Vårlesing

Jeg er så klar for vår! Men det hjelper jo ingenting når februar oppfører seg som april og byr på lurevår med prikkende varme i de spede solstrålene den ene dagen før jeg puster frostrøyk på trappa og hutrer i den stive, kalde vinden den andre. Så, altså, snø. Igjen. Over de vasne, brune gresstustene fra i fjor ligger tjukke, hvite filler. Fillene dekker trær og busker, isen på gårdsplassen, søpla i grøftekantene, grusen som noen få steder allerede var blitt kosta opp av en ivrig vårsjel. Brøytebilene går varme på ny, og med fyr på peisen blir det godt og varmt hos oss også. Og da er det bare å lese i vei.

Margaret Atwood

Atwood er og blir en favoritt! Hun mestrer ulike sjangre og formater, skriver med kløkt og kraft og er så utrolig dyktig, klok og stilig. Jeg håper jeg blir en slik åttiåring! Men jeg er ikke en gang halvveis verken aldersmessig eller intellektuelt, og må derfor kose meg med bøkene hennes i mange tiår til. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel med illstrasjoner av Renée Nault er lest, og fjorårets suksess, Gileads døtre, skal kanskje leses snart, den også.

Hjalmar Soderberg

Fire noveller av svenske Söderberg er lest, likt og omtalt. Og sia jeg likte det så godt, kommer det nok noe mer fra denne karen etter hvert.

Truman Capote

Innlegg om den vesle boka Frokost på Tiffany, som overraskende nok var ei novellesamling, er endelig på plass. En sorgmunter utgivelse, der Capote demonstrerer sitt presise blikk for svært ulike og nokså komplekse menneskeskjebner. Et fint bekjentskap.

Amalie Skram

Jeg vender stadig tilbake til Amalie Skram, og finner hele tida noe nytt å begeistres eller undres over i hennes forfatterskap. Nå har jeg lest Mennesker og håper å skrive om den snart.

Tarjei Vesaas

Jeg er ikke fullt så bevandra i Vesaas' forfatterskap som i Skrams, men det har blitt noen bøker her også etter hvert. Kimen ligger nå øverst i skrivekøen, så der kommer det nok et innlegg om ikke så lenge.

Marisha Pessl

Den tjukke spenningsromanen Nattfilm gikk unna som bare rakkern, og innlegg har det også blitt. Uten å avsløre for mye, kan jeg vel si at dette ikke var en rein innertier for meg - jeg setter nok mer pris på mer ektefølt litteratur, altså mindre staffasje og kav. Men det er like fullt ei solid bok.

Sofi Oksanen

Forfatter og dramatiker Sofi Oksanen må jo være en av Finlands mest originale og kraftfulle litterære stemmer! Romanen Norma var nokså annerledes enn det jeg forventa, og ikke nødvendigvis en favoritt, men jeg slutter ikke å følge forfatterskapet av den grunn! Innlegg kommer.

Homer

Denne karen blir nok ikke borte fra leselista med det første. Jeg har lest Iliaden, som jeg også snart skal skrive om, men jeg skal jammen komme meg gjennom Odysseen også! Det kan ta litt tid, for nå er jeg akkurat ferdig med bokbingoen og skal kaste meg over et par forsømte lesesirkelbøker. Men lese, det skal jeg.

Elsa Morante

Morante er fortsatt ulest, men beholdes på leselista litt til. Jeg har tross alt veldig lyst til å lese Historien, men jeg klarer ikke helt å holde på med to veldig tjukke bøker samtidig. Alt til sin tid, tenker jeg, og stresser ikke.

Eugene O'Neill

Det er alltid spennende å lese forfattere en ikke har lest før! Jeg kjente kun O'Neill av omtale og var vel litt redd for at han skulle være for destruktiv - skrekkeksempelet i dramatisk sammenheng er alltid Sarah Kane. Men jeg blei positivt overraska over Lang dags ferd mot natt og hadde en veldig fin leseropplevelse, sjøl om familien Tyrone ikke hadde det noe særlig fint.

Gabriel Scott

Jeg lo godt av tante Pose, underlig som hun er! Og stemninga i romanen minte meg faktisk om Jane Austen, der det også alltid er en Kirsten Giftekniv og en sabotør til stede. Det blir fort underholdende intriger av slikt! Men der stopper sammenligninga mellom det norske juleeventyret og flere britiske romanklassikere. Innlegg finner du her. 

Elizabeth Strout

Jeg har blitt kjent med ei dame ved navn Olive Kitteridge, hvis egenskaper og interesse for tilfeldig småprat er enda verre enn broderns. Et godt kvinneportrett, fin formidling av livssituasjonen hennes og interessante perspektiver på familiekonflikter er noe av det jeg kan trekke fram. Mer kan du lese her.

Agatha Christie

Siste bok ut i 2019 var Guds kvern maler langsomt, en klassisk Agatha Christie-krim med like klassisk intrige, plot og løsning. Det er godt jeg ikke leser slikt hver dag, for da hadde jeg blitt lei! Men innimellom har det så absolutt sin sjarm.

Emma Healey

Som jeg tidligere har nevnt, har jeg vært med på bokbingo i vinter. Og det er moro! Men plutselig satt jeg der og var på jakt etter ei bok om demens. Det er jo ikkeeksisterende i mine egne ulesthyller. Jeg måtte derfor ty til biblioteket, og valget falt på Elizabeth er borte av Emma Healey. Innlegg kommer.

Bjørn Godøy

Litt sakprosa har også klemt seg inn i februar, denne gangen Bjørn Godøys Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske fra 2014. Den blei kjøpt på Mammutsalget for noen år tilbake, og viste seg å være ei svært interessant bok som jeg ser fram til å skrive om. 

Ida Simons

Men det er ikke bare på Mammutsalget det kjøpes bøker. Bokklubben har også sine salg, og innimellom havner det derfor ei pakke eller sju i postkassa. Denne gangen tok jeg fram Timen før midnatt av Ida Simons - ei bok som fikk god omtale, men som dessverre ikke var noe særlig likevel. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Ramayana er lest ferdig, og med det har jeg lært ganske mye om forfatter Valmiki og indisk skriftkultur, tidlige litteratur og trosforestillinger. Interessant! Innlegg dukker nok opp her også, med tid og stunder.

