Bodvars saga

Bildekilde: Bokelskere

Jeg hadde først tenkt til at jeg ikke skulle skrive om denne trilogien, men så kan jeg ikke la være. Det er ei god stund sida jeg blei ferdig med bøkene, men de henger på en eller annen måte fortsatt litt i. Hver gang jeg går forbi det tjukke trebindsverket, kan jeg ikke la være å bla litt. Jeg leser et avsnitt her og en dialog der, jeg gjenleser og gjenopplever møtene med Bodvar, Torstein, Hallveig og ikke minst den gamle Egil. Menneskene er svært levende, og de er veldig fascinerende uansett om de rir, kjemper, krangler, grubler, skriver, diskuterer, ler eller faller til ro. 

Når vi kommer inn i historia, er Bodvar i sin fjortende sommer. Han er en høyvokst, stor gutt, allerede en mann på så mange måter, sett med datidas blikk. Men fordi han vokser opp i fattige kår sammen med besteforeldrene sine, er født utafor ekteskap og er frillesønn, har han ikke akkurat gode forutsetninger for å få et flott liv. Det er snarere slik at han må kjempe seg fram her i verden med alt han eier og har. Mye må han tåle, mye må han utholde, og mye må han late som han verken forstår eller hører. For ellers blir han så sint, Bodvar. Så fryktelig sint, det er som om det svartner helt og berserken raser gjennom kroppen.

Og slik er det. Helt fram til Bodvar en dag møter en fremmed mann. En fremmed, staselig og rik mann. På en eller annen måte skjønner Bodvar at det er noe med denne mannen. Og det viser seg jo at denne mannen er Torstein, Bodvars biologiske far. De ligner, sjøl om Torstein er lys og Bodvar er mørk som mora, Ravnhild. Torstein bestemmer seg brått for å ta til seg Bodvar, som esler til å bli en skikkelig kar, og henter han ut fra de trygge omgivelsene på besteforeldrenes fattige gård, til sin egen storgård, sin egen hustru og alle deres felles barn. Blant dem den jevnaldrende Skule, som stirrer så stygt, så stygt på Bodvar. Som om Bodvar noensinne har gjort han noe! Nei, det har han jo ikke. Men Skule forsvarer bare seg sjøl, sin rett og sin arv. Tenk om denne inntrengeren skal ta hans plass! De to ungguttene driver med idrett og våpenleik, stadig mer ivrige og ute etter å vise seg, Bodvar alltid litt sterkere, litt raskere, litt bedre. Det som begynner som munnhoggeri, glir fort over i reine slagsmål. Begge er sterke og strie. Begge vil hevde seg. Begge er Torsteins sønner.

Det ender med at Bodvar plutselig sendes fra Borg - frillesønnen må vike for den ektefødte - og plasseres på Mosfell, hos Torsteins søster Tordis. Det som han er sikker på skal bli hans undergang, blir nettopp ikke det: På Mosfell blir Bodvar kjent med bestefaren sin, Egil Skallagrimsson, som også bor der. Egil er svært gammel og skjør på mange måter, men fortsatt helt klar i toppen. Og han er veldig interessert i å bli kjent med barnebarnet sitt, som han forstår har ei kraft Torstein ikke har, men som Egil sjøl også innehar. De to tilbringer mange timer sammen, de holder hverandre med selskap, de snakker, de leser, og Egil lærer Bodvar alt han kan, om både sagaer, guder, skaldskap, historie og runer. Slik han i sin tid lærte sin egen sønn Bodvar alt han kunne -.

I løpet av de første søttifem sidene som jeg viser til her, bygger forfatter Vera Henriksen (1927-2016) opp hele Bodvars livshistorie - Bodvars saga. Trebindsverket består av titlene Odins ravner, Spydet og Ravn og due, som utkom i henholdsvis 1983, 1984 og 1989. Bodvar er en kompleks romanperson som fanges i spennet av hvem han var og hvem han blir, hvem andre tror han er og hvem han sjøl mener han er. Er han bare en frillesønn? Eller er han barnebarnet til selveste Egil Skallagrimsson? Går det an å være begge deler? Går det an å være sin egen, og ikke like det en stammer fra? Går det an å gjøre som opphavet, uten å være opphavet? Går det an å gå sin egen vei? Hovedtema nummer en, slik jeg ser det, er identitet.

