fredag 28. juli 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del II

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest den djupsindige boka Veiskillet, var jeg raskt i gang med neste bok i Olav Audunssøn og hans barn (1927), som er fortsettelsen av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Første bind består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke, og alle bøkene er naturligvis skrevet av Sigrid Undset (1882-1949). Vi er fortsatt midt i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet, nærmere bestemt på gården Hestviken, slektsgården til Olav Audunssøn. Og boka, den heter Ødemarken.

Olav Audunssøn vender hjem fra Englandsferd. I Hestviken synes alt det samme, men samtidig er det mye nytt. Sønnen Eirik for eksempel, har tydeligvis ikke hatt godt av å ikke bli tukta av en streng far sommeren igjennom. Nå har han lagt seg til en heller nebbete holdning og er blitt fæl til å svare tilbake. Og datteren Cecilia bare smetter i mellom armene på Olav når han forsøker å ta rundt henne. Gården drives så som så, mer enn én forsyner seg av gårdens forråd og Olav lengter etter et forstandig kvinnemenneske han kan dele tida si med. Ei som kan styre og råde, prate og dele, som kjenner han godt nok til å la han være når han arbeider og grubler og lengter etter Ingunn -. Eller kanskje ikke? Hva med Torhild?

Nei, han kan ikke utsette barna sine for det. Han kan ikke ta ei frille slik, hente henne til gården og ha henne gående der, side om side med alle andre. Det ville ikke vært bra for Cecilia. Hun trenger en morsfigur som kan hjelpe henne med alle gjøremål og lære henne opp i ei kvinnes rette dygder. Så får han gjøre det samme med Eirik -. Sinte, såre Eirik. Olav veksler mellom motvilje og hat, varm omsorg og beskyttertrang. Eirik er så annerledes enn han sjøl, så ulik Hestviksætta med det mørke håret og den buklete nesa.

Plutselig får Olav et sendebud. En nær venn fra utlegdsdagene, Asger, er sengeliggende med alvorlig sjukdom og vil spørre han om noe før han dør. Olav reiser med en gang til klosteret der Asger pleies. I rommet sitter det også ei gammel frue, Mærta, og ei lita jente på omtrent seks år. Hun heter Bothild Asgersdatter. Asger spør om ikke Olav kan ta dem under sitt vern og være i fars sted for datteren og behandle Mærta som sin egen svigermor når sotten får has på han. Olav svarer at det skal han gjøre. Og vinteren etter får han budet om Asgers død, og må fare for å hente Bothild og Mærta.

Etter ei lang ferd til Hestviken midtvinters, er de framme. Bothild søker mot den nye faren sin med stor tillit og et sterkt behov for vern og tygghet, mens Mærta uten å nøle hekter på seg nøklene og setter i gang med å greie ut på gården. Eirik, som vanker med den mer tvilsomme gjengen til Liv og Arnketil oppi Rundmyr, er fiendtlig innstilt og skaper mang en krangel. Etter hvert begynner han også å plage småjentene, særlig vesle Cecilia, som blir så eitrende sint på storebroren sin. Men at Cecilia skulle omfavne sin nye søster, var aldeles overraskende. På kort tid blir de to bestevenner og sammen i alt de gjør, den lave, lubne, lyse Cecilia, og den høye, slanke, mørke Bothild.

Men sjøl om gården er i gode hender og Olav trives med alt arbeidet, er det fortsatt noe som plager han. Han er og blir helt aleine. Minnene om Ingunn er overalt, og han lever med dem tålelig bra. Men hva med Torhild? Han rammes av en voldsom attrå etter henne, etter ro og nattesøvn og et kjærlig menneske. Brått ror han ut dit, under påskuddet av å se til henne og gården, han har jo hørt at hun har gjort det så bra, og arbeidsom har hun alltid vært. Men det blir et heller ublidt møte med fortida. Riktignok er alt vel med Bjørn, og Torhild også, men Olav var totalt uforberedt på det vesle spedbarnet og nyheten om at Torhild har gifta seg. Hun rådspurte seg ikke en gang med han -. Bitter farer han hjem til Hestviken i stormen.

Åra går fort, syns Olav, men alt går i det samme. Cecilia vokser til, Bothild med, og de hjelper Mærta meget med stellet på gården. Eirik er det verre med -. Etter at Eirik har gått i mot farens ordre om å binde grisene før slaktinga og klart å miste dem begge to, rakner det helt mellom far og sønn. Olav slår og slår til Eirik ikke leer seg mer under han, der han ligger i den skitne og blodblanda snøen. Kort etter er Eirik borte, og umulig å finne i tåka. Etter hvert som dagene går forstår Olav at sønnen har stukket av hjemmefra, og at han ikke kommer til å vende hjem.

