Billedhuggerens datter

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest Eve Chases slitsomme forsøk på en roman, kjente jeg at jeg måtte ha en positiv leseropplevelse. Og den fant jeg på denne måten: Jeg valgte en forfatter som jeg kjente til fra før, for å garantere at jeg skulle føle meg hjemme i språk og stil. Neste premiss var at boka ikke måtte være for lang, for å unngå å miste motet før jeg var kommet halvveis. Deretter fant jeg fram noen alternativer og leste den første sida i bøkene for å se om dette var noe som kunne appellere til meg akkurat nå. Og på tredje forsøk - det var det! Dermed var valget tatt, og jeg gikk for alvor i gang med Billedhuggerens datter (1968, på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström) av Tove Marika Jansson (1914-2001).

Kort fortalt er ramma rundt boka inspirert av Tove Janssons egen oppvekst på 1920-tallet. Den er ingen sjølbiografi eller faktabok, heller ei erindringsbok uten et tilbakeskuende og bedrevitende voksent blikk. Det er barnet Tove som fører ordet, og i boka er hun en navnløs jeg-person. Slik kommer ikke forfatterens egen biografi for tett på leseren, men de som kan og vil kan finne fram likheter og forskjeller og pusle sammen en helhet. For meg var ikke det viktig i det hele tatt, det var mer det å være med i hele det kunstneriske, skapende og veldig sansende universet hun skildrer.

Det litterære, fortellende barnet er et nærværende, varmt og begeistra barn. Jeg-personen har mye energi, mye positivitet, hun har et konkret og underholdende skråblikk på tilværelsen samtidig som hun er god og mild, men bestemt. Det skaper mange morsomme situasjoner. Hun vokser opp i en litt unormal familie, der faren er billedhugger og mora er tegner. Begge er mye opptatt med sine respektive karrièrer og har kanskje ikke alltid tid til å være så mye med barnet sitt. Hun blir derfor gående en del aleine, og hun undrer, fantaserer og erfarer i sitt eget, uforstyrra tempo.

Barnet elsker når faren er på fylla og lytter til de spennende historiene som fortelles på kjøkkenet, hun trekker inn lukta av sprit og sigarer og smugkikker når det braker løs med en slåsskamp. Hun elsker den voldsomme stormen som herjer på eiendommen ut mot havet og når alle må løpe rundt for å redde tingene ute, båtene og til og med sjølve kaia. Hun liker sommerhuset og alle de snåle naboene og gjestene og de merkelige prosjektene som foregår og integrerer seg sjøl som en naturlig del i smått og stort. Hun holder pusten når far skal støpe og hun veit godt at hun ikke må forstyrre når mor jobber. Så hun sniker seg rundt og lager teater for de som vil se på, om det så er i regnvær for bare ei småsenil dame og en katt. Eller hun ror ut i båt med en venn og tvinger seg til å ro rett inn i tåka og frykten.

De nitten kapitlene er korte og episodiske, klart avgrensa i tid og sted og i forhold til hvilke personer som er med. Kapitlene er tett på novella som sjanger, men er likevel så tett sammenbundne at jeg velger å se boka som en roman. Den sceniske komposisjonen og barneperspektivet minner om Sommarboken (svensk tittel). Når kapitlene i tillegg er lagt til disse lange sommerdagene, der havet er endeløst og skyene ruller over himmelen i den finske skjærgården, blir også stemninga noe lik. Men det trekker verken den ene eller andre boka ned, det er heller det motsatte. Bøkene støtter hverandre som tekster fra samme univers, der menneskene er overlatt til hverandre og sine begrensa omgivelser, og frivillig underlagt - og avhengig av - naturens mange luner. Kanskje er det der fantasien får spillerom, mennesket får skaperkraft og kunst oppstår.

