Jeg velger meg april

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Jeg velger meg april

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder,

– dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,

– i den blir somren til!

*

Diktet "Jeg velger meg april" blei skrevet av den norske forfatteren Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910) i 1869. Diktet blei opprinnelig skrevet i forbindelse med utgivelsen av den danske kalenderen "Souvenir". Sjøl om Bjørnson skriver at han velger seg april, viste det seg at måneden april var den eneste ledige, så Bjørnson var pent nødt til å ta den, fortalte biograf og forfatter Edvard Hoem (f. 1949) til NRK i 2025. 

Familien på Gilje

Bildekilde: Bokelskere

"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det. 

Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.

Da falt valget på Familien på Gilje, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en. 

Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.

Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -. 

Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.

I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka Middlemarch av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? Middlemarch utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.

Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som Tre menn til Vilma. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!

Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen. 

Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.

Kiellands vintereventyr

I takt med at det snødde og snødde her hos meg i januar, leste jeg tilfeldigvis også to verker hvor årstida, været og snøen var mer eller mindre sentrale elementer. Begge er skrevet av Alexander L. Kielland (1849-1906), og de utkom i 1886. Det første verket er en roman med tittelen Sne, som blei skrevet til Kiellands samtidige forfatterkollega, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Det andre verket heter Tre par, og er et "lystspill i tre akter". Sjøl om verkene er ulike i form og innhold, har de også mange likheter. Derfor behandler jeg dem samla her.

I Sne er det mest som om vinteren sjøl har ei rolle i boka, som den ukontrollerbare kaoskrafta den kan være. Kielland åpner med følgende skildring:

Når sneen faller efter storm - tett, tung og nøyaktig - utfyller fordypninger, jevner spisser og skarpe kanter, da er det underlig å tenke seg at dette er det samme vann, som kan risle og hoppe, skumme som røk i fossen og finne vei med modige strømbølger ut i det frie blå hav. 

Foruten kulda og snøen som fyker rundt hushjørnene i stadig større fart, vender Kielland også gjentatte ganger tilbake til ei gammal løe som står på prestegården der boka i stor grad utspiller seg, og hvordan været behandler denne. Det knirker og knaker i det gamle bygg, der er nedsunket på midten, skeivt av vind og elde, og som for lengst skulle vært oppfriska med nye vegger og nytt tak. Faktisk har også presten gått slik til verks, for å få ordna dette, men den store hovedstadsmann Daniel Jürges kom kan hende litt skeivt ut med den enfoldige lokalbefolkninga, slik at hele prosessen er gått i stå.

Bildekilde: Bokelskere

Den gamle prest er mye, men i egne øyne er han dog nokså feilfri. Det vites iallfall at han har rett i denne sak! Så løa kan bare stå der, som en skamplett for alle som trer inn i hans lune prestegård. I det minste kan han dog ha høy i den. Og villig forteller han også hvorfor den står slik til alle tilreisende.

Hit, til den snøfylte prestegård, ankommer Jürges' sønn og store håp, Johannes Jürges. Han er student, teologi, må vite, og den gamle er så stolt av den unge, der studerer og finner sin vei mellom Guds ord, likeså sin far. Det er påske når den unge ankommer, og med seg hjem til mor og far, har han for første gang med seg sin trolovede, ei ung kvinne ved navn Gabriele Pram. Hun kjører med sleden gjennom vinterlandskapet på vei til prestegården, hun baser igjennom den høye snøen, ser hvordan den glitrer i solskinnet og hvordan de lette snøfnugg piskes opp og nærmest blir som tåkedis i vinden når det kveldes og stormen legger seg tett, tett.

Vel vitende om at den gamle er eldst, svært tradisjonell og konservativ, trer Gabriele modig inn i prestegården. Hun går ikke av veien for en diskusjon eller tre, og hun taler gjerne imot. For det skal vise seg at hun og Daniel er uenige om så mangt. Men hva med Johannes? Når han er i sitt fedrenehjem, vil han da støtte sin kjærlighet og kommende kone, eller sin elskede far?

Kielland er seg sjøl tro - her går det unna i dialogene med både fynd og klem, og ingen er trygg for hans krasse karakteristikker. Generasjonene og ideene kolliderer så det dirrer rundt hele prestestua. Den bakstreverske, tunge prestestand henges ut med prestekjolen blafrende på snei, og i de komiske skildringene av Daniel Jürges er det mye å le av. Han, som er blant landets fremste hoder! Skribent i hovedstadens avis, ofra seg sjøl for sitt kall, først nordpå, nå midt i bondesmørja. Snakk om sprik mellom egen persepsjon og andres! Og de unge idealistiske, som først blåses hit, så dit, jagende etter noe å jobbe for, er tatt på kornet i sin streben etter den riktige sak. Det er som om de har glemt alt som har vært, til tider, og bare skal framover, uten å tenke på hvis skuldre de står på. Også den nervøse frua i huset, ødelagt av barnefødsler og sorg over de døde små, får nytt å tenke på i møte med den nyankomne. Og sønnen? Vel, uttrykket om å befinne seg et sted mellom barken og veden kommer i hu.

Krast, presist og med masse vidd er Sne noe så sjeldent som en humoristisk naturalistisk perle, ei bok som har mye å by på av menneskekunnskap og klokskap. Forfatteren avkler og avslører, og finner seg ikke i utpressing, krenking eller hykleri. Til tider er han alldeles rasende, det er så en kan høre han kjefte opp fra boksidene, forferda over tingenes tilstand og hva en kan komme unna med. Og som alltid ligger hans sympati hos de svake. 

Kielland er overraskende moderne og lesverdig, sjøl om språket også i denne utgava er noe gammelmodig. Men når en først kommer inn i stilen og tonen, går det så det gviner over lave heier og under djupe grantrær, helt fram til den snøtunge prestegårdsløa der en hører det knirker i de morkne, grå planker. Og budskapet er klinkende klart, også for herrene Jürges.

Bildekilde: Bokelskere

I Tre par er snøstormen bytta ut med kanefart og skøyteløp, røde roser i kinna og hivende pust. Her er ingen storm å frykte, men likevel skal det suse godt rundt de seks hovedpersonene. Her er det nemlig slik at de fleste er av den oppfatning at isen er bedre på den andre sida. To ektepar og to enslige, tre menn og tre kvinner, møtes tre ganger over to dager. Først nærmest ved en tilfeldighet hjemme hos Sandbergs, deretter til skøyteløp dagen etter og middag seinere samme kveld, også hos Sandbergs.

Og det begynner litt kaotisk og komisk, da vi som leser forstår at her er det mye forhistorie mellom parene og individene. Noen arbeider sammen, noen bare liker hinannen, noen er ikke så begeistra... Og ett hode har en helt egen plan med det hele, men hvem det er, skal jeg ikke avsløre. Det hviskes og tiskes i krokene, mennene buldrer og ler og kvinnene kniser, ja, for de må jo holde seg til sedvanen og kjønnsrollemønstrene og deles slik opp etter kjønn og gjøremål (kvinnene gjør husarbeid mens mennene røker). Men det betyr ikke at de ikke kan diskutere disse fastlåste vaner og mønstre. Og det gjør de, til gagns!

Skøyteløpet lar dem alliere seg med hverandre på uvant vis, og uformell konkurranse utløser også barduse løfter og ei tidsfrist: Innen solnedgang samme dag, midt i middagen, faktisk, må en av mennene bestemme seg for om han vil bli i ekteskapet og hos sin kone og sine barn, eller om han vil forlate alt sammen til fordel for ei anna. Det er ikke en beslutning en skal ta overilet, ei heller ikke ute på isen, sjøl om hun er aldri så forlokkende med sine sunne farger. Situasjonen kompliseres ytterligere når flere får vite om saken, og deretter kaster seg inn i kampen. Parallelt har vi også frua som egentlig ikke liker sin egen mann, og i alle fall ikke kan se han på samme måte som sin venninne, og vennene som kanskje er litt for intime?

Her er det omsnakking, hinting, søt flørting, direkte flørting, beiling og reine frierier om hverandre, og alt må foregå uten at ens bedre halvdel, som stadig er rett rundt hjørnet, får nyss i saken. Å si at stykket er et lystspill er derfor helt riktig, en filmatisert versjon ville uten tvil blitt kalt en komedie. Misforståelser, antagelser, redsler, plutselige erkjennelser og små oppvåkninger hører også med, i likhet med dekkhistorier, distraksjoner og store og små løgner. For det er jo ikke kaffe en byr på! Dialogen er rask, effektiv og presis, og med akkurat nok kaos omkring blir det lystig og lett.

Men sjøl om det er aldri så moro underveis, glemmes aldri stykkets grunnspørsmål. Hvem er egentlig villig til å bryte ut av ekteskapet og det behagelige liv? Hvem vil ta risikoen, få samfunnsstraffen, bli stempla som utro og ekteskapsbryter, risikere å aldri mer se sine barn? Ekteskapet som institusjon diskuteres og kjønnsrollemønsteret kritiseres. Hvorfor er det så lett for menn, alt dette romantiske, og ikke for kvinner? Hvorfor er det greit at menn har affærer og elskerinner og løse forbindelser, og at det er noe positivt? Hvorfor er akkurat det samme noe negativt for kvinna?

Kielland har et våkent blikk og skildrer godt. Han tar situasjonene og personene på kornet og setter pekefingeren akkurat der det gjør vondt, midt i sjøloppfatninga. Og han presser. Hardt. Særlig på mannfolka. Og dessverre er problemstillinga han skisser opp fortsatt aktuell. Kvinner er mindre frie enn menn, og vi dømmer oss sjøl og hverandre hardere. Fortsatt er det "lov" for en mann å forlate familien sin, det er liksom forståelig at han vil være sammen med ei yngre utgave, mens ei kvinne som gjør det samme, risikerer langt mer og blir baksnakka av fjern og nær - tenke seg til, forlate ungene sine! Men handlinga er og blir den samme -.

I Tre par får det hele en slags løsning til slutt. Jeg sitter igjen med følelsen av at den kanskje var litt i raskeste laget? Virkeligheten er dessverre ikke slik, sjøl om det var godt at det gikk i orden og at det kloke hodet fikk sitt igjennom. Men det hadde vært svært fornøyelig å se dette stykket på en scene! Eller på det store lerret - de uoppfinnsomme Hollywoodforfatterne bør i grunnen ta en kikk på gammel, norsk litteratur for å finne ny inspirasjon. Riktignok er ikke tematikken ny her, men jeg kan likevel se for meg dette i for eksempel Woody Allens regi, dog uten det nevrotiske aspektet.