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - gikk som en farsott da den kom, og på nytt noen år seinere da den blei filmatisert av Sofia Coppola. Jeg har lenge vært nysgjerrig på romanen, og er nå godt i gang med lesinga.

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av kort tid gyve løs på mesterverket til selveste Simone de Beauvoir - Det annet kjønn! Jeg grugleder meg, for boka er tjukk som bare rakkern, og om jeg ikke finner flyt, vil det bli en pine å komme seg igjennom. Naturligvis håper jeg at den både er interessant, spennende og morsom, slik at jeg kan danse meg igjennom tanker, eksempler og teorier. Den som leser, får vite...

Maja Lunde

Jeg forsøker å lese både i bredden og dybden, hvilket vil si ulike sjangre og vidt forskjellige temaer, gjerne god spredning innafor en og samme måned. Med tre små i hus hører også barnelitteraturen med - heldigvis! Der er det veldig mye bra, og akkurat nå ser jeg fram til å lese Over grensen av Maja Lunde.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er Odysseen, forhåpentligvis tett fulgt av Prosessen. På Q har jeg ikke ei eneste bok, hvilket betyr at jeg med god samvittighet kan vende nesa mot bokstaven R. Der har jeg derimot mange titler, så det blir spennende å velge. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

De grønne bøkene blei lest i januar, og i februar var det gamle bøker som stod på tapetet. Boka skulle helst være utgitt mellom 1850-1950, eller være en historisk roman fra samme periode. For de av dere som er i mål med disse to kategoriene, er det bare å gyve løs på kategori nummer tre: Bøker med veldig korte titler. Knut Nærums Å og Arne Torps R er de korteste jeg veit om - noen bedre? 

Jeg ønsker alle sammen en flott marsmåned!

Nattfilm

Bildekilde: Bokelskere

Den unge og vakre Ashley Cordova, datter av den legendariske og kronisk mediesky skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova, blir plutselig funnet død i en tom lagerbygning i Chinatown, New York. Politiet avgjør raskt at det er et sjølmord, men gravejournalist Scott McGrath aner ugler i mosen og bestemmer seg for å undersøke åstedet og dødsfallet på egenhånd. Og det viser seg raskt at det er mye som ikke stemmer. For eksempel er ikke likskuerapporten til Ashley Cordova komplett, flere bilder av liket mangler. Og før hun døde, var hun innlagt på en psykiatrisk institusjon som hun rømte fra, men det er blitt holdt hemmelig. Til og med i lagerbygninga der hun døde, er ikke alt som det skal være. En annen person lusker rundt samtidig med Scott. Etter et blodig sammenstøt mellom de to, finner de ut at de egentlig vil det samme, nemlig å finne ut hva som er hendt, hva som er sannheten bak Ashleys død. Med ei ungjente på laget er trioen komplett, og sammen forsøker de å avdekke Ashleys siste uker, hennes bakgrunn og ikke minst den dramatiske, traumatiske og muligens også kriminelle historia til familien Cordova som Scott, mot bedre vitende, bare ikke kan la ligge.

Første kapittel sitter som et skudd. Vi kastes rett inn i handlinga når Scott befinner seg på en av sine nattlige joggeturer i parken. Han har helt nedpå litt, denne kvelden også, og stoler derfor ikke helt på sine egne sanser når han oppdager at han ikke er aleine. Det er noen andre rett i nærheten, ei kvinne i rød kåpe. Hun går rundt og rundt løypa som han jogger. Han hører skrittene hennes, gjør han ikke? Skremt av hennes underlige oppførsel - hvis hun fins - og sine egne fantasier og skrekkscenarier, styrter Scott ut av parken i full fart. Han halser noen kvartaler, snubler ned trappene til undergrunnsbanen, slenger seg inn på den første banen som kommer og deiser ned på et sete. Idet banen går, løfter han blikket letta mot stasjonen og forventer å se alt flimre forbi. Men der kommer hun. Den samme røde kåpa. Hun fins.

Etter et slikt anslag, forventer en jo gull og grønne skoger! Men det sier seg kanskje sjøl at en slik intensitet ikke kan vare evig. Klokelig hopper derfor forfatter Marisha Pessl (f. 1977) videre i handlinga og tar seg tid til å gjøre oss kjent med familien Cordova og deretter etablere hovedpersonen Scott McGrath, som forteller alt til oss i førsteperson. Scott er en mislykka mann - en fiasko noen år tidligere kosta han jobben, ekteskapet, penger og edrueligheten. Han surmuler, betrakter verden på en tverr og ganske humoristisk måte, og kommenterer både seg sjøl og de rundt seg, gjerne midt i dialoger. Disse kommentarene, som av og til er kursiverte, var i begynnelsen et interessant grep fra forfatterens side, deretter blei det for mye av det, og til slutt blei jeg lei og forsøkte bare å overse hele greia. Slik var det dessverre med flere elementer underveis.

Fokaliseringsinstansen Scott gir seg ut for å være en utrivelig fyr, men sannheten er at han ikke er så ille. Det eneste er dette alvorlige opphenget hans: Stanislas Cordova. Scott er sikker på at den mannen har flere hemmeligheter enn en amerikansk president, og at han har gjort mye vondt mot mange, trolig også mot sin egen familie. Det var han Scott hadde bestemt seg for å ta rotta på da alt gikk skeis - feilen var at han sa det på tv slik at Cordova fikk vite det. Så blei Scott lurt, helt sikkert av Cordovas menn, og resten er historie. Når Ashley så dør, må Scott benytte sjansen. Kanskje kan han endelig få reinvaska sitt eget navn, og dratt Cordova ned i skiten, en gang for alle?

Scott må, må, MÅ etterforske saken slik bare en amerikansk gravejournalist kan. Han juger, lurer, narrer, bedrar, bestikker, vrir, vender, presser, snuser, spiller, overspiller, gir seg ut for, gjør seg dum, kjører hit og dit og fram og tilbake, ringer, tekster, ringer igjen, loggfører, betrakter saken fra ei anna side og angriper på ny. De to unge bipersonene, Nora og Hopper, som ofte følger med på lasset, er noen ganger til hjelp, men mest til bry. I alle fall i følge Scott. Men det endrer ikke det vesentlige: Alt står på spill. Ashleys død er mest et dekke for det endelige oppgjøret, mann mot mann: Scott mot Stanislas.

