Hjalmar Söderberg x 4

Söderbergs fire.
Bildekilde: Boktanker

Hjalmar Erik Fredrik Söderberg (1869-1941) var et ubeskrevet blad for meg helt til jeg leste han for første gang i fjor høst. Naturligvis har jeg hørt navnet flere ganger tidligere, særlig i forbindelse med tittelen Doktor Glas (1905). For mange år sia fikk jeg faktisk en oppfølger til Doktor Glas i gave, Mordets praktik (2009), ført i pennen av Kerstin Ekman (f.1933). Men fordi jeg er en smule rigid når det kommer til lesing, og fullstendig avhengig av å lese bøker i kronologisk rekkefølge, har jeg ikke lest den. Jeg har jo ikke lest Doktor Glas! Men det må jeg kanskje gjøre noe med.

De fire små bøkene jeg har lest, er utgitt av det svenske forlaget Novellix. Ei av bøkene består av fire små historietter, som Söderberg kaller det, et tilsvarende norsk begrep er kanskje skisser, tablåer eller rett og slett kortprosa. Assosiasjonene går også til Alexander L. Kiellands (1849-1906) novelletter - og logikken hos begge er den samme, novelletter er korte noveller og historietter er korte historier. Alle fire tekstene er for øvrig henta fra samlinga med samme navn fra 1898. De tre andre bøkene består av ei novelle hver, Blom (1907), Porträttet (1919) og Aprilviolerna (1929). I hver bok er det også et kort forord til nettopp Hjalmar Söderbergs forfatterskap - perfekt for lesere som ikke kjenner så godt til denne svenske stilisten, meg sjøl inkludert.

I dette forordet står det blant annet at Soderberg skreiv og skreiv om hele livet. Han blei aldri virkelig ferdig med en tekst, det var alltid noe som kunne strammes opp, kuttes, sies på en annen måte. Jesper Högström (f. 1965), som har skrevet forordet og også en biografi om Söderberg, bemerker at Söderberg ville gjøre opprør mot alle disse forfatterne som fylte bok eller bok med "klangfull, musikalsk poesi". Sjøl ville Söderberg ikke at hans ord skulle synge, han ville at teksten skulle være tydelig og klar! Men, legger Högström til mot slutten av forordet, klartekst og sang, det er Hjalmar Söderberg.

Og det må jeg faktisk si meg enig i. I dette utvalget jeg har lest nå, som gir seg ut for å være representativt for Söderbergs lange forfatterskap, fins både klartekst og sang. Det fins dirrende usikkerhet og støyende latter, og vi er ikke i tvil om hva som menes og hva som skildres. Det er lengselen og utroskapen, sviket og nederlaget. Men også lykken! Vi føler hjerteslagene, forte og raske, og hører pusten, skrittene over golvet. Forventingene som bygges opp -. Og vi sitter igjen med den uendelig store skuffelsen etterpå, når vi våkner opp aldeles aleine og forlatt, og oppdager at vi også er blitt bestjålet, og da ikke bare i overført betydning. Og skuffelsen og virkninga blir enda større nettopp fordi den ikke kommenteres og utbroderes, og fordi underteksten får rom.

Mer er det vanskelig å skrive, uten å skulle gå inn på hver enkelt tekst. Men det jeg sitter igjen med etter å ha lest dette knippet, er svært presise og realistiske skildringer av mennesker, interiør og natur, vart formulerte stemninger og stemningsskifter, psykologisk dybde og en klangbunn som også er relvant for mennesker i dag. Det gjorde at møtet med Söderberg ikke bare var lesverdig, men også interessant og aktuelt, samt at det frister til gjentakelse.