Igjen må jeg bare poengtere hvor moderne og lesverdige Alexander L. Kiellands verker er, og hvor godt de har stått seg. Uavengig av sjanger makter Kielland å skape troverdige portretter av ulike mennesker i djup konflikt med hverandre eller med seg sjøl. I tillegg får vi bakteppet; samfunnets idealer kolliderer, det er snøstorm eller sjanse for skilsmisse, alt betviles, det er kaosfølese og desperasjon. Som leser får en slengt alt i fanget og aner uråd. Like fullt makter Kielland å få budskapet sitt igjennom. Han bruker retorikk, humor, raseri, vinterværet og masse, masse kjærlighet. Han støtter alltid de som trenger det mest, og bruker slik verkene sine politisk, være seg kvinnesak, arbeidersak, fattigdomsproblematikk eller usedelighet. Han setter problemene under debatt, er uredd og kompromissløs. Her er det mye å hente, mye å lære, mange uforglemmelige personer, rørende skildringer og replikker med snert. Og derfor anbefales verkene mer enn gjerne videre. 

Olav Audunssøn og hans barn, del II

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest den djupsindige boka Veiskillet, var jeg raskt i gang med neste bok i Olav Audunssøn og hans barn (1927), som er fortsettelsen av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Første bind består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke, og alle bøkene er naturligvis skrevet av Sigrid Undset (1882-1949). Vi er fortsatt midt i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet, nærmere bestemt på gården Hestviken, slektsgården til Olav Audunssøn. Og boka, den heter Ødemarken.

Olav Audunssøn vender hjem fra Englandsferd. I Hestviken synes alt det samme, men samtidig er det mye nytt. Sønnen Eirik for eksempel, har tydeligvis ikke hatt godt av å ikke bli tukta av en streng far sommeren igjennom. Nå har han lagt seg til en heller nebbete holdning og er blitt fæl til å svare tilbake. Og datteren Cecilia bare smetter i mellom armene på Olav når han forsøker å ta rundt henne. Gården drives så som så, mer enn én forsyner seg av gårdens forråd og Olav lengter etter et forstandig kvinnemenneske han kan dele tida si med. Ei som kan styre og råde, prate og dele, som kjenner han godt nok til å la han være når han arbeider og grubler og lengter etter Ingunn -. Eller kanskje ikke? Hva med Torhild?

Nei, han kan ikke utsette barna sine for det. Han kan ikke ta ei frille slik, hente henne til gården og ha henne gående der, side om side med alle andre. Det ville ikke vært bra for Cecilia. Hun trenger en morsfigur som kan hjelpe henne med alle gjøremål og lære henne opp i ei kvinnes rette dygder. Så får han gjøre det samme med Eirik -. Sinte, såre Eirik. Olav veksler mellom motvilje og hat, varm omsorg og beskyttertrang. Eirik er så annerledes enn han sjøl, så ulik Hestviksætta med det mørke håret og den buklete nesa.

Plutselig får Olav et sendebud. En nær venn fra utlegdsdagene, Asger, er sengeliggende med alvorlig sjukdom og vil spørre han om noe før han dør. Olav reiser med en gang til klosteret der Asger pleies. I rommet sitter det også ei gammel frue, Mærta, og ei lita jente på omtrent seks år. Hun heter Bothild Asgersdatter. Asger spør om ikke Olav kan ta dem under sitt vern og være i fars sted for datteren og behandle Mærta som sin egen svigermor når sotten får has på han. Olav svarer at det skal han gjøre. Og vinteren etter får han budet om Asgers død, og må fare for å hente Bothild og Mærta.

Etter ei lang ferd til Hestviken midtvinters, er de framme. Bothild søker mot den nye faren sin med stor tillit og et sterkt behov for vern og tygghet, mens Mærta uten å nøle hekter på seg nøklene og setter i gang med å greie ut på gården. Eirik, som vanker med den mer tvilsomme gjengen til Liv og Arnketil oppi Rundmyr, er fiendtlig innstilt og skaper mang en krangel. Etter hvert begynner han også å plage småjentene, særlig vesle Cecilia, som blir så eitrende sint på storebroren sin. Men at Cecilia skulle omfavne sin nye søster, var aldeles overraskende. På kort tid blir de to bestevenner og sammen i alt de gjør, den lave, lubne, lyse Cecilia, og den høye, slanke, mørke Bothild.

Men sjøl om gården er i gode hender og Olav trives med alt arbeidet, er det fortsatt noe som plager han. Han er og blir helt aleine. Minnene om Ingunn er overalt, og han lever med dem tålelig bra. Men hva med Torhild? Han rammes av en voldsom attrå etter henne, etter ro og nattesøvn og et kjærlig menneske. Brått ror han ut dit, under påskuddet av å se til henne og gården, han har jo hørt at hun har gjort det så bra, og arbeidsom har hun alltid vært. Men det blir et heller ublidt møte med fortida. Riktignok er alt vel med Bjørn, og Torhild også, men Olav var totalt uforberedt på det vesle spedbarnet og nyheten om at Torhild har gifta seg. Hun rådspurte seg ikke en gang med han -. Bitter farer han hjem til Hestviken i stormen.

Åra går fort, syns Olav, men alt går i det samme. Cecilia vokser til, Bothild med, og de hjelper Mærta meget med stellet på gården. Eirik er det verre med -. Etter at Eirik har gått i mot farens ordre om å binde grisene før slaktinga og klart å miste dem begge to, rakner det helt mellom far og sønn. Olav slår og slår til Eirik ikke leer seg mer under han, der han ligger i den skitne og blodblanda snøen. Kort etter er Eirik borte, og umulig å finne i tåka. Etter hvert som dagene går forstår Olav at sønnen har stukket av hjemmefra, og at han ikke kommer til å vende hjem.

En kald vinternatt vekkes Hestviksfolket av dunking på døra. Inn trer Torhild og krever å få snakke med husbonden. Hun bærer bud om ufred og om at en mannrik svensk hærstyrke kommer for å innta Viken. Det er hertugen, sier hun, og han vil ta makta nå som kongen er i Bjørgvin. Olav står straks opp, lar det sende ut hærpil og drar sjøl av sted med båt midt på natta for å varsle videre. Skulle det være sant i det Torhild mæler, må de være klare for å kjempe, alle sammen. Heldigvis er det mange som er enige med Olav, blant annet sira Hallbjørn. Øksa Ættarfylgja synger og varsler om død, og på Akershus står det avgjørende slaget.

Denne boka er rikere enn den forrige med tanke på dynamikk og driv. Olav er ute av den monotone, ødeleggende sorgen. Han har akseptert Ingunns bortgang og sin egen ensomhet. Han har tatt en avgjørelse vedrørende sin egen skjebne og holder seg til den. Indre grublerier stenges av, han fyller kropp og sinn med arbeid og plikter. Det får bare være at dagene er like, og at han egentlig ikke lever, bare overlever og er tålelig fornøyd. Videre er det mye som skjer ytre sett. Hestvikfolket utfordres stadig, først fordi dynamikken mellom far og sønn endres, så fordi det kommer fremmedfolk med Mærta og Bothild. Slik forskyves maktbalansen, og Eirik opplever at det ofte er to mot en, der han blir tvunget til å ydmyke seg foran Mærta. Og Olav hater at han må ydmyke Eirik slik, tvinge han til å be om unnskyldning. Og han hater Eirik for den ukuelige, men dog så omskiftelige viljen.

Eiriks rømming skaper stabilitet i Hestviken og Olav finner ro i å tenke på at det ikke er Eirik som skal ta over gården, men Cecilia og hennes kommende ektemann. Hun er jo så mye mer lik han sjøl, lys og mutt og alvorlig. Også Bothild, da, som stadig sitter på fanget og tar rundt fosterfaren sin. Hennes åpne kjærlighet varmer Olavs frosne hjerte. Men det er når krigsfaren står for døra at Olav virkelig kvikner til. Kan hende er det vissheten om at han ikke har noe å tape, eller kanskje er det behovet for å føle noe som driver han mot fienden. Uansett går han på med stort mot, som en ekte høvding. Han er snart femti år og opplever at mange av de yngre ser opp til han og lytter til hans erfaringer og vuderinger. I kampens voldsomhet tenker han ingenting.

Den direkte brutaliteten i Ødemarken overraska meg. Undset nøler ikke med å skildre sjukdom, vold og død. Hun går i detaljer i rommet der Asger ligger dødssjuk. Særlig får hun godt fram luktene, og det er som en nesten automatisk begynner å puste med munnen. Hun er totalt usentimental når hun skriver fram Olavs mishandling av Eirik, de nådeløse slagene og den unge kroppen som blir liggende blodig og urørlig tilbake. Det gjør vondt å lese. Kamphandlingene skildres også i detalj, fra strategien og basketaket og forvirringa til kroppene og hestene som ligger igjen etterpå. Olav blir også skada, og ør i hodet av blod og smerte må han betrakte sine venners lik. Likene får ikke ligge urørte de heller, skadene ramses opp, og kroppsvæskene likeså. Likevel er det ikke for mye, Undset velter seg ikke: Hun skildrer realiteten.

Kanskje særlig på grunn av de overraskende skildringene i Ødemarken, begynte jeg å tenke på dette med vold i skjønnlitteratur. En nokså vanlig antagelse eller fordom er at mannlige forfattere skriver mer brutale bøker enn kvinnelige forfattere. Hos mannlige forfattere finner en visstnok mer vold, stilige drap, mer sex, kulere eksplisitte skildringer, rå språkbruk med mer. Her kan en naturligvis argumentere for og i mot både det ene og det andre og komme med gode eksempler på veldig brutale bøker skrevet av menn og svært lette bøker skrevet av kvinner, bare for å ta de stereotype ytterpunktene. Det er sjølsagt også både et tids- og sjangeravhengig spørsmål, og ikke minst et definisjonsspørsmål (hva er brutalt, og hvordan kan en på en mest virkningsfull måte skildre det? Her kommer også det subjektive inn.). Men fakta er at to norske forfattere, Sigrid Undset og Amalie Skram (1846-1905), ofte beskyldes for å skrive kvinnelitteratur. Det er et håpløst begrep - som om litteraturen har kjønn! Like fullt viser en stadig til disses ekteskapsromaner og tematisering av kvinnas vilkår, og det aksepteres som et holdbart argument for at bøkene tilhører kvinnelitteraturen. Konklusjonen som rår er med andre ord at Sigrid Undset og Amalie Skram skriver kvinnelitteratur.

