Ramsta-sagaene

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av året som har gått, har jeg lest en litt spesiell utgivelse kalt Ramsta-sagaene. Den består av fire sagatekster som alle handler om menneskene som lever på øya Ramsta (i dag Ramstadøya) i Trøndelag, som ligger utafor Namdalskysten. Min utgave er utgitt av det alltid fantastiske Thorleif Dahls Kulturbibliotek tilbake i 2002. Det var da aller første gang disse fire tekstene blei samla i ei bok på norsk. Utgivelsen har et solid noteapparat utarbeida av islendingen Hermann Pálsson (1921-2002), og er oversatt til norsk av Liv Kjørsvik Schei (1930-2016). Førstnevnte har også skrevet ei imponerende innledning til sagaene, slik at leseren får litt hjelp til å komme inn i tekstenes univers.

Boka består av følgende tekster, som alle er fornaldersagaer: Kjetil Høngs saga, Grim Lodenkinns saga, Orvar-Odds saga og Ån Bogsveiges saga. Alle er basert på og oversatt fra en islandsk utgivelse fra 1950. Sagaene er av ukjent alder og er fra tida før landnåmet på Island, hvilket betyr at de mest sannsynlig har overlevd svært lenge i muntlig tradisjon. Tekstene blei opprinnelig skrevet ned i det 13. og 14. århundre, og er alle bevart i flere utgaver, noe som viser en viss utbredelse. Alle tekstene tar utgangspunkt på øya Ramsta, på norrønt Hrafnista eller Hrafnistaðir, som var et viktig høvdingsete allerede før vikingtida, skriver Pálsson. Og videre: Så mange som ni av de opprinnelige landnåmsmennene på Island kan på ulikt vis knyttes til Ramsta. Og før noen vil avfeie alt sammen som tull og eventyr, kan jeg informere om at det den dag i dag ligger et jorde på Ramsta, med en femti meter lang haug, kalt Kjetilhaugen. Pálsson skriver at haugen aldri har vært åpna, og i mine søk har jeg ikke funnet noe som viser det motsatte. Det er helt tydelig at navnet ikke er ikke tilfeldig.

Og den nevnte Kjetil, jo det er sjølsagt sagaens Kjetil Høng. Hans historie begynner slik:

Hallbjørn het en mann som ble kalt halvtroll. Han var sønn av Ulv den uredde og bodde på øya Ramsta, som ligger utenfor Namdalen. Hallbjørn var en rik mann og hadde mye å si blant bøndene der nord. Han var gift og hadde en sønn som het Kjetil. Han var en storvokst og karslig mann, men pen var han ikke. 

Det hele begynner da egentlig med Ulv den uredde. Og gjennom sagaene i boka, fortelles det om intet mindre enn seks ættledd: Ulv den uredde og sønnen Hallbjørn halvtroll nevnes og opptrer i sagaen om Kjetil Høng, deretter følger vi Kjetils sønn, Grim Lodenkinn, hans sønn Orvar-Odd og til slutt Ån Bogsveige, som er sønnesønnen til Ravnhild, Kjetil Høngs datter. Men gjengen fra Ramsta markerer seg også utover dette. Det er nemlig mye som kan tyde på at Hallbjørn halvtroll har ei tvillingsøster med navn Hallbera. Og hun er mor til Kveldulv, som er far til Skallagrim, som igjen er far til en viss Egil Skallagrimsson. Pálsson skriver utrolig solid og spennende rundt dette i innledninga, og viser også til ei rekke andre sagaer som på ulikt vis spiller på gjengen fra Ramsta, og viser konkret til sverdet Dragvendil, som visstnok blei brukt av Kjetil Høng, Grim Lodekinn og Egil Skallagrimsson. Det er for mange tilfeldigheter på ett sted, og gjør at jeg tenker at her er det mer enn bare intertekstualitet!

Jeg leste forordet til Pálsson med stor interesse, og blei både overraska, underholdt og veldig engasjert underveis. Her er det utrolig mye å ta tak i for den som ønsker det! Det kan dreie seg om litteraturen i seg sjøl og ulike litterære virkemidler, den tekniske og mer skjematiske delen av tekstene, samt rein tekstanalyse, eller det kan være historia rundt tekstene, ulike former for påvirkning, det komparative elementet, likheten med folkeeventyra og mye mer. Dette er både kulturhistorisk og litteraturhistorisk svært interessant for en som er glad i gamle tekster, det er gøy å oppdage sammenhenger og se at sagalitteraturen er et helhetlig korpus der tekstene spiller på hverandre og med hverandre, framfor at de er frittstående - noe som kan være lett å tro hvis en for eksempel bare leser en kongesaga og Egilssoga. Disse intertekstuelle sammenhengene avslører i sin tur mye om middelaldermenneskenes ideer og forestillinger. For eksempel er samene nært forbundet med overtro og magi, noe som spiller en stor rolle her. 

I det hele tatt møter vi på en del magi i disse fire sagaene. Flere av tekstene legger seg i partier nært opp til eventyret, og de mannlige sagaheltene må gjennom hver sine manndomsprøver der de måler kløkt og slagferdighet med troll, jotner eller andre urealistiske fabeldyr. Jeg leser disse partiene symbolsk framfor konkret, og tenker at de illustrerer den indre kampen en må igjennom for å bli voksen og sjølstendig, eventuelt at det er overdrivelser av faktiske konflikter og reelle utfordringer utført i fryktelig uvær. Bruken av eventyrlige elementer er avgrensa og skiller seg tydelig fra sagaenes realistiske innhold, som for eksempel sult og uår. Eventyrpartiene preges også av mer repetisjon enn ellers. For meg som leser er det derfor ikke konfliktene som er det mest spennende, men opptakt og etterspill.

Selve sagatekstene er for mange kanskje ikke så interessante som rein tekst, altså som "folk flest" leser litteratur i dag: For å slå i hjel tid, bli underholdt eller drømme seg bort. Det er godt å lese, og huske på, at tidligere tekster har hatt, og fortsatt har, andre funksjoner, som lærdom, kollektiv hukommelse, genealogi og det mytiske aspektet en bruker for å forklare alt fra tilfeldigheter og sjukdommer til naturlige fenomener og værmessige pussigheter. Tekstene er et konkret bindeledd mellom før og nå, og rydder samtidig tydelig i tid og sted. Kunne en slektssagaen sin, kunne en slekta. Da var identiteten og æra rotfesta, noe som var ekstremt viktig i det norrøne ættesamfunnet. Pálsson skriver at den tidlige islandske skjønnlitteraturen nettopp blei vurdert ut ifra sin underholdningsverdi, sin nytteverdi og innholdet av faktisk kunnskap.  

Navnene, og ikke minst tilnavnene til sagapersonene, er også noe en kan bruke mye tid på. Tilnavn i sagalitteraturen gis oftest etter noe en er, som sønn eller datter av den eller den, eller en bedrift en begår, da gjerne en heltedåd (sjøl om det motsatte også er tilfelle). Jeg har tidligere skrevet om Geirmund Heljarskinn, som var svart som dødsgudinna Hel i huden. Vi har sjølsagt også Eirik Blodøks, som mer enn gjerne tok livet av brødrene sine, Gunnlaug Ormstunge, som slang litt mye med leppa og ikke alltid på hyggelig vis, Inge Krokrygg, som blei skada i ryggen i kamp og derfor blei krum i ryggen og så videre. Kvinnene, som Gunhild Kongemor og Ingerid Ragnvaldsdatter, Tyra Haraldsdatter og Ingeborg Eriksdatter, fikk ofte mye kjedeligere tilnavn der kun deres mannlige slektskap framheves, sjøl om de var vel så mektige, dyktige og utspekulerte som sine mannlige fedre, sønner, brødre og ektemenn.

I disse sagatekstene har vi mange artige tilnavn å ta for oss, og alle er kanskje ikke like enkle å forstå i dag. Hallbjørn halvtroll har norsk far og samisk mor, derav tilnavnet halvtroll. Høng er et annet ord for hanlaks. Kjetil får tilnavnet av Hallbjørn etter en berykta fisketur, der han slår i hjel en drage. Grim Lodenkinn har akkurat det - et loddent kinn. Det har han fordi mora hans, i unnfangelsestidspunktet, kikka på en same med skjeggete kinn (som ikke var far til Grim, for det er jo Kjetil). Jern beit visstnok ikke på det lodne kinnet. Odd er ekstremt god med pil og bue, og gis derfor tilnavnet Orvar av en jotunhøvding, slik at hele navnet hans blir "pilspiss" (orvar bettyr pil, spiss er et annet ord for odd). I tillegg har Odd noen magiske piler, kalt Gusegavene. Ån Bogsveige befinner seg i en tilsvarende situasjon. Han får tilnavnet sitt av kongen, både fordi han har utmerka seg i bueskyting, og fordi buen hans knaker når han kommer inn i kongshallen. I tillegg har også Ån noen magiske piler.

Med det håper jeg at jeg har gitt et lite innblikk i fornaldersagaene en finner i samlinga kalt Ramsta-sagaene. De er midt i blinken dersom du liker gammel litteratur, er interessert i vikingtid eller middelalder og menneskene som levde den gangen, eller om du synes det er spennende med idé-, kultur- og litteraturhistorie. Dessuten er det også en del slåssing, noen kvad, og en god del artige replikker i tekstene, slik at "vanlige" lesere (altså alle som leser med et mer uvitenskapelig blikk) også kan ha stort utbytte av lesinga. Men jeg vil absolutt anbefale å lese Pálssons forord først, for å sette den riktige stemninga. Og om du er i tvil, bare prøv! Turen til Ramsta er vel verdt tida.

Sankt Brendans havseilas

Bildekilde: Bokelskere

Etter at jeg leste den historiske romanen Matrix tidligere i år, fikk jeg lyst til å lese mer middelalderlitteratur. Det er lenge sida sist, og det er noe jeg virkelig koser meg med! Jeg tok derfor fram Tundals visjon rett etterpå, og nå har jeg også lest en liten tekst som heter Sankt Brendans havseilas. Utgaven jeg har lest er oversatt av Helge Nordahl (1927-2018), og blei gitt ut som en del av Torleif Dahls Kulturbibliotek i 1980. Det er altså ei stund sida boka var ny, men det gjør ingenting, for det er rimelig lenge sida den opprinnelige historia var ny også!

Noe av det jeg liker så godt med utgivelsene i Thorleif Dahls Kulturbibliotek, er at de alltid har gode forord, der leseren får kunnskap og kontekst og blir i stand til å ta del i det som skal leses. Det gjelder også denne utgivelsen, som begynner med å gjøre rede for Brendan-skikkelsen. For det finnes en historisk Brendan, som levde i Irland fra omtrent år 485-578. Han var visstnok en begava gutt som fikk skolering av en biskop. Brendan skal som voksen ha grunnlagt en rekke klostre i Irland, Skottland, Wales og Bretagne, og han reiste til Orknøyene og Hebridene, og mest sannsynlig besøkte han også flere steder. Han var med andre ord en aktiv misjonær.