Bildekilde: Boktanker

Nattfilm er en spennende, gjennomarbeida og godt uttenkt underholdningsroman med flere lag, mange historier, et vell av bipersoner, lange konfliktlinjer, dramatiske mellomspill, massevis med avstikkere, mange spenningstopper og en litt for enkel løsning til slutt. Språket flyter stort sett friksjonsfritt, sjøl om det er sprekkfullt av ymse populærkulturreferanser. Boka er også veldig lett og rask å lese, trass i omfanget, som er på litt over seks hundre sider inkludert smått og stort. Oversettelsen, gjort av Vibeke Saugestad (f.1976), er for det meste solid, sjøl om den har en del helt unødvendige slurvefeil.

I begynnelsen fant jeg plotet interessant, men Pessls stramme grep blei etter hvert løsere og løsere. Når vi kommer dithen at Scott undersøker en viss eiendom på egenhånd, går det over alle støvleskafter og jeg blei sittende og riste på huet underveis. Jeg forstår godt at forfatteren ønsker å skape ei kaotisk, jagende, skremmende og desperat skrekkfilmstemning, der hun hele tida sår tvil om hva som er ekte og hva som er fantasi og der både Scott og leseren skal føle seg innelåst i sitt eget verste mareritt, men det hadde nok fungert mye bedre med knapphet, presisjon og få detaljer framfor mange titalls sider med panikk og kaos, løping, fomling, innesperringer, skriking og rulling i vann og gress og søppel og jeg veit ikke hva. Det blir alt for mye.

Mange av bokas transportetapper var også direkte unødvendige, og mange passasjer blei prega av kaos heller enn at de fokuserte på det som skulle være det vesentlige. Og jo lenger uti boka vi kommer, jo verre blir det. Mistanker, doble betydninger, gåter, trolldom, forbudte nettsider og ulovlige filmer, et voldsomt hemmelighetskremmeri, behov for kontroll og behov for frislipp - alt kolliderer og leseren, om hun klarer å henge med, sitter igjen med en følelse av å ha blitt overkjørt av et usedvanlig suggererende og spennende vogntog. For boka er spennende, det skal jeg ikke nekte for.

Men sjøl om boka er lang, er den ikke så teksttung som en kanskje tror. Pessl har gjort en kjempejobb med å skape en plausibel virkelighet innafor bokas rammer, og "sakser" nyheter, artikler, journaler og rapporter fra kjente nettsteder, aviser og magasiner inn i boka, slik at leseren er med på hvert eneste ledd av oppklaringa. Pessl har hele veien gitt disse kildene et autentisk utseende gjennom lån av blant annet logoer og nettadresser. Det er et litt uvanlig grep, men det fungerer bra. Romanen er videre svært filmatisk, og det skulle ikke forundre meg om det blir film av Nattfilm en dag! Pessl skildrer alt og alle, lik et filmkamera som har fugleperspektiv over et landskap. Ingenting forbli usett bare bildet står lenge nok. Og det er oppslukende der og da, men det blir dessverre fort glemt etterpå. For sjøl om Pessl har gjort en kjempeinnsats med å iscenesette en hel families hemmeligheter og deretter avsløre dem, blir det for mye av alt.

Boka er lest sammen med Birthe.

Vinterlesing, del III

Akkurat når vi trodde at våren skulle komme for godt, for snøen hadde smelta såpass at vi kunne se fjorårets vasne gresstuster sprike under et tynt islag uti hagen og fuglene kvitra så lystig i busker og kratt, det var en anelse varmt i sola og en kunne faktisk gå ute med åpen jakke, i alle fall litt, og bilruta var ikke full av hard is hver morgen lenger, bare litt dogg, da, når vi så alt dette, og trodde at nå kommer våren, så kom det jammen mer snø. Og ikke bare det, det frøys på også, så issvullene ligger store og buklete på fortauene, akkurat som for fire uker sia. Jeg måtte minne meg sjøl på at det faktisk er januar, men følte meg likevel litt lurt. Det er jo så herlig med vår! Jammen bra jeg kan lese mens jeg venter.

Øystein Morten

Forfatter og religionshistoriker Øystein Morten er blitt en ny mann å følge med på. Jeg har nå lest og likt både Jakten på Olav den hellige og Jakten på Sigrud Jorsalfare, og venter spent på neste bok.

Margaret Atwood

Denne dama blir jeg aldri ferdig med, og ikke vil jeg bli det heller! Hun er rett og slett helt fenomenal! Plutselig hadde jeg lest The Handmaid's Tale: The Graphic Novel og det var en unik leseropplevelse. Ei utrolig kraftfull historie formidla med snert, grufulle detaljer, bevisst fargebruk og uttrykksfulle ansikter. Imponerende samarbeid! Omtale kommer.

Hjalmar Söderberg

I høst leste jeg fire noveller av Hjalmar Söderberg også, men på grunn av stort etterslep på innleggene, har det fortsatt ikke blitt skrevet noen omtale. Men den kommer.

George Eliot

Middlemarch er lest for lenge sia og innlegg har omsider kommet på plass, men jeg er fortsatt ikke på noe vis ferdig med verken boka eller forfatteren. Jeg liker romanen utrolig godt og tenker stadig på menneskene jeg blei kjent med gjennom den, og håper det ikke blir lenge til jeg skal lese Eliot igjen. Slike bøker og slike leseropplevelser unner jeg alle!

William Shakespeare

De fleste kjenner kanskje til sitatet fra Hamlet: Something is rotten in the state of Denmark. Vel, denne gangen er det noe som er ytterst råttent på Kypros. Og den råta brer om seg lik middelalderens liktrå, en guffen spedalskhet som infiserer alt og alle rundt seg. Svært lite appetittvekkende, altså, men mesterlig skrevet om generalen Othello, fenriken Iago og den altoppetende sjalusien.

Truman Capote

Frokost på Tiffany, boka bak den velkjente filmen med samme navn, blei lest før jul. Og til min store overraskelse var det også tre andre noveller i boka, men de var alle mye kortere enn tittelnovella. Omtale kommer.

Vera Henriksen

De historiske romanene til Vera Henriksen er og blir klare favoritter her i huset! Nå før jul leste jeg Kongespeil, som er lagt til slutten på norsk vikingtid, altså i 1066. Omtale finner du her. I løpet av året håper jeg å lese flerbindsverket Bodvars saga også. Bli gjerne med!