Men identitet som hvem? Bodvar konfronteres ofte med egne meninger, tanker og handlinger gjennom hele verket. Og etter hvert som det strammes til på Island, blir det vanskeligere og vanskeligere å holde på et hedensk tankesett. Det er også noe med kristendommen som Bodvar ikke klarer å la fare. Samtidig er han en Odins mann, akkurat som Egil. Det sverger han troskap på. De er krigere. Skalder. De søker kunnskap. Men de er ikke alltid gode, og de tar ikke alltid gode valg. Det blir et lodd å bære for Bodvar. Bodvar er også på Alltinget når kristendommen innføres, og Henriksen skildrer nøyaktig det politiske bakteppet som gjorde denne endringa mulig. Omveltninga forut for og tida som følger etter innføringa er krevende for alle parter. Bodvar balanserer nytt og gammelt som døpt hedning, men lar seg stadig presse nærmere og nærmere en endelig avgjørelse. Hovedtema nummer to er tro, og er tett sammenvevd med identitetstematikken. Går det an å være kristen og tro mot Odin på samme tid? Går det an å ta imot en kristen Gud og samtidig drepe sine fiender etter norrøn skikk?

Hovedtema nummer tre er ære, igjen tett forbundet med ovennevnt tematikk. Det er nemlig slik at kristendommen og hedendommen har svært ulike æreskodekser, og det er vanskelig å forholde seg til to ulike kodekser på samme tid, særlig når de av og til gir motsatt svar på samme spørsmål. Men det var realiteten for Bodvar - og mange andre - og det må ha vært både forvirrende og krevende. I roman nummer to, Spydet, finner vi et godt eksempel. Bodvar er i viking. Han har lagt ut fra Island med barndomskompisen og blodsbroren Bjørn, og de eier skip sammen. På reisa møter de Donkad, en mann Bodvar har svært stor glede av å snakke med. De får et tett og godt vennskap, og de snakker mye om tro og andre kulturer og skikker. Bodvar er nysgjerrig, og Donkad forklarer. Bjørn blir etter hvert sjalu fordi Bodvar er så mye sammen med Donkad, og beskylder Bodvar og Donkad for å være ragr - homofile (kar som lar seg bruke som kjerring). For å forsvare sin ære, er Donkad etter førkristen tankegang nødt til å ta livet av Bjørn. Og Bodvar er, som Bjørns blodsbror, igjen etter førkristen tankegang, pliktig til å ta livet av Bjørns banemann. Donkad forstår Bodvars kvaler og gjør det enkelt for han: Han lar seg drepe. Men det gjør det egentlig bare verre for Bodvar. Fulgte han da æreskodeksen? Hvilken? Gjorde han rett eller galt? Kunne han redda ett liv, eller to? Kunne han ofra seg sjøl? Og hvordan forklare Donkads offer? Henger det sammen med tro eller ære? Slik flettes alt elegant sammen til ei helhetlig framstilling av en nokså moderne mann.

Den som kjenner sin historie, vil gjenkjenne navnene Egil Skallagrimsson og Bodvar Egilsson for å nevne to av de mest omtalte. Det er nemlig slik at disse to er reelle historiske personer i Henriksens skjønnlitterære fortelling. Det samme gjelder svært mange andre i teksten, som Helga (seinere blir hun kjent som Helga den fagre og har ei viktig rolle i Soga om Gunnlaug Ormstunge), jarlene, kongene, biskoper, prester, hirdmenn med mer. Henriksen er helt tydelig på hvem hun dikter fritt om - som vår Bodvar - og når hun forholder seg til de tilgjengelige kildene. Hun skriver også åpent om når hun har vært nødt til å justere noen upresisheter i kildematerialet for å få fortellinga om Bodvar til å gå opp med tanke på tidslinje og kronologi. Bakerst i bøkene finner en derfor både kilder (deriblant Snorre Sturlason, som Henriksen har laga en stilig intertekstuell forbindelse til), ordforklaringer, navneliste og kart. Kartene var definitivt noe av det jeg kikka mest på, for å følge hvordan Bodvar ferdes i ulike landskap.

Sjøl om jeg hittil har vært innom mye, både når det kommer til tematikk i romanene, persongalleriet og noe av den rike handlinga, er det bare en brøkdel av det som er Bodvars saga. Dette er rett og slett innholdsrike bøker med svært mye å lære for en interessert leser - og det helt uten at det går utover lesverdigheten. Henriksen klarer hele veien å holde teksten både interessant, spennende og tilgjengelig. Så, om du liker historiske romaner, om du liker komplekse personer og indre utvikling, om du liker grubling, tro og tvil, eller om du bare ønsker et godt univers å være i, da er dette bøkene for deg.