Aberet er bare det: Det er ingen som skriver så rått som Amalie Skram. Måten hun bruker sammenligninger med dyr, måten hun skildrer kropper på, det destruktive som henger over miljø og personskildringer og for å ikke glemme språkbruken, både direkte, saftig og rå. Hun evner å dytte nesten samtlige personer i Hellemyrsfolket så langt ned i sin egen elendighet at de ikke kommer opp igjen. Hun skildrer psykisk terror og fysisk frykt så leseren skjelver under pleddet i sofaen. Og nå har hun fått en alliert. I Kristin Lavransdatter, særlig i bind nummer to, Husfrue, viser Undset at hennes skildringer av makt og politikk er like sterke og gode som mannlige forfatteres. Og i bøkene om Olav Audunssøn står hun ikke tilbake for noen type lidelse, være seg fysisk, psykisk eller emosjonell. Alexander L. Kielland er en glatt morogutt i forhold, Bjørnstjerne Bjørnson en gammelmodig pamp, Arne Garborg en surmulende jærnisse, Henrik Ibsen en hyppig gjenbruker av overtydelig symbolikk og Knut Hamsun en sentimental spirrevipp. Det er svært modig og enormt godt gjort av Undset å gå rett inn i det vonde.

Men misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på alle ovennevnte forfattere! Jeg vil bare påpeke at kvinnelitteratur og ekteskapsromaner er begreper som ikke fungerer i dag på grunn av til dels negative konnotasjoner, og begrepene er dessuten heller ikke gyldige der de anvendes. Amalie Skram og Sigrid Undset er så mye mer enn at de kan reduseres til begreper - i likhet med sine mannlige kollegaer. Det er naturligvis heller ikke slik at volden blir god fordi det er kvinner som skriver om den. Men kanskje gjør den mer inntrykk? Som skrevet over kom den overraskende på, og jeg blei forbausa over presisjonen i skildringene, evnen til å bli i situasjonen og å absobere den, på lik linje som Undset lar Olav absorbere våren i Hestviken. Alle sanser brukes, alle detaljer tas med, og til slutt har en et fullstendig bilde.

Tilbake til boka. At Undset skriver nærmest perfekt, er uten tvil. Det noe gammelmodige, rolige og tilbaketrukne språket kler boka, tidsperioden, menneskene og handlingene. Det er som å tre inn i en saga eller en ballade og få langversjonen av de stutte setningene. Og langversjonen er et stort univers, med mennesker som puster og prater på lik linje som meg sjøl. Olav, for eksempel, der han skritter ut i Hestviken og skuer over alt som er sitt -.

Når det kommer til tittelen, Ødemarken, er det for meg tydelig at det er snakk om en sjelelig ødemark. Olav holder grubleriene sine i ro, han er låst i et slags limbo. Sjøl ikke legemlig smerte får Olav til å endre kurs. Er han fortapt? Han nærmer seg ikke Gud, men han fjerner seg ikke heller. Han reflekterer over viktige spørsmål, men har lagt sin egen synd som øde. Kan det gå i lengden? Og vil det være holdbart nå som han er blitt så hardt skadd? Hva med barna og Hestvikens framtid? 

Biografi: Amalie Skram

Bildekilde: www.nb.no

Store deler av oktober gikk med til å lese biografien om Amalie Skram. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill, der temaet var å lese om 1001-forfattere. Amalie Skram (1846-1905) er naturligvis med på den norske varianten av lista. Og sannelig var det ikke på tide med litt biografilesing: Jeg kjøpte boka på salg i Ørsta i april 2005.

Biografien det gjelder er naturligvis Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre, først utgitt på Gyldendal i 1992. Biografen er ingen ringere enn forfatter Liv Køltzow (f. 1945), som allerede i 1992 hadde mer enn tjue års fartstid fra yrket. Og denne boka står virkelig ikke tilbake for noe annet som hun har skrevet. Med varme og klokskap, modig innlevelse og ettertenksomme kommentarer, skildrer hun denne ungjenta som fødes i 1846, som vokser opp i Bergen og som siden skal farte verden rundt. Stadig tenkende, følende, i prosess, på vei mot det å bli forfatter. Med stor nøyaktighet bretter Køltzow til side ett og ett lag av Amalie Skrams person, til hun står der, levende og sterk, mørk og lidenskapelig, klar for å møte livet med egen penn. Og det er dit vi følger henne, men ikke lenger.

Veien dit er ufattelig lang. Og noen ganger kan en lure på om det kommer til å gå slik vi veit det går, for det virker ikke sånn. Hadde det ikke vært for den rike litteraturarven hun har etterlatt seg, ville jeg tenkt at dette ikke var mulig. Og lenge var det nok heller ikke reelt for Amalie sjøl. Amalie? Fødenavnet hennes er Berthe. Berthe Amalie Alver. Hun blir født i august, og er en av de heldige. Hun vokser nemlig opp, hun er sterk. Liv Køltzow plasserer henne godt i familien, i slekta, i tida og i byen hun vokser opp i. Hun tegner et bilde av et Bergen i voldsom utvikling, med den gamle og den nye tid om hverandre. At vesle Malla, som hun kalles, seinere skal bli avgjørende for den nye tid, var det ingen som visste.

Foreldrene har mer enn nok med sitt. Med å styre hus og forretninger, med Malla og brødrene hennes, med barna som fødes og ikke vokser opp. Køltzow skriver det ikke, men jeg tenker at det er et tungt, trist hus å bo i. Kanskje det er derfor Malla elsker å streife gatelangs. Hun følger etter brødrene sine, hun iakttar drukkenboltene, hun studerer gatesmug, været, fiskehandlerne, skipene. Hun går på skole også, en pikeskole, og lærer lett. Slik går barndommen, langsomt, som den alltid går. Og Malla blir søtten år og står konfirmant og er ikke lenger et barn. Like etter inntreffer katastrofen. Katastrofen som presser Malla inn i voksenlivet, inn i rolla som Amalie.

Kort oppsummert er det slik: Pappaen til Malla slås konkurs. Han har lånt for mye over for lang tid. Nå er det ingenting igjen, og forretningene går dunken. Han drar fra familien sin, han er vel vitende om hvor han skal, de tror han snart kommer hjem igjen. Med alt han har å leve for i sekken, setter han nesa mot Amerika, det lovende landet, og lar kone og barn rydde opp det økonomiske uføret. De må selge alt for å komme kreditorene i møte. De har ingenting å leve for. Hvordan skal de klare seg?

Inn på banen kommer skipskapteinen Bernt Ulrik August Müller (1837-1898). En reddende engel? Snarere det motsatte, skal tida vise. Men ekteskapstilbudet hans er ikke til å kimse av. Hun er nylig degradert, som datter av en fallitt. Det er så skammelig at det knapt kan sies høyt. Alle snakker om det likevel. Glor. Hvisker. Peker. Det er heldig at hun i det hele tatt får et seriøst tilbud. Vakre, omsverma Malla, som før har hatt nok av friere, har nå ingen. Kan hende er dette eneste mulighet! Et ekteskap, dette ekteskapet, kan redde Malla, redde familien, redde alle. Han er rik og tjener godt, og kommer fra en bemidla familie. Om han kjøper Malla, kan de alle leve på hans milde gaver. Tja, det er i alle fall slik mora ser det for seg. Hun har nok med barn og hus og vil helst slippe å arbeide sjøl.

Hvorvidt ekteskapet er frivillig og i hvor stor grad unge Malla presses av familien, vites ikke. Det vi veit er at hun er ung, atten år, og at han er tjuesju. Som bemidla verdensmann på de sju hav og dertil horehus har han all verdens erfaringer. Malla, som kun har farta rundt i Bergens smau og gater og vært vakker, har ingen erfaringer. Ikke får hun tips, råd, varsler eller instruksjoner av mora heller, noe hun opplever som et djupt, vondt svik. Hun sendes til ulvene, uten å vite om det sjøl. I alle fall om romanen Forrådt skal gis noe vekt, og det er vanskelig å se bort ifra den, tett, nær og stram som den er. Og så uhyre presis -.

Det går rett vest. Ikke med ekteskapet, i alle fall ikke sånn i første omgang. Men den nygifte, nå hetende Amalie Müller, har ikke noe annet valg enn å være med sin nyslåtte ektemann på handelsreise. Først går turen til London, der de må vente på skipet og lossinga, deretter til Karibien. De er borte i ni måneder. Hun er fullstendig uten vern, kun overlatt til kaptein August og mannskapet. 

En har grunn til å tro at Amalie og August blei bedre kjent i denne perioden. Både hennes seinere brev, bøker og mannskapets beretninger vitner om et ekteskap som allerede er i oppløsning. Køltzows teori, med rot i Forrådt, er at Amalie presser på for å få vite om ektemannens tidligere synder. Hun tvinger han til å utlevere alt han har gjort, særlig av seksuell art. Hun tvinger han også til å ta henne med inn i dårlige strøk og på bordeller. Det er som om hun har en hunger etter å se, oppleve, føle. Er det fordi hun allerede er blitt helt kald? 

I Forrådt er det mannen som til slutt får et sammenbrudd. Slutten er åpen. Tar han sitt eget liv, eller ikke? Om dette kan ha skjedd i virkeligheten også, er forsåvidt ikke så interessant. Det som er interessant er det som skjer med Amalie. Hun får et sammenbrudd, hun har to hoder, sier hun, og hun har det helt grusomt. Hva det er - angst, vrangforestillinger, nerver, psykose, sjokk - det er vanskelig å si. Men i mange døgn er hun helt utafor, og hun trenger tilsyn av lege. 

