Olive Kitteridge

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i småbyen Crosby i Maine i USA i vår egen samtid. Crosby er en typisk småby på alle måter. Utdanningsnivået er lavt, det er rift om de få jobbene som fins, mange har lite med penger og områder forfaller. Livet har stagnert og mange er vel ikke direkte lykkelige, sjøl om de kanskje ikke er ulykkelige heller. Men de kan ikke la være å kjenne på at livet ikke er blitt slik de trodde det skulle bli. Sladderen går raskt fra munn til munn, men mye vesentlig forblir usagt, slik at spekulasjonene går høyt og lavt. For eksempel er det han som over lang tid har en affære som ingen veit om, alle hemmelighetene pianisten sitter inne med og hvordan folk snakker om avdøde og familien - i sjølve begravelsen.

Vi møter byens apoteker, Henry Kitteridge, kollegaene hans, kundene, den distanserte sønnen og ikke minst kona hans, Olive. Gjennom tretten sammenvevde fortellinger der de samme menneskene dukker opp flere ganger i ulike situasjoner, får vi se stadig flere sider av henne, og hun trer etter hvert fram som bokas hovedperson. Olive Kitteridge er ei brysk dame - som tidligere mattelærer måtte hun kanskje være det for å få orden på alle elevene sine. Men elevene syns faktisk ikke alltid hun at er så brysk. De føler blikket hennes, kjenner vissheten om at hun ser dem og følger med. Det skaper trygghet i skakkjørte, unge og usikre liv. De som kanskje såres aller mest av denne bryskheten er Olives egen familie. Og det er hun smertelig klar over. Men det er ikke før Henry får slag at hun skulle ønske mye av det ugjort og usagt.

Perspektiv og fokaliseringsinstans varierer fra tekst til tekst, og det er like ofte en annen småbyboer som forteller som Olive sjøl. Noen ganger er Olive bare en skikkelse i periferien, for eksempel som restaurantgjest. I en annen tekst kommer hun på besøk og forsøker å hjelpe en sjuk tenåring. I en tredje tekst har hun en samtale med en tidligere elev i bilen hans. Hun er ikke framtredende eller dominerende i noen av disse eksemplene, men hun er der. Til stede. Så er det de tekstene der Olive fungerer som fokaliseringsinstans. Der kommer vi ofte tettere på tanker og følelser, og vi blir bedre kjent med den virkelige Olive, mennesket bak det bryske oppsynet. For eksempel forstår vi hvor sårt det er for henne at det eneste barnet hennes velger å flytte bort. Og hun går inn i en langvarig depresjon når Henry får slag, da hun ikke kan gjøre annet enn å se at han visner, dag for dag. Maktesløsheten hennes er vond å lese om.

Forfatter Elizabeth Strout (f. 1956) skriver konsekvent i tredjeperson i alle fortellingene. Hun glir lett ut og inn av de ulike personene, veklser mellom dem eller beveger seg over landskap, bygninger og hjemmet til Olive. Et slikt grep er her med på å gi leseren et helhetlig perspektiv på byen, menneskene og situasjonene de gjennomlever. Jeg tror det er lurt, da det verken låser forfatter eller lesere til gitte instanser, men gir oss en slags illusjon om at alt glir fritt sjøl om bindeleddet alltid er Olive.

Olive reflekterer over mye, særlig når hun kjører bil. Hun husker episoder, personer og situasjoner. For eksempel var det en familie som for mange år tilbake hadde det vanskelig. Nå har hun fått et kort derfra. Det ender med at hun kjører dit, kanskje for å føle seg bedre? Men hun får noe helt anna enn det hun forventer, og ender opp med å dra, mest skremt, av sted. Det fikk henne ikke til å føle seg bedre, på noe vis. Men kanskje likevel takknemlig for at det i alle fall ikke er så galt ad med henne. Etter hvert forstår Olive at hun må gjøre noe, ta tak i livet sitt igjen, og ikke bare ligge sammenkrølla, sove, høre på radio og besøke Henry, som verken har gjenkjennelse i blikket eller språk til å uttrykke seg med. Men hvordan kan en begynne på nytt som pensjonist? Er det i det hele tatt lov? Og hvor skal en begynne, når det egentlig var nå hennes og Henrys liv skulle begynne?

