Alfabetlesing: Iliaden

Bildekilde: Bokelskere

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,
svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.

Slik åpner et av verdens eldste og mest kjente epos. Iliaden er en tekst som nesten utelukkende dreier seg om krig, men som også, midt oppi all brutaliteten, rommer uttrykk for djup kjærlighet, hengivenhet og lengsel. For det er kjærlighet som på mange måter setter det hele i gang, ja, hvis en kan kalle den trojanske prins Paris' arroganse for kjærlighet? Han er nemlig kun ute etter skjønnhet, og verdens vakreste kvinne, det er Helena. Det får ikke hjelpe at hun er gift med kong Menelaos av Sparta fra før. Ha henne, det må han bare, og han kidnapper henne midt under et gjestebud i Sparta og seiler av sted. Hva Helena syns om hele greia, er ikke så viktig.

Svært kort og enkelt fortalt, er dette altså bakteppet for Iliaden. Iliaden betyr fortellingen, eller eposet, eller sangen, om byen Ilion - og dens påfølgende uunngåelige undergang. Teksten omhandler det som skjer når Helenas mann Menelaos tar med seg broren sin, kong Agamemnon av Mykene, og alle beilerne til Helena og øvrige soldater og reiser etter Paris for å få Helena tilbake. I ti år beleirer hæren Troja (et anna navn på byen Ilion), men eposet skildrer kun noen av disse skjebnesvangre dagene, i krigens avgjørende sluttfase. Det går hardt for seg både innafor og utafor bymurene, gudene blander seg inn i menneskenes gjøringer flerfoldige ganger, det diskuteres høylytt, ofres til gudene, det kriges, gråtes, ropes og sørges. De gamle grekerne er ganske melodramatiske av seg, men med rette. Jeg ville også blitt nokså grinete om en eller annen gud til stadighet skulle blanda seg inn i mine saker!

Peleiden Akillevs nevnes allerede i første strofe, og trer fram som en slags hovedperson i verket. Det er i alle fall han det handler en del om, om ikke direkte, så indirekte. Akillevs er en helt - den sterkeste, modigste og høyest skatta krigeren i hele Iliaden. Han lever etter en æreskodeks som vi kan sammenligne med den som eksisterte i den tidlige vikingtidas krigerkultur. Og krigeridealet står svært sentralt i verket, sjøl om det også er en følsom kriger som skildres. For Akillevs blir fornærma på det djupeste når han fratas ett av de gjeveste krigsbyttene sine: Den unge kvinna Briseis, som i praksis er frilla hans. (Igjen har vi ei kvinne uten egen vilje, hun gis hit og dit nettopp som et bytte, eller en premie.) Og når Agamemnon bestemmer at han skal ha henne, fordi han har blitt fratatt sin egen frille, blir det bråk. Det kan såvidt sammenlignes med hvordan vi ville følt det om sjefene våre kom hjem til oss og krevde å få tilbake lønna vi har jobba for og fortjent, bare fordi de i kraft av å være sjefer kan gjøre sånt. Klart vi ville protestert! Så litt furting er vel tillatt. Men Akillevs strekker det såpass langt og blir så vred at konsekvensene blir uoverskuelige. Og når han endelig får ut fingern, er det for seint.

Ytre sett består verket av tjuefire sanger av svært varierende lengde. Og det er ikke norske folkeviser og andre småtraller det er snakk om her, sangene er omfattende, kompliserte og prega av en veksling mellom fortellende handlingsreferat eller lange dialoger og monologer. Et epos er et lengre, fortellende dikt der rytme og antall stavelser per verselinje er svært viktig. Til sammen er det omtrent 16 000 verslinjer i eposet, av typen heksameter. Rytmen er prega av daktyler. Enkelte sanger rommer litt under fem hundre verslinjer, andre godt over åtte hundre. Felles er at sangene er knytta opp mot et overordna tema eller avgrensa handlingsrom - ei scene eller en episode - som har sin naturlige plass i verkets kronologiske handlingsforløp. Og med så mange sanger, så mye tekst og et så rikt persongalleri som det vi finner her, er det ikke til å komme utenom at versene inneholder en del formler for å lette framføringsprosessen for sangeren - rett og slett gammeldagse mnemoteknikker. Eksempler på det er at Akillevs til stadighet blir omtalt som den fotrappe helt. Andre blir omtalt som den hjelmbusksvaiende helt eller den mektige drott eller den krigerske helt. For et arbeid som er nedlagt i dette - i alle ledd!