Originalteksten blei skrevet på latin på 900-tallet under tittelen Navigatio sancti Brendani. Teksten blei raskt populær, og blei derfor spredt og seinere oversatt til mange språk. Det er munken Broder Benedeit som er satt som forfatter på min utgave. Han oversatte teksten til gammelfransk på begynnelsen av 1100-tallet, og Nordahl skriver at han har fulgt Benedeits versjon så trofast som mulig. Men det er likevel en svært viktig forskjell mellom utgavene, og det er at Benedeit skreiv et dikt på metrisk bunden form, mens Nordahl har stått for en prosaoversettelse. En gjendiktning blei rett og slett for komplisert.

Og oversettelsen handler da om denne Brendan, og et havseilas han foretok. Det å skrive om sjøreiser er sjeldent, påpeker Nordahl, men han viser også til at Irland, som en sjønasjon, som Norge, hadde behov for å kunne reise med båt, og at dette førte til utviklinga av en egen litterær sjanger, kalt navigatio. Her er det et kristent perspektiv, kristne motiver og kristen symbolikk hele veien. Nordahl gir mange eksempler på dette i forordet, før leseren kan ta for seg selve seilaset.

Kort oppsummert møter vi den fromme abbed Brendan, som i sine bønner ber Gud om å få se paradis og helvete. Gud etterkommer ønsket, og Brendan velger ut fjorten munker som han vil reise sammen med. Deretter gjør de seg reiseferdige, og drar av sted med båt. De har med seg proviant for førti dager. På veien møter de mange prøvelser, som sult og tørste og dårlig vær, som alle tester deres tro. De blir også utfordra i forhold til middelalderens dødssynder, som er hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Brendan taler til munkene, setter mot i dem, holder moralen høy og ber. Men noen vakler, lar seg friste og faller fra underveis. Disse blir det gjort et eksempel av. Men Brendan vakler aldri, og holder seg derfor inne med både Gud og Guds sendebud, som sørger for at ferden er overkommelig.

Brendan og munkene kommer i land på fårenes øy, fuglenes paradis og Albeus' øy, for å nevne noe, de passerer ett år på reise, de finner en brusende kilde og markerer påske. Etter hvert blir de vitne til en kamp mellom sjøslanger, en griff i en kamp med en drage, og de ser skremmende sjøuhyrer. Seinere kommer et voldsomt uvær, som de forstår er fordi de nærmer seg helvetes stinkende pøl. Det gløder, vinden hyler, det stormer og det stinker. Glødende stein suser gjennom lufta, et fjell dukker opp, og en djevel med flammende øyne trer fram. Verst er likevel møtet med Judas, svikeren, som lever i evig pine. Men moralen er hele veien den rette og reine tro, og det står på side 53-54: Jo flere prøvelser en hellig mann må gjennom: sult, tørst, kulde, hete, angst, motløshet og dyp frykt, jo mere vokser han i gunst hos Gud. 

Til slutt kommer de sjøfarende til eneboeren Paulus. Han lever et fredelig liv viet til Gud og har blitt belønna med ei levetid på hundre og førti år. Her er eksempelet tydelig, og dygdene likeså: Visdom, mot, måtehold, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet. Etter sju år på reise kommer Brendan og følget så fram til Paradis. De får gå i land og se seg om på denne øya av Guds godhet. Men de får ikke se alt før de kommer tilbake for godt. Og med det må de vende tilbake, med visshet om at de får vente et godt sted i påvente av dommens dag. Etter dette fortalte Brendan stadig om sitt seilas, og det blei igjen en lengre tekst, som til slutt blei Sankt Brendas havseilas.

Teksten er full av bibelske referanser (som Judas), symbolikk (livet som ei sjøreise, Styx), metaforer (alt ondt som må nedkjempes, indre og ytre konflikter), hellige tall (som tre, fire, sju, ti), repetisjoner (tilbake til samme øy, samme type utfordring, samme type løsning) og ikke minst intertekstuelle paralleller (Moses). Men det jeg likevel fant mest spennende, var det reelle aspektet. Skildringene av helvete er for eksempel svært tett på skildringer av en vulkan, eller ei vulkansk øy. Og Nordahl påpeker at det også er mulig å lese teksten nesten som ei reiseskildring, og følge etter i Brendans fotspor: Fårenes øy kan være Færøyene, en søyle i havet kan være et isfjell, helvete ei vulkansk øy nær Island, tåka rundt paradiset minner om tåka rundt Newfoundland-bankene og så videre. Britiske Tim Severin (1940-2020), forfatter, historiker og eventyrer, gjorde nettopp dette ved å bygge en båt slik det fortelles i teksten, og deretter seile samme rute. Og det fungerte! Slik beviste han ikke bare at ei slik lesing er mulig, men også at reisa fint kunne gjennomføres i det vi må kalle en nokså primitiv farkost. 

Nettopp dette beviser nok en gang for meg at gammel litteratur ikke bare kan avfeies som eventyr - i denne navigatioen, så vel som i mye sagalitteratur - er det ei kjerne av noe som er historisk riktig. Og det er utrolig interessant. Det gjør også at jeg lurer på hvilke flere skatter slike gamle verker skjuler? Å dykke ned i gamle tekster er alltid moro, men ekstra gøy blir det når Nordahl gir rom for ulike lesninger, og åpner verket med kunnskap og kontekst, slik at leseren kan drømme og dikte videre, med og uten Brendan. 

Hundemanuskripta

Bilete: Bokelskere

Då eg fekk melding om at eg var invitert til Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen på Slottet, tenkte eg med ein gong at eg måtte lesa meir av Jon Fosse (f. 1959). Og etter litt att og fram tok eg ned ei lita bok frå bokhylla. Eg har hatt ho i fleire år, men aldri fått meg til å lesa ho. Før no.

Hundemanuskripta (mi utgåve er ei samleutgåve frå 2018) er eigentleg tre korte bøker eller forteljingar - Nei å nei, Du å du og Fy å fy. Dei utkom på Det norske Samlaget i 1995, 1996 og 1997. Somme seier at bøkene er for barn, kan hende grunna lengda eller innhaldet eller humoren, men på forlaget sine sider står det kort og godt "vaksen". Det er også slik eg har lese bøkene. For ein kort tekst trengjer ikkje å vere enkel, og ein tekst som er enkel å lesa trengjer ikke å vere enkel å forstå. Det er mykje av forfattarskapen til Jon Fosse gode døme på.

Som tittelen Hundemanuskripta seier, møter me hundar i desse bøkene. Hundane er hovudpersonane, og Fosse har gjeve dyra menneskelege eigenskapar, tanker, kjensler og ikkje minst språk - men ikkje for alt. Slik oppstår nokre underhaldande situasjonar. Det er tre ulike hundar me blir kjende med, og dei er fokaliseringsinstans i kvar si bok. Me som les, ser og opplever alt gjennom hunden me les om. Slik kjem me tett på hundane og røynslene deira. 

I den første boka møter me Websterr. Han bur med ei gammal dame, Oline, og han må innsjå at også han byrjar å verte gammal. Men det er så mykje han aldri har fått gjort! Han har jo alltid drøymt om å streife nede på kaia og springe i skogen og vere ein tøff og einsam hund som klarar seg sjølv. Om han attmed kan greie å redde ei lita hundemor, då ville alt verte bra, og han ville verte ein særs nøgd hund. Ein dag spring han berre, sjølv om ho Oline ropar og kjem etter. Han er raskare, han spring fort over vegen og vert borte for ho. I byrjinga rår eventyrlysta - det er spennande å sjå ein ny del av byen, han luktar nye luktar, ser nye folk og råkar på både trivelege og mindre trivelege hundar. Så kjem sulta snikande, gnagande, og alt handlar om å finne mat. Websterr treffer på to andre hundar, Andersson og Alise, som korkje gjer det lettare eller betre, og det endar med at Websterr spring heim att. Då er han ferdig med eventyra, og klar for å verte gammal med ho Oline. 

I den andre boka er det den gamle fjordahunden Olav me vert kjend med. Han har eit nokså godt liv, men han er einsam. Oppover mot fjellet bur det ein gammal kompis som han vil vitje, og ein dag gjer han det. På veg opp til kompisen, skogahunden Bård, får Olav sjå nokre framande hundedamer som er ute på tur. Det er ei med raut hår, og ei med svart hår. Og ho med svart hår er rett og slett den finaste hundedama han nokon gong har sett. Han må jo berre prate med ho! Men Bård er ikkje heilt einig. Bård vil gjerne framstille seg sjølv som den tøffaste og beste hunden, medan Olav må vere den dårlegare hunden i eitt og alt. Attmed narrar Bård hundedamene til å tru at han har mat, noko han ikkje har! Dinest stikk han av. Olav må ordne opp, best han kan, og det visar seg at den svarthåra hundedama, Erna, eigentleg likar han med. Ho med raudt hår går attende til byen, medan Erna blir att og flyttar inn i naustet med Olav. 

I den tredje boka er me til havs med skipshunden Haktor og skipper Moreld. Dei har det så fint som dei berre kan ha det, meiner Haktor. Men om bord er også ein laban ved namn Einar, som alltid er kjip og vrang med Haktor, og som helst ikkje vil ha han på frakteskuta Havsula i det heile. Så får Haktor vite at det skal kome ein ny hund om bord. Og han gler seg, han skal vise fram heile skuta, og dele dei gode plassane og maten og kosen. Men så kjem det ein hund som er verre enn Einar, og som kastar Haktor vekk frå dei gode plassane, som et all maten og som tar all kosen. Ho er ei diger tispe ved namn Loliletta. Det vert eit mareritt for Haktor, som ikkje kan tru at nokon kan vere så falske og vonde. Og på frakteskuta, der dei har hatt det så fint, vert det nå to mot to: Haktor og Moreld på den eine sida, og Loliletta og Einar på den andre. Men når Moreld ser at Haktor ikkje har det bra, og seier at dei får kvitte seg med Loliletta, vel Einar å ta ho heim til seg. Slik vert det ei løysing for Haktor. 

Eg vil ikkje seie at desse tre bøkene er store meisterverk. Men det Fosse gjer, som er bra, er at han nyttar hundane som bilete på menneske og relasjonane me har til kvarandre. Og kan hende er det lettare å reflektere kring store spørsmål når det ikkje er ein sjølv som er oppe til diskusjon, men ein annan. Som til dømes ein hund. Websterr vil ut, vere fri, noko som er ein heilt naturleg impuls for både menneskje og dyr. Og det er ein sunn impuls. Borna skal verte store, erobre hagen og gata og skogen rett ved, dei skal sykle til sentrum og ta bussen åleine - kjenne på fridom og meistring. Å drøyme, vere eventyrlysten og å utforske er heilt vesentlege eigenskapar. Samstundes er det alltid fint å kome heim att, til det trygge og gode me kjenner så vel.