En kald vinternatt vekkes Hestviksfolket av dunking på døra. Inn trer Torhild og krever å få snakke med husbonden. Hun bærer bud om ufred og om at en mannrik svensk hærstyrke kommer for å innta Viken. Det er hertugen, sier hun, og han vil ta makta nå som kongen er i Bjørgvin. Olav står straks opp, lar det sende ut hærpil og drar sjøl av sted med båt midt på natta for å varsle videre. Skulle det være sant i det Torhild mæler, må de være klare for å kjempe, alle sammen. Heldigvis er det mange som er enige med Olav, blant annet sira Hallbjørn. Øksa Ættarfylgja synger og varsler om død, og på Akershus står det avgjørende slaget.

Denne boka er rikere enn den forrige med tanke på dynamikk og driv. Olav er ute av den monotone, ødeleggende sorgen. Han har akseptert Ingunns bortgang og sin egen ensomhet. Han har tatt en avgjørelse vedrørende sin egen skjebne og holder seg til den. Indre grublerier stenges av, han fyller kropp og sinn med arbeid og plikter. Det får bare være at dagene er like, og at han egentlig ikke lever, bare overlever og er tålelig fornøyd. Videre er det mye som skjer ytre sett. Hestvikfolket utfordres stadig, først fordi dynamikken mellom far og sønn endres, så fordi det kommer fremmedfolk med Mærta og Bothild. Slik forskyves maktbalansen, og Eirik opplever at det ofte er to mot en, der han blir tvunget til å ydmyke seg foran Mærta. Og Olav hater at han må ydmyke Eirik slik, tvinge han til å be om unnskyldning. Og han hater Eirik for den ukuelige, men dog så omskiftelige viljen.

Eiriks rømming skaper stabilitet i Hestviken og Olav finner ro i å tenke på at det ikke er Eirik som skal ta over gården, men Cecilia og hennes kommende ektemann. Hun er jo så mye mer lik han sjøl, lys og mutt og alvorlig. Også Bothild, da, som stadig sitter på fanget og tar rundt fosterfaren sin. Hennes åpne kjærlighet varmer Olavs frosne hjerte. Men det er når krigsfaren står for døra at Olav virkelig kvikner til. Kan hende er det vissheten om at han ikke har noe å tape, eller kanskje er det behovet for å føle noe som driver han mot fienden. Uansett går han på med stort mot, som en ekte høvding. Han er snart femti år og opplever at mange av de yngre ser opp til han og lytter til hans erfaringer og vuderinger. I kampens voldsomhet tenker han ingenting.

Den direkte brutaliteten i Ødemarken overraska meg. Undset nøler ikke med å skildre sjukdom, vold og død. Hun går i detaljer i rommet der Asger ligger dødssjuk. Særlig får hun godt fram luktene, og det er som en nesten automatisk begynner å puste med munnen. Hun er totalt usentimental når hun skriver fram Olavs mishandling av Eirik, de nådeløse slagene og den unge kroppen som blir liggende blodig og urørlig tilbake. Det gjør vondt å lese. Kamphandlingene skildres også i detalj, fra strategien og basketaket og forvirringa til kroppene og hestene som ligger igjen etterpå. Olav blir også skada, og ør i hodet av blod og smerte må han betrakte sine venners lik. Likene får ikke ligge urørte de heller, skadene ramses opp, og kroppsvæskene likeså. Likevel er det ikke for mye, Undset velter seg ikke: Hun skildrer realiteten.

Kanskje særlig på grunn av de overraskende skildringene i Ødemarken, begynte jeg å tenke på dette med vold i skjønnlitteratur. En nokså vanlig antagelse eller fordom er at mannlige forfattere skriver mer brutale bøker enn kvinnelige forfattere. Hos mannlige forfattere finner en visstnok mer vold, stilige drap, mer sex, kulere eksplisitte skildringer, rå språkbruk med mer. Her kan en naturligvis argumentere for og i mot både det ene og det andre og komme med gode eksempler på veldig brutale bøker skrevet av menn og svært lette bøker skrevet av kvinner, bare for å ta de stereotype ytterpunktene. Det er sjølsagt også både et tids- og sjangeravhengig spørsmål, og ikke minst et definisjonsspørsmål (hva er brutalt, og hvordan kan en på en mest virkningsfull måte skildre det? Her kommer også det subjektive inn.). Men fakta er at to norske forfattere, Sigrid Undset og Amalie Skram (1846-1905), ofte beskyldes for å skrive kvinnelitteratur. Det er et håpløst begrep - som om litteraturen har kjønn! Like fullt viser en stadig til disses ekteskapsromaner og tematisering av kvinnas vilkår, og det aksepteres som et holdbart argument for at bøkene tilhører kvinnelitteraturen. Konklusjonen som rår er med andre ord at Sigrid Undset og Amalie Skram skriver kvinnelitteratur.