Det er Homer som får æra for å ha sørga for at eposet om Troja blei nedskrevet. Det sies at han var blind, så skrive kunne han naturligvis ikke gjøre sjøl. Men jeg innbiller meg at han sang eller proklamerte hele eposet, del for del, mens noen andre, med både syn og hørsel og skriveferdighet i behold, tok diktat. Det må ha vært magisk å høre på! Og anstrengende, for eposet er som sagt både langt og krevende.

Det antas at Homer levde rundt sju hundre år før vår tidsregnings begynnelse. Det betyr at eposet er minst 2700 år gammelt. Men det som er spennende å tenke på, er hvor lenge eposet kan ha overlevd i muntlig tradisjon før nedskrivingstidspunktet. Her kan vi sammenligne med for eksempel middelalderens ballader, der noen er svært lange og helt tydelig har hedensk opphav. En tror at sangen om Ilion kan ha gått på folkemunne i flere hundre år før nedskrivinga fant sted, og at hendelsene det refereres til, trolig foregikk på 1100-tallet f.v.t. Og ikke bare det; det har eksistert mange ulike sanger eller epos om nettopp denne perioden i gresk historie. Noen tar for seg opptakta til konflikten, andre vektlegger ulike faser av krigen. Ei av de mest kjente scenene - som omhandler en viss diger trehest - er ikke en gang med i den homeriske versjonen av Iliaden! Atter andre epos tok for seg konfliktens etterspill og hvordan det gikk med de ulike krigerne og heltene. Her kommer det andre homeriske eposet inn, nemlig Odysseen. 

Bildekilde: Boktanker

Iliaden er en djupt tragisk tekst, i motsetning til komisk, hvilket vil si at det ikke ender godt overhodet. Og tragedien er et faktum når mann etter mann, helt etter helt, unge og gamle, inkludert den fotrappe Akillevs (etter eposets slutt), slaktes ned og dør. Men er det noe sannhetsgehalt å spore her? Så utrolig det enn høres, så er svaret ja! Sjøl om vi i dag ikke kan bevise eller motbevise stort utifra det tekstkorpuset som fins, i og med at det som skjedde foregikk for mer enn 3000 år sia, er det funnet ruiner etter en by i Lilleasia i dagens Tyrkia der sangene forteller at Troja ligger. Det tyder på at sangene beretter om til en viss grad virkelige hendelser, for eksempel et kvinnerov og en påfølgende langvarig krig, og at en slik tematisering i sang og framførelse kan være en nødvendig kollektiv bearbeidelse av det som er hendt. Det må jo være traumatisk for mange når en hel by jevnes med jorda. Det at noe her har skjedd i virkeligheten, forklarer også hvorfor det fins så mange ulike versjoner av diktet. Sjøl om de døde var mange, var de overlevende flere, og de fortalte naturligvis sin versjon videre. Slik blei kanskje ulike fortellertradisjoner etablert.

Jeg nevnte såvidt den furtne Akillevs innledningsvis. Han blir altså så sur og sint på kong Agamemnon, som har krenka hans ære ved å frata han Briseis, at han legger fra seg sverdet, glir inn i en melankolsk sinnsstemning og truer med å dra hjem. Dette fører til en enorm krise for den digre hæren til kongsbrødrene. Krigen er utmattende, for alle, og de har snart ikke ressurser til å holde på lenger. Soldatene er såra, utslitte og prega av hjemlengsel og stemninga blir ikke akkurat bedre av at den beste krigeren og dyktigste hærføreren vender ryggen til og skuer ut mot havet, der det blåser opp til uvær. Det ulmer mellom mennene og Agamemnon må telle på knappene. Skal han risikere alt, tape krigen og la broren reise hjem uten verken kone eller ære? Eller skal han svelge stoltheten, ydmyke seg sjøl og la Akillevs beholde sin suverenitet? Hvem har rangen; Kongen eller krigeren?