Olav kjenner på einsemd, noko mange menneske også gjer. Men i staden for å sitje åleine i heimen sin, tar han tak i livet sitt. Han går seg ein tur, han går til ein venn. Kanskje dei kan vere litt i lag, som før i tida? Kanskje dei kan snakke saman om smått og stort, og vere saman framfor åleine? Det at Olav går ut denne dagen, gjer at han også møter ei bydame, som han aldri hadde rekna med å råke på. Og det at desse to møter kvarandre, endrar livet til begge to. Slik er det ofte for oss menneske med. Om vi berre sit heime, kan vi ikkje klage på at andre kjem vidare i livet. Men om vi tar nokre sjanser og blir med, er det mykje som kan hende. Og plutseleg møter me ein som gjer alt litt betre. Fosse syner oss at håpet er ei sterk drivkraft, at optimisme er naudsynt og at det aldri er for seint. Ein kan få eit godt liv, sjølv om det ikkje er det livet ein såg føre seg.

Haktor er den som må igjennom flest utfordringar i "heimen" sin, medan dei to andre følgjer formelen heime-borte-heime. Men sjølv om Haktor vert kua, hundsa og handsama dårleg, sjølv om han er redd, kald og svolten, er han aldri vond attende. Han vert passiv og trist. Men han har samstundes integritet, som er ein særs viktig verdi, særleg når ein vert utfordra, pressa og trua. Om berre fleire menneske hadde vore som Haktor! Han held ut - og vinn fram - for det vert betre, heilt utan at han måtte vere ein annan. Skrive på ein annan måte, kan ein seie at tekstane handlar om det skjønne (det lokkande, skjønne livet som ikkje er det ein trur, det visar seg at ein allereie har det skjønne), det sanne (kva gjer ein om andre berre vrir og vender og farer med løgn? Ein må halde fast ved det ein veit og kan og er) og det gode (å velje å vere god er ofte det viktigaste). 

Hundemanuskripta er lette å lese og lette å snakke om, og er fine utgangspunkt for samtale rundt ulike verdiar, prinsipp og levereglar.

Sjakknovelle og Leporella

Bildekilde: Bokelskere

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942) er en anerkjent forfatter jeg lenge har hatt lyst til å lese, men så var det denne tida, da. Men endelig, på en studietur i høst, måtte jeg ha med ei lita bok som passa i veska. Og da var Sjakknovelle den første jeg fikk tak i - lett og lita og helt perfekt for veska. Min utgave inneholder også novella Leporella, som jeg kommer tilbake til under.

Sjakknovelle er, på det konkrete plan, ei novelle om akkurat det: spillet sjakk. Men det som gjør teksten så god, er hvordan Zweig bruker sjakkspillet og situasjonen på dampskipet til å vise fram så veldig mye mer. Det gir teksten flere lag og åpner for mange tolkningsmuligheter, særlig om en bruker sjakken som metafor. En kan for eksempel lese novella ikke bare som ei skildring av de to sjakkspillerne, men også av den pågående situasjonen i Europa, som i løpet av 1930-tallet går fra ille til verre.

Og derfor blir kontekst her veldig viktig. Ikke bare med tanke på andre verdenskrig, men også Zweigs egne erfaringer med første verdenskrig og seinere erfaringer som jødisk i ei ekstremt krevende og farlig tid. Zweig flykta til Storbritannia i 1934, og blei britisk statsborger i 1940, i følge Store norske leksikon. Fortvila over situasjonen i Europa, emigrerte han videre til Brasil i 1941. Sjakknovelle blei trolig skrevet i 1941 - jeg ser for meg at Zweig fikk ideen til teksten og tok notater mens han sjøl reiste sjøveien nedover, men det er ikke sikkert det stemmer. Sjakknovelle, som blir kalt både en kort roman og ei lang novelle, blei utgitt posthumt i 1943. Da hadde fortvilelsen tatt fullstendig overhånd, og Zweig og hans unge kone Lotte hadde tatt sine egne liv. I Sjakknovelle er denne fortvilelsen tydelig og sår, og vi får se hvordan det fullstendig kan styre og ødelegge et helt menneske. Kan hende var det nettopp det som skjedde med Zweig også.

Rammefortellinga i Sjakknovelle er enkel: Den nåværende verdensmesteren i sjakk, Mirko Czentovik, befinner seg, sammen med mange andre, på en luksusdamper på vei fra New York til Buenos Aires. Flere av de reisende veit hvem sjakkmesteren er, og forsøker å friste han til å ta et parti hist og her. Slik går det til at Czentovik etter hvert spiller sjakk mot betaling mens han allikevel er på damperen. En dag skal han spille mot dr. B., hvis identitet er ukjent. Og der alle andre har vært enkle å knuse for sjakkgeniet, får han her en reell motstander. Vi observerer alt gjennom en mannlig jeg-person, som verken kjenner Mirko eller dr. B. særlig godt, men som lar oss komme tett på begge. Og der vi får gjenfortalt Mirkos biografi i korte trekk i begynnelsen av teksten, tar dr. B. sjøl etter hvert til orde for å fortelle sin. Det er grelle kontraster, som også kaster lys over hvorfor det går som det går på sjakkbrettet.

Og det som er fascinerende, er jo at det ikke er det konkrete sjakkpartiet etter det andre som er det interessante. Men når de utspilles, sitter en der som leser og holder pusten i påvente av neste trekk, sammen med de andre på damperen, jeg lukter sigarene og det salte havet, og litt lenger unna lukta av varm mat, jeg kjenner det duve under beina på meg, og i glassene til mennene rundt sjakkbordet forplanter bølgene seg mjukt. En av dem skyver skyggelua bakover og tørker seg i panna. Lufta står nesten stille. Ingen sier noe, vi stirrer alle på de svarte og hvite rutene og venter. Og jeg vil jo så gjerne at den jeg heier på, den jeg har sympati med, skal gå seirende ut av kampen på trebrettet. Men det er egentlig uviktig. Det virkelig viktige er dr. B. og hans historie, som er svært knytta opp til sjakk.

Og den skal ikke jeg avsløre her. Det jeg derimot vil skrive, er at Sjakknovelle er ei historie som passer svært godt til mange ulike typer lesere. Menn og kvinner, unge og eldre - mange vil finne noe i teksten som de kan gjenkjenne og gruble over. Og det at den er delt mellom et konkret, et abstrakt og et symbolsk nivå, gjør at leseren finner det hun er i stand til å finne. Sjøl om teksten tar utgangspunkt i et maskulint miljø, skriver ikke Zweig spesielt maskulint. Han er presis i skildringene, bruker mange adjektiver, og er veldig hjemla i egen samtid. Stilen og tonen i boka fikk meg til å tenke på både Cora Sandels (1880-1974) bøker om Alberte og Franz Kafkas (1883-1924) univers i Prosessen. Så er de da også født omtrent samtidig, og bærer på de samme erfaringene i forhold til første verdenskrig og ei skummel mellomkrigstid.

Den andre teksten i boka, er Leporella. Den er ganske mye kortere enn Sjakknovelle, og er også ei mer klassisk novelle enn det Sjakknovelle er. Her befinner vi oss i et typisk bymiljø, hos en privilegert overklasse som får inn en ny tjener. Hun heter Crescenz, men husets herre kaller henne fra tid til annen Leporella. Crescenz er ikke noe særlig å se til, men hun er et arbeidsjern uten like. Og når hun snapper opp at det er ugreie mellom ekteparet hun jobber for, tar hun straks ektemannens parti. Zweig glir enkelt fra den ene til den andre ved bruk av en tredjepersonsforteller. 

I Leporella finner vi igjen motiver som er mye behandla i skjønnlitteraturen. Teksten skildrer kjærlighetens mange varianter, det er utroskap, dårlig kommunikasjon og misforståelser, kolliderende drømmer og ikke minst håp - håpet en i det lengste klynger seg til før en til slutt slipper. Og vi møter noen forsmådde kvinner, som blant annet Shakespeare advarer mot. Det er det mer enn en grunn til. Under handlinga dirrer eksistensielle spørsmål, sprik i etiske standarder og allmenne, menneskelige behov. Kan disse forenes? Også Leporella gjør bruk av hovedpersonens bakgrunnshistorie, slik Mirkos og dr. B.s gjenfortelles i Sjakknovelle. 

Tekstene til Zweig skiller seg ut fra nåværende tekster ved å insistere på et lavt tempo. Språket er godt og glir lett, sjøl om det også er litt gammelmodig. Jeg for min del finner det sjarmerende, og opplever at det gir koloritt til tekstene, som igjen gjør at jeg tror mer på det jeg leser. Zweig skildrer i en jevn strøm og vektlegger få detaljer, som for eksempel skritt over golvet. Skritt er viktig både i Sjakknovelle og Leporella, men på helt ulikt vis. Og et så enkelt element, som at noen går over golvet, klarer Zwig å gjøre ekstremt mye ut av. Det er elegant og imponerende. Videre er begge tekstene, lest med dagens blikk, nokså forutsigbare, i den forstand at avslutningene ikke er overraskende. Men det gjør ingenting. Det er ikke den ytre spenninga som er poenget, det er det indre livet som skildres gjennom handlingene, og som vi slik får se en flik av. Begge tekstene er gode å være i, sjøl om ingen av dem går godt. 

Og med det har jeg stifta bekjentskap med Stefan Zweig, en produktiv og spennende forfatter jeg gjerne vil lese mer av. Både Sjakknovelle og Leporella er her oversatt av Ursula Monsen (1914-2003).

Tre lys

Bildekilde: Bokelskere

Det er rart hvordan du plutselig kan komme over ei bok du har lyst til å lese, men som du egentlig ikke har tenkt over verken fins eller tidligere har kjent på at du vil lese. Brått er den liksom bare der, og når du ser den, veit du at du vil lese den. Da er det som om alt stemmer, med tidspunkt, omslag, baksidetekst, lesehumør og stemning - nesten litt på samme måte som det av og til kan være med mennesker. 

Det var litt på den måten da jeg fant Tre lys av irske Claire Keegan (f. 1968) i bokhandelen. Den så bare så fin ut, og jeg likte det at den var nokså lita og kort, i motsetning til mange av bøkene som vanligvis ligger i stabler på torgene. Ikke at denne lå i stabler - det var kanskje også litt derfor jeg så den. Den lå helt aleine og så malplassert ut, for den var ikke satt inn i hylla på riktig sted, den lå kun henslengt oppå ei strikkebok, som nettopp lå i stabler. Men noen hadde da altså lagt denne vesle boka på toppen, og det var sannsynligvis helt tilfeldig at det var nettopp jeg som fant den.

 

Vi følger en jeg-person, ei jente, gjennom denne teksten, som både kan kalles ei lang novelle og en kort roman. Det er for så vidt ikke så farlig hvordan en karakteriserer den reint formelt, det er stemninga - og endringene i stemning - som er viktig her. Hun er ikke så stor, jenta, da hun blir kjørt av gårde av faren sin. Det er en tidlig søndag på sommeren, etter morgenmesse, og de skal til Kinsella. Hun kikker ut av bilvinduet og lurer på hvordan det er der. Sist hun så Kinsella og kona Edna lå hun i barnevogna, så det husker hun naturlig nok ikke. De er som fremmede, og hun forstår ikke helt hva som skjer. At hun skal være der, hos dem, og ikke hjemme. At hun blir kjørt til fremmede så mamma skal få litt ro i forbindelse med den neste ungen. Og pappa bare drar, uten å si hadet, uten å si når han kommer tilbake, uten å huske å ta ut kofferten av bilen. Han bare spiste og dro -.

Jenta er usikker og utrygg, men gjør sitt beste i møte med alt det nye. Hos Kinsella er det ro og fred, ingen brå, sinte voksne, ingen som føyser henne bort, ingen som er fulle, ingen som slår. Hun tilpasser seg de uvante måtene å være på, svare på. Hun roer seg ned, folder seg ut, nyter at hun er rein, at hun får mat, at Edna tar henne i handa og passer på i alt de gjør, at hun får sitte på fanget til Edna og spise kjeks. At Kinsella tar tida på henne når hun løper ned til postkassa og opp igjen. At hun får være med til byen og får sine egne penger, at de kjøper nytt undertøy og sko og kjoler og bukser. Bare til henne. Og at Kinsella trekker henne inntil seg som om hun var hans.

Men balansen er skjør. Både i dette nye, der noe er hemmelig og usagt, noe de voksne kjenner til, men ikke hun. Det lurer stadig rett under overflata, og det er nesten så vi kan kjenne det når vannflata brytes og sannheten treffer oss som vanndråper. Samtidig kan hun ikke helt tillate seg å hvile i omsorgen og den uvante luksusen hos det barnløse ekteparet heller. Det henger over dem alle tre at hun skal tilbake til sin egen familie. Og slik går det også. 

Tre lys (først utgitt i 2010, på norsk i 2022) er den første boka jeg leser av Claire Keegan, og jeg synes det er en fin, liten roman. Den er svært konsentrert om den vesle jentas opplevelser akkurat denne ene sommeren, og finner sted på den irske landsbygda noe tilbake i tid. Det er ro i teksten, og et behagelig fravær av teknologiske duppeditter. Her handler det om nærvær, om relasjonene mellom menneskene vi møter, og hva mennesker kan bety for hverandre. Uansett om en leser dette som ei barndomserindring eller som ei barndomshistorie, kretser det hele rundt noen få, formende hendelser og øyeblikk, slike som vi alltid bærer med oss. Det er rørende uten at det er sentimentalt, og stemningsskiftene er nydelige.

Språket er dagligdags og enkelt, og speiler menneskene i teksten. Personene karakteriseres gjennom sine talemåter, og jo mer rurale menneskene er, jo flere a-endelser er det. Det er en god måte å vise sosial stand på, særlig i en så knapp tekst, og der synsvinkelen egentlig er et barns. Gjennom slike virkemidler får forfatteren gitt leseren beskjeder som går over hodet på det fokaliserende barnet, og lagt tydelige føringer for leserens tolkninger, men uten at det er påtrengende. Det samme gjelder i skildringene og i handlinga: Den voksne leseren snapper opp mye som det sansende barnet ikke får med seg. Slik blir boka større enn sine 79 skrevne sider.

Boka er tilgjengelig og lett å lese, og det luftige oppsettet gir en behagelig leseropplevelse. Boka er inndelt i åtte kapitler, og kan derfor leses i flere deler, men den både kan og bør leses i ett strekk. Da blir den sterkere og mer intens. Boka treffer bredt, og kan anbefales til lesere som liker seriøs litteratur og til lesere som liker serielitteratur - og begge typer lesere vil ha utbytte av teksten. Det er fordi teksten er så allmennmenneskelig og kretser rundt spørsmål som er viktige både for barn og voksne: Hvor og med hvem hører jeg til? Og det henger videre tett sammen med identitet og sjølforståelse, blant annet.

Tre lys er ei god gavebok til en du bryr deg om, veldig fint oversatt av Merete Alfsen (f. 1950).

Stormen

Bildekilde: Bokelskere

Den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) utga romanen Hekseyngel i 2016 for å markere at det da var fire hundre år siden William Shakespeare (1564-1616) døde. Den er ei moderne gjenfortelling av det som regnes å være Shakespeares siste egne stykke, skuespillet Stormen fra 1611. Derfor måtte jeg naturligvis lese Stormen før jeg leste Hekseyngel.

Fra før kjente jeg til Stormen av omtale, gjennom utdrag og gjennom de intertekstuelle referansene i Karen Blixens (1885-1962) fortelling "Stormer" fra samlinga Skjebneanekdoter (1958). Men fordi jeg på daværende lesetidspunkt ikke hadde lest Shakespeares Stormen, fikk jeg nok ikke så stort utbytte av den fortellinga som jeg kunne fått.

Skuespillet Stormen kan framstå som litt utilgjengelig å tre inn i ved første gjennomlesing. Det foregår på ei øy, det har mange personer, det hoppes i tid i dialogen sjøl om handlinga er svært konsentrert, menneskene snakker i symboler og bilder som er fremmede for oss i dag, hovedpersonen Prospero har lært seg magi i løpet av sine år på øya, ånder er en del av persongalleriet, politisk maktkamp blandes med fantasier og en vanskapning, det trylles og drømmes slik at en er usikker på hva som er fantasi og hva som er virkelighet - grensene viskes ut. Og går det egentlig bra til slutt? Sjangermessig er også stykket vanskelig å plassere, da det har både komiske og tragiske elementer om hverandre. Derfor plasseres det som regel sammen med Perikles fra 1607-08, Cymbeline fra 1609 og Vintereventyret fra 1611 og på disse tre brukes ofte samlebetegnelsen eventyrspill, eller Shakespeares romanser. 

Hovedtemaet i stykket er hevn. Prospero, som er den egentlige hertugen av Milano, blei for tolv år siden offer for et komplott. Han og datteren Miranda, da tre år, blei lurt om bord i et skip. Planen var at skipet skulle forlise, men Prospero og Miranda kom seg i land på øya og overlevde. Og siden den gang har Prospero pønska ut ei hevn, samtidig som han har lært seg magi. Nå som endelig tilfeldighetene vil ha det til at han får samla svikerne og ført dem til øya, kan han iscenesette planen. Det blir et skuespill inni skuespillet, altså et metanivå, der Prosperos ord og handlinger kanskje også kan tolkes som Shakespeares egne. Det gir stykket en interessant dimensjon, og åpner for flere symbolske tolkninger i ulike lag. Ved endt stykke kan en derfor like gjerne lese det på nytt, og vil da få en annen leseropplevelse. Slik er det absolutt ikke med alle tekster!

Stykket er likevel overraskende endimensjonalt i handlinga. Bortsett fra hevntemaet, handler det om fint lite annet. Jeg har lest flere andre stykker av Shakespeare tidligere, og de har alltid hatt mye mer handlings- og detaljrikdom enn det en finner i Stormen, som er svært konsentrert rundt sitt prosjekt. Eksempler er Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Othello (1604) og Kong Lear (1605), som alle har hver sin hovedkonflikt, men også ei rekke andre knuter på tråden, slik at en som leser stadig nøster og pusler sammen en helhet. Her er det bare hevnen, eller hevnlysten, som styrer stykket. Men når den da så kommer, blir jo ikke alt slik det en gang var. Det er også en visshet, eventuelt en visdom, å ta med seg.

Stormen i seg sjøl er interessant, og karakterene er spennende å bli kjent med. Replikkene deres er bare riss i ei overflate - de er så mye mer. Men det krever at leseren gjør en innsats. Og det er unntak. Miranda, for eksempel, er en ganske flat og uinteressant person, og hennes beiler Ferdinand er like flat. De er der bare, mistenker jeg, for å symbolisere at verden går videre, og for å gi en positiv utgang. Før dette har de naturligvis hver sine roller i Prosperos skuespill, der han nærmest styrer dem som marionetter. Svikerne eller skurkene i stykket, altså de som har bedratt Prospero med mål om at han skulle miste livet, framstår som viktigere. De har alle slags nyanser, fra fullstendig dust til svært angrende, noe jeg opplever som sannsynlig. Prosperos hjelper, ånden Ariel, er uten tvil den underligste karakteren, og det forklares heller ikke hvordan en ånd på så selvfølgelig vis tar del i et stykke. På den andre sida figurerer det jo et spøkelse i Hamlet. Vanskapningen Caliban blir en heller ikke helt klok på. Hva slags vesen er han? Og, om han er så grusom, hvorfor har ikke Prospero tatt livet av han? Disse to er de mest fremmedgjørende elementene i stykket, altså de elementene som bryter mest med vår samtidige virkelighet og som skaper avstand mellom 1600-tallsteksten og nåtidsleseren.

Jeg setter stor pris på etterordet til Olav Lausund (f. 1936), som setter både stykket, karakterene, konfliktlinja og Shakespeare sjøl inn i en konkret historisk og litterær sammenheng. Slike etterord tror jeg er en viktig inngangsport for mange lesere, for det er ikke til å legge skjul på at det tross alt har gått mer enn fire hundre år sida stykket blei skrevet, og da med en helt annet form og estetikk enn det som er vanlig for nåtidas dramatikk. Bare tenk på kontrastene mellom Shakespeare og Fosse! Ei god innføring er derfor gull verdt for å få så mye som mulig ut av stykket og lesinga. En god oversettelse er like viktig - her ved Erik Bystad (f. 1952), som også har skrevet et flott forord der han hjemler sine tekstlige valg. 

Men kan et stykke fra 1600-tallet fortsatt være relevant? Ja, det mener jeg så absolutt. Det er mye å hente i Stormen, særlig hvis en setter seg nøyere inn i teksten, sjøl om det også ligger et lag av mystikk og hemmeligheter over stykket. Men er ikke livet også slik? Hemmelighetsfullt og stormfullt og tidvis vanskelig å forstå? Trenger vi å forstå alt, avklare alt, sette to streker under svaret? Mitt svar er nei, og det lever jeg helt fint med. Jeg liker at noe er ubesvart og holdt i det skjulte - som for eksempel hvordan det går med Prospero etter stykkets slutt. Han mister sine nærmeste, var da planlegginga, hevnen, iscenesettelsen, magien, smerten, verdt det? Så bryter han også med magien i sin monologepilog, oppgir sitt prosjekt og går tilbake til å være "bare" den gamle Prospero. Men han kan aldri fullstendig bli sitt gamle jeg igjen. Og sånn er det vel også med oss lesere i møte med tekster, være seg dramatikk, lyrikk eller epikk. Vi tar med oss noe, mens noe annet blir liggende igjen.

Kort & godt: Onkel Arne og månen

Bildekilde: Bokelskere

I 2017 utkom det som må være ei av de matteste utgivelsene i Norge noen sinne - naturligvis kun dømt ut ifra forsida. Jeg hinter sjølsagt til Baugeids bok av Aina Villanger (f. 1979), ei bok så anonym at den blei forbigått av nesten alle. Og kanskje det var der genistreken lå. For når ei bok er så stille på utsida, får innholdet virkelig komme til sin rett, helt uten støy og unødvendige leserføringer. Slik blir leseropplevelsen veldig mye reinere, og, vil jeg påstå, sterkere. I tillegg speiler forsida hovedpersonen Baugeid Dagsdatter: Helt nøytral på utsida i abbedisseklærne, men svært rik på innsida. Det var ei bok jeg likte veldig godt, og fortsatt husker både stemninger og formuleringer fra. 

Baugeids bok var mitt første møte med forfatter Aina Villanger. Og fordi boka satte seg som en klar og tydelig leseropplevelse, har jeg fortsatt å følge Villangers forfatterskap. Da jeg kom over utgivelsen Onkel Arne og månen (2021) høsten 2021, måtte jeg naturligvis lese den.

Boka om Baugeid er et prosaverk der mange ulike typer tekster er sydd sammen, fra oppskrifter og utstyrslister til kjerringråd og brev. Onkel Arne og månen kalles ei lyrisk fortelling og beveger seg derfor naturlig nok i grenselandet mellom prosa og poesi. Men Villanger bruker det samme grepet her som i Baugeids bok - hun kombinerer ulike tekstfragmenter fra flere forskjellige kilder (som pasientjournaler, brev, nyheter, almanakker og så videre, og onkel Arnes egen drømmedagbok), med fortellinga om onkel Arne. Det høres kanskje rart ut, men teksten er vel verdt å se litt nærmere på. Ikke bare er dette teknisk interessant, det er også svært godt gjennomført. I vekslingene mellom ulike kilder og den kronologiske fortellinga, oppstår det et spenningsfelt som leseren kan befinne seg i, og hvor vi lett kan meddikte og fantasere videre. Grensene mellom fantasi og virkelighet, fiksjon og fakta, er kanskje ikke alltid så klare, men det trenger de heller ikke å være.

Fortellinga om onkel Arne er ikke ei lystig historie. For han velger til slutt å ta sitt eget liv i juli i 1969, samme måned som den første bemannede måneferden. Disse to ytterpunktene - en måneferd og en indre ferd, en oppover, en nedover - kontrasterer hverandre og gir dybde til ei relativt enkel fortelling om forfatterens egen onkel. Dette forsterkes også av bokas forside, som er nesten helt svart, med unntak av månen. I tillegg er det mye symbolikk å hente her, og med et lyrisk språk får historia både farge og bevegelse. Det er fint å lese, sjøl om det både er sårt og trist.

Mennesket blir så lite når vi ser opp mot himmelen og inn i det uendelige universet. Det er vanskelig å ikke spørre seg: Har det noe å si, dette livet jeg lever? Hva skjer etterpå? Slik er teksten mer enn noe annet eksistensiell, sjøl om en også her finner små, snurrige detaljer som for oss til å smile - akkurat som i Baugeids bok. Men så går vi ut igjen, distanserer oss, det blir kjøligere, strammere, og vi kommer tilbake til universet, himmelen, alt det vi ikke veit. Månen sirkler ensomt, onkel Arne speiler dens bevegelser. Aleine med sin drømmedagbok. Assosiasjonene gikk til Jan Eggums "En natt forbi". Men så slokner onkel Arnes håp. Kanskje er det bare lengslene igjen, og mørket og månen og stillheten -.

Onkel Arne og månen er en sår og varm utgivelse der det hverdagslige og det ekstraordinære sys sammen til en unik helhet. Vi får fortellinga om menneskehetens framgang i kombinasjon med enkeltmenneskets undergang. Det er mektig, og det blir enda mer uttrykksfullt på grunn av det knappe, presise språket. Villanger tør å reise spørsmål i leseren, tør å gjøre det ubehagelig, tør å la det være trist. Og hun gjør det uten å velte seg i det. 

Om noen får assosiasjoner til dokumentarromansjangeren og virkelighetslitteratur, så er det kanskje ikke helt på bærtur. Men for å være helt korrekt, skriver Villanger om en reell onkel som tok sitt eget liv før hun blei født. Det er altså ikke snakk om at hun utleverer et nålevende menneske. I tillegg behandler hun onkel Arne med omtanke og respekt hele veien, slik at dette verken blir problematisk eller stygt. Det er gjort vart, vennlig og veldig, veldig fint.

Drapet på Margaret Thatcher

Bildekilde: Press

En forfatter jeg virkelig har fått sansen for de siste åra, er britiske Hilary Mantel (f. 1952). Hun har, gjennom sin mektige trilogi om Thomas Cromwell (1485-1540) og alt som rører seg av maktspill og intrigemakeri ved Henrik VIIIs (1491-1547) hoff, vist seg som en svært dyktig forfatter, både når det kommer til historiske detaljer og psykologiske skildringer. Første bok, Ulvetid (2009), var så intens at jeg ved endt lesing nesten trodde at jeg var Thomas Cromwell - så levende blei han. Men så tok det tid før neste bok, Falkejakt (2012), kom. Og i og med at helheten tidlig blei lansert som en trilogi, venta jeg i mange lange år på siste og avsluttende bok, Speilet og lyset, som endelig kom i 2020. I mellomtida kom jeg over denne novellesamlinga av Mantel, og i påvente av resten av trilogien, ga jeg tekstene en sjanse.

I novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier, som utkom både på norsk og på engelsk i 2014, viser Mantel en helt annen side av seg sjøl. Her går hun bort fra den historiske, ordrike og detaljrike formen hun har funnet fram til i og blitt så god på. Her skal det være knapt og presist, med strenge krav til form og innhold. Og det er dessverre ikke alltid at hun lykkes, men til gjengjeld er noen av tekstene svært gode.

Det er ti noveller i boka, og de er av nokså jevn lengde, med unntak av "Vinterferie", som kun er på sju sider. Øvrige tekster er på tjue til tretti sider hver. Umiddelbart etter lesing vil jeg si at tekstene skiller seg litt fra andre noveller og novellesamlinger jeg har lest. Noveller er ofte lette å lese, og lar en observant leser sitte igjen med litt av hvert å gruble på. Her opplevde jeg at det var en del motstand underveis i tekstene, men kanskje ikke så mye å tenke på etterpå. I tillegg var novellene springende i tid og rom, slik at det var få fellesnevnere i samlinga. Det gjorde at noen av tekstene tok tid å komme inn i og forstå. Som leser har jeg et behov for å vite hvem jeg leser om og hvor vi befinner oss nokså tidlig, særlig når det gjelder korte tekster. Her blei jeg dessverre litt forvirra innimellom.

Vi befinner oss i vår nære fortid - de fleste tekstene er lagt tretti til førti år tilbake i tid, til Thatchers (1925-2013) tid. Ei tid som er velkjent for den britiske leser og for middelaldrende lesere verden over, men som er noe mer fremmed for ei som kun var noen år gammel da Thatcher overlot roret til John Major (f.1943) i 1990. Tekstene finner sted både i England og i utlandet, inspirert at Mantels egne erfaringer. Sammen med ektemannen sin tilbragte hun først fire år i Botswana, deretter fire år i Saudi-Arabia i løpet av 1970- og 1980-tallet. Dette gir tekstene, gjennom fokaliseringsinstansen, et preg av å kikke inn i andre og fremmede kulturer. Det er svært interessant lesning. 

Flere av novellene skildrer en hovedperson som befinner seg i et avgrensa område: i en leilighet, i en bil, på et advokatkontor. Og deres hverdagsrutiner blir brutt når en fremmed brått forstyrrer, og i flere tilfeller faktisk invaderer hovedpersonens sfære reint fysisk. Mantel er god på disse stemningsskiftene - fra det nære, rolige og hverdagslige til det truende og ubehagelige, men samtidig spennende. Andre hovedpersoner har en agenda teksten igjennom, som å finne en avdød far eller holde et foredrag. I en tekst skildres det hvordan ei ung jente sulter seg til døde.

Tekstene behandler viktige temaer, som kvinners posisjon i samfunnet, spiseforstyrrelser, et planlagt drap, politikk, makt og relasjoner mellom mennesker. Men flere av dem heller litt for mye mot det dagligdagse, og er vanskelige å huske i etterkant. De jeg husker, er de tekstene som vekker avsky. Den ene er åpningsteksten "Beklager å forstyrre", der den kvinnelige hovedpersonen ikke blir kvitt en plagsom besøkende. Året er 1983, hun og mannen bor i Saudi-Arabia. Hun er svært isolert og ganske ensom, og en dag kommer det en mann som vil låne telefonen. Hun er høflig, han er pågående, og det er som om handlingsrommet hennes blir trangere og trangere etter hvert som han biter seg fast i livet hennes. Endelig forstår hun at han vil gifte seg med henne, men det er ikke det hun vil. Men det betyr ingenting for han, for hun er ei kvinne og hun er i hans øyne uten reell verdi. Det er en nokså enkel og direkte tekst som virkelig får fram kulturforskjellene og kvinnas stilling i den vestlige verden og i den østlige.  

"Vinterferie" er samlingas mest vellykka novelle, og samtidig den ekleste. Den handler om et ektepar som reiser på vinterferie. De kommer seint fram fordi flyet er forsinka, og den ventende drosjesjåføren må kjøre langt i mørket for at de skal komme til hotellet. I bilen skildres forskjellene mellom hun og han, og det er noe der, noe litt ubestemmelig, som gir oss et inntrykk av at ikke alt er som det skal være. Hver for seg tar de innover seg landskapet de ser fra bilen, helt til et dunk gjør at sjåføren må bråbremse. Han sier at de har truffet et kje, som han pakker inn i et teppe og legger i bagasjerommet før han kjører videre. I baksetet er det som før. Men i siste setning snus alt sammen, og da er en nødt til å lese novella på nytt. Strukturen er enkel og Mantel følger formkravene som tillegges sjangeren. Novella er tilgjengelig og lett å forstå, slik at den gjerne kan brukes i undervisning. I tillegg reiser den noen viktige spørsmål i kraft av sluttsetninga, der leseren blir nødt til å reflektere rundt hva en sjøl ville gjort i en lignende situasjon. 

Hilary Mantel er fortsatt en forfatter jeg har sansen for, men etter å ha lest Drapet på Margaret Thatcher og andre historier veit jeg at jeg foretrekker de historiske romanene hennes. Det er noe med det store persongalleriet, de dramatiske scenene, en følelse av at sceneteppet går opp, de storslagne hendelsene skildra med Cromwells ytre stoiske ro og indre tvil, den tørre humoren og de beske kommentarene som får meg til å fryde meg. Nei, jeg tror jeg må lese Ulvetid på nytt før jeg gir meg i kast med Falkejakt og deretter Speilet og lyset. Det høres ut som fin vinterlesing når livet endelig roer seg en smule.

Både trilogien og novellesamlinga er solid oversatt av Hege Mehren (f. 1961) og gitt ut på norsk av Forlaget Press.