Før jeg leste boka, leste jeg mye om den, noe jeg ikke pleier å gjøre. Strout kunne innkassere Pulitzerprisen for boka, og den har høsta gode anmeldelser i flere land. Den hylles som en moderne klassiker, og flere har sikkert også kjennskap til HBOs filmatisering - jeg ikke har sett den. Resultatet av denne forhåndslesinga er naturligvis at forventningene bygges opp. Dessverre blei de ikke helt innfridd. Jeg opplever at dette direkte kvinneportrettet ikke er så unikt som en skal ha det til - i alle fall ikke i en nordisk sammenheng, der litteraturen lenge har hatt en sjølbiografisk og sjølgranskende retning, der det som skrives er "liv", "sant" og "virkelig" framfor fiksjon og fantasi. Usminka skildringer, direkte formuleringer, et skittent og rotete hverdagsliv, dårlig samvittighet, kjipe egenskaper, vonde minner og tæl til å stå i et skrantende ekteskap er derfor ikke noe nytt. Uten at jeg veit for mye om akkurat amerikansk samtidslitteratur, så er kanskje ikke det tilfellet der? Kan hende bryter Elizabeth Strout med amerikansk litterær tradisjon når det kommer til kvinneskildringer, slik at portrettet av Olive får en ganske annen effekt der enn her?

Olive er klartenkt, skarpsynt og munnrapp. Hun har en direkte og bardus oppførsel som kan skremme bort mange og fornærme andre. Men plutselig kan hun også begynne å gråte, når hun opplever at hun, som er høy, stor og har digre hender, kommer til kort. Følelsen av hjelpeløshet og utilstrekkelighet ligger i teksten uten at det sies rett ut. Olives relasjon til sønnen var det interessant å lese om, og særlig de seinere fortellingene kaster lys over en annen Olive enn den hun lar oss se. Det viser seg at sønnen i lang tid har strevd med forholdet til mora og at han har gått i terapi for å forsones og bearbeide vonde minner. Disse vonde minnene nekter Olive å erkjenne. Hun henger seg opp i nåtida - at hun har issøl på blusen og at ingen sa ifra er jo en fornærmelse - og hun kan ikke forstå sønnens livsvalg, å bo midt i byen med ei kvinne som har barn fra før. Misforståelser og manglende vilje til å erkjenne egne feil forhindrer derfor at relasjonen kan fortsette på en god måte.

Språket i boka er lett og tilgjengelig, skildringene av menneskene og nærmiljøet deres fine og de mange bipersonene virker naturlige og oppriktige, enten de jobber i jernvarehandelen eller på kafeen, om de går, kjører bil, stikker av fra et traurig familieliv eller skyter med hagle. Noen sekvenser kan være litt oppstylta reint språklig, men det er uvisst om dette skyldes Strout eller oversetter Hilde Rød-Larsen (f. 1974). Uansett er det til å leve med. Boka framstår som lavmælt, men formidler viktige historier. Og særlig er det Olive som skaper trykk og kraft i teksten. Uten henne hadde dette vært en skikkelig platt samling av halvkleine fortellinger.

Olive er en interessant karakter, blant anna fordi forfatteren ikke er redd for å skildre henne som utradisjonell, usympatisk og med karakterbrister. Gjennom andre fortellerstemmer får vi mange små hint om fortida - hvordan hun oppfører seg dårlig når hun og Henry har middagsgjester, at hun gikk av sted når sønnen, bare spedbarnet, skulle sove, relasjonen til en kollega, oppførselen i sønnens bryllup og så videre. Noe av dette er bare tragisk og trist, andre episoder er humoristiske, mot det fandenivoldske. Jevnt over er Olive en beskere person enn det en vanligvis kan forvente, og hun er både innbitt og sur og tverr flere ganger. Men ved bokas slutt gir det jo mening, alt sammen, og en blir litt takknemlig for at slike Oliver fins, også i litteraturen. For de er jo der i aller høyeste grad i virkeligheten, med rynker i ansiktet, grått og visna hår, veska på skrå over brystet og klær med feil snitt. Likevel vil jeg ikke være med på den unisone hyllinga av bok og forfatter, for enestående er dette ikke. Men viktig.