fredag 14. februar 2020

Nattfilm

Bildekilde: Bokelskere
Den unge og vakre Ashley Cordova, datter av den legendariske og kronisk mediesky skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova, blir plutselig funnet død i en tom lagerbygning i Chinatown, New York. Politiet avgjør raskt at det er et sjølmord, men gravejournalist Scott McGrath aner ugler i mosen og bestemmer seg for å undersøke åstedet og dødsfallet på egenhånd. Og det viser seg raskt at det er mye som ikke stemmer. For eksempel er ikke likskuerapporten til Ashley Cordova komplett, flere bilder av liket mangler. Og før hun døde, var hun innlagt på en psykiatrisk institusjon som hun rømte fra, men det er blitt holdt hemmelig. Til og med i lagerbygninga der hun døde, er ikke alt som det skal være. En annen person lusker rundt samtidig med Scott. Etter et blodig sammenstøt mellom de to, finner de ut at de egentlig vil det samme, nemlig å finne ut hva som er hendt, hva som er sannheten bak Ashleys død. Med ei ungjente på laget er trioen komplett, og sammen forsøker de å avdekke Ashleys siste uker, hennes bakgrunn og ikke minst den dramatiske, traumatiske og muligens også kriminelle historia til familien Cordova som Scott, mot bedre vitende, bare ikke kan la ligge.

Første kapittel sitter som et skudd. Vi kastes rett inn i handlinga når Scott befinner seg på en av sine nattlige joggeturer i parken. Han har helt nedpå litt, denne kvelden også, og stoler derfor ikke helt på sine egne sanser når han oppdager at han ikke er aleine. Det er noen andre rett i nærheten, ei kvinne i rød kåpe. Hun går rundt og rundt løypa som han jogger. Han hører skrittene hennes, gjør han ikke? Skremt av hennes underlige oppførsel - hvis hun fins - og sine egne fantasier og skrekkscenarier, styrter Scott ut av parken i full fart. Han halser noen kvartaler, snubler ned trappene til undergrunnsbanen, slenger seg inn på den første banen som kommer og deiser ned på et sete. Idet banen går, løfter han blikket letta mot stasjonen og forventer å se alt flimre forbi. Men der kommer hun. Den samme røde kåpa. Hun fins.

Etter et slikt anslag, forventer en jo gull og grønne skoger! Men det sier seg kanskje sjøl at en slik intensitet ikke kan vare evig. Klokelig hopper derfor forfatter Marisha Pessl (f. 1977) videre i handlinga og tar seg tid til å gjøre oss kjent med familien Cordova og deretter etablere hovedpersonen Scott McGrath, som forteller alt til oss i førsteperson. Scott er en mislykka mann - en fiasko noen år tidligere kosta han jobben, ekteskapet, penger og edrueligheten. Han surmuler, betrakter verden på en tverr og ganske humoristisk måte, og kommenterer både seg sjøl og de rundt seg, gjerne midt i dialoger. Disse kommentarene, som av og til er kursiverte, var i begynnelsen et interessant grep fra forfatterens side, deretter blei det for mye av det, og til slutt blei jeg lei og forsøkte bare å overse hele greia. Slik var det dessverre med flere elementer underveis.

Fokaliseringsinstansen Scott gir seg ut for å være en utrivelig fyr, men sannheten er at han ikke er så ille. Det eneste er dette alvorlige opphenget hans: Stanislas Cordova. Scott er sikker på at den mannen har flere hemmeligheter enn en amerikansk president, og at han har gjort mye vondt mot mange, trolig også mot sin egen familie. Det var han Scott hadde bestemt seg for å ta rotta på da alt gikk skeis - feilen var at han sa det på tv slik at Cordova fikk vite det. Så blei Scott lurt, helt sikkert av Cordovas menn, og resten er historie. Når Ashley så dør, må Scott benytte sjansen. Kanskje kan han endelig få reinvaska sitt eget navn, og dratt Cordova ned i skiten, en gang for alle?