Køltzow spør: Er det ektemannens avsløringer og innrømmelser som får henne til å reagere slik? Datidas store skrekk, særlig i de borgerlige kretser, var syfilis - den antatt arvelige og visselig seksuelt overførbare sjukdommen. Mange menn var smitta og fikk derfor ikke lov til å gifte seg, men fikk så papir på at de var friske og kunne gifte seg likevel. Å ha papir på at en kunne gifte seg, var uansett ikke regna som et godt tegn. Gjaldt dette August Müller? De tre hovedfasene av syfilis var nok ikke allmennkunnskap helt enda, og resultatet var at mange menn uvitende smitta koner og elskerinner. At dette var noe folk var opptatt av, gjenspeiles i litteraturen. Både Henrik Ibsen og Alexander L. Kielland tematiserer syfilis i henholdsvis Gengangere og Arbeidsfolk, begge fra 1881. Amalie tematiserer sjukdommen i Constance Ring fra 1885.

Men enda er vi på 1860-tallet. Amalie Müller frykta sjukdommen. Mer enn noe annet, kanskje. I alle fall da hun blei gravid, først med en sønn (1866), så med en til (1868). Køltzow skriver at hun ofte er bekymra for sønnene sine. Hun skriver om dem, tenker, undres. Er de normale? Har de arva noe - litt for mye - fra faren? Har hun noe å frykte? 

Det blir bare spekulasjoner. Det som ikke er spekulasjoner, er det som skjer i ekteskapet. Først utenlandsreisene, igjen. Barna er med. Amalie har satt sjøbein for godt og huskes som en solid matros som hjalp til i det verste uvær: Hun stod støtt på dekk og tok sin del av sjauinga. De kommer hjem i 1871, etter to år. Deretter følger en periode i Bergen. Amalie får nye venner, hun radikaliseres, hun forsøker seg med små skriverier, som skuespiller, hun er med i en krets rundt Bergens Tidende og etter hvert kommer hennes første bokanmeldelse. Det er år som er viktige for Amalies utvikling som kunster og kvinne. I 1876 flytter de ut på Askøy. August legger opp som kaptein, familien og det gode liv skal dyrkes. Amalie har ikke sansen for det og vantrives.

Akkurat hva som gjør at hun vantrives, eller på hvilken måte, veit vi ikke noe særlig om. Vi veit heller ikke hvordan ekteskapet deres utvikler seg videre på det private plan. Vi kjenner ikke til hans temperament, kun hennes. Vi veit ikke om han terroriserer og truer, herser, kuer, krever, slår, voldtar og denger, eller om han bare stenger henne ute og er fornøyd med å ha nattlige besøk hos piken på kammerset. Men vi veit alt som skjer etterpå. Men akkurat da, akkurat det som skjer når Amalie ikke finner noen utvei, ikke noen annen utvei enn skilsmisse, og at hun en kveld kvinner seg opp og sier ifra til August, det som skjer da, den natta, som sender Amalie rett ut i et nytt sammenbrudd, det er uten tvil noe skummelt. Hun er livredd August og skriker når han kommer nær -.

I mange dager er det kun legen som får pleie henne. Hun trenger morfin, opiater, hjelp til å sove, hvile. Hun er i en tom kaostilstand når hun ikke er livredd og skrikende, hun drømmer stygt eller ikke i det hele tatt, hun er utslitt, mager, storøyd og underlig nærværende. Eller ikke: Hun husker ikke at hun har barn, før hun plutselig kommer på at hun har to. Legen tar notater for hver dag, doseringer, dagsform, mat, hvile, anfall. Han anbefaler et opphold på Gaustad asyl. Amalie takker ja. August sier seg villig til å betale. Hun legges inn i desember 1877, og blir på Gaustad i omtrent to måneder. Separasjonen er endelig, og skilsmissen er et faktum i 1882.

Ett uønska ekteskap mindre. Jeg ser for meg at Amalie er uendelig letta, men samtidig alvorlig bekymra. For hvordan skal det gå med henne og barna nå? Å være ei skilt kvinne er det samme som å stå utafor samfunnet. Hun har ingen rettigheter, ingen penger, ikke noe husvære, hun får ikke jobb, ikke venner. Hun er totalt utestengt. Hadde det ikke vært for brødrene hennes, ville hun trolig ikke klart seg. Men hun klarer seg. Åra som følger er en eneste lang kamp. Amalie utkjemper til stadighet små slag, men fordi hun kan fokusere på seg sjøl, dyrke seg sjøl og sitt, skjerpe kunnskapen, viljen, evnen, seirer hun også. 

Slik kommer hun stadig nærmere og nærmere litteraturen. Hun skriver først litt, så en del, mest om litteratur, anmeldelser, omtaler. Hun deltar i debatter. Hun leser enormt mye og lar seg påvirke. Hun dyrker impulsene hun får, hun lever lenge på dem. Hun er en ivrig brevveksler, blant annet med Alexander L. Kielland (1849-1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Hun lærer trolig meget av dem begge. Hun kvesser vidd og klokskap og pennespiss overalt hvor hun kan. Gjennom bekjentskapet med den danske forfatteren Erik Skram (1847-1923) fra august 1882, våkner også en annen side av Amalie. En side av henne som har vært død sida bryllupsnatta med August. Gjennom kjærligheten blomstrer Amalie og blir klar, for Erik, ekteskapet og forfatterskapet.

Biografien om Amalie er klok og raus. Køltzow observerer, skildrer og tolker tekst, hun skriver oss inn i situasjonene og problemstillingene, slik at vi deltar like mye i dagliglivet og familiefeidene som i utviklinga mot det å bli kunstner. Køltzow lar det gå langsomt, slik det unektelig gikk, og hun lar både ideer og detaljer virke inn på Amalie, den følsomme, sårbare og mottakelige Amalie, som gjemmer seg under et kaldt og utilgjengelig ytre. En engel, kalles hun, som oppfører seg som en aseksuell, og hun sjarmerer mang en mann med sitt vesen. Lite visste de, at hun bare ville lære -.

For det er det hun vil. Skrive. Få det til. Publisere. Bli lest! Gjøre som Brandes roper høyt om, sette problemer under debatt. Og er det noe Amalie ikke er redd for, så er det å sette problemer under debatt. Allerede fra debutteksten hennes blir det klart at vi har å gjøre med en svært stilbevisst, modig og sterk naturalistisk forteller. Liv Køltzow får virkelig fram alle valørene i Amalie, tvilen hennes, angsten, bestemtheten, målet, i skrivekunsten og i privatlivet.

Den unge Amalie Skram er en bragd av ei bok! Jeg har aldri lest maken til biografi - så ryddig, strukturert, kunnskapsrik, balansert, presis, interessant! Den er et kjempemessig verk, detaljert, stemningsfull, fokusert. Vi følger veien, kunstnerveien, og Køltzow har djup innsikt i ei kunstnerkvinnes dilemmaer. Hun skriver utifra et ønske om å forstå, og det er så fint og respektfullt gjort. Nærheten hun bringer inn i biografien er rørende, hun byr på seg sjøl og på Amalie, Køltzows Amalie, kvinna som blir kunstner. 

De fire store (3)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Jeg begynner med mannfolka. Og den første jeg ønsker å trekke fram, er faktisk Knut Hamsun (1859-1952). Han tilhører både 1800-tallet og 1900-tallet, både det gamle og det nye, akkurat som Arne Garborg (1851-1924). Disse forfatterne som skaper i brytningstid og overgangstid, som beveger seg midt mellom generasjoner og paradigmeskifter, er det utfordrende å kanonisere. De stiller på sett og vis i en klasse for seg. Jeg velger å utelate Arne Garborg denne gangen. Dels er det på grunn av at produksjonen hans avtar utover 1900-tallet, dels er det fordi jeg opplever at hans prosjekt er hjemla i den gamle tida, i 1800-tallet, og at han, med sitt vide utsyn og moderne tanker, likevel hører hjemme der. Arne Garborg er viktig, men det er andre som dominerer, og det er disse jeg nå skal fram til.

Men Hamsun må med. Hovedvekta av forfatterskapet hans er fra 1900-tallet, sjøl om både Sult, Mysterier, Pan og Victoria tilhører hundreåret før (utgivelser i 1890, 1892, 1894 og 1898). Knut Hamsun gjør opprør mot gamlegutta og gammel form, og introduserer en distinkt følelse av det moderne samfunnet i sin realistiske prosa, sjøl om Sult ikke er den første realistiske, moderne roman (den æra får Camilla Collett). Men Hamsun er blant de første som skildrer moderniteten i samfunnet og behandler dette skjønnlitterært. I Sult er moderniteten representert blant anna med klokka, som er med på å dele opp teksten for leserne slik den deler opp dagen for arbeiderne. Den evige krona på verket for Hamsun er utmerkelsen fra 1920: Nobelprisen i litteratur. Som andre norske forfatter etter Bjørnson kom nok prisen som en enorm bekreftelse på Hamsuns prosjekt. Som forfatter beveger han seg over mange ulike sjangere og lar seg inspirere av mange ulike litterære epoker. Han lar seg verken fange eller sette i bås.

Mann nummer to har samme type utfordringer som Knut Hamsun for en som forsøker å kanonisere: Han er født på 1800-tallet (1874), debuterer på 1800-tallet (1894), men er mest populær utover 1900-tallet. Navnet er Gabriel Scott, og tilnavnet er "Sørlandets dikter". Han blei umåtelig populær i sin levetid, og er kjent for verker som Tante Pose (1904), Kilden eller Brevet om fiskeren Markus (1918) og De vergeløse (1939) - alle tre er fortsatt kjente titler for mange lesere. Gjennombruddet kom i 1915 med Jernbyrden, og fra debuten og fram til han døde i 1958 kom det seksti verker fra hans hånd. Og ikke nok med det, Scott beveger seg naturlig mellom mange slags sjangere, og skriver like gjerne for barn som for voksne, og både poesi, prosa og dramatikk - alt med lun varme og mye medmenneskelighet. Det som gjør forfatterskapet ekstra imponerende er opplagstallene: Enkelte titler har solgt i både 20 000 og 30 000 eksemplarer, mens romanen Det gyldne evangelium (1921) passerte 45 000 allerede i 1945.

Av en eller annen grunn er året 1907 et svært viktig år i norsk litteraturhistorie. Er det noen som veit hvorfor? I 1907 debuterer flere viktige forfattere, men særlig tre av dem skal komme til å prege samtidslitteraturen fram til andre verdenskrig. Underlig nok er det også med historiske romaner de står sterkest. Disse tre er naturligvis Sigrid Undset (1882-1949), Johan Falkberget (1879-1967) og Olav Duun (1876-1939). Og det er de to siste jeg vil trekke fram her.

Ole Julius Raabye blei født på Jøa i Namdalen og debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907. Da var han blitt 31 år gammel, og hadde flerfoldige utgivelsesforsøk bak seg. Han skreiv på nynorsk med sterke innslag av dialekt, og blei raskt kjent for bruk av ironi og et aforismelignende språk. Gjennombruddet kom med seksbindsserien om Juvikfolke, som blei utgitt mellom 1918 og 1923. Serien åpner som historiske romaner, men strekker seg helt inn i nåtida. Over de flerfoldige tiåra som går, får Duun skildra et bondesamfunn som utvikles under sterkt ytre press. Men det er kanskje aller mest i de psykologiske portrettene at Duun får vist seg som den mesteren han er. Her kan Ragnhild-trilogien (1929-1933) med fordel trekkes fram. Også Menneske og maktene (1938), Duuns siste roman, er viktig. Mange mener at han her leverer en elegant essens av sitt forfatterskap samtidig som han peker fram mot andre verdenskrig.

Johan Petter Lillebakken var en allsidig mann. I tillegg til å skrive romaner, fortellinger og eventyr, var han også politiker, journalist og bonde. Men for ettertida er han blitt stående som "bergarbeidernes forfatter". Dette hadde rot i at han sjøl, allerede som sjuåring, måtte arbeide i kobbergruvene på Røros. Og der blei han i rundt tjue år. Disse tjue åra, samt det karakteristiske landskapet i Rørostraktene, skulle komme til å prege Johan Falkberget noe enormt, og var bakgrunnen i mange av romanene hans, både økonomisk, sosialt og ikke minst klimatisk. Falkberget fikk utgitt små fortellinger fra 1901, men debuterte for alvor i 1907 med den korte romanen Svarte Fjelde. Deretter hadde han bok nesten hvert eneste år fram til andre verdenskrig, og mange av dem var lagt tilbake i tid. Falkberget fikk stor suksess med Bør Børson jr. som kom i bokform i 1922. Andre viktige verker er Brændoffer (1917), Den fjerde nattevakt (1923), romantrilogien Christianus Sextus (1927-1935), med navn etter gruva Falkberget sjøl jobba i, og kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-1959). Da Falkberget gikk bort i 1967, hadde han utgitt rundt femti bøker og skrevet mer enn 7000 innlegg i aviser og tidsskrifter.  

Disse fire mannfolka, Hamsun, Scott, Duun og Falkberget, kunne lett vært fire andre. For eksempel kunne en inkludert Johan Bojer, Vilhelm Krag eller Herman Wildenvey, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen og Kristian Elster d.y.. Og en skal vel heller ikke helt glemme den produktive Sven Elvestad? Alt avhenger av perspektiv og formål - hva en ser etter, og hvorfor. Og det er altså disse fire jeg opplever som viktigst i de første tiåra av 1900-tallet. Sjøl om de er veldig ulike, har de også noen fellestrekk. For eksempel har alle en jevn produksjon av verker med høy litterær kvalitet. De befinner seg stort sett innafor realismen, der de skildrer samfunnet nedenfra, altså fra de fattige arbeidernes side. Bare tenk på romanhelten i Sult, den tøffe An-Magritt, den fattige fiskeren Markus og de slitne bøndene hos Duun. Menneskene har skrinne livsvilkår og lever ofte fra hånd til munn. Skildringene er sterke og sanselige, men uten sentimentalitet. Alle fire skriver også store romaner - både i omfang og innhold. De gir leserne djuptloddende psykologiske portretter av mennesker med ulike utfordringer, fra fattigdom, nød og sjukdom til tro, tvil og etikk - både i fortida, i møtet med det nye, moderne samfunnet på 1800-tallet og i den skrivendes samtid.

Hamsun, Scott, Duun og Falkberget. Hvem er deres motstykker? Hvilke kvinner skriver innafor samme periode og preger de samme tiåra? Holder kvinnene seg også til den store, realistiske romanen, gjerne av det historiske slaget, eller har de et annet fokus? Skriver de også nedenfra, eller har de et annet perspektiv? Hvilke fire store vil jeg komme fram til?

De fire store (1)

Det er en kjent sak at dette med kanonisering av litteratur er en problematisk affære. Skal dagens litteratur få klassikerstempel og bli en del av en norsk litterær kanon, være et ettermæle, i vår egen levetid? Skal vi sjøl få velge våre viktigste? Eller skal dette bli gjort av de som kommer etter oss? Men vil etterkommerne da forstå verkene, virkelig forstå tida vi levde og skreiv i? Og deretter: Hvilke kriterier skal legges til grunn for ei kanonisering? Skal salgstall eller litterær kvalitet være styrende? Og hva er litterær kvalitet? Er det en objektiv eller subjektiv verdi?

"De fire store" er en kjent benevnelse fra norsk litteraturhistorie, og Gyldendal forlags redaktør Harald Grieg (1894-1972) gjorde den, og forfatterne, til allemannseie i mellom- og etterkrigstida gjennom sine bokreklamer. Forfatterne er henta fra "den norske litteraturens gullalder" (sjøl om vi da stort sett skreiv dansk og hadde svensk konge), den gangen da det var nærmest obligatorisk å foreta en kultivert dannelsesreise i utlandet og vende hjem med utsyn, eventuelt ikke vende hjem i det hele tatt. Det var da litteratur var kunst, kultur, politikk, debatt, et premiss for samfunnsdeltakelse, et symbol på dannelse, litteraturen var nødvendig kunnskap og skolert underholdning, det å eie mange bøker var et bevis på mang slags rikdom, og, det var da litteraturen ville noe utover å være litteratur. Det var også i de dager at folk gikk mann av huse for å henge på teatrene.

Jeg skriver sjølsagt om siste halvdel av attenhundretallet, særlig 1870-, 1880- og 1890-tallet, da den realistiske litteraturen stod i høysetet, en impuls som for mange holdt seg sterk videre i inn i det nye århundret. Og alle de fire store hadde sin glanstid i denne perioden: Eksilant Henrik Johan Ibsen (1828-1906) som fra åra etter 1866 var Europas mest kjente og mest spilte dramatiker. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), debattant, hissigpropp og en uvanlig produktiv forfatter, som dessuten mottok Nobelprisen i litteratur i 1903. Samfunnsrefser, borgermester og fylkesmann Alexander Lange Kielland (1849-1906), som hele livet kjempa mot fattigdom og økonomisk uføre, og som av den grunn måtte legge skrivinga på hylla. Og Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908), med både juridisk embetseksamen og en halvveis fullført utdannelse som sjøoffiser, i dag kan hende den minst kjente av disse fire.

Disse er altså de fire store. Eller, de var det, da redaktørene på 1920-tallet så bakover. Da fant de fire menn som mer eller mindre tilhørte samme generasjon, som hadde sine respektive gjennombrudd på omtrentlig samme tid og som gjennom sine skriverier både stod for tematisering av nye emner i litteraturen og var en norsk port mot det spennende kontinentet. De blei påvirka av impulser utenfra, og de brakte impulsene videre til det norske folk gjennom politisk engasjement, taler, debatter, leserinnlegg, kronikker, kåserier og foredrag, samt episk, lyrisk og dramatisk behandling. Og som om ikke det var nok, så er mannfolka også rimelig samtidige når de går ut av livet. I løpet av fire år har alle gått bort.

Og tilbake sitter da Arne Garborg (1851-1924), den mest vidsynte av dem alle og med et ordtilfang som nesten bare kan toppes av Shakespeare, allerede rundt århundreskiftet stur og sur og tverr å ha med å gjøre, men ikke fordi han aldri blei inkludert i det gode selskap, og i alle fall ikke fordi han skreiv landsmål, noe han gjorde med glede. Det var grublerier av ulik art som opptok han Arne, og hadde det ikke vært for at han grubla sånn, hadde han nok tatt rotta på sin litt yngre forfatterkollega, Knud Pedersen, seinere Knut Hamsun (1859-1952), som var så i harnisk over å ikke få bli med i gutteklubben at han til og med holdt foredrag om det. Ikke at det hjalp. Men hevnen er som regel søt, Hamsun blei steingammal og utkonkurrerte sånn sett alle sammen, og da han endelig fikk kare til seg Nobelprisen i litteratur, han også, i 1920, kunne i alle fall ingen påstå at han ikke var minst like god som Bjørnstjerne Bjørnson. Men han blei aldri noen Henrik Ibsen.

Og vips har de fire blitt til seks. Kunne det like gjerne vært slik, at det var disse seks? Forlag og Harald Grieg og smarte slagord og gode markedsføringsevner til side, det tror jeg. For om en ser disse seks eminente mannfolknavna samla i ei bokhylle, kan en ikke anna enn å nikke og smile anerkjennende. De skreiv god litteratur, svært god litteratur. Litteratur som fortsatt leses og diskuteres, bøker som berører og engasjerer. Og er det noe som er viktig i ei kanonisering, så er det at litteraturen står seg, at den tåler tida og ikke forringes lik papiret den er trykt på. 

Men uansett hvor enig en er i at disse seks er knallgode - ved å kanonisere disse, fortrenges alle andre, alle som ikke blir kanonisert, de skvisjes ut på sida, ned i grøfta og ut i glemselen. Som for eksempel den noe eldre Aasmund Olavson Vinje (1818-1870), som verken får henge med W-gutta Henrik Arnold Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) eller de fire store. Det får forresten ikke Ivar Andreas Aasen (1813-1896) heller, så der er de sammen om å være utafor. Med i klubben er heller ikke den noe yngre Sigbjørn Obstfelder (1866-1900). Men alle disse fem har skrevet verker, særlig dikt, som de fleste nordmenn har et nært forhold til, fra "Ved Rundarne" til "Regn". Og sånn sett kunne det like gjerne være disse fem som var de store.