Amalie Skram

Den siste romanen til Amalie Skram blei dessverre aldri fullført, da hun døde alt for tidlig i 1905, bare 58 år gammel. I Mennesker står det unge søskenparet Sven og Annette Rask sentralt, og vi er med på ei rundreise på Sunnmøre mens de forsøker å finne ut hvilken framtid de skal gå i møte. Interessant, språklig solid og med mange nydelige skildringer. Innlegg kommer.

Tarjei Vesaas

I Kimen handler det om det som ingen vil oppleve: En fremmed ankommer det fredelige lokalsamfunnet, og like etter skjer et drap. Øyboerne reagerer raskt, men var det til det beste? Og hvordan kommer en seg videre etter noe slikt? Ei interessant bok som jeg ser fram til å skrive om.

Marisha Pessl

Pessl debuterte med Utvalgte emner i katastrofefysikk og fulgte opp med Nattfilm, ei bok som beveger seg i grenselandet mellom krim og roman. Gravejournalist Scott McGrath forsøker å finne ut hva som skjedde med den unge Ashley Cordova, som plutselig blir funnet død. Var det sjølmord? Drap? Var hun sprø? Eller blei hun tvunget til å ta sitt eget liv av familien? Teoriene er mange, men Scott gir seg ikke før sannheten legges på bordet. Innlegg kommer.

Sofi Oksanen

På leit etter ei bok på N kom jeg over romanen Norma, som jeg har hatt stående et par år. Jeg likte godt forrige bok av Oksanen, Da duene forsvant, og satte derfor i gang med denne. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg blei litt skuffa. Mer kommer i eget innlegg.

Homer

Det er ikke barebare å gi seg i kast med antikkens store epos, Iliaden og Odysseen. Men nå har jeg kommet igjennom første bok, og da tenker jeg at det bare er å kjøre på med neste også! Om det er klokt eller ikke, gjenstår å se. Lesverdig er det uansett, og det er ganske moro å lese noe som er så gammelt!

Elsa Morante

Januar har vært full av all mulig slags lesing, bare ikke Historien av Elsa Morante. Kanskje den blir lest i februar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt er lest i forbindelse med Alfabetlesing. Innlegg kommer.

Gabriel Scott

I fjor blei jeg kjent med selveste tante Pose i løpet av jula, og det var jammen meg litt av et bekjentskap! Kanskje det er like greit at min egen tante ikke er akkurat slik. Det kommer nok en omtale her også, med tid og stunder.

Elizabeth Strout

Jeg fikk akkurat med meg at Strout har skrevet ei ny bok om Olive Kitteridge, men jeg veit ikke helt om jeg kommer til å lese den. Sjøl om jeg likte Olive Kitteridge og forsåvidt også den beske hovedpersonen, er slike litt stillestående hverdagsfortellinger med fokus på småbyliv ikke noe jeg ønsker å lese hvert år. Innlegg dukker opp etter hvert.

Agatha Christie

I jula blei det mye lesetid, og jeg vendte også nesa mot Agatha Christie igjen, etter å ikke ha lest henne på mange, mange år. Det var et fornøyelig, men raskt glemt gjensyn. Mer om Christie, Poirot og Guds kvern maler langsomt kommer. 

Valmiki

Jeg er også med på bokbingo i vinter, og har lest en god del, men jeg mangler seks titler for å få ferdig bingobrettet. I februar skal det sprengleses! En av kategoriene er å lese ei bok av en ikke-vestlig forfatter. Derfor har jeg plukka fram Valmiki og boka Ramayana, som er godt hjemla i hinduistisk tradisjon. Det blir spennende!

Alfabetlesing

Her har det gått unna! Jeg har nå lest ut Iliaden, og bøkene på J, K og L er også lest - Jakten på Sigurd Jorsalfare, Kimen og Lang dags ferd mot natt. I tillegg har jeg lest ut Mennesker og Norma, hvilket betyr at alt ligger til rette for å begynne på boka på bokstaven O, nemlig Odysseen! Jeg har også avgjort hvilken bok som skal leses på P, og det blir Prosessen. 

Bokhyllelesing 2019

Endelig kom jeg i mål med Bokhyllelesing 2019 - Iliaden er lest ut! Jeg føler at jeg har juksa bittelitt med å bruke samme bok i begge leseprosjekter, men jeg tenker at det for en gangs skyld er lov, slik at jeg kommer meg videre på den alt for lange leselista.

Bokhyllelesing 2020

Nytt år, nye lesemål! I første runde skulle vi lese ei grønn bok, men hvilken grønne bok? Først trodde jeg at jeg skulle lese Historien, deretter Zenos bekjennelser. Men ingen av dem er lest. Derimot har jeg lest Katt savna av Camilla Otterlei, og den er ganske grønn (kan det passere at den ikke har vært en hyllevarmer så innmari lenge?). Om det blir et eget innlegg om boka, veit jeg ikke. I februar er det bøker utgitt mellom 1850 og 1950 som står på tapetet, og da tror jeg tida er inne for å lese Storegut fra 1866, skrevet av Aasmund Olavsson Vinje. Hva skal du lese?

God vinterlesing til dere alle!

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?

Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?

Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.

Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?

Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.

De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

Utvalgte emner i katastrofefysikk

Bildekilde: Gyldendal

Ett av mine første innlegg her på bloggen, tilbake i dens spede begynnelse i 2009, da jeg enda ikke helt visste hva jeg skulle skrive om og hvordan jeg skulle skrive det, omhandla Marisha Pessls (f. 1977) debutroman Utvalgte emner i katastrofefysikk fra 2006 (på norsk i 2007). (Innlegget er nå sletta.) Boka tok Nord-Amerika med storm, fikk en svært god mottakelse og blei til og med kåra til en av de ti beste bøkene i 2006 av The New York Times. En sensasjon for en 29 år gammel debutant! Videre blei den 653 sider lange romanen oversatt til mange ulike språk, blant anna til norsk ved Vibeke Saugestad (utgitt på Gyldendal), en jobb som må ha vært både fornøyelig og frustrerende med tanke på bokas lengde, mange personer, sitater og dulgte handling. Og i 2009 fant den, via mammutsalget, veien til meg.