Barneperspektivet i romanen er gjennomført, men ikke uten utvikling. I begynnelsen er det tydelig at vi har med et lite barn å gjøre. Hun er svært konkret, hun har et begrensa ordforråd, misforståelsene og antagelsene er mange og morsomme, og hun lager sin første skulptur. Hun lever i en blanding av fortid og nåtid, myter og virkelighet, det abstrakte og det konkrete. Og over alt sammen rager kunsten og Gud. Seinere virker det som om hun løsriver seg fra det siste, men kunsten fortsetter å modne sammen med henne, verket igjennom.

Etter hvert blir det et eldre barn vi møter, et sterkere, staere, mer krevende barn med mange ideer og planer og stor gjennomføringskraft. Hun er driftig og dyktig, nysgjerrig og ydmyk. Sommergjestene til mor og far, derimot, sitter kan hende igjen med et litt annet inntrykk etter å ha møtt på henne og brødrene. Ettersom boka går mot slutten, modnes barnet mer og mer, og når vi forlater henne, er jeg ganske sikker på at hun ikke er så langt unna sin egen debut - i tidsskrift i 1928 og med bildebok i 1933. Slik er Billedhuggerens datter ikke bare ei erindringsbok, den er også ei dannelsesreise, der barnet utvikles og blir kunstner. Og språket, tankene, ferdighetene og kunnskapen hennes er så overbevisende, at hun er klar allerede før hun er tjue år.

Boka er befriende på mange måter. For det første er hele vår teknologiske og multimediale verden totalt tilsidesatt og ikkeeksisterende til fordel for samspillet mellom natur og kunst, foreldre og barn samt dynamikken i skapelsens mange faser. De er ute i båt, men de ror. De ferdes på øyene, men de går. De er på tur og har med matpakke. De finner små skatter i fjæra og kaster stein i havet. I de få byscenene er det verken snakk om biler, motorsykler, lyskryss, heiser, reklameskilt eller kino. Ulike former for teknologi virker totalt uinteressant.

For det andre er en ytre verden heller ikke til stede som noe. Det er aleine barnets tanker, erindringer, leik og fantasi som setter grenser for innholdet i kapitlene, ikke hva som går an, hva som fins, nyheter, økonomi, krig, uro eller noe annet hun har sett på tv eller hørt på radio. Hun virker helt upåvirka, helt blank for kulturelle fellesreferanser utover de religiøse og kunstneriske, i sin egen boble, der det som er viktig er sansing, erfaring og det å kunne skape noe eget. Den ytre verden er ikke der. All den energien vi i dag bruker på å følge med på alt og alle over hele verden, kan hun bruke på seg sjøl. Og resultatet blir helt enestående.

Likevel er det ei nådeløs bok. Sjøl om skildringene innimellom kan nærme seg idylliske, er det lett å se det ubarmhjertige, ensomme barnelivet hun lever. Barneperspektivet gjør dette enda tydeligere, for barnet går uten denne voksenkontakten som er så viktig i dagens barneoppdragelse, med fysisk nærhet og psykisk trygghet. Alt hun gjør, gjør hun sjøl, i lys av de voksnes ideer om kunsten og livet og hva som betyr noe. De voksne spenningene ligger rundt henne, lista for evner og prestasjon ligger skyhøyt. Allerede da, på 1920-tallet, var dette en livsførsel som var på vei ut. Men det var et liv som fantes, og Tove Jansson viser det fram i all sin bredde, det livet som forma henne, som kvinne og forfatter og tenkende menneske. Dette mystiske, magiske kunstnerlivet.

Igjen: Kunsten. Hun kommer aldri utenom, men lever med og i og til slutt tror jeg ikke hun kan leve uten. Kanskje det var derfor hun også fant seg til rette der, i et skapende element, stadig lesende, skrivende, tegnende, tenkende. Billedhuggerens datter er skarpe erindringer i et følsomt og presist språk. Jansson skriver med masse varme og omsorg og er nært på alle menneskene hun skildrer, slik at de blir virkelige med sine rynker og barter og oppheng på gips og glansbilder. Men boka er helt fri for sentimentalitet. Den er stram, vakker, velforma og sann - og helt nydelig å lese en lang sommerdag.