Og slik kunne jeg holdt på og trukket fram mange, mange flere forfattere, som alle er gode eksempler på 1800-tallsforfattere som skriver realistisk litteratur. Så denne kanoniseringa og benevnelsen "de fire store" kan en så absolutt reise innvendinger til, noe som også er blitt gjort en rekke ganger. Men slik gikk det altså når noen redaktører på 1920-tallet skua bakover mot forrige århundre og forsøkte å trekke ut en slags essens. Helt på bærtur var de ikke. Men at vi ikke hadde kvinnelige forfattere på slutten av 1800-tallet er ei slutning en da raskt kan trekke. Og det stemmer jo ikke.

Biografi: Henrik Ibsen

Bildekilde: Bokelskere

Du verden så lang tid det kan ta å lese ei bok på litt mer enn tre hundre sider! I to uker har jeg drassa med meg denne harde, blå Ibsenboka overalt, først fra kjøkken til stue, innom soverommet og badet og opp på arbeidsrommet, deretter på høgskolen, til legen, til svigers, til barnehagen (!), til postkontoret, på toget, i bilen, i sekken, i veska -. Bare i tilfelle jeg kunne klare å klemme inn ei side eller to i ny og ne! Det sier seg kanskje sjøl at boka til den svært allsidige Hans Dedichen Heiberg (1904-1978), "...født til kunstner". Et Ibsen-portrett ikke er av de mest oppdaterte eller lettest tilgjengelige, sjøl om den i sin tid fikk tre priser og ros for å være både velskrevet og underholdende. Jevnt over er den det jeg vil kalle omstendelig. Av og til er den tung og tett, andre ganger direkte kjedelig, før den tar seg opp med noen mer interessante passasjer og atter faller tilbake til repetisjoner og selvfølgeligheter. Slik beveger boka seg faktisk også i takt med Ibsens arbeidsfaser, og det i seg sjøl er jo litt artig. Men det kunne kanskje helst vært unngått likevel.

Jeg har altså brukt to uker på å lese ganske langsomt om den verdensberømte dramatikeren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) i forbindelse med Ingalills biografisirkel, der temaet denne gangen er Herrer med bart. Og det er absolutt ikke bortkasta tid, misforstå meg rett. Men neste gang velger jeg nok en nyere biografi enn en fra året 1967, som jo ikke kan by på det ferskeste fra Ibsenforskninga. Ikke har biografen anlagt et særlig interessant perspektiv heller - Heibergs forsøk på å romme både de litterære verkene og privatpersonen Henrik faller litt igjennom og blir verken fugl eller fisk. Det er egentlig greit, men noe skuffende. Særlig når jeg fra før har lest en minibiografi om samme mann, lest en rekke av hans mest feira dramatiske arbeider, hørt andre på lydbok, sett noen av dem oppført, skrevet oppgave om blant anna Gengangere fra 1881 og ellers lest og hørt en del hist og her. Det var med andre ord lite av disse tre hundre sidene som var nytt stoff.

Men det er vel slik det blir når en velger å lese biografier over mennesker en kjenner greit til på forhånd. Ikke at jeg egentlig hadde forventa skandaler og saftige fortellinger heller, Ibsen var jo ikke en slik mann, og jeg er uansett mest interessert i det litterære. Men at Heiberg skulle klare å syntetisere stoffet på en fin måte, er vel ikke for mye forlangt. Likevel blei det fort mye att og fram sjøl om Heiberg forsøker å gå kronologisk til verks. Verre er i grunn de ineffektive partiene, der hendelser blir gjentatt flere ganger uten at de settes inn i en ny sammenheng eller betraktes med et nytt blikk. Nå som jeg sjøl sitter med et større arbeid hvor jeg må være svært kritisk til omtrent hver eneste setning, er det overraskende lett å se svakhetene i andres arbeider. Det er både irriterende og lærerikt.

Heibergs repetisjoner hadde vært helt i orden om det ikke hadde vært for at språket i tillegg er småpompøst og til tider både treigt og tungt. Men dette har naturligvis mye med hans egen samtid å gjøre, samt datidas krav til biografien som sjanger. En rekke ord han bruker hyppig, som for eksempel "patetisk", er i dag fylt med et ganske annet innhold enn det det var den gangen. Derfor har jeg måttet lese flere avsnitt flere ganger, fordi de kan bety det diametralt motsatte avhengig av hvordan en vekter begrepene. Det er klart at det ikke akkurat har framskynda leseprosessen. Heibergs hyppigst siterte kilder er i tillegg brev, både til og fra Ibsen, og 1800-tallets ortografi var ikke bare lett, og langt ifra vårt moderne norske skriftspråk. Det er mange rare, stive og omstendelige formuleringer å finne her, som også krever at en senker lesetempoet om en virkelig skal få med seg innholdet, som av og til kan være ganske innpakka. Men det er også mye fint, og kildene framstår som autentiske.

Hovedinnholdet, det vil si dette som handler direkte om mennesket og forfatteren Henrik Ibsen, og ikke alle mulige reiser, venner, mottakelser, feiringer, krangler, pengesorger, korrespondanser, hjemlig politikk, skuffelser, teaterbranner, opplagstall og så videre, er det jeg fant mest interessant underveis. For eksempel var det fint å lese mer om Ibsens tidlige liv, barndommen og oppveksten i Skien og Grimstad og den første, fattige tida i Kristiania. At mye er ukjent og udokumentert, gjorde det også litt spennende. For hva veit vi egentlig om Henrik Ibsen, en av verdens mest kjente og mest spilte dramatikere? Det viser seg at det ikke er så mye. Heiberg skriver at Ibsen lukker seg inne, skjuler seg bak en slags maske og er nesten helt utilgjengelig i flere faser av livet, allerede fra han var guttunge. Det er både en beskyttelsesmekanisme, et forsvar og et angrep på samme tid. Da han så etter hvert blei den verdensberømte dikteren han aldri hadde drømt om å bli, var han seg meget bevisst sin rolle som offentlig person. Men jeg tenker at ingen kan være slik, hele tida. Her kan kanskje en nyere biografi by på mer.

Forøvrig var det sårt å lese om Ibsens streberår, både i Kristiania og i Bergen. Det må ha vært svært frustrerende å forsøke å slå igjennom som forfatter i et slikt snevert intellektuelt klima (som han seinere brukte resten av livet på å avsky), der Heltbergs studentfabrikk mer eller mindre var sentrum. Men inspirerende er det også, å lese om denne trangen han etter hvert må ha hatt til å formulere seg skriftlig, arbeidet med å finne fram til personene, stoffet og formen, samtidig som han jobba ved flere teatre. Prøvinga og feilinga, spede suksesser og reine fiaskoer. Han ga ikke opp! I Bergen møter han så den unge kvinna Suzannah Daae Thoresen (1836-1914). Det virker som om de finner tonen nesten umiddelbart, og Heiberg skriver at hun ikke var så veldig pen, Suzannah, men at hun var intelligent, og at hun så kunstneren Henrik Ibsen. Kanskje er det dette som har tiltrukket han? Et slags instinkt om hva slags menneske han trengte for å lykkes? Ibsen frir i brevs form og får ja. Men de må vente lenge før de kan gifte seg. Ibsen må først få en standsmessig, anseelig årsinntekt. Som det var da, kunne han knapt forsørge seg sjøl. Gjelda vokste ustanselig, og bidragene til den uekte sønnen fra Grimstadtida skapte kontinuerlige problemer. Suksessen, og pengene, lar vente på seg. Når de så endelig blir gift i 1858, tar det ikke mange åra før de vender ryggen til hjemlandet, med stor hjelp fra Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Og Suzannah bruker hele livet på å legge til rette for den verdensberømte dikteren, på å stå i hans skygge. Hun er en evig inspirasjon, hun leser, lytter, kritiserer. Hun må ha utvist stor kløkt, kyndighet og klokskap i så måte. Som svigerdatteren Bergliot seinere skriver om den lille familien: de tre var ett.

Videre skriver Heiberg en del om Ibsens varierte, dramatiske produksjon, men på et svært grunnleggende nivå. Noe er dessuten utelatt, uten at valgene blir forklart. Det få tolkninger eller artige paralleller å hente, sjøl om Heiberg påpeker noen tilfeller med intertekstualitet. I stedet bidrar biografen med detaljer om urframføringer, musikk, boksalg, korrespondanse med forleggeren Hegel på Gyldendalske forlag i Danmark og så videre. Det er forsåvidt greit nok, men det hadde vært mer spennende med en som gikk djupere ned i dramatikken. Det er tross alt det Henrik Ibsen er kjent for. I det minste blir Ibsens lange pauser mellom hver utgivelse utførlig forklart i biografien. Som Europas fremste dramatiker over en periode på omtrent tretti år, skulle en kanskje tro at han fikk hjelp med både dette og hint. Og kona Suzannah var helt sikkert en stor støtte, som bidro med alt hun kunne. Også sønnen Sigurd var en del av maskineriet fra tidlig alder, blant anna som korrekturleser. Men Henrik Ibsen måtte ordne det aller meste sjøl. Ikke bare måtte han ruge ut sujettene sine, som Heiberg skriver, og få det ned på papiret, han måtte også reinskrive, sende til Hegel og til teatrene. Videre måtte han forhandle alle kontrakter, avtaler og honorarer sjøl, med forlag og teatre, og sørge for oversettelser dersom han skulle ønske det (og det gjorde han), samt bekjempe piratoversettelser. Dette krevde naturligvis en utstrakt og tidkrevende korrespondanse. Men i følge Heiberg var det kanskje ikke så ille likevel. For etter å ha fullført et stykke var Ibsen ganske tom, både for kunstnerisk kreativitet, tematikk og initiativ. Da var det greit å ha andre arbeidsoppgaver. Men Heiberg hadde kanskje ikke trengt å gå inn i alle disse kreative pausene.

Summa summarum blir at Heibergs biografi er ganske gjennomsnittlig, fin og litt utfyllende for en som ikke veit alt om Henrik Ibsen fra før. Og biografen skal ha ros for at han ikke velter seg i spekulasjoner, enten dette dreier seg om Suzannah, andre damehistorier eller bruk av virkelige personer i de dramatiske tekstene til Ibsen. Det er alt for lett å gi etter for ryktene her, men Heiberg skriver rett ut at vi ikke veit noe om hvor langt det gikk med for eksempel denne Emilie Bardach. Men han lanserer en tanke om at Suzannah, etter fødselen av Sigurd, ikke lenger var en fullverdig ektefelle for Henrik Ibsen fordi hun angivelig nekta å få flere barn. Den samme påstanden blir seinere satt på prøve når Heiberg siterer svært varme brev mellom ektefellene. Det er ikke tvil om at det var stor hengivenhet og en solid kjærlighet mellom dem. Men mye forblir hemmelig, og det med rette. Ei heller har det noe å si for lesing og tolking av dramatikken i dag.