Jeg leste romanen med stor interesse. Pessl går spenstig ut, romanen er vid, og rommer mye mer enn det jeg først trodde. Den lar seg derfor vanskelig sjangerbestemme noe særlig ytterligere, eller kategoriseres på annet, grundigere vis. Jeg bala fælt med om jeg kunne kalle den noe mer, men landa på at det "bare" er en roman. Nå vil jeg kanskje si at den er en avansert underholdningsroman, men er ikke helt sikker. Den innehar så mange ulike elementer, og det hele er vevd sammen til et stort bilde, som til leserens fortvilelse mangler sentrale biter. For eksempel er handlinga lagt opp som et kriminalmysterium. Det skrives allerede på baksida, det er Hannahs død som utløser skrivebehovet, det var ett år etter Hannahs død at den unge jeg-personen Blue van Meer skreiv denne fortellinga, i fortid. Hun er hovedperson og fokaliseringspunkt, men er hun pålitelig? Pessl sår tvil om det innimellom, i tillegg til at hun gjør oss usikre på alle de andre personene i boka. Hvor er de og hva gjør de i de kritiske øyeblikka? Og hvem er de egentlig?

Boka innehar såpass mange grundige skildringer av tenåringers oppførsel at den delvis nærmer seg en sosiologisk studie. Blue er først på utsida av alt og alle, men det gjør ikke noe, hun er vant til å være ny. Hun er stjerneeleven som bytter skole flere ganger i året på grunn av sin omreisende foreleserpappa. Men i Stockton, på St. Gallway School, kommer hun med i en klikk som kalles De Kongelige (Bluebloods), som kretser rundt den 44 år gamle læreren Hannah Schneider. Og da endres alt sammen. Etter dette, er det ingen vei tilbake, og skjebnen til både Hannah og Blue blir besegla. Dette er ett av flere elementer som minner om den utrolig langdryge Den hemmelige historien til Donna Tartt (f. 1963) fra 1992, og som sammen med en rekke andre verk har vært tydelige inspirasjonskilder for forfatter Pessl. Hvert kapittel har navn etter verk som leses i et kurs i litteratur; Othello, Stormfulle høyder, Madame Bovary, Pygmalion, Styles-mysteriet osv. Det er i og for seg helt greit, og kapitteltitlene blir på sitt best uttenkte en parallell til handlinga. Men med titlene, assosiasjonene disse skaper, all annen referert litteratur, henvisninger til filmer, serier, en drøss sitater fra radio og tv og amerikansk populærkultur, historie og kulturhistorie, filosofi, samtidsfenomener og mye mer, blir det litt mye. Det er en godt utført, men krampekul namedropping uten substans, teksten er rett og slett pepra, det er parenteser på nesten hver eneste side stappa med nokså irrelevant tilleggsinformasjon. Som om forfatteren, til en viss grad gjennom hovedpersonen, ønsker å dekke til noe? Som om verket i seg sjøl ikke er solid nok?

Kanskje det ikke er det? Da jeg akkurat hadde lest boka, følte jeg meg mest snytt, fordi løsninga, til forskjell fra store deler av romanen, ikke var opp i dagen. Den skulle Pessl av en eller annen grunn knuge på. Etter 653 sider med humor og drama og emosjoner i alle retninger, endeløse forviklinger på sosietetsfester, fiffeskandaler og frekke ungdommer, dop og alkohol og skjødesløs bilkjøring og en fatal tur til fjells! Ja, for det er imponerende at Pessl har klart å sy sammen en så lang (overflate)historie, med alle de elementene hun har valgt å ha med. Det er politikk og kritikk, familierelasjoner og forelskelse. Og det er lange underholdende partier, og det er noen triste avsnitt, det er mystiske kapitler og spennende forviklinger. For i motsetning til Tartt forteller ikke Pessl hele sannheten til å begynne med, og gjenfortellingene er ikke dørgende kjedelige, men innehar nye detaljer eller et nytt perspektiv. Det kretser rundt hva som egentlig hendte med Hannah, og vi kommer nærmere og nærmere og nærmere... Men ikke helt nært. Og underveis er det uforutsigbart, friskt og annerledes. Men, dog, Pessl er aldri i nærheten av f.eks. Hilary Mantels nivå.

Det som likevel er mest imponerende, er språket. Det er ualminnelig fritt, og Pessl beveger seg høyt og lavt, leiker med slang og sjargonger, uttrykk og språkblomster. Ikke alltid like vellykka, må vite, og sjeldent veldig godt, men hun skal ha for innsatsen og det personlige særpreget. Hun ramser opp, kommer med spreke sammenligninger, er herlig utradisjonell og nyskapende, men er likevel prega av sin generasjons særtrekk: manglende respekt for gud og hvermann og den altoverskyggende ironiske distansen. Slikt kommer i mange tilfeller i veien for den faktiske historia, for budskapet, men her er det langt på vei et trekk som kler omgivelsene, om ikke direkte Blue sjøl. Her følger noen eksempler fra side 305:

"Hannah hadde på seg en sandpapirfarget hverdagskjole. Den var røft klippet av nederst, slik at bittesmå tråder danset huladans rundt leggene på henne idet hun åpnet døren. Ansiktet hennes var nakent som en umalt vegg, men det var tydelig at hun ikke hadde sovet. Håret hennes hang avslappet langs kinnbeina, og de kvikke, sorte øynene surret som en humle fra ansiktet mitt til kjolen til Larsons bil og tilbake til ansiktet mitt igjen - bare i løpet av noen få sekunder.
(...) Jeg hadde bare vært hjemme hos henne sammen med Jade og de andre, med Louis Armstrong kvekkende som en flokk med padder og luften full av gulrøtter, og det kjentes klaustrofobisk der nå, forlatt og dunkelt som i cockpiten på et gammelt, styrtet fly."

På en riktig dag kan boka være ganske fornøyelig - gjennom visse partier. Så kommer en som leser plutselig på hva som egentlig har hendt, dette fæle og dramatiske; Hannahs død. Var det et sjølmord? Hvorfor? Hva med sigarettsneipen? Og den oransje skjøteledninga? Pessl kretser om hendelsen og minner oss på hva hun skal fram til gjennom frampek, sammenligninger og direkte skildringer. Omslaga kan være brå, men de er som regel solid gjennomført. Men likevel er det ikke nok. For mot slutten blir alt som vevd inn i tåke og nattemørke mellom fjell og skog. Forfatteren lar akkurat litt for mye stå i skyggen, slik at leserens irritasjon over ei ufullstendig historie kan bli sterkere enn behovet for å finne ut av hvem som gjorde hva.

Er det da egentlig ei god bok? Eller er det nettopp derfor det er ei god bok? Når en ikke helt får taket på den, og det glipper når det er viktigst? (Er ikke livet også ofte sånn?) Når historia er tvetydig og bortimot umulig å finne ut av, fordi argumentene på alle sider er gode? Når forfatteren bare leiker og forkler alvoret? Hva er så meninga med det - at ingen skal finne ut av det faktiske? Da mener jeg at litteraturen beveger seg litt bort ifra det den egentlig "skal" forholde seg til - jamfør de antikke idealene. I denne romanen får vi f.eks. ingen katharsis; ingen renselse, ingen oppklaring, ingen løsning. Men det er flust av språkspill og utspekulerte snubletråder, gåter og forkledninger. Når det er slik, at ingen ting er sikkert og en tviler på alt, blir det vanskelig å avgjøre om verket som helhet er godt. En kan falle i fella og vurdere subjektivt, ut ifra at en blir hekta på å gjette, finne ledetråder o.l. eller blir overbevist om sjølve historia (sånn at en til og med googler The Nightwatchmen), men for å kunne foreta en mer objektiv vurdering, må en trekke seg unna. Og likevel er det vanskelig, like vanskelig i dag som våren 2009. Det er lettere å holde fram elementer som innehar kvalitet, enn å si noe om helheten.    

Det er definitivt de som har en interesse for kultur, historie og litteratur som får mest ut av å lese denne romanen, med tanke på intertekstualitet, parafrasering og referanser. Pessl sikter mot kulturelitelesere samtidig som hun på mange måter gjør narr av dem - jeg er usikker på om det er et godt valg, men det fungerer jo på sitt vis. Ved sida av å ha komponert en avansert og tvetydig roman har forfatteren også illustrert boka sjøl. Det er uvant å finne illustrasjoner i en roman for voksne, men det er virkningsfullt og fint. Og i dem ligger det også mange hint til mulige løsninger på Blues store problem (Hannahs død), i alle fall om en gransker nøye.

Jeg kommer mest sannsynlig til å lese boka på nytt i løpet av året som kommer. Det er fortsatt mye jeg lurer på, og kanskje leser jeg enda mer nøyaktig denne gangen, nå som jeg "veit" hva jeg skal se etter, hvilke spor jeg skal følge og hvilke detaljer som må sjekkes grundig. For dere som allerede har lest boka og ikke er redde for spoilere, men som også baler med slutten, kan jeg anbefale diskusjonen på Amazon. Kanskje den er klargjørende (eller ikke...). Jeg veit fortsatt ikke helt hva som skjedde. Gjør du?

Favorittforfattere: M

Da jeg begynte med alfabetprosjektet mitt, var bokstaven M den jeg raskt gleda meg til å nå. Ikke bare fordi jeg da snart ville være halvveis (eller over halvveis, jeg frykter at de fem-seks siste bokstavene blir vanskelige og muligens må få en provisorisk løsning), men fordi jeg endelig ville få anledning til å skrive (enda mer) om ei dame som har imponert meg i ti år, og som fortsatt gjør det. Den andre favoritten har jeg ikke ofra en tanke før nå, men det blei raskt klart at det måtte bli to levende damer denne gangen. Litt spredning er det da blitt likevel; den ene er norsk, den andre canadisk. Den ene har nettopp hatt sitt store gjennombrudd, den andre har vært berømt og bejubla i flere tiår. Begge har mottatt flerfoldige priser og utmerkelser, og utgis av Aschehoug.

Margaret Atwood (f. 1939)
For de av dere som har fulgt med her på bloggen ei stund, er dette neppe noen stor overraskelse. Min begeistring for den kloke, fenomenale og enestående Margaret Eleanor Atwood øker fra år til år, og hun er min soleklare nobelpriskandidat helt til hun mottar den evige heder.

Atwood debuterte i 1961 med ei diktsamling, og så langt har hun skrevet fjorten diktsamlinger til, pluss fjorten romaner, ni novellesamlinger, barnebøker, librettoer og en rekke verk om litteratur og litteraturkritikk (både essays og artikler). I tillegg kommer bidrag til og redigering av ymse antologier, debattinnlegg, samleutgaver, manus til tv og film og så videre. Atwood har så langt vært en engasjert og uredd intellektuell som ustanselig forsøker å få til et seriøst ordskifte om kvinnerolla, kunstnerrolla og samfunnets ansvar, særlig i forhold til kunst og miljø. Hun har vært tilknytta flere store universiteter helt sia 1965, og har æresgrader fra 19 universiteter, inkludert Harvard, hvor hun også har studert. I tillegg har hun mottatt over seksti priser, blant anna Bookerprisen (2000), er oversatt til mer enn tretti språk, og er adla (CC).
Slå den, sier jeg bare.

Og her kunne jeg egentlig stoppa, for det jeg hittil har nevnt, bør være grunn nok i bøtter og spann for å lese hele forfatterskapet. Hun er vel verdt tida, sjøl om hun av og til kan være en utfordring (f.eks. Den blinde morderen fra 2000). Men når en først har begynt, kan det være vanskelig å stoppe. Jeg begynte med nettopp Den blinde morderen, en roman med så mange lag og henvisninger og historier at det var slitsomt å henge med, men også uhyre interessant. Jeg tror jeg aldri har lest så sakte, tatt så mange pauser, tenkt så mye på symbolikk, virkemidler og språk som da. Romanen er en av få jeg stadig vender tilbake til, og jeg planlegger å lese den igjen om kort tid. Videre leste jeg Alias Grace (1996). Det er en tett, spennende og velskrevet historisk roman som skildrer kontrastene mellom fattig og rik, kvinne og mann, rett og galt, virkelighet og fantasi. Romanen kan også leses som et psykologisk portrett. Og etter den har ytterligere fem Atwood-verk til funnet sin vei til bokhyllene mine.

Atwood skriver utrolig godt. Hun skildrer presist og virkelig, hun er morsom, skaper spenning raskt og elegant, og bruker gjerne gamle myter og legender (som i Penelopiaden fra 2005), motiver fra folkedikting og eventyr eller virkelige hendelser i tekstene sine (f.eks. Alias Grace). Romanene hennes er digre flettverk, labyrinter, med mye å hente for både fersk og røynd leser. Noen ganger holder hun seg til sine egne erfaringer, som i Moralsk forvirring fra 2006. Andre ganger skaper hun et sjokkerende framtidsunivers, som i Tjenerinnens beretning (1985) eller Oryx og Crake (2003). Atwood berører, engasjerer, utfordrer og inspirerer i hver eneste tekst. Svenska Akademien kan vennligst få ut fingern.


Merethe Lindstrøm (f. 1963)
Den mediesky Merethe Lindstrøm var plutselig på alles lepper da hun i 2012 mottok Nordisk Råds Litteraturpris som tiende norske forfatter og som andre norske kvinnelige forfatter. Det var romanen Dager i stillhetens historie (2011) som fikk det til å gå varmt, og jeg kjøpte den like etter prisutdelinga. Men den er fortsatt ulest; jeg føler at jeg må sette av den tida som teksten kanskje kan kreve, og det har jeg hittil ikke hatt tid til. Men i sommer håper jeg at muligheten kommer. Heldigvis har jeg lest andre verk av Lindstrøm, som gjør at hun er viktig for meg. Sentralt står den sterke novellesamlinga Gjestene fra 2007, som forøvrig også var innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Lindstrøm debuterte i 1983 med en samling fortellinger. Hittil har det kommet fem novellesamlinger til, pluss sju romaner og ei barnebok. Lindstrøm bruker altså mye lenger tid på verkene sine enn Atwood, uten at det skal holdes i mot henne. På det punktet tror jeg forfattere er utrolig forskjellige, og at begge deler kan føre til spennende og komplekse tekster. Da jeg enda ikke har lest noen romaner av Lindstrøm, men eier flere, vil jeg ikke uttale meg om dem. Men i det korte (eller halvlange, novellene hennes er ofte litt lange) formatet er hun en av de beste i landet. Lindstrøm skriver fram stemninger og følelser lett og usentimentalt. Hun skriver spennende og lada tekster henta fra en verden som minner om vår, og ofte er menneskene hun skriver om så godt portretterte at de framstår som virkelige. Lindstrøm problematiserer ofte identitet, ensomhet, erfaring, sterke følelser som sorg og savn, samt å være et menneske på leit etter noe i seg sjøl eller hos andre.
Jeg opplever at hun stiller spørsmål ved sentrale verdier som lojalitet, ærlighet, medmenneskelighet, stabilitet, vennlighet o.l. Hva innebærer disse orda egentlig?

Gjestene blei ei viktig novellesamling for meg fordi Lindstrøm makter å gå inn i flere mellommenneskelige relasjoner som kan være både uønska og ubehagelige - uten at hun på noe vis velter seg i eller inkluderer sex og vold. Det er menneskene, deres følelser, de skiftende sinnsstemningene og opplevelsene av disse som er viktige. Samtidig er språket så nedtona og komposisjonen av tekstene så bevisst og solid, at det ikke er plass eller rom til lange, tårevåte utgreiinger. Hun kan derfor settes i bås som forfatter like lite som Margaret Atwood. Lindstrøm er en oppvakt og sansende observatør, og en klok og stillferdig formidler som lar tekstene ha luft nok til å leve sitt eget liv, både underveis og etter endt lesing.

Hvem er dine favoritter på M?
I min søken gjennom hyllene har jeg kommet fram til at det særlig er mange kvinnelige forfattere med fornavn på M. Noen av dem er Marie de France, Mirjam Kristensen, Margaret Mitchell, Marisha Pessl, Margaret Skjelbred, Magda Szabó og Muriel Barbery. Kanskje noen av disse er din favoritt? Hvorfor? Eller er du en av mange som sverger til Miguel de Cervantes Saavedra? Eller kanskje du har funnet deg en helt annen yndling? Slikt er det spennende å vite.

Riktig god lesehelg, alle sammen!

Den langsomme historien

Den hemmelige historien, utgitt i 1992, er debutromanen til amerikanske Donna Tartt. Det har lenge vært ei bok jeg har ønska å lese fordi jeg har hørt så mye godt om den, i tillegg til at jeg nylig oppdaga at den står på den berømte 1001-lista. Nå som jeg endelig har lest den ut, angrer jeg litt på alle timene jeg har tilbragt sammen med rusa, hysteriske, fulle, bakfulle og forvirra studenter fra Vermont. For makan til surr skal en leite lenge etter.

Tiden Norsk Forlag er ansvarlig for utgivelsen her til lands, og boka kom på norsk i 1994 etter noe jeg antar var et langvarig opphold hos oversetter IdaLou Larsen. I likhet med flere andre forlag klarer også Tiden å avsløre hele handlinga på baksida av boka (hvorfor?!). Det gjorde at leseropplevelsen min blei kraftig redusert. Men det hadde nok ikke vært en utrolig enestående leseropplevelse uten avsløringene heller, til det er boka, i mine øyne, alt for langtekkelig, seig og treig.

Det er studenten Richard Papen på nitten-tjue år som fører ordet. Romanen er skrevet som en førstepersonsfortelling hvor størstedelen av handling og dialog blir referert til leseren i preteritum. Kronologien er, med få unntak, upåklagelig, i likhet med detalj-sikkerheten og erindringa til forteller Richard; her er det virkelig ingenting han har glemt, mange år etterpå, sjøl om han er veldig full, rusa, i bakrus eller i søvne i store deler av boka. Hvis det skulle vært litt mer troverdig, hadde jeg nok latt Richard være mer slepphendt med detaljene og heller gått over hendelsene i grovere trekk, med ekstra fokus på det viktigste. Når alt og alle vektlegges så intens og nøyaktig som her, virker det til slutt som om ingenting er viktig. Forfatteren har kanskje ikke klart å velge? Boka hadde uansett vært tjent med et par runder til med omarbeiding og manusvask, av nesten 600 sider er det mye som er overflødig, kanskje så mye som en tredjedel.

