennom bokas 172 sider. Det er svært fornøyelig! Så er hun også en sjeldent uhyggelig skikkelse som biter fra seg i hytt og vær, gjerne før noen har rukket å si noe. Dette fører naturligvis til mange artige situasjoner der tante Pose går av med seieren. Men så usympatisk og rå som hun er, kan ikke leseren la være å heie på de andre i huset. Likevel må jeg også påpeke at Scott aldri lar henne framstå som helt endimensjonal - hun er vanskelig, men ingen skurk. Etter hvert som fortellinga skrider fram og vi får vite mer om tante Pose, forstår vi at dårlige opplevelser i fortida har forma henne. Scott er varm og godhjerta med menneskene sine, også det gamle bakkelsbest. Det står det respekt av.

Ytre sett handler fortellinga om en familie som feirer jul. Vi leser om tradisjoner og skikker, bakst, reingjøring, besøk, matlaging, pynting og andre forberedelser før jul. I romjula og på nyåret er det besøk, selskaper og baller som gjelder, og her skildres ulike normer for ulike sosiale lag, dans, musikk, samtaleemner, utkledning og overtro, som til sammen gir leseren et godt innblikk i datidas holdninger til, tanker om og følelser rundt høytida. For eksempel er det kristne kun en liten del av helheten - i denne fogdefamilien virker det å være moro og familiekos som er dominerende. Slik appellerer boka godt til lesere i dag også.

Men så er det slik at ei julefeiring ikke bare er ei julefeiring. Folk som ikke vanligvis ser hverandre, bor plutselig oppå hverandre over flere uker. Det blir mye dramatikk underveis, noen misforståelser, mange lattervekkende episoder og massevis av replikker med fynd og klem. For det er jo ikke barebare å samle en stor familie, full av stridigheter som den er. Og i tillegg er det disse unge herrer utenfra som gjør sitt for å påvirke de unge kvinner. Slik blir boka også ei historie om gammeldags flørting, beiling og hvordan en kommer fram til en forlovelse. Her er det noen utrolig søte scener mellom de unge.

Tante Pose var Gabriel Scotts gjennombruddsroman, og det er lett å forstå hvorfor. Den gnistrer av vidd og overskudd, av fortellerglede og originalitet. I tillegg til at den er fornøyelig og sjarmerende, tar Scott også menneskene i boka på kornet, og utleverer både gode og dårlige sider i rikt monn. Scott skildrer ledig og lett både ung og gammel, menn og kvinner med sin allvitende fortellerstemme. Han har rom for typene som lister seg rundt i kulissene, og de skikkelige karakterene, som bestefar og tante Pose. Og en må for all del ikke glemme den surrete prosten! Måten han håndteres på, er svært elegant. De unge i boka skildrer Scott svært presis og godt, og sjøl om de på den tida var hakket mer tilbakeholdne enn i dag, er både replikkene, blikkene og hjerteslagene de samme som hos oss. Boka kan dermed trygt forbli en juleklassiker i enda noen tiår.