Bokhyllelesing: Gunnar Gunnarsson

Bilete: Bokelskere

Når haust vert vinter og det går mot jul, er det tid for at gjetaren Benedikt vandrar til fjells saman med hunden Leo og den digre førarvêren Knasten. Dei trassar skodde, vind, snø og kulde for å vandre høgt og langt, oppover og innover, dit ingen andre går. Dei skal finne bortkomen sau. Somme tider finn dei andre dyr med, men det er sauane dei leitar etter. Dei som er vorte att i fjellet etter innsankinga om hausten. Dei som er heilt åleine og som mest ikkje finn mat meir. Dei som vil døy om dei ikkje vert funne.

I tjueseks år har Benedikt vandra slik. Han byrja då han var tjuesju år gamal, og no er det den tjuesjuande gongen han vandrar. Han vandrar innover og oppover i fjella, heilt åleine, det er berre han og Leo og Knasten og dei dyra dei finn. Viss dei finn nokon. Viss dei ikkje allereie ligg under snøen. Dei går i time etter time, somme tider heile dagen og heile natta. Måneskinet er det fint å gå under -. Dei går frå heimen sin, gjerne på den fyrste adventssundagen. Dei stansar på dei same plassane frå år til år, det er gardane, elva, Botnen, hytta, jordhòla. I sekken er det berre mat; noko kjøt og noko brød til Benedikt, og gras og høy til dyra. Vatn får dei jo når dei smeltar snø. Så går dei. Det er berre Benedikt og naturen, fjella og vêret og tankane. Denne heilage åleinetida, denne adventstida. Som om alt berre står stilt og lèt han vere.

Men denne gongen vert det ikkje heilt som det brukar. Han kjem seint ut. Må hjelpe nokre grannar med å finne hestar. Må vente på betre vêr. Men det lettar ikkje, stansar berre opp litt. Og Benedikt må kome seg ut, fort, så han går. Og det vert stygt uvêr, men han lèt seg ikkje stanse. Han går sjølv om han ikkje kan sjå noko, berre kvitt, kvitt. Snøen føykar, vinden ular, fjella er kvite, steinane er kvite, stien er borte under det kvite og kor er han eigentleg? Han kan ikkje sjå noko -. Leo spring føre, pesande, vert tung i beina, sår på potane. Ulla til Knasten er tjukk av snø og is. Benedikt køyrer staven ned i snøen. Kor er jordhòla? Korleis skal han finne sau når alt berre er kvitt, når han ikkje høyrer anna enn vind, når han korkje kan sjå eller kjenne anna enn snø? Skal dette vere den gongen dei ikkje kjem heim att? 

Eg vil ikkje skrive meir om korleis det går med Benedikt, av di eg meiner at ei slik bok som Advent (1936) bør verte lesen av mange. Ho er ei heilt nydeleg forteljing! Ho er lita, på litt under hundre sider, men enorm i innhald. På desse sidene skriv den islandske forfattaren Gunnar Gunnarsson (1889-1975) fram eit univers som liknar vårt eige. Her møter me eit menneske som meiner at alt liv har same verdi, og som ikkje gjer seg større enn han er. Benedikt vil ofra seg for dyra av di det er rett å leite etter dei han veit er der, han vil gjere bot gjennom å gå i fjella og finne att dei som ingen lenger tenkjer på. 

Men med ein snøstorm på toppen av ei vandring i mørker, vert omstenda rå og brutale. Og den fredelege adventsvandringa vert ein kamp på liv og død. Det er dei tre, desse tre rare felagane, mot alt anna i heile verda. Omsuten til Benedikt vert møtt av eit rasande vêr. Kjærleiken råkast av hat. Leo og Knasten - uskuldige hjelparar - risikerer å døy. For kva? Kunne dei ikkje heller vore heime? Benedikt tenkjer og tenkjer, snur seg og freistar å sjå noko gjennom skodda. Han kan ikkje sjå. Han kan ikkje finne jordhòla. Utan jordhòla vil dei døy, han og Leo og Knasten, nett her. Dei vil verte funne om sommaren om eit halvt år, kan hende ikkje før om fleire år. Så langt opp i fjella er dei no. Gjer han rett no, no som han pressar Leo og Knasten til å gjere dette? Til å gå meir? Vil han snu? Vil han gjeva opp?

Advent har eit gamaldags, nesten arkaisk språk, men det kler forteljinga, personane og situasjonane dei er i særs godt. Det er som om meininga i det heile kjem endå betre fram med desse litt framande orda. Og eg likar at eg må gruble litt over nokre ord, lesa setningar på ny og lytte fram klang og tone. Symbol er det også mykje av. Gunnarsson skriv så utruleg nært og varmt, teksta er full av naturskildringar, kjensler og refleksjonar. Samstundes er teksta ganske rå - Gunnarsson har fjerna alt som ikkje er viktig. Her er berre menneske og natur og kamp for livet. 

Det einaste eg ikkje lika, var at forteljinga stansa så brått. Eg kunne gjerne ha lese åtti sider til om Benedikt, eller to hundre, for det var eit univers det var godt å vere i, og Benedikt var eit menneske det var godt å vere i lag med. Men då ville truleg magien vorte brutt. Uansett om ein likar forteljinga kort som ho er, eller skulle ønskje ho var lengre, er ho ei slik ein kan lesa i eitt strekk, men vende attende til mange gonger. For her er det så mykje å hente. Og om ein hugsar på når ho vert skriven, kan ho også tolkast på fleire vis. Parallellar til Nytestamentet er det òg. Eg er utruleg glad for at eg fekk denne boka, og for at eg las ho, og eg gler meg til neste gong. For eg veit at eg vil gå attende, eg med. Inn i fjella, saman med Benedikt. 

Benedikt lagar seg ei eiga vise medan han vandrar. Og det er mest som om eg kan sjå han, rytmisk tråkkande i snøen, medan Leo og Knasten følgjer på. Eg går attarst, andar kvit røyk opp mot stjernene. Visa er slik:

Storm og snø og heia grå

herder lår og møykjer tå.

Den som alltid livd vil få,

aldri får no livet sjå.

Ja, så lett kan det seiast. Denne vesle perla av ei bok har også hugvarme teikningar av den eldste sonen til forfattaren, kunstnaren Gunnar Gunnarsson d.y. (f. 1914 - ?) og eit etterord av Oskar Vistdal (f. 1953), som set boka inn i ein spennande kontekst. Det er berre å lesa!

Kveldsvævd

Bilete: Bokelskere

Eg likar å tru at eg har lese ein god del av Jon Fosse sine bøker. Eg har vore innom båe skodespel, lyrikk, barnebøker, forteljingar og romanar. Men kvar gong eg les, vert eg fortumla over kor bra det er. Og no er eg, nok ein gong, fortumla. Eg har lese forteljinga Kveldsvævd som kom ut i 2014. Her avsluttar Fosse trilogien som berre vert kalla Trilogien (Andvake frå 2007, Olavs draumar frå 2012 og Kveldsvævd) samstundes som forteljinga også er bunde saman med Det er Ales frå 2004. Men sjølv om forteljingane er stutte, er det poetiske landskapet stort.

I Andvake følgjer me det unge paret Alida og Asle der dei søkjer husrom i Bjørgvin. Alida er gravid, barnet skal snart kome, Asle må gjere noko, må sørgje for ho, for dei. Parallellane til den velkjende bibelhistoria er mange. Men samstundes er dette noko heilt eige, for ei dirrande kjensle av uro ligg heile tida i teksta. Og kva er det Asle gjer, eigentleg? I Olavs draumar er me først heime hjå Alida og Asle. Dei har fått seg nye namn for å gøyme kven dei eigentleg er. Ein dag vandrar Asle inn til Bjørgvin for å kjøpe ringar til seg sjølv og Alida. Der vert han konfrontert med tidligare gjerningar. Ein nådelaus lagnad ventar mannen som flyktar frå alt, som trur han kan kome unna med alt. Samstundes går Alida kring heime i lag med den vesle sonen deira. Men Asle kjem aldri heim att. 

I Kveldsvævd får me vite kva som hender vidare med ho Alida, når ho vert åleine med ein liten son. Kva skal ho gjere, no når Asle ikkje kan hjelpe dei meir? Kvar kan ho gå? Hjå kven kan ho søkje arbeid? Kvar skal ho få mat ifrå? Kven vil hjelpe ho og sonen? Når dei mest ikkje har meir mat att, har ho ikkje noko val. Ho må gå inn til Bjørgvin, ho med. Sjølv om ho veit kva lagnad som ventar ei kvinne som ho, utan mann, slekt eller vener. Dei avsnitta der ho nærast sanselaus vimar kring i Bjørgvin, er ekkel lesnad. Kva vil hende med ei slik kvinne? Vil nokon sjå ho, situasjonen hennar, og utnytte henne? Så kjem det ein mann. Ein mykje eldre mann. Men kva vil han? Og kva kan ei som ho yte attende?

I Kveldsvævd er det mykje å hente, og forteljinga rommar mange lesnadar. Eg vil nemne dei to nivåa i tid og forteljing, som reint teknisk er framifrå og som attåt gjev lesaren frysningar. Det er mest som om me råkar eit magisk nivå. Fyrst er det notida, der den aldrande Ales hutrar i stova si, hutrar og hugsar attende på då ho var lita, på mor si, på kva mora har fortalt om sitt eige liv. Så følgjer me Alida si forteljing i fortida, frå dagen då Asle dro og framover, og me får vite korleis ho endar opp med far til Ales. Men midt i mellom desse to nivåa er det ei samanblanding, ein stad der Ales og Alida råkar kvarandre og kan sjå kvarandre, sjølv om den eine er død. Ales snakkar med mor si, og ho veit det er feil at ho gjer det, at ho vert heilt tullete der ho går i einsemd. Like fullt gjer ho det. Korleis kan ho ikkje, når mora er der, og følgjer ho frå rom til rom. Og funksjonen hennar Alida, eller det teiknet ho er, vert tydeleg når ein har lese ferdig forteljinga. Som endar utan punktum, utan at det er noko eg vil halde i mot korkje bok eller forfattar. Det fungerar så fint, så fint.

Med ei stutt forteljing, heilt utan punktum, mer som ein utpust, ein lang, jamn straum av utpust, varm og varsam, vert me kjende med Ales og Alida og dei viktigaste menneska kring dei. Fosse skriv om hendingar, tankar og kjensler, det er replikkvekslingar, refleksjonar, skildringar. Det er lagnadar. Kvinneliv. Skildringar av å leve saman med nokon, eller å ikkje gjere det. Det er tap og sakn og von og vonløyse, og heilt til slutt, døden. I teksta vekslar det mellom ro og uro, det kan båe trykkje og presse, slik at ein må leggje boka ned innimellom. Intensiteten dirrar frå sidene. Ein må tenkje. Taka til seg underteksta. Og lese meir.

Eg vil ikkje skrive i hel eit verk som står støtt for seg sjølve, som er her og som kan lesast på ny og på ny, og som fortener lesarar, difor: Les. Berre les. Og meir om Andvake og Olavs draumar finn de i lenkjene. 

Olavs draumar

Bilete: Bokelskere

Me vart kjende med Asle og Alida i den vesle boka Andvake frå 2007, ei forteljing om eit ungt par på veg vekk ifrå heimbygda si i full fart - ho høggravid, han heile tida på leit etter eit husvære, ein betre stad, mat, klede, pengar. Men dei kan berre ikkje finne seg ein stad å setje bu og føda eit barn, sjølv om dei dreg langt av lei og bankar på mang ei dør. Ingen har plass til dei - og her er er det sjølvsagt mykje intertekstualitet å gleda seg over for den som likar det. Av di dei ikkje finn eit husvære, vert Asle pressa til å gjere fleire rå handlingar for å syte for seg og sine.

Når me no kjem attende til Asle, Alida og områda kring Bjørgvin i noko som kjennest som ein slags tidlaus mellomalder, er sonen deira fødd, og dei har funne seg ein plass å bu. Me kan lesa at dei vart boande i Bjørgvin ei stund, men av di Asle heldt fram med å gjere handlingar han ikkje burde gjere, måtte dei brått flytta på seg. For at dei betre skal løyne seg, ønskjer Asle at dei skal endre namn. Han kallar seg difor Olav, og ho Alida er vorten Åsta. Men no, no er dei lukkelege.

Ein dag skal Olav ta seg ein tur inn til Bjørgvin. Han ønskjer å gå dit åleine, av di det er så mykje treigare viss Åsta og den vesle sonen deira, Sigvald, skal gå med. Han skal berre gå raskt inn dit og gjere det han skal, og så skal han gå attende. Han skal kjøpa ein ring til Åsta og ein til seg sjølve. Endeleg skal han kjøpa ein ring til ho! Dei er jo ikkje gifte, men slik vil alle tru at dei er det. Og dei skal jo vortne gifte, seinare. Olav gler seg til å koma heim med ringar, til å setje ring på ho Åsta, til å aldri meir dra frå ho og Sigvald.

Men på vegen inn til Bjørgvin råkar Olav ein gamal mann. Og mannen kjenner att Olav som Asle. Og fleire gongar undervegs, medan Olav freistar å gjere det han kom til Bjørgvin for å gjere, dukkar gamlingen opp. Olav får mest ikkje fri frå han, og vert tvinga til å høyre om fortida si, den han ønskjer å løyne. Men Gamlingen, som han vert kalla, veit alt. Og han vil ha ein seidel, eller kan hende ein setel, for å halde tett. Men Olav knugar på setlene sine, som han fekk då han selde fela si, han gøymer dei, han skal kjøpa ringar, ikkje noko meir. Med ringane skal alt verte bra. Dei skal verte Olav og Åsta Vik, gifte. Men slik skal det ikkje gå. Det går frå draum til mare.

Med eit stramt grep om personar, historia, tida, skildringar, handlingar, replikkar og indre monologar, måler Jon Fosse (f. 1959) fram eit bilete av ei anna tid, med menneske som liknar oss sjølve og som vert pressa til det ytste. I ei tekst som er knapp og poetisk, rå og var, vert me kjende med Olavs draumar, draumar om framtida, om korleis livet skal verte, om kjærleiken, om gåva han skal gje ho Åsta, om fjorden som blenkar. Boka er ei intens skildring av den store kjærleiken, ei kraftfull forteljing om vilja til å velje, velje å leva sitt eige liv. Ho opnar som ein lukkeleg draum om eit betre liv. Men mellom linene dirrar uro og uvisse, og med Gamlingen kjem eit trugande element inn i forteljinga og skapar brest i lukka og draumen. Det er mest så ein må gråte med og av Olav, for boka, som har tittelen Olavs draumar, er ingen draum.

Som så ofte hjå Jon Fosse er personane fleirdimensjonale, men einsretta. Det er ikkje noko negativt meint, eg synest det er særs realistisk og kjenner att trekk båe hjå meg sjølv og fleire andre familiemedlem, utan at eg skal dvele meir ved det. Fleire av personane me møter i universa til Fosse har store oppheng på det dei skal gjere, mest som om dei har skygglappar på og ikkje klarar eller vil sjå noko anna enn det dei har visualisert skal hende, må hende. Og gong på gong kjem det noko i vegen, slik at dei ikkje kan gjere det dei vil no heller. Målet for handlingane deira vert ein utopi, ein draum, svevande der framme, utanfor rekkjevidde. Og det er nett slik livet er! Men personane hjå Fosse taklar ikkje alltid motgangen så godt.

Medan me les, plukkar me opp frampeik og kan lett sjå at det ikkje skal gå bra med Olav. Det er som om det luggar i setningane, det rykkjer i sjølve boka, samstundes som det vekselvis flyt og pressar i teksta. Inni meg snakkar eg med personane, til dømes Olav, eg seier, gå ein annan veg, gå heim, berre kjøp dei ringane, ikkje snakk med han, ikkje gå med ho, og så vidare. Men like fullt durar personane på mot undergangen, som om dei ikkje kan sjå, ikkje vil sjå, ikkje maktar. Dei vil ikkje sjå noko anna enn den gylne vegen dei har laga for seg sjølve. Skygglappane eller draumane eller trua på draumane kjem i vegen. Det seier mykje om psyken til desse menneska, og om tekstane til Jon Fosse, der han heile tida spenner bein på slike drøymarar, der han sleg i sund skygglappane og krevjer at dei skal vere her, no, med opne auge og erkjenne kven dei er og kva dei har gjort.

Slik snur Fosse forteljinga om Olav opp-ned. Me byrjar å lese og ventar kan hende noko av det same som sist: At Asle reddar seg inn ved å gjere noko han ikkje bør gjere. Men det er ikkje det me får her. Me får vere med på reisa frå draumen ein gild solskinsdag når fjorden blenkar og verda berre er varm og god, til røynda, der nokon følgjer etter, avkler, avslørar, og vidare ned i det svartaste svarte der du sit åleine med erkjenninga di og frykta di og ei visse du ikkje kan løpe ifrå. Det er mykje intertekstualitet å hente her med, og teksta er tett, tett som eit stramt regissert skodespel.

Forteljinga sluttar brått, heilt utan punktum. Hengande, svevande, som ein draum du ikkje heilt får tak på. Ventande. Så eg må vel lesa bok tre òg. Olavs draumar er bok to av tre og kom ut i 2012. I 2014 kom Kveldsvævd, og i 2015 fekk Jon Fosse Nordisk råds litteraturpris for trilogien. Eg er spent på korleis Fosse vil avslutte historia om Asle og Alida, og gler meg til å lesa vidare.

Sommerperler 2013

Bildekilde: Bokelskere

For ei tid tilbake kjøpte jeg novellesamlinga Sommerperler 2013, rett og slett fordi jeg liker noveller og ville ha ei samling med tekster av forskjellige forfattere framfor ei samling skrevet av én forfatter - det er nemlig noe jeg ikke har særlig mye av. Og den siste uka har jeg lest alle tekstene, inkludert de tre jeg hadde lest fra før.

Utgivelsen består av totalt tjue tekster (seksten noveller og fire bonustekster) av tjue ulike kvinnelige forfattere, alle fra Norge. Og det gir et ganske interessant spenn når forfatterne er så forskjellige som Camilla Collett og Gunnhild Øyehaug! Slik sett har forlaget gjort en fin jobb med å få til et representativt mangfold som strekker seg over hundre og femti år med litteraturhistorie, samt at både bokmålstekster og nynorsktekster med største selvfølgelighet er inkludert. Foruten Collett og Øyehaug er også Amalie Skram, Cora Sandel, Halldis Moren Vesaas, Bjørg Vik, Sidsel Mørck, Liv Køltzow, Cecilie Løveid, Gro Dahle, Karin Fossum, Anne B. Ragde, Vigdis Hjorth, Beate Grimsrud, Merethe Lindstrøm, Ingvild H. Rishøi, Agnes Ravatn, Selma Lønning Aarø, Linda Eide og Herborg Kråkevik representert i samlinga, med ei novelle hver. Den lengste teksten er det Halldis Moren Vesaas som står for, ei novelle som strekker seg over hele førtisju sider, mens Herborg Kråkeviks tekst er på to sider og fire linjer.

Baksideteksten vil ha oss til å tro at tekstene i boka bindes sammen av tematikk som norsk sommer, sol, strand, varme svaberg, kjærlighet og erotikk. Jeg ville nok ikke brukt akkurat disse orda, for karakteristikken stemmer ikke særlig godt. Blant annet er tre av tekstene tydelig hjemla i et vinterlandskap, og et par av dem er helt årstidsløse. Flere av tekstene skildrer sommerferieturer i andre land, og blant de norske sommertekstene er det slettes ikke alltid det er sol, strand og varme svaberg med. I stedet kan det være både søle og tåke. Men ulike varianter av kjærlighet, det får vi, og til og med et blaff av erotikk. 

Risikoen med ei slik samling er nettopp dette, at det overgripende temaet ikke fungerer, eller skaper feil forventninger. Men hvis en ikke bryr seg noe særlig om det, og bare leser tekstene for det de er, kommer en nok litt lenger. Og jevnt over er det fine tekster i samlinga, som byr på små glimt inn i andres tanker og liv. Et par er ganske kleine (Ragde og Hjorth), en var nokså uforståelig, de fleste havner et sted midt på treet. Men to tekster skilte seg veldig ut. Den overlegent beste novella i boka, er Halldis Moren Vesaas sin "Så nær deg". Der fikk vi virkelig bli kjent med hovedpersonene, og det var nydelige skildringer, presise observasjoner, skjøre stemninger, personutvikling og troverdige portretter av begge generasjoner. Og Herborg Kråkeviks tekst "Glad" ga samlinga ei helt nydelig avslutning. Teksten er kort og poengtert og en leser slutten med ei glad tåre i øyekroken, men samtidig gir den mye til den som vil tolke.

Juritzen forlag, som står bak denne utgivelsen og ytra seg om det som skulle være en fast tradisjon, med påskekrim og sommerperler, fikk bare til to utgivelser - Sommerperler 2013 og Sommerperler 2014. Og det er egenlig ganske dumt, for konseptet er både gjennomtenkt og godt, samt at en sikrer at lesere får smakebiter fra mange forfattere de ellers kanskje ikke ville ha lest. Og slikt åpner alltid et inngrodd leseperspektiv! I tillegg er det en fin måte å hente fram og tilgjengeliggjøre gammel litteratur på. 

Men på den andre sida kan ikke forlaget komme unna med den horrible tekstbehandlinga de utsetter forfatterne for her. Det er mange skrivefeil i nynorsktekstene - som om de blei kjørt igjennom et tekstbehandlingsprogram på bokmål og mens manusvaskeren sov. I boka kan en lese for eksempel armana, ikke armane. Det som kanskje er enda verre, er at det er mye slurv i bokmålstekstene også! Hvordan kan de ha skjedd? Og hvorfor skulle det i det hele tatt være behov for redigering i samtidstekster, uansett målform? Har ikke Juritzen hatt tilgang til noe så enkelt som en scanner, kun en polsk norskstudent som måtte sitte og skrive inn dette gjennom en lang vår? Og aller verst: De eldste tekstene, som i noens øyne har hatt behov for forsiktig modernisering av språket, er blitt utsatt for grov uaktsomhet. Det er respektløst mot forfatterne og en unødvendig fordumming av leserne.

Så var det kanskje like greit, da, at det ikke blei flere Sommerperler. Men det var jo gøy så lenge det varte.

Lesebok for jenter

Bildekilde: Bokelskere

Historia er og har alltid vore prega av menn - det vil seie mannlege sigerherrar. Fram til den sosialhistoriske vendinga på 1970-tallet, der forskarar, historikarar og forfattarar endeleg ville gje tid og plass til eit mangfald av minoritetar; kvinner, born, bønder, arbeidarar, funksjonshemja, samar, kvenar, prostituerte, mørkhuda og så vidare, var den mannlige, kvite historia den einaste historia. Før den tredje vendinga kunne ein tru at minoritetane ikkje hadde ei historie, eller at historia deira ikkje starta før på 1970-tallet, grunna mangel på skriftlege kjelder. Men slik er det jo ikkje. Kjeldene er der, iallfall til ein viss grad. Men dei må verte funne og dinest tolka.

Me får av naturlege årsaker aldri høyre frå dei skamferte, nedslakta og daude. Historia vert konsekvent skriven av dei som står att, dei som er levande, dei som har makt. Og dei andre menneska, som i deira auge ikkje er verde noko, vert gøymt og gløymt. Til dømes minoritetar, utskot og sosiale taparar. Slik vert dei umyndiggjorde og dømde til evig stille. Og her finn me i stor grad kvinna, altså den historiske kvinna. Alt for ofte er ho her, i stilla, utan noko ho kan eller skal seie. Ho er utan eigenverd, uviktig, uvesentleg. Sanneleg bra at forfattar Solveig Aareskjold (f. 1949) satt seg føre å ta opp kampen mot slik vranglære! Og at ho tør å syne oss at det finnast og er og trengast fleire historiar!

Med verket Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games (Samlaget, 2014) granskar Aareskjold igjen litteraturhistoria, denne gongen på jakt etter jenter og kvinner som tenkjer sjølv, rår over sin eigen lagnad, utforskar, røyner og jaktar på lukka på lik linje som gutar og menn. Og ho finn døme i hopetal, og lyftar fram tolv ulike jente- og kvinnetypar. Desse vert skildra i sine naturlege omgjevnadar, anten det dreiar seg om dronning Kristina av Sverige eller Anna Komnena i Konstantinopel, Perpetua som sit i fangenskap grunna trua si eller den unge Catherine hjå Austen, som har meir fantasi enn dei fleste.

Aareskjold serverer oss døma kronologisk og opner med Homer og avsluttar med Suzanne Collins, slik me kan sjå av tittelen. Ho har henta døme frå dagbøker, faktatekstar, brev, forteljingar, noveller og romanar. Til kvart litterære døme, som vert lagt fram i utdrag i boka, har ho skrive ei innleiing der ho plasserer teksta i tid og rom, og forklårar utgangspunktet for den kvinnelege hovudpersonen. Deretter knyttar ho ein eigenskap (ei slags dygd, om du vil) til kvar kvinne, som til dømes identitet, ære eller frigjering, som særmerkjer kvinna. Og i dømet som følgjer kan me sjølv lesa korleis kvinna ter seg og på kva vis ho utfordrar kvinnerolla.

For det gjer dei alle! Er det noko dei er sams om, er det at dei ikkje gjer det som andre vil, ikkje det som vert venta eller kravt. Slik som Perpetua, som nektar å gje opp trua si for sin eigen son. Eller dronning Kristina, som faktisk abdiserer av di ho vil vere fri. Eller i teksta frå ei bok om Mary Poppins, der korkje Mary sjølv eller jentungen Jane er særleg "kvinnelege" (kva er eigentleg "kvinneleg"?). Og det er noko inderleg frigjerande å lese ei slik bok, det er lattervekkjande og godt, av di desse jentene berre gjer det dei vil, utan å tenkje på korleis eit mannleg blikk vil sjå dei og dømme dei. Dei berre gjer, frie og sterke og stolte!

Heilskapen i boka er imponerande, gjennomtenkt og dugande, og Aareskjold har gjort eit godt stykke arbeid med å grave opp, skrive om og syne fram desse tekstane. Måtte dei vere til inspirasjon og glede for mange! Men kvifor er ei bok som dette naudsynt? Jo, av di me som vaksne må gje jenter og kvinner eit mangfald i førebilete i ei tid der så mykje er digitalt og dreiar seg om utsjånad og fasade. Aareskjold slår eit slag for at me må få vere oss sjølve, i tankar, kjensler og lynde, sjølv om det tyder at andre (gutar og menn) seier at ein er tverr, sur, drøymande, vanskeleg, maktsjuk, knipen, trist, skamfull eller desperat. Me må få vere nett som me er, slik me alltid har vore! Og riste av oss påklistra roller og falske ideal! Og me må få røyne verda som dei menneska me er, ikkje på eit vis som andre dikterar, på deira vilkår og med deira utbyte. For kva, og kven, er me då? 

Nei, les Aareskjold og gå på oppdagingsferd med ho i gamal og ny litteratur. Vert kjent med desse jentene, og vit at dei kan lære deg noko, alle saman. Berre du tør å taka det til deg!

Tre for tiåringen

Snart starter bibliotekenes fenomenale lesekampanje, Sommerles! Vi er sjølsagt med i år også og teller ivrig ned - nå er det snart 1. juni! Kanskje du og poden også blir med? Her kommer tre boktips som passer for barn mellom åtte og tolv år, litt avhengig av barnas lesenivå, om de leser aleine eller sammen med en voksen og hvilke sjangre de liker å lese. Uansett er bøkene supre å ta med seg inn i Sommerles!

Bildekilde: Bokelskere

Over grensen av Maja Lunde

Andre verdenskrig tematiseres litterært til det kjedsommelige for oss voksne, og oversvømmer i perioder både skjønnlitteraturen, faglitteraturen og alle skjermene våre med til dels nye perspektiver på gamle historier og like ofte det samme gamle en gang til. Men gode bøker for barn og unge om det samme fins ikke i like stor utstrekning. Derfor blei jeg ekstra fornøyd da jeg kom over denne barneromanen av Maja Lunde (f. 1975).

I Over grensen møter vi Gerda på ti år. Hun har god fantasi, elsker å leike og fekte og venter bare på det neste store eventyret, i ekte musketerånd. Men storebroren Otto deler ikke hennes syn. Han er blitt litt for alvorlig for Gerdas smak. Som om han også liksom er en del av krigen, som mamma og pappa og alle de tyske soldatene. Men den dagen Gerda hører stemmer fra kjelleren, må jo eventyret bare begynne! Mamma føyser det bare vekk og Otto vil ikke høre, så Gerda må utforske på egenhånd. Hun leiter, og finner to madrasser, ei bok og ei dokke. Som om noen bodde der nede, i kjellermørket! Da politiet kommer på døra og vil gjennomsøke hele huset, skjønner Gerda plutselig hva som står på spill og hvorfor mamma og pappa har vært så rare og hemmelighetsfulle den siste tida. Det gjelder å ikke si noe som helst! Men blikket hennes glir mot kjellerdøra...

Over grensen er ei spennende bok med handling lagt til andre verdenskrig, som på en tilsynelatende enkel måte bringer barna rett inn i krigens alvor og reiser viktige spørsmål. Kan en egentlig hate mennesker på grunn av utseende, religion eller kultur? Er det slik at vi ikke skal redde andre, bare oss sjøl? Kan vi la være å hjelpe noen som trenger det? Over grensen er ei viktig og relevant bok, en flott inngang til krigen som tema og en super samtalestarter for voksne og barn.

Bildekilde: Bokelskere

Tigermannen av Øistein Hølleland

De viktige spørsmåla fortsetter inn i Øistein Høllelands (f. 1950) bok Tigermannen. Tigermannen er ei novellesamling for barn der livets tilfeldigheter er den røde, tematiske tråden. Vi lever svært forskjellige liv i en og samme verden, og det er ikke til å komme unna at vi er usedvanlig heldige, vi som lever her i Norge. Men veit vi egentlig nok om livsbetingelsene i andre land? Og forstår vi hva det vil si å vokse opp i land som Bangladesh eller Zimbabwe?

Med presise tekster får vi i Tigermannen et aldersadekvat innblikk i barns skjebner rundt om i verden - et (u)behagelig avbrekk fra kjølige faktasetninger og ufølsom statistikk. Tekstene kan være opprørende lesning for en følsom sjel, og en blir ofte sittende å gruble etterpå. Slik er boka en engasjerende øyeåpner for nysgjerrige barn. Blant emnene som tas opp er klima- og miljøutfordringer, fattigdom og matmangel. Boka passer like godt for gutter som for jenter.

Den beste teksten i boka er lagt til ei kald vinternatt her i Norge. I "Lyset i glassbollen" er det spenning på flere nivåer, og kontrastene mellom fantasi og virkelighet er nokså brutale. Det skal vise seg at det er mye som kan skje når en er aleine hjemme! Teksten er velkomponert og lett å kjenne seg igjen i. Tigermannen er ei lettlest og tilgjengelig samling, og kan være ei bok å bruke i de nye læreplanenes tverrfaglige temaer, da den passer inn både under Folkehelse og livsmestring, Demokrati og medborgerskap og Bærekraftig utvikling.

Bildekilde: Bokelskere

Katt savna av Camilla Otterlei

Det er noe Simone ønsker seg mer enn noe annet i hele verden. Og det er en katt! Men det går ikke. Det kommer aldri til å gå. For pappa er nemlig allergisk. Superallergisk! Men det stanser ikke Simone, ikke egentlig. Hun drømmer om katter. Hun leser om katter. Og hun tenker på mennesker og lurer på om de er kattemennesker eller hundemennesker, og om de kan være venner. Hun og mamma er for eksempel kattemennesker begge to. Litt like. Bare synd at mamma så ofte er så langt unna med jobben. Da må Simone spise frokost aleine.

Men en dag finner Simone en lapp i jakkelomma si. Noen vil møte henne i skogen etter skolen! Hvem kan det være? Og hva vil den personen med henne? Det er både spennende og skummelt på samme tid, men Simone bestemmer seg for å ta sjansen. Hun går til skogen etter skolen. Og hun venter helt til noen kommer. Det viser seg å bli starten på et aldri så lite eventyr.

Med Katt savna har Camilla Otterlei (f. 1980) skrevet ei sjarmerende historie om vennskap, familier og bortkomne katter - der alt heldigvis går bra til slutt. Men ikke uten at Simone må gå i seg sjøl og finne ut hva som egentlig er viktig for henne. Er det drømmen om en katt? Eller å være en god venn? Slike gjenkjennelige hverdagshistorier er en vesentlig del av barnelitteraturen, og en fin inngang til mer avanserte tekster. Og jeg har hørt at det skal komme en oppfølger også!

Med andre ord: Les om Over grensen for alvor, lærdom og viktig tematikk, les Tigermannen for å utvide horisonten og les Katt savna for å få ei ufarlig og koselig historie. God les!