Forfatteren (og fortelleren) åpner med å avsløre bokas hovedhandling og hovedkonflikt. For denne historia er det ikke et vellykka grep. Donna Tartt evner ikke å skape spenning i enkeltstående avsnitt, i dialoger eller monologer, i skildringer, i språk, mellom eller i personer, sånn som for eksempel den svenske mesteren Per Olov Enquist så elegant gjør det. Også han forklarer hva som har skjedd i starten av boka, men han har alt Tartt ikke har, og mer til. Den hemmelige historien er veldig tam og totalt uengasjerende. Når leseren veit hva som kommer til å skje og mellomspillet ikke fungerer og transport-etappene henger på halv tolv, blir store deler av boka bare tidtrøyte og fyll - i begge betydninger denne gangen. Boka er rett og slett ikke spennende i det hele tatt.

Men det jeg hang meg mest opp i underveis, er forfatterens upresise og slappe grep om den valgte fortellerstemmen. Det mannlige perspektivet er svært dårlig gjennomført, og Richard Papen observerer og kommenterer alt ifra hår, klær, kropper og mote, til blomster, natur, vær, lys og lyd. Han kan navn på planter, forskjellige typer roser, busker, matretter, viner, dop, klesmerker og biler med stor selvfølgelighet, nesten som om forfatteren har forsøkt å bake inn en allvitende forteller (les: forfatteren sjøl) i den høyst subjektive Richard. Det er ikke en gang glidende overganger mellom Richards sansninger og forfatterens kommentarer, noe som gjør at mange partier er hakkete å lese. Jeg "glemte" flere ganger underveis at Richard er en mann, fordi sansningene hans i stor grad er så kvinnelige. Jeg "glemte" også at det faktisk var han som var hovedpersonen, og ikke forfatteren, fordi mange tydelige forfatterkommentarer ikke er luka ut. Dessuten er det flere steder nærmest umulige synsvinkelbrudd, som så absolutt burde vært fjerna. Hvor har redaktør og forlag vært i denne prosessen?

Richard skal, liksom, være en greskstudent som blant anna har ett år med medisinstudier bak seg. Hvorfor tenker han da ikke mer fag? Hvor blir det f.eks. av de viktige filosofiske grunntankene fra antikken? Eller legeuttrykkene han har lært seg? Hvordan er hans følelse av å lese de store klassikerne på originalspråket? Det holder ikke at forfatteren lirer av seg noen linjer på gresk hist og her, nevner litt gammel mytologi og politikk og bedriver "namedropping" av ymse døde folk - jeg krever faktisk at det skal være et innhold også. Men Richard tar ikke til seg noe av det som blir sagt, han reflekterer ikke. Dessuten blir svært lite faglig diskutert, være seg mellom studentene eller i boka. Er ikke det egentlig litt rart? Når det kommer til "medisinkunnskapene" til Richard, hvordan skal jeg kunne tro på dem når de kun dukker opp når han har bruk for dem, og aldri ellers? Det blir bare overfladisk. Richard er også innmari passiv - han lar seg lede og villede i alle retninger som en viljeløs hund. Hvorfor stopper han ikke opp og kjenner etter, tenker etter?

Den hemmelige historien er tunglest uten å være spesielt avansert. Den er krøkkete og omstendelig, full av detaljer og meningsløse digresjoner hvis mål er å si noe om Richard, de sære vennene hans, den eksentriske greskprofessoren Julian og studentenes situasjon ved Hampden college over ett ekstraordinært skoleår. Men det fungerer ikke. Det blir for mye, av alt, for mange detaljer, samtaler, konflikter, gåing over plenen, sjukdom, kjøring, viming og drikking. Greskstudentene er alle noen snåle avvikere (men ingen av dem er troverdige eller spennende), og i sine særheter er de ikke en gang særprega. Jeg har ikke noe problem med å skille de seks studentene fra hverandre, men jeg har problemer med å tro på dem, det de sier og det som skjer. Boka er fylt med klisjeer, såpeserieintriger og fordommer fra ende til annen.

Bokas hovedhandling er forsåvidt grei nok, bortsett fra at den blir avslørt med en gang, og at forfatteren ikke har så mye anna å by på. Innvendinga mi er at boka er endimensjonal og at det går for langsomt, det siste ene og aleine fordi forfatteren dessverre ikke klarer å gjøre teksten interessant underveis. Jeg gikk i alle fall fort lei det destruktive og negative som jeg oppfatter som nokså dominant gjennom hele fortellinga; festing og forskjellige typer rus, skildringer av andres alkoholmisbruk, kjøp og salg av ymse stoffer, utnytting, pengeutpressing, narsissisme, ondsinna replikker, rein plaging, incestuøse tilstander og ikke minst alt som blir sagt og gjort under påvirkning av herlige narkotikum. Besto studiedagene deres virkelig ikke av noe annet?

Etter nesten 600 sider, prolog og epilog og åtte kapitler (forøvrig helt poengløst - alle kapitlene er så lange at den oppstykkinga kunne forfatteren spart seg) inndelt i "Bok I" og "Bok II", er jeg grundig lei alt som kan minne meg om Vermont, Hampden, Richard Papen og hans elleville studentliv. Og sjøl om det er Richard som har fortalt meg hele historia har forfatteren likevel gjort den blemma å skyve han unna, å "glemme" han. For hvem er han egentlig? Det kommer ikke fram, reint bortsett fra at han er en uinteressert student med tvilsomme moralske standarder og skrantende etiske prinsipper, som synes alt glimter som sølv eller blir sølvfarga i månelyset, som han jo stadig ser.

Tilslutt vil jeg nevne at Den hemmelige historien minte meg veldig om Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl, som kom på norsk i 2008 (eller egentlig er det vel omvendt, men jeg leste altså Pessls bok først). Det blei i alle fall veldig tydelig hvilke inspirasjonskilder sistenevnte forfatter har eller har hatt. Jeg synes Pessl har tatt med seg essensen til Tartt inn i sin egen historie og gitt det hele en mye bedre, og mye mer interessant, vri. Les heller den! Men jeg lurer på om det er egen amerikansk litterær tradisjon å legge romaner til high school-, college- og universitetsmiljøer (det hender jo ikke så ofte her hjemme i Norge)? Og hva er liksom poenget med det? Om noen veit noe mer, kan de gjerne opplyse meg!