Aberet er bare det: Det er ingen som skriver så rått som Amalie Skram. Måten hun bruker sammenligninger med dyr, måten hun skildrer kropper på, det destruktive som henger over miljø og personskildringer og for å ikke glemme språkbruken, både direkte, saftig og rå. Hun evner å dytte nesten samtlige personer i Hellemyrsfolket så langt ned i sin egen elendighet at de ikke kommer opp igjen. Hun skildrer psykisk terror og fysisk frykt så leseren skjelver under pleddet i sofaen. Og nå har hun fått en alliert. I Kristin Lavransdatter, særlig i bind nummer to, Husfrue, viser Undset at hennes skildringer av makt og politikk er like sterke og gode som mannlige forfatteres. Og i bøkene om Olav Audunssøn står hun ikke tilbake for noen type lidelse, være seg fysisk, psykisk eller emosjonell. Alexander L. Kielland er en glatt morogutt i forhold, Bjørnstjerne Bjørnson en gammelmodig pamp, Arne Garborg en surmulende jærnisse, Henrik Ibsen en hyppig gjenbruker av overtydelig symbolikk og Knut Hamsun en sentimental spirrevipp. Det er svært modig og enormt godt gjort av Undset å gå rett inn i det vonde.

Men misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på alle ovennevnte forfattere! Jeg vil bare påpeke at kvinnelitteratur og ekteskapsromaner er begreper som ikke fungerer i dag på grunn av til dels negative konnotasjoner, og begrepene er dessuten heller ikke gyldige der de anvendes. Amalie Skram og Sigrid Undset er så mye mer enn at de kan reduseres til begreper - i likhet med sine mannlige kollegaer. Det er naturligvis heller ikke slik at volden blir god fordi det er kvinner som skriver om den. Men kanskje gjør den mer inntrykk? Som skrevet over kom den overraskende på, og jeg blei forbausa over presisjonen i skildringene, evnen til å bli i situasjonen og å absobere den, på lik linje som Undset lar Olav absorbere våren i Hestviken. Alle sanser brukes, alle detaljer tas med, og til slutt har en et fullstendig bilde.

Tilbake til boka. At Undset skriver nærmest perfekt, er uten tvil. Det noe gammelmodige, rolige og tilbaketrukne språket kler boka, tidsperioden, menneskene og handlingene. Det er som å tre inn i en saga eller en ballade og få langversjonen av de stutte setningene. Og langversjonen er et stort univers, med mennesker som puster og prater på lik linje som meg sjøl. Olav, for eksempel, der han skritter ut i Hestviken og skuer over alt som er sitt -.

Når det kommer til tittelen, Ødemarken, er det for meg tydelig at det er snakk om en sjelelig ødemark. Olav holder grubleriene sine i ro, han er låst i et slags limbo. Sjøl ikke legemlig smerte får Olav til å endre kurs. Er han fortapt? Han nærmer seg ikke Gud, men han fjerner seg ikke heller. Han reflekterer over viktige spørsmål, men har lagt sin egen synd som øde. Kan det gå i lengden? Og vil det være holdbart nå som han er blitt så hardt skadd? Hva med barna og Hestvikens framtid? 

2 kommentarer:

  1. Hei, jeg synes du gjør viktige koblinger mellom litteratur, litteratursyn og det helt spesielle litteratursynet som setter kvinnelige forfattere og "kvinnelitteratur" i en egen boks, og deretter stuer boksen bort i et mørkt og trekkfullt hjørne av offentligheten. En kan jo lure på om enkelte lesere og kritikere ikke (le)ser litteraturen fordi kvinnekroppen står i veien. Så fint at du minner oss om hva kvalitet er!
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, så bra det er flere som ser det sånn! Dette er naturligvis bare en liten flik av en stor problemstilling, nemlig hva litteratur er og hva som er god litteratur. Kjønn er overhodet ingen faktor i det nevnte, ergo bør det ikke være det i resultatet heller. Kanskje en kan publisere bøker av anonyme forfattere, totalt isolert fra det jeg-et som har skrevet? Hadde vært et interessant prosjekt.

      Slett