Frokost på Tiffany

Bildekilde: Bokelskere

Jeg kjøpte boka med tittelen Frokost på Tiffany (min utgave 2016) utvitende om at den i norsk utgave ikke var en roman, men ei samling med fire noveller, hvorav tittelnovella er svært lang og utgjør mer enn halvparten av boka. Og ja, jeg kjøpte også boka fordi jeg har sett filmen. Fordi Audrey Hepburn var på framsida, det vanlige svart-hvittstillbildet fra filmen, og fordi jeg aldri helt fikk taket på hva som egentlig skjedde med rollefiguren hennes, den unge kvinna Holly Golightly, som alltid hadde det så travelt, som alltid snakka så fort, og som glei lett videre fra sted til sted, mann til mann. For å være ærlig husker jeg best sangen som Hepburn synger i branntrappa. Uansett, plutselig stod jeg der med boka i handa, disse tankene suste gjennom huet, jeg nynna litt på "Moon River" og tenkte, kanskje jeg skal lese denne? Og så gjorde jeg det.

Fellestrekket ved disse fire femtitallstekstene, "Frokost på Tiffany", "Et hus av blomster", "Diamantgitaren" og "En julefortelling", er unge, såre og vanskelige menneskeskjebner. Holly er den første og mest kjente - jenta som vil og vil, men som ikke helt får det til. Deretter følger ei novelle om ei ung prosituert jente som gifter seg med en mann hun nesten ikke kjenner og blir offer for sin svigermors mange styggheter. Heldigvis veit hun å ta igjen, og dette gjør teksten ganske morsom. I novelle nummer tre befinner vi oss i en arbeidsleir der leseren plutselig blir sittende å lengte ut til friheten, akkurat som hovedpersonen. Når en ny fange ankommer, åpnes muligheter som hovedpersonen før ikke har turt å kjenne på. Men er det egentlig bedre på andre sia? Og er det mulig å flykte? I den siste teksten er vi med når et umake par skal lage sin berømte fruktkake rett før jul. Vi får vite hva det betyr når det er fruktkakevær og vi får føle viktigheten av å ha slike tradisjoner.

Et annet kjennetegn ved alle fire tekster, er melankolien som omhyller både personene og setningene. Tristheten er aldri langt unna, men samtidig er den ikke dominerende, slik at det fint går an å le av for eksempel den fæle svigermora som prøver å skremme bort den pene svigerdattera. Likevel får en følelsen av at livet er skjørt og at vi alle er så uendelig sårbare, så følsomme for endringer og skjebnens brå kast, være seg om vi er i en arbeidsleir, om vi lager fruktkake eller om vi sitter i branntrappa og drømmer om alt det livet kan være, men ikke er. I slike øyeblikk blir det virkelig tydelig hvor små og fattige vi er.

Fattigdom er også et trekk som går igjen. Forfatteren, amerikanske Truman Capote (født som Truman Streckfus Persons, 1924-1984), har skrelt av alt dilldall, mas og fjas, og lar oss sitte igjen med reine, rå sannheter om menneskene helt nederst i samfunnet: innsatte, gamle og uføre, prostituerte, de som ikke er noe. Holly er den eneste som trakter etter penger og berømmelse, og som vil leve den amerikanske drømmen. De andre vil bare noe mer enn å overleve. Slik har menneskene Capote skriver om, ingenting å tape. De er overlatt til sine omgivelser, men kan samtidig forsøke å forme sitt eget liv innafor stramme rammer. Det er tross alt bedre å gifte seg med en mann en nesten ikke kjenner enn å være en hyppig besøkt prostituert. 

Jeg blei imponert over presisjonsnivået i Capotes tilsynelatende enkle prosa, over fine setninger og gode formuleringer, over kraftfullheten i det rå og lette. Tekstene, som er fra 1950, 1951, 1956 og 1958, har på mange måter stått seg bra, sjøl om jeg aldri har vært nødt til å spare hele året for å lage fruktkaker. Overraskende nok er det teksten om Holly som fortsatt er mest fremmed for meg. Hun svinser seg gjennom et landskap som står fjernt fra min trauste, norske hverdag, og teksten preges av populærkulturelle referanser som dessverre er litt gammeldagse nå. Likevel ser jeg hvorfor hun framheves som et ikon - kvinna som ikke vil eies - hvordan hun er blitt en egen referanse, og hvordan det sorgmuntre, det tvungent optimistiske men likevel så tragiske forbindes med hennes skjebne, der hun er dømt til å stå utafor Tiffany og kikke inn. 

Fint oversatt av Johan Fredrik Grøgaard (f. 1934).