Bokhyllelesing: Agatha Christie

Bildekilde: Bokklubben

Det er duka for ei julefeiring utenom det vanlige når den gamle og utspekulerte rikingen Simeon Lee har invitert storfamilien hjem til godset sitt. Til vanlig bor Lee der sammen med den eldste sønnen sin og svigerdattera, som han elsker å herse med, men nå blir huset fullt av øvrige sønner og deres koner. Felles for dem alle er at de verken er glad i faren eller i hverandre, men de håper at nå som den gamle er blitt skrøpelig, kan det vanke litt kronasjer. Med på kalaset blir også noen uventa og til dels ubedte gjester, som hevder å være i familie med den manipulerende patriarken. Dessverre skal de mange invitasjonene og plutselige besøkene få katastrofale følger: Simeon Lee blir brått funnet død. Og som om ikke det er nok, er døra inn til rommet hans låst fra innsida, og liket er aleine i rommet.

Heldigvis befinner mesterdetektiv Hercule Poirot seg rett i nærheten. Han ankommer godset ganske raskt og blir værende til mysteriet er oppklart. Det viser seg å gå nokså radig, i kjent stil, men ikke utenom et par omveier der forfatter Agatha Christie (1890-1976) forsøker å villede leseren. Som vanlig forteller Poirot ivrig om sine undersøkelser og resultatene av disse for alle sine mistenkte mot slutten av boka, slik at både tilhørere og lesere tas med på hele prosessen. Det er et fint grep, der Poirot får forklart alle detaljer en ivrig leser kanskje har gått glipp av underveis, men karakteren er samtidig så dominerende at teksten i lange partier nesten glir bort fra romansjangeren og inn i en rein monolog. Her kunne forfatteren med fordel variert pratinga med skildringer, handlingsreferater, indre monolog og andre innspill, og således holdt på spenninga.

Drapet - for det er et drap - på Simeon Lee, er et eksempel på det lukkede roms mysterium - et drap som egentlig ikke skal være mulig verken å gjennomføre for morderen (uten å bli sett, hørt, lagt merke til eller lignende) eller å oppklare for detektiven eller politiet etterpå. For det er jo umulig! Men nyanser, detaljer og et observant øye kan komme langt på egenhånd. Som kjent liker Poirot å trimme sine små grå, og han bruker ofte logisk tenkning for å komme fram til løsninger. Empirien han samler inn eller observerer, gjør at han kan dedusere seg fram til riktig løsning. I dette tilfellet ligger det noe på golvet i Lees kontor, noe som ikke har vært der tidligere. Og dessuten er diamantene hans også borte! Er det ett eller to lovbrudd som skal oppklares? Og hvor har det egentlig blitt av Lees personlige tjener? Og kan en stole på den aldrende butleren? Med politiet ved sin side gjennomfører Poirot både vitneavhør og ropetester, og del for del avdekkes familiemedlemmenes hemmeligheter, skjulte agendaer, følelser, motiver, midler og muligheter.

Guds kvern maler langsomt (Hercule Poirot's Christmas, 1939) er en god, gammeldags krimklassiker av det harmløse slaget. Christie mesker seg verken i bloddryppende skildringer eller grusomme fortellinger fra fortida slik dagens kriminalromaner gjør i større grad, og hun framkaller verken iskalde grøss eller neglebitende spenning underveis, slik som for eksempel John Dickson Carr (1906-1977) kan gjøre. Boka er derfor perfekt å lese i jula, slik jeg gjorde, når en vil kose seg med noe ikke alt for avansert eller intenst. Romanen er fin - her vil jeg trekke fram skildringene, stemningene og svingningene i stemning - passe detaljert både når det kommer til interiør og personer, humoristisk på beste britisk vis og ikke minst godt uttenkt.

Christie skriver konsekvent i tredjeperson, men varierer veldig i sin nærhet til personene. Noen ganger er hun tett på, andre ganger er hun svært distansert. Det gjør at vi ikke blir like godt kjent med alle karakterene i boka og derfor forstår vi dem heller ikke like godt. Noe forklares, annet ikke. Dette inkluderer også Simeon Lee. Vi som leser rekker ikke å bli kjent med før han dør. Vårt inntrykk av han formes derfor av det familien og de ansatte på godset sier i etterkant av drapet. Åpninga er god, men misvisende, da Christie her går svært tett på personer hun seinere ikke behandler på samme måte - slik hun åpner skulle en tro de var bokas hovedpersoner. Men seinere er det Poirot som framstilles som en slags hovedperson, der han leder etterforskninga og dermed også fokaliseringa.

Boka er delt inn i sju hovedkapitler, og strekker seg over ei uke - fra 22. til 28. desember. Hvert kapittel har igjen nummererte underkapitler av varierende antall og lengder. Min utgave av Guds kvern maler langsomt (et sitat fra boka, som igjen er en intertekstuell referanse) er fra 2016 og er utgitt av Bokklubben. Til grunn for deres utgivelse ligger Claes Gills (1910-1973) opphavelige oversettelse. Reint språklig kan jeg ikke skryte stort av denne romanen, og jeg er heller ikke veldig imponert over slutten, men jeg koste meg underveis likevel.