Kort & godt: Onkel Arne og månen

Bildekilde: Bokelskere

I 2017 utkom det som må være ei av de matteste utgivelsene i Norge noen sinne - naturligvis kun dømt ut ifra forsida. Jeg hinter sjølsagt til Baugeids bok av Aina Villanger (f. 1979), ei bok så anonym at den blei forbigått av nesten alle. Og kanskje det var der genistreken lå. For når ei bok er så stille på utsida, får innholdet virkelig komme til sin rett, helt uten støy og unødvendige leserføringer. Slik blir leseropplevelsen veldig mye reinere, og, vil jeg påstå, sterkere. I tillegg speiler forsida hovedpersonen Baugeid Dagsdatter: Helt nøytral på utsida i abbedisseklærne, men svært rik på innsida. Det var ei bok jeg likte veldig godt, og fortsatt husker både stemninger og formuleringer fra. 

Baugeids bok var mitt første møte med forfatter Aina Villanger. Og fordi boka satte seg som en klar og tydelig leseropplevelse, har jeg fortsatt å følge Villangers forfatterskap. Da jeg kom over utgivelsen Onkel Arne og månen (2021) høsten 2021, måtte jeg naturligvis lese den.

Boka om Baugeid er et prosaverk der mange ulike typer tekster er sydd sammen, fra oppskrifter og utstyrslister til kjerringråd og brev. Onkel Arne og månen kalles ei lyrisk fortelling og beveger seg derfor naturlig nok i grenselandet mellom prosa og poesi. Men Villanger bruker det samme grepet her som i Baugeids bok - hun kombinerer ulike tekstfragmenter fra flere forskjellige kilder (som pasientjournaler, brev, nyheter, almanakker og så videre, og onkel Arnes egen drømmedagbok), med fortellinga om onkel Arne. Det høres kanskje rart ut, men teksten er vel verdt å se litt nærmere på. Ikke bare er dette teknisk interessant, det er også svært godt gjennomført. I vekslingene mellom ulike kilder og den kronologiske fortellinga, oppstår det et spenningsfelt som leseren kan befinne seg i, og hvor vi lett kan meddikte og fantasere videre. Grensene mellom fantasi og virkelighet, fiksjon og fakta, er kanskje ikke alltid så klare, men det trenger de heller ikke å være.

Fortellinga om onkel Arne er ikke ei lystig historie. For han velger til slutt å ta sitt eget liv i juli i 1969, samme måned som den første bemannede måneferden. Disse to ytterpunktene - en måneferd og en indre ferd, en oppover, en nedover - kontrasterer hverandre og gir dybde til ei relativt enkel fortelling om forfatterens egen onkel. Dette forsterkes også av bokas forside, som er nesten helt svart, med unntak av månen. I tillegg er det mye symbolikk å hente her, og med et lyrisk språk får historia både farge og bevegelse. Det er fint å lese, sjøl om det både er sårt og trist.

Mennesket blir så lite når vi ser opp mot himmelen og inn i det uendelige universet. Det er vanskelig å ikke spørre seg: Har det noe å si, dette livet jeg lever? Hva skjer etterpå? Slik er teksten mer enn noe annet eksistensiell, sjøl om en også her finner små, snurrige detaljer som for oss til å smile - akkurat som i Baugeids bok. Men så går vi ut igjen, distanserer oss, det blir kjøligere, strammere, og vi kommer tilbake til universet, himmelen, alt det vi ikke veit. Månen sirkler ensomt, onkel Arne speiler dens bevegelser. Aleine med sin drømmedagbok. Assosiasjonene gikk til Jan Eggums "En natt forbi". Men så slokner onkel Arnes håp. Kanskje er det bare lengslene igjen, og mørket og månen og stillheten -.

Onkel Arne og månen er en sår og varm utgivelse der det hverdagslige og det ekstraordinære sys sammen til en unik helhet. Vi får fortellinga om menneskehetens framgang i kombinasjon med enkeltmenneskets undergang. Det er mektig, og det blir enda mer uttrykksfullt på grunn av det knappe, presise språket. Villanger tør å reise spørsmål i leseren, tør å gjøre det ubehagelig, tør å la det være trist. Og hun gjør det uten å velte seg i det. 

Om noen får assosiasjoner til dokumentarromansjangeren og virkelighetslitteratur, så er det kanskje ikke helt på bærtur. Men for å være helt korrekt, skriver Villanger om en reell onkel som tok sitt eget liv før hun blei født. Det er altså ikke snakk om at hun utleverer et nålevende menneske. I tillegg behandler hun onkel Arne med omtanke og respekt hele veien, slik at dette verken blir problematisk eller stygt. Det er gjort vart, vennlig og veldig, veldig fint.