I og med at denne runden av biografilesesirkelen hadde Herrer med bart som tema, må jeg nesten nevne noen finurligheter fra boka til Heiberg. Som dere tydelig kan se av bokbildet i innlegget, er Ibsen avbilda med helskjegg, som naturligvis inkluderer en fyldig bart. Dette bildet er mest sannsynlig fra 1861/62 (originalen er forsvunnet, så det er vanskelig å si), og Ibsen, som nå er 33 år, befinner seg fortsatt i Norge. Men Ibsen ser da vel ikke sånn ut, tenker du kanskje. Og det har du delvis rett i. Det er ikke før etter flyttinga til Roma og den voldsomme suksessen med Brand (1866) at han anlegger sitt karakteristiske skjegg, eller enorme, buskete kottiser som vi sier her i heimen. I samme vending slutta han også å gå kledd som en slask, det vil si i bare kalosjer (uten sko under), i grell poncho eller i blankslitt frakk, som var hans uniform i åra i Bergen og Kristiania. Inn kom ei kortere fløyelsjakke og seinere en svart bonjour, som så blei hans faste habitt. Dette har naturligvis sammenheng med en viss pengestrøm inn, og ikke ut, som ikke på noe vis enda var stor, men nok til å kunne legge om stilen. Derfor: herre med bart - Henrik Ibsen! Da barten gikk, kom herren inn.

Sitatet i tittelen, "...født til kunstner", er henta fra Når vi døde vågner (1899) og er lagt i munnen på professor Rubek. Mange vil kanskje tenke at det er svært passende på en mann som Henrik Ibsen. Det synes ikke jeg. For var det noe Ibsen ikke blei, så var det født inn i kunstnerlivet. Som kjent var han apotekerlærling i Grimstad, og i åra i Kristiania ville han stort sett bare studere og få en akademisk karrière, og skreiv og underviste fordi han ikke helt fikk det til. Skrivinga var først bare for moro, deretter en bigeskjeft som stadig tok mer og mer plass og blei et behov. Livet som kunstner kom til ved at Henrik Ibsen sjøl tok mange aktive valg underveis, at han tok arbeidet ved teatret i Bergen svært alvorlig, at han jobba beinhardt i seksten år før den store suksessen endelig kom, at han frasa seg mange goder for å sitte isolert og arbeide i utlendighet, at han hadde Suzannah ved sin side og minimalt med distraksjoner mens han skreiv fram sine mennesker og deres historier. Skarp, det var han utvilsomt, og talent for både skriving og psykologi hadde han også. Men håndverket måtte læres til fingerspissene, og det måtte også forstås, innenfra og ut, før det kunne anvendes. Først da blei Henrik Ibsen kunstner.

Bokhyllelesing: Knut Hamsun

Bildekilde: Bokelskere

I forbindelse med årets siste runde i bokhylleutfordringa til Bjørg (24. - 30. november), tok jeg for meg romanen Mysterier av Knut Hamsun (født Knud Pedersen, 1859-1952). Temaet for åttende runde var rett og slett å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur, og der finner vi som kjent Knut Hamsun som andre nordmann til å motta prisen i året 1920 (førstemann var Bjørnstjerne Bjørnson i 1903, siste kvinne ut var Sigrid Undset i 1928, deretter ingen). Og Mysterier fra 1892 går for å være en av hans mest kjente bøker ved sida av Sult (1890), Victoria (1898) og Markens grøde (1917) - sistenevnte ga han faktisk nokså direkte den høythengende utmerkelsen. Og med det er ikke Knut Hamsun bare en av 111 Nobelprisvinnere i litteratur, han er også en av ni forfattere noensinne som har fått prisen for ett monumentalt verk og ikke sitt generelle forfatterskap. Hvilket betyr at jeg på ett eller annet tidspunkt må lese Markens grøde også.

Men nå til Mysterier. Bokas omfang er på omtrent 300 sider, men den føles lenger. Kanskje på grunn av alle temaene Hamsun sveiper innom, kanskje på grunn av detaljrikdommen, tettheten på hovedpersonen og samtidig avstanden, en underlig kombinasjon som gjør at en leser og leser uten å egentlig komme noen vei, men hjernen plukker opp stort og smått, hint og feller, tar assosiasjoner, henger med i monologene, lurer på hvor alt bærer, hva som er poenget, hvor vi kommer nå og om det snur det hele. Eller kanskje var det mer det at jeg brukte lang tid på å lese romanen, fordi den var overraskende ufokusert i forhold til Sult, som er svært stram i komposisjonen. Mysterier er mye løsere, grensesprengende, av og til sjangerutfordrende (sett med datidas briller). Begge verk er moderne, men på hver sin distinkte og nokså annerledes måte. Kanskje hadde det også noe med omgivelsene i boka å gjøre, det er langt mellom sommer på idylliske Sørlandet og åtte minusgrader, snø og vind her på Østlandet.

Hovedpersonen i boka er den unge mannen Johan Nilsen Nagel. Han er 28 år og blir i følge seg sjøl 29 år i løpet av handlinga. Han ankommer den dovne sørlandssmåbyen en varm junikveld med båt (i alle fall nesten, koffertene hans blir sendt opp til hotellet, deretter kommer Nagel sjøl til fots dagen etter). Nagel går alltid i gul dress, noe som utvilsomt lyser opp gatebildet, noe hans personlighet og mer eller mindre sanne historier også gjør i lystig lag. Nagel er en eksentriker på mange vis, og Hamsun skildrer hans mange krumspring, turer og bekjentskaper i småbyen over en uvanlig sommer.

Den kvelden båten stevner inn mot sørlandsbyen, er en vakker kveld. I byen flagger de for frøken Kiellands forlovelse med en løytnant. Men lykken har en bakside: en ung mann er funnet død, antageligvis et sjølmord. Og når fremmedkaren Nagel dukker opp, med lomma full av penger, veit han allerede litt om det meste. Hvordan og hvorfor er det ingen som spør om, i stedet snakker de med han, alle som en. For eksempel bygdeoriginalen Grøgaard, bedre kjent som Minutten. I pengenød som han er, og enkel som han er, er det lett å både lure til seg og kjøpe informasjon av han. Og Nagel gjør begge deler, uten at vi noensinne får vite hva som er hans egentlige intensjoner.

Frøken Kielland blir så gjenstand for Nagels oppmerksomhet. At de to liker hverandre, blir klart nokså tidlig, men fordi Nagel er uforutsigbar, løgnaktig, upålitelig og så helt plutselig oppriktig, troverdig og alvorlig, eller alt sammen om hverandre, er det vanskelig for Dagny å vite hvor hun har han. Som forlova kvinne kan hun dessuten ikke gjøre alvor av eventuelle følelser - i alle fall ikke når Nagel gjør henne så usikker, i ett han gjør leseren usikker også. I dag ville vi kanskje sagt at han var manisk depressiv eller bipolar og forsøkt å stabilisere utbruddene og de voldsomme svingningene med terapi og medikamenter. Det antydes også at noe slikt har vært aktuelt for Nagel i fortida, ei fortid han nå har rømt bort fra, men som gjennom syner, drømmer, minner, faktiske personer og personlige egenskaper, fakter og oppheng stadig dukker opp. Han kan ikke rømme, og det er vel dels en slik erkjennelse som ligger bak bokas endelige utfall.

Men det tar lang tid før vi kommer dit. Først rekker nemlig Nagel å innynde seg hos flere av byens beste barn, samt den ti-tolv år eldre Minutten, i tillegg til at han legger seg ut med andre. Hans bevegelser rundt i byen er en stadig balansegang på mange måter, mellom korrekt og ukorrekt, framvisning av en bestemt fasade eller et bestemt humør, et nøye planlagt opptrinn, et regissert skuespill, der Nagel som hovedperson for eksempel gir penger til folk over en lav sko, men han vil ikke at de skal si det til noen. I etterkant kan Nagel analysere egne bevegelser og trekke fram helt andre elementer enn dem leseren er blitt fortalt. Med en slik omskrivning sår Hamsun splid om hvilken versjon av sannheten som til enhver tid er den korrekte. Nagel beviser flere ganger at han er en svært upålitelig forteller, særlig når han setter i gang med eventyr eller drømmer, og han endrer årsakene til sin oppførsel til stadighet. Det kan være slitsomt å lese, fordi en hele tida må revurdere og rekonstruere ens egen oppfatning av Johan Nilsen Nagel, og slutningene en eventuelt trekker underveis om hvem han er, hva han gjør i byen og hvorfor han er der, blir utfordra, endra og aldri ordentlig besvart. På samme måte er det strid om hvilken sjanger boka egentlig tilhører.

En ting er at Nagel er upålitelig - en drømmer, en romantiker, en svermer som lever mer i illusjonene og i irrgangene i sitt eget sinn enn i virkeligheten, en annen er at han egentlig, i alle fall tidvis, er ganske usympatisk. Om han juger eller ikke, strever både leseren og frøken Kielland med å få grep om, men at han manipulerer omverdenen er svært tydelig. Det er ubehagelig fordi en ikke alltid forstår hvorfor. Disse nattevandringene, for eksempel. Hans behandling av Dagny Kielland, episoden med hunden, hele greia med Martha Gude og ikke minst alle episodene med Minutten. Hva vil han med å utlevere seg slik, fortelle om sine drømmer, benekte det han tidligere har sagt, blottstille dårlige egenskaper, beile hit, så dit, så forsøke å endre på alt?  

Jeg må innrømme at det er mye i denne romanen jeg ikke helt skjønner, ikke helt får taket på. Jeg liker nok at det er hakket mer konkret. Nå har jeg mange spørsmål, noen ledetråder og få, tvetydige svar. Kanskje leste jeg ikke oppmerksomt nok, kanskje spenninga ligger i nettopp denne nøstinga leseren må foreta på egenhånd? Nagel kan være en hvemsomhelst, men er likevel ikke det. Han er meget fast i all sin maniskhet og er en tydelig skikkelse der han vimer rundt i sin gule dress. Hamsun trenger så langt inn i dette underlige sinnet som han kan i tredjeperson, og jeg får på følelsen av at dette grepet er valgt fordi han ikke vil avsløre alt, fordi han ikke vil være så tett på som han er i Sult, fordi han som forfatter både ønsker og trenger en avstand til sin oppdikta person, som mange mener han flertallige likhetstrekk med den unge Hamsun (gjelder begge bøker). Likevel er det lett å oppfatte boka som ei førstepersonsfortelling fordi Nagel har lange monologer der han breier seg med sitt perspektiv, sine tanker og sine historier, der andre ikke slipper til i det hele tatt. Det underlige er at en ikke nødvendigvis blir bedre kjent med det faktiske mennesket Nagel, en blir heller kjent med det nettet av forestillinger og fortellinger både Hamsun og Nagel vil konstruere rundt personen. 

Tittelen er med andre ord svært god; Johan Nilsen Nagel er et mysterium, hendelsen med den døde mannen i skogen er et annet, boka i seg sjøl et tredje, Minutten det fjerde, den egentlige sammenhengen mellom Minutten og Nagel det femte (dette forholdet kan leses metaforisk). Og så videre. Nagels mange fortellinger er mystiske på noe av samme måte som en kan finne igjen hos Karen Blixen, og byr på vandringer over i overtro, motiver og myter, der Hamsun på mange måter demonstrerer det han skriver om i Fra det ubevidste Sjæleliv (1890). Og det virker som om han forsøker å skildre de følsomme og finstemte menneskene som er mottakelige for slikt, for alt, mennesker som ikke alltid evner å skille, men som lever med det, i det. Slik som Nagel. Hvem han var, får vi aldri vite. Men at det han frykta var noe i han sjøl, er det nesten umulig å ikke forstå.

At boka er verdt både en og to gjenlesinger er jeg sikker på, sjøl om det ikke blir i nærmeste framtid. Til det er romanen fortsatt alt for klar i minnet, og jeg tror jeg trenger å glemme litt for å kunne lese med friske øyne. Kanskje jeg da ser noe jeg nå ikke så, noe som kan kaste lys over mennesket Nagel og hans væren og gjøren i den lille kystbyen. Eller skal jeg ikke bruke mer tid på verket, heller tolke det som en drøm, et eventyr, en fabulerende fortelling om hva som kan ligge bak for eksempel en notis i ei avis? På forsida av boka står det tross alt et sitat fra Hamsun sjøl, fra da han skreiv boka: "Boken hovner og hovner, Jeg forstår henne ikke lenger." Kan en da forvente at en leser mer enn hundre år etter vil forstå noe særlig mer? Likevel blei boka fullført, og et visst rettlinja narrativ fins jo der. Såpass kan de fleste lese, ekstrahere og forstå. Men det er alt dette rundt, tankene og drømmene, angsten og fortellingene, oppførselen og monologene, åpninga og avslutninga, som utgjør de virkelige mysteriene, som er vanskelig å få tak på fullt og helt. Ikke at jeg tror Hamsun ville gi noen endelige svar, noen fasit, heller. Han vil skildre det moderne mennesket, motstridende, sjølmotsigende, fullt av spenninger og kontraster, energisk, men tragisk, fullt av drifter og vilje, men uten kraft til å overvinne biologi og historie. Der finner vi Nagel, som et offer for seg sjøl og sin egen tid. Og der tror jeg vi finner Hamsun også, på godt og vondt. 

Biografi: MiniIbsen

Bildekilde: Font forlag

Jeg har aldri vært så glad i biografier, men har egentlig ikke lest så mange av dem heller. Likevel har jeg likt alle biografiene jeg har lest, så et sted er det en feil av noe slag. Da Ingalill starta med sin biografilesesirkel, fant jeg raskt ut at jeg gjerne ville være med. Og min utvalgte til andre runde, med tema forfattere, er Henrik Ibsen.

Den norske forfatteren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men jeg skal gi en svært kort likevel: han er unik. Ibsen har inspirert omtrent alle dramatikere og svært mange forfattere etter seg, og er helt umulig å komme utenom i norsk og europeisk litteraturhistorie. Han revolusjonerte skuespillet som sjanger i sin tid - fra lettbeinte komedier til seriøse titteskapsteatre, han skreiv drivende gode dramaer hvor lesedramaet og det framførte skuespillet utfylte hverandre, med symbolikk og psykologi som viktige elementer. Ibsen er, over hundre år etter sin død, fortsatt Norges mest kjente dramatiker både i innland og utland, og sannsynligvis den mest spilte dramatikeren i verden, uten at jeg veit hvordan det er telt. Ingen ringere enn William Shakespeare (1564-1616) og Jon Fosse (f. 1959) konkurrerer ivrig om andre- og tredjeplassen. Norge er altså representert med to av tre på topp tre, og det er slett ikke dårlig for et lite land!

At Norge var et lite, ganske trangt land, syntes Ibsen også (og flere med han, blant anna Jens Bjørneboe (1920-1976), hvis sitat går slik: Norge er et fint land å reise til utlandet fra.). Årsskiftet 1862-63 lager Henrik Ibsen bruduljer i avisene og særlig de borgerlige hjem med Kjærlighedens Komedie. Seinere samme år blir han så godt som betalt av staten for å stikke av - han skal visstnok bedrive kunststudier, men er mest hissig herfra og til Roma, hvor han finner ro og et nytt prosjekt å skrive på. Han bor på forskjellige steder i Europa i 27 år, delvis fordi han krangler med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, som også virrer rundt på kontinentet), men også fordi han ikke får så mye i stipend som han kunne tenke seg (hatten av for den noe yngre Arne Garborg (1851-1924), som synes det samme, men som faktisk blir i Norge og jobber kontinuerlig med litteratur og kultur, opplysning og utvidelse av folkets horisont hele livet). Ja, det er i alle fall sånn det framstilles i boka.

Når Ibsen omsider kommer hjem i 1891, er det med pomp og prakt, for da er han en av de mest kjente og respekterte kulturpersonlighetene i Europa, og han pleier forbindelser med et stort antall forfattere, kunstnere og andre intellektuelle, deriblant Georg Brandes (1842-1927), svigermor Magdalene Thoresen (1819-1903) og hissigproppen Bjørnstjerne. Han blir raskt kjent for sine daglige spaserturer og vanemessige kafébesøk, og er visstnok et fornøyelig syn i hovedstaden. Ibsen debuterte med det historiske dramaet Catilina i 1850, og utgir sitt siste verk nesten femti år seinere, det symbolske stykket Når vi døde vågner (1899). Innafor forfatterskapets 49 år finner vi alt som tenkes kan, fra norrøn sagatid, moderne problemer og indre konflikter. Henrik Ibsen dør i 1906.

Men dette visste jeg jo fra før. Ulempen med å lese en kort biografi, er altså at den er kort. Her var det svært lite nytt (at sønnen Sigurd Ibsen (1859-1930) var pappas konsulent fra han var ca ti år, visste ikke jeg), men mye gammelt og velkjent. Torstein Velsand (f. 1976) presenterer stoffet om Ibsen på en ryddig og grei måte i serien Norges Nasjonalarv fra Font Forlag. Men han er verken veldig informativ, spesielt spennende eller noe særlig nyskapende språklig. Faktisk benytter han seg av mange klisjeer, noe som gjør lesinga litt kjedelig. Og når illustrasjonene er så mange som de faktisk er, gjenstår det svært liten plass til teksten. Som "forfatter" er Velsand helt tilbaketrukket og uten en egen stil, det eneste er opphenget i relasjonen mellom Ibsen og Bjørnson, som jo er viktig, særlig for den etterfølgende generasjonen. Ellers er balansen mellom Ibsens yrkes- og privatliv fin, som leser skulle en bare ønske at det var mer plass til å følge dynamikken mellom de to. Uten at jeg kan påvise andre kilder helt konkret, synes jeg teksten bærer preg av klipping og liming fra andre bøker og nettsteder. Dette er kanskje fordi forfatteren ikke har et overordna mål med sin biografi, han skal bare lage en kort, oppsummerende tekst hvor det viktigste er med.

Men jeg likte boka likevel. Den er pent satt, og hendig i formatet. Illustrasjonene er fine (sjøl om jeg kanskje ikke ville valgt det kjekkeste bildet av Bjørnstjerne i en Ibsenbiografi) og Velsand får sagt litt om mye, noe som er bedre enn omvendt. Men fordi boka er kort, er det alt for mye som forblir usagt. Jeg opplever også at mange av formuleringene Velsand benytter seg av, er for de innvidde, altså for de som har lest Ibsen. Det har jo jeg, men hvis biografien skal være for alle, eller helst for de som ikke veit noen ting, er det noen vesentlige poenger som ikke nevnes. For eksempel skriver Velsand ingenting om hvorfor Ibsen skriver, hva som styrer han, hvordan han kommer fram til historiene sine, hva som er hans egentlige overordna mål. For meg er det mye viktigere enn hvor i Europa mannen befinner seg, eller at han klarer å gnåle til seg noen ordensbånd (men det sier mye om mannens posisjon og sjølbilde). Jeg likte heller ikke Velsands pekefinger mot Ibsens tendenser til fyll og fanteri, men det er fordi Ibsen for meg er en nærmest guddommelig størrelse (sjøl om han kun raga 1,61 over bakken og dermed var lavere enn meg) som en skal nærme seg med ærefrykt. Men Velsand har sikkert rett. Jeg har egentlig ikke funnet noen feil, men jeg er heller ingen ekspert.

Den korte biografien Henrik Ibsen av Torstein Velsand er ei hyggelig gavebok, og kanskje særlig fin å gi sammen med et utvalgt skuespill (jeg anbefaler for eksempel Peer Gynt fra 1867, Et dukkehjem fra 1879, Gengangere fra 1881 eller Hedda Gabler fra 1890), gjerne til elever på ungdomsskolen eller på videregående. Boka passer også fint for leseren som ikke helt har skaffa seg oversikt gjennom en omfattende litteraturhistorie. Men for oss som har lest denne litteraturhistoria, opptil flere ganger, er ikke boka akkurat et funn.
Det er koselig å lese om Ibsen likevel - all Ibsen er god Ibsen, synes jeg.