For Akillevs er problemet av en helt annen art. Han veit at han når som helst kan dra hjem til Ftia og leve et godt og langt liv der. Det er forlokkende etter ti år med beleiring og teltliv! Men da vil han ikke bli huska for ettertida. Et ettermæle lever som kjent lenger enn det faktiske mennesket, og særlig om ettermælet er særs fordelaktig. Igjen kan vi ty til norrøne eksempler, der de samme tankene formuleres for eksempel i vers 76 og 77 av Håvamål. Om Akillevs derimot velger krigen, veit han at han kommer til å dø. Han skal drepe - flest mulig - og deretter sjøl bli drept. Valget er vanskelig, men samtidig har han ikke et reelt valg. Heder og ære er det som betyr mest, mer enn livet sjøl. Men alt kompliseres ytterligere av at Akillevs' næreste venn og beste soldat, Patroklos, blir drept av den trojanske helten Hektor. Nå må Akillevs hevne drapet, om det så blir det siste han gjør.

I det hele tatt er det mange drap i eposet. Og de skildres ganske utførlig, så dette er ikke ei bok for pyser! Menn dør av stikk og hugg og slag med spyd, sverd, kniver, piler, skjold og steiner, de kjøres på av vogner, kastes av hestene, tråkkes på av nevnte dyr og så videre. Blodet spruter, hjernemasse velter ut, innvoller blir utvoller, det kvestes fra hodet og ned, livet og opp, tvers over og på skrå, halser er uten hode, lemmer uten kropp, det er lukt og lyd og blod og dødsguden har det generelt jævlig travelt. Det spares ikke på noe, og jeg tok meg sjøl i å savne en mer nøktern sagastil, for dette blei svært ordrikt og utflytende, på mer enn én måte.

Og så er det dette med gudene. I gresk tradisjon og ikke minst i det enorme mytologiske tankefellesskapet som grekerne levde i og med på Homers tid, henger alt nøye sammen. Alt er forutbestemt, men gudene, som gis menneskelige egenskaper i eposet, prøver til stadighet å påvirke konflikten i "sin" retning. De lurer, juger, ønsker og håper, griper inn direkte eller i det skjulte, manipulerer og presser, viser seg i andres skikkelser, heier på helten og villeder andre og diskuterer konflikten hyppig og ivrig oppe på Olympen. Og det til tross for at utfallet er klart! For soldatene nede på jorda får det underlige og uforklarlige utfall som at en helt plutselig blir borte fra kampens hete, som ved et trylleslag eller i ei trylletåke, andre får kjempekrefter eller blir så øre at de ikke kan gjøre rede for seg. Menneskene styres altså eksternt - men er de da også fratatt skyld? 

For denne leseren blei all den guddommelige inngripen litt problematisk - det var rett og slett litt slitsomt med de til stadighet kranglende gudene. Jeg tok meg derfor i å ønske at det forelå ei utgave der dette var fjerna, slik at en satt igjen med ei reinere historie. Det hadde vært interessant å lese den opp mot originalen, rett og slett for å se hvor vesentlig dette med gudene er. Jeg forstår at de var en helt naturlig del av ideer og hverdagsliv for 3000 år sia, og at Iliaden slik sett speiler noe sant. Men det er fjernt for oss i dag. Bortsett fra det, glei det overraskende lett å lese Iliaden. Jeg valgte å lese teksten som om det skulle vært prosa, ikke vers med rytme, for å få kontinuitet og sammenheng i fortellinga. Men her er det naturligvis ens egne preferanser som styrer. 

Iliaden er et så rikt verk at dette innlegget kun berører en bitteliten brøkdel av det. Det skorter ikke på innfallsvinkler og lesemåter - verket kan tolkes i alle retninger, det kan fokuseres på det aller meste, og en vil komme fram til noe som er meningsfylt okke som. Øivind Andersen (f. 1944), som har skrevet forordet, gir mange fine innganger til og perspektiver på teksten. Ordtilfanget er enormt, og jeg må bare understreke at oversetter Peter Østbye (1855-1943) har gjort en helt suveren innsats, som jeg ikke tror at vanlige lesere som deg og meg begriper rekkevidda på og omfanget av. Østbye har, ved hjelp av kreativ bruk av språket, arkaiske skrivemåter, dialekt, noe dansk, bruk av flertallsformer og så videre, imponerende nok klart å holde på heksameterverset. Det er en enestående oppvisning i språkarbeid! Og oversettelsen og språket er fortsatt syngende i dag, hundre år etter at boka først kom ut i 1920.