Scott må, må, MÅ etterforske saken slik bare en amerikansk gravejournalist kan. Han juger, lurer, narrer, bedrar, bestikker, vrir, vender, presser, snuser, spiller, overspiller, gir seg ut for, gjør seg dum, kjører hit og dit og fram og tilbake, ringer, tekster, ringer igjen, loggfører, betrakter saken fra ei anna side og angriper på ny. De to unge bipersonene, Nora og Hopper, som ofte følger med på lasset, er noen ganger til hjelp, men mest til bry. I alle fall i følge Scott. Men det endrer ikke det vesentlige: Alt står på spill. Ashleys død er mest et dekke for det endelige oppgjøret, mann mot mann: Scott mot Stanislas.

Bildekilde: Boktanker
Nattfilm er en spennende, gjennomarbeida og godt uttenkt underholdningsroman med flere lag, mange historier, et vell av bipersoner, lange konfliktlinjer, dramatiske mellomspill, massevis med avstikkere, mange spenningstopper og en litt for enkel løsning til slutt. Språket flyter stort sett friksjonsfritt, sjøl om det er sprekkfullt av ymse populærkulturreferanser. Boka er også veldig lett og rask å lese, trass i omfanget, som er på litt over seks hundre sider inkludert smått og stort. Oversettelsen, gjort av Vibeke Saugestad (f.1976), er for det meste solid, sjøl om den har en del helt unødvendige slurvefeil.

I begynnelsen fant jeg plotet interessant, men Pessls stramme grep blei etter hvert løsere og løsere. Når vi kommer dithen at Scott undersøker en viss eiendom på egenhånd, går det over alle støvleskafter og jeg blei sittende og riste på huet underveis. Jeg forstår godt at forfatteren ønsker å skape ei kaotisk, jagende, skremmende og desperat skrekkfilmstemning, der hun hele tida sår tvil om hva som er ekte og hva som er fantasi og der både Scott og leseren skal føle seg innelåst i sitt eget verste mareritt, men det hadde nok fungert mye bedre med knapphet, presisjon og få detaljer framfor mange titalls sider med panikk og kaos, løping, fomling, innesperringer, skriking og rulling i vann og gress og søppel og jeg veit ikke hva. Det blir alt for mye.

Mange av bokas transportetapper var også direkte unødvendige, og mange passasjer blei prega av kaos heller enn at de fokuserte på det som skulle være det vesentlige. Og jo lenger uti boka vi kommer, jo verre blir det. Mistanker, doble betydninger, gåter, trolldom, forbudte nettsider og ulovlige filmer, et voldsomt hemmelighetskremmeri, behov for kontroll og behov for frislipp - alt kolliderer og leseren, om hun klarer å henge med, sitter igjen med en følelse av å ha blitt overkjørt av et usedvanlig suggererende og spennende vogntog. For boka er spennende, det skal jeg ikke nekte for.

Men sjøl om boka er lang, er den ikke så teksttung som en kanskje tror. Pessl har gjort en kjempejobb med å skape en plausibel virkelighet innafor bokas rammer, og "sakser" nyheter, artikler, journaler og rapporter fra kjente nettsteder, aviser og magasiner inn i boka, slik at leseren er med på hvert eneste ledd av oppklaringa. Pessl har hele veien gitt disse kildene et autentisk utseende gjennom lån av blant annet logoer og nettadresser. Det er et litt uvanlig grep, men det fungerer bra. Romanen er videre svært filmatisk, og det skulle ikke forundre meg om det blir film av Nattfilm en dag! Pessl skildrer alt og alle, lik et filmkamera som har fugleperspektiv over et landskap. Ingenting forbli usett bare bildet står lenge nok. Og det er oppslukende der og da, men det blir dessverre fort glemt etterpå. For sjøl om Pessl har gjort en kjempeinnsats med å iscenesette en hel families hemmeligheter og deretter avsløre dem, blir det for mye av alt.

Boka er lest sammen med Birthe.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar