Tre lys

Bildekilde: Bokelskere

Det er rart hvordan du plutselig kan komme over ei bok du har lyst til å lese, men som du egentlig ikke har tenkt over verken fins eller tidligere har kjent på at du vil lese. Brått er den liksom bare der, og når du ser den, veit du at du vil lese den. Da er det som om alt stemmer, med tidspunkt, omslag, baksidetekst, lesehumør og stemning - nesten litt på samme måte som det av og til kan være med mennesker. 

Det var litt på den måten da jeg fant Tre lys av irske Claire Keegan (f. 1968) i bokhandelen. Den så bare så fin ut, og jeg likte det at den var nokså lita og kort, i motsetning til mange av bøkene som vanligvis ligger i stabler på torgene. Ikke at denne lå i stabler - det var kanskje også litt derfor jeg så den. Den lå helt aleine og så malplassert ut, for den var ikke satt inn i hylla på riktig sted, den lå kun henslengt oppå ei strikkebok, som nettopp lå i stabler. Men noen hadde da altså lagt denne vesle boka på toppen, og det var sannsynligvis helt tilfeldig at det var nettopp jeg som fant den.

 

Vi følger en jeg-person, ei jente, gjennom denne teksten, som både kan kalles ei lang novelle og en kort roman. Det er for så vidt ikke så farlig hvordan en karakteriserer den reint formelt, det er stemninga - og endringene i stemning - som er viktig her. Hun er ikke så stor, jenta, da hun blir kjørt av gårde av faren sin. Det er en tidlig søndag på sommeren, etter morgenmesse, og de skal til Kinsella. Hun kikker ut av bilvinduet og lurer på hvordan det er der. Sist hun så Kinsella og kona Edna lå hun i barnevogna, så det husker hun naturlig nok ikke. De er som fremmede, og hun forstår ikke helt hva som skjer. At hun skal være der, hos dem, og ikke hjemme. At hun blir kjørt til fremmede så mamma skal få litt ro i forbindelse med den neste ungen. Og pappa bare drar, uten å si hadet, uten å si når han kommer tilbake, uten å huske å ta ut kofferten av bilen. Han bare spiste og dro -.

Jenta er usikker og utrygg, men gjør sitt beste i møte med alt det nye. Hos Kinsella er det ro og fred, ingen brå, sinte voksne, ingen som føyser henne bort, ingen som er fulle, ingen som slår. Hun tilpasser seg de uvante måtene å være på, svare på. Hun roer seg ned, folder seg ut, nyter at hun er rein, at hun får mat, at Edna tar henne i handa og passer på i alt de gjør, at hun får sitte på fanget til Edna og spise kjeks. At Kinsella tar tida på henne når hun løper ned til postkassa og opp igjen. At hun får være med til byen og får sine egne penger, at de kjøper nytt undertøy og sko og kjoler og bukser. Bare til henne. Og at Kinsella trekker henne inntil seg som om hun var hans.

Men balansen er skjør. Både i dette nye, der noe er hemmelig og usagt, noe de voksne kjenner til, men ikke hun. Det lurer stadig rett under overflata, og det er nesten så vi kan kjenne det når vannflata brytes og sannheten treffer oss som vanndråper. Samtidig kan hun ikke helt tillate seg å hvile i omsorgen og den uvante luksusen hos det barnløse ekteparet heller. Det henger over dem alle tre at hun skal tilbake til sin egen familie. Og slik går det også. 

Tre lys (først utgitt i 2010, på norsk i 2022) er den første boka jeg leser av Claire Keegan, og jeg synes det er en fin, liten roman. Den er svært konsentrert om den vesle jentas opplevelser akkurat denne ene sommeren, og finner sted på den irske landsbygda noe tilbake i tid. Det er ro i teksten, og et behagelig fravær av teknologiske duppeditter. Her handler det om nærvær, om relasjonene mellom menneskene vi møter, og hva mennesker kan bety for hverandre. Uansett om en leser dette som ei barndomserindring eller som ei barndomshistorie, kretser det hele rundt noen få, formende hendelser og øyeblikk, slike som vi alltid bærer med oss. Det er rørende uten at det er sentimentalt, og stemningsskiftene er nydelige.

Språket er dagligdags og enkelt, og speiler menneskene i teksten. Personene karakteriseres gjennom sine talemåter, og jo mer rurale menneskene er, jo flere a-endelser er det. Det er en god måte å vise sosial stand på, særlig i en så knapp tekst, og der synsvinkelen egentlig er et barns. Gjennom slike virkemidler får forfatteren gitt leseren beskjeder som går over hodet på det fokaliserende barnet, og lagt tydelige føringer for leserens tolkninger, men uten at det er påtrengende. Det samme gjelder i skildringene og i handlinga: Den voksne leseren snapper opp mye som det sansende barnet ikke får med seg. Slik blir boka større enn sine 79 skrevne sider.

Boka er tilgjengelig og lett å lese, og det luftige oppsettet gir en behagelig leseropplevelse. Boka er inndelt i åtte kapitler, og kan derfor leses i flere deler, men den både kan og bør leses i ett strekk. Da blir den sterkere og mer intens. Boka treffer bredt, og kan anbefales til lesere som liker seriøs litteratur og til lesere som liker serielitteratur - og begge typer lesere vil ha utbytte av teksten. Det er fordi teksten er så allmennmenneskelig og kretser rundt spørsmål som er viktige både for barn og voksne: Hvor og med hvem hører jeg til? Og det henger videre tett sammen med identitet og sjølforståelse, blant annet.

Tre lys er ei god gavebok til en du bryr deg om, veldig fint oversatt av Merete Alfsen (f. 1950).

Morsdag

Bildekilde: Bokelskere

Hvilke hendelser og handlinger er det som former oss? Er det slik at vi kan spesifisere det, ned til den minste lille detalj? Er det slik at vi på en eller annen måte veit, der og da, at dette kommer til å endre alt? Eller forstår vi det først etterpå? Kan det i det hele tatt forstås, forklares? Er det hele egentlig ikke bare ei rekke med tilfeldigheter? Eller var det ment, eller planlagt, at det skulle gå nettopp slik? Skulle det være akkurat sånn, denne ene dagen?

Disse spørsmålene, og mange flere, blir både leser og hovedperson konfrontert med og tvunget til å reflektere rundt underveis i boka Morsdag av den britiske forfatteren Graham Colin Swift (f. 1949). Boka blei utgitt på engelsk i 2016, og oversatt til norsk i 2017 ved Merete Alfsen (f. 1950). 

Morsdag har undertittelen En eventyrlig beretning. Det kan kanskje få en potensiell leser til å tenke henimot eventyrene, og at dette er en tekst med eventyrlige elementer, altså at den er ikke-realistisk. Det stemmer overhodet ikke. Her er alt svært realistisk, fra skildringene av interiøret på Upleigh og sykkelløypa til Jane innimellom kratt og hager og over bekken, til Janes fantasier om møtet mellom mister Paul Sheringham og miss Hobday og det som faktisk skjer. Vi er solid og tydelig plassert i England. Videre er vi på landsbygda, og det er ofte livsstilen til overklassen som skildres, med tjenestefolket deres som sterk kontrast. Vi er på 1920-tallet, nærmere bestemt i 1924. Dagen er 24. mars. Det er morsdag. Det er den ene dagen i året da tjenestefolka får fri og kan dra hjem for å besøke mødrene sine. 

Boka åpner slik:

En gang i tiden, før guttene ble drept og da det var flere hester enn biler, før de mannlige tjenerne forsvant og man på Upleigh og Beechwood måtte klare seg med bare kokke og tjenestejente, eide familien Sheringham ikke bare fire hester i egen stall, men hva man kunne kalle en "ekte hest", en veddeløpshest, en fullblodshest.

Og familien Sheringham og deres Upleigh er viktige elementer i teksten - og nærmest som katalysatorer å regne for det som hender videre i Jane Fairchilds liv. For hadde det ikke vært for hennes arbeid hos og relasjon med familien, hadde hun ikke seinere, mye seinere, kunnet gjenfortelle det hele til oss som leser. Swift gjør her noen elegante tekniske grep: Han har ei rammefortelling som etableres seinere enn fortellingas begynnelse, slik at leseren ikke helt veit hva hun gir seg i kast med, og ut ifra dette punktet fortelles et liv, flere liv, det er en eventyrlig beretning. Teksten er eventyrlig i betydninga uvirkelig. Dette er beretninga om Jane Fairchilds liv, der livsbetingelsene er harde og utgangspunktet er dårlig, det er et liv fylt med tilfeldigheter, et liv, som når en ser seg tilbake, virker mest utrolig og som en drøm.

Boka er på kun 134 sider, og en kan diskutere om den er en kort roman eller ei lang novelle. Den er, sett opp mot andre romaner, liten. Men den er stor i innhold. Swift glir enkelt og fritt i tid og rom, men er alltid presis, det er aldri usikkert hvem som ser og hvem som snakker. Språket er utrolig fint og sanselig. Swift har en skildrende og konkret stil, som gjør det lett å se for seg hva som skjer. Detaljnivået i teksten gjør den svært filmatisk, sjøl om det samtidig går langsomt. Hele lesinga er som en sakte film: Vi begynner liggende i senga, gradvis retter vi oss opp, etter hvert kommer vi oss ut av senga, vi går rolig i rommet, vi går over hele huset, vi går ut av huset, vi sykler hjem. Det er en stadig bevegelse, både fysisk og psykisk. Aldri nøkkete og ubehagelig, men glidende og kontrollert.

Tematikken kommer litt an på leserperspektivet og hva en henter ut. Overflata handler helt konkret om sorg og tap, akkurat slik som at den ytre spenninga er knytta opp til hva som skjer med Paul. Men teksten handler like mye om forsvunne muligheter, sjanser en ikke tar, ord en ikke sier, skjebnens lunefulle veier og om livet kan forklares. Her ligger spenninga ikke i hva som skjer, men hvordan Jane forholder seg til det og utvikler seg - på grunn av det som har skjedd. Og i tillegg handler teksten om det å ordlegge seg, å skrive og i sin tur litteratur, hvor viktig språket vårt er, det å ha ord for følelser og tanker og hendelser, eie et narrativ, sitt eget livs narrativ, og hvordan det kan komme stor kunst fra de mest uventa steder.  

Underveis i lesinga fikk jeg assosiasjoner til Ian McEwans (f. 1948) roman Om forlatelse (på engelsk i 2001, til norsk ved Knut Ofstad i 2002). Også denne finner sted på landsbygda i England i spennet mellom overklassen og underklassen, der det fokuseres på en isolert hendelse. Og også her er krigen et bakteppe, sjøl om det er på et seinere tidspunkt (1935). Videre er litteratur også en del at tematikken, og det å se tilbake på eget liv er vesentlig.

En annen assosiasjon jeg fikk, var til irske Colm Tóibíns (f. 1955) Marias testamente (på engelsk i 2012, oversatt av Alfsen i 2016). Her er det kanskje enda flere likheter å spore - ikke først og fremst i handling, men i innhold og form. Begge tekstene er korte og konsentrerte, stramme og svært velskrevne. De har også det til felles at det er mannlige forfattere som skriver om kvinnelige hovedpersoner på en troverdig og innsiktsfull måte, uten spekulative elementer. De skriver om disse vendepunktene i livene deres, og forsøker å vise fram og forklare gjennom hendelsene, framfor å fortelle oss hvordan det er å stå i slike opplevelser. Og det fungerer svært godt. Noe av årsaken til det tror jeg er at begge forfatterne tematiserer noe djupt menneskelig i tekstene sine, og skaper en nærmest tidløs følelse. 

Med Morsdag skriver Graham Swift seg inn i en tydelig og veletablert romantradisjon med historiske elementer, det fokuset ligger på det indre framfor det ytre, følelse framfor handling og intensitet og inderlighet framfor konflikter og underholdning, der leseren tvinges til å sette ned tempoet og la det hele foregå i sakte film. Det er utrolig fint gjennomført, og jeg kan ikke se annet enn at dette er nok en nydelig oversettelse fra Alfsen. Hun gjenskaper forfatterens univers, og gjør teksten svært god å være i, sjøl om det som skildres er aldri så sårt og trist.

Marias testamente

Bildekilde: Bokelskere

September har vært en litt underlig lesemåned. Plutselig har jeg nemlig lest mange bøker som jeg slettes ikke hadde planlagt å lese akkurat nå, inkludert denne, Marias testamente fra 2012. Boka er skrevet av den irske forfatteren Colm Tóibín (f. 1955) og var blant anna nominert til Bookerprisen året etter at den kom ut. Den er oversatt til norsk av Merete Alfsen (f. 1950). 

Som de fleste kanskje veit eller kan tenke seg til av tittelen Marias testamente, handler romanen om ei kvinne som heter Maria. Og hun er ingen ringere enn Jesu mor. Når vi kommer inn i historia og møter henne for første gang, er det etterpå. Etter alt sammen. Og hun er mer aleine enn noensinne i dette stille huset der hun holdes under oppsikt av de andre.

Gradvis erindrer hun, gjenforteller hun, alt det som er skjedd. Alt fra oppvekst og rolige, harmoniske år med familien, til at sønnen hennes blir voksen og flytter hjemmefra. Han vil klare seg, det er hun sikker på. Men etter hvert hører hun at han skaper seg et navn, at han får følgere, at mange mener han har evner. Han? Han var da ikke så spesiell som liten. Det er snålt det de sier, at han kan lege de sjuke, gi de blinde synet tilbake, de lamme evnen til å gå og gjenopplive de døde. Det kan jo ikke være sant! Og han er i alle fall ikke Guds sønn, som hun hører at han sier. Han er først og fremst hennes sønn.

De andre kommer på besøk med jevnlige mellomrom. Forlanger å sitte hos henne og vil at hun skal fortelle alt i detalj. Til og med det hun ikke vil snakke om, ikke kan snakke om. For setter hun ord på det, da -. Nei, nei, det går bare ikke. Det var ikke sånn det skulle være! De skriver ned alt hun sier. Men de leser det ikke opp for henne etterpå. Nei. Hun er sikker på at de skriver noe annet. At de skriver det de vil hun skal si. Men hun kan ikke gjøre noe anna enn å fortelle det som er sant.

Maria får en advarsel: Han har nok gått for langt nå, sies det. Hans navn har vokst seg såpass stort at styresmaktene holder han under oppsyn. Det er farlig for han nå. Men, kanskje, om han bare forsvinner, går i dekning og holder seg i ro - da vil de kanskje la han være i fred. Derfor reiser hun langt for å delta i et bryllup. Der skal hun se han igjen, endelig! Det er så lenge sia sist. Som hun gleder seg til å se han, holde rundt han, høre stemmen hans. Så, etterpå, når de har hilst, så skal hun advare han. Og sammen skal de fortalte bryllupet, reise hjem, bort, hvor som helst. Sammen. 

Men det er ikke sønnen hennes som kommer. Han ser på henne, nesten uten gjenkjennelse i blikket. Helt flat i stemmen. "Kvinne, hva vil du meg?", sier han. Så alle hører. Hva skal hun, kan hun, si? "Jeg er din mor", svarer hun, men han hører ikke, han er allerede gått videre. Og ikke vil han høre på advarslene hennes heller, når de seinere sitter til bords. Han og hun, tett inntil hverandre. Han ser knapt på henne. Når hun seinere reiser seg for å gå til det avtalte møtestedet, dit karavanen kommer, så de kan flykte, følger han ikke etter. Hun venter hele natta uten at han dukker opp. Kanskje hun visste det allerede da, hvordan det kom til å gå. 

De andre spiser maten hennes. Drikker vannet hun har henta. Flytter på møblene hennes, så de kan se henne mens hun forteller. Etterpå lukter huset av svette menn, ei ubehagelig lukt det tar tid å lufte ut. Hvert besøk er som en liten invasjon. De borer inn i henne, forventer å få vite alt hun veit. At hun skal utlevere seg sjøl, han. Men hvorfor? For hvem? Og til hvilken pris?

Marias testamente er ei fascinerende vond-vakker lita bok, som står så støtt i sitt eget, med de mange vekslingene mellom fortid og nåtid, erindring og virkelighet, ro og uro, sorg og sinne, jamrende fortvilelse og hjerteskjærende savn. Maria er ei levende, pustende, tenkende kvinne som våger å gå sine verste erfaringer i møte, som tør å stå rak i ryggen og klar i øya og si imot de som vil noe annet, som tør å savne sønnen sin inntil det desperate helt uten å skjemmes, som innser og innrømmer redselen sin, men som ikke lar seg binde av den. Dette er ei bok for alle mødre - alle foreldre, kanskje, - for alle som bærer sorg, for alle som vil leges, men som ikke får det til på egenhånd. Her fins det hvilepunkter og refleksjon, erkjennelse og håp.

At dette er fortellinga om Jesus, verdens kanskje mest kjente sønn, er faktisk helt irrelevant. For det er Maria, mora, det er fokus på, det er henne det handler om, det er hun som forteller. Det er hennes psyke vi borer ned i, det er hun som avkles. Maria opplever alle foreldres store frykt, å miste sitt eget barn til en grusom skjebne. Å se det trua, kua og ydmyka. Å se det pines, drepes. Å se hvordan livet forsvinner fra kroppen til han som en gang var så liten, høre at det skjøre åndedrettet hennes uteblir. Og deretter sitte igjen med vissheten om at det var det. Hvordan kommer en seg videre? Hvordan lar en være å konstant klandre seg sjøl, lure på hva som kunne blitt gjort annerledes? Hvordan skal en klare å leve i dette evige etterpå?

Jeg opplever Marias testamente som en virkelighetsnær, brutal og nydelig roman, der det hele veien er rom for kompleksitet, spørsmål uten svar og enorme følelser - alt formidla i et knapt, presist og poetisk språk. Det er ei bittelita bok på kun 107 sider, men innholdet og komposisjonen, formidlinga og trykket i teksten gjør at den føles mye større. Som leser kan en ikke la være å bli berørt, å leve seg inn i Maria, å sanse det hun sanser. Tóibín holder seg for god til å uttale seg om emner Maria umulig kan vite noe om, og heller ikke inntar han (eller hun) en posisjon der de dømmer noen av menneskene som skildres i teksten. Og hva Jesus sier og gjør, forblir et mysterium. I tillegg tøyles sentimentaliteten, og de mest kjente scenene fra Bibelen uteblir helt. Intertekstualiteten er sjølsagt på plass, men som leser står en herlig fritt til å legge til eller trekke fra etter eget ønske. Vissheten om at historia er større, er der uansett, men en kan velge å bare lytte til Maria.

For denne vesle boka er hennes versjon. Den er hennes tekst, hennes liv, hennes ettermæle. Og det hele er så vart, respektfullt og sanselig utført at det er som om jeg følger etter Maria når hun trekker sjalet tettere om seg og går ut i kveldsmørket. Jeg vil henne ikke vondt. Jeg vil bare holde henne i handa og la henne vite at jeg er her, jeg ser henne, jeg lytter til henne og jeg tror på henne. Så levende skildres hun av Tóibín, så nær er hun. Og det er det virkelig ikke alle (mannlige) forfattere som får til!

Det eneste jeg har å utsette på utgivelsen, er at det norske forlaget Press har valgt en nydelig papirkledd forside, som i møte med bokhandlernes mange prislapper dessverre etterlates med flere ytre spor av kamp. Omtrent som Marias indre spor, er disse permanente. Men det har lite å si når innholdet er så bra, når komposisjonen er så god, språket så presist og skildringene så virkelige. Dette er så absolutt ei bok jeg kan anbefale videre, og jeg har også fått lyst til å lese mer av Tóibín.

Frøken Jean Brodies beste alder

Bildekilde: Bokklubben

Fra en ny forfatter til en annen: I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2018, med temaet adaptasjoner, valgte jeg meg Kazuo Ishiguro (f. 1954) og romanen Gå aldri fra meg (2005). Deretter gikk turen rett til Skottland og selveste Dame Muriel Sarah Spark (1918-2006), med romanen Frøken Jean Brodies beste alder (1961). Det blei en veldig kontrastfylt overgang!

Og en skulle kanskje tro at de ikke var så ulike, disse bøkene. For Ishiguros tar utgangspunkt i elever på en kostskole, hos Spark går de på Marcia Blaines pikeskole. Alle elevene er omtrent ti år gamle når vi kommer inn i den kronologiske fortellinga. Men allerede der stopper likhetene. For eksempel er Ishiguros roman lagt til slutten av 1990-tallet, mens Sparks er lagt til 1930-tallet. Videre er det naturligvis store forskjeller mellom britisk avsondra landsbygd og byen Edinburgh. Kathy H. forteller alt i førsteperson, mens det hos Spark foregår i tredjeperson. I begge romaner finner vi det retrospektive, og ordet er som regel lagt i ei kvinnes munn, der hun skuer bakover på livet sitt. Men fordi Spark forteller i tredjeperson, beveger hun seg mye friere og lettere enn Ishiguro både i tid og rom og mellom personer. Gå aldri fra meg er en dyster roman som utforsker etiske problemstillinger, Frøken Jean Brodies beste alder er ei mye mer humørfylt bok som tar sikte på å skildre enkeltmenneskers kompleksitet, eksemplifisert nettopp med frøken Jean Brodie.

Frøken Jean Brodie er lærerinne ved Marcia Blaines pikeskole. Og hun er ei nokså annerledes lærerinne. Såpass ulik resten av staben er hun, at flertallet knapt snakker med henne, og den kvinnelige rektoren, som er svært opptatt av dygder og sømmelighet, forsøker til stadighet å få henne sparka. For frøken Brodie er impulsiv og uortodoks, frihetselskende, ukrenkelig, rask i tanke og tale og tidvis ganske respektløs overfor autoriteter. Hun omgås noen av de mannlige lærerne ved skolen, og de svermer for henne. Men noe kvinnelig nettverk har hun ikke, og kanskje syns hun heller ikke det trengs. Hun har jo jentene sine!

Frøken Jean Brodie er ugift og stolt, sterk og sta, moderne og sjølstendig, spennende og kreativ. Hun reiser mye, er interessert i malerkunst, historie og politikk. Og hun er, mener hun sjøl, i sin beste alder. Akkurat når den beste alderen begynner og slutter er bittelitt uklart, men at hun er midt i den, er det ingen tvil om. Og av alle disse årsakene er hun midt i blinken for å utdanne unge jenter. Frøken Brodie er opptatt av å gi jentene, alle jentene sine, ikke bare de i klikken, en solid utdannelse. Men hun vil mer enn å lære dem verbbøying, matematikk, tegning og sang: Hun vil lære dem å tenke sjøl. Hun vil at de skal tørre å si ifra, ha egne meninger og ikke bare følge den strømmen det forventes at de skal følge. Hun vil at de skal bli crème de la crème, intet mindre.

Tiåringene Sandy, Rose, Mary, Jenny, Monica og Eunice går alle i klassen til frøken Jean Brodie på Marcia Blaines pikeskole. Det er en skole med høy status, en privatskole som ikke slipper inn hvem som helst. Av svært ulike årsaker trekker frøken Brodie de seks utvalgte jentene gradvis tettere til seg, slik at jentene ganske raskt blir en klikk som ikke bare omgås på skolen og får status der, men også er sammen med frøken Brodie på fritida. Brodie-klikken innvies i frøken Brodies liv, tanker, følelser og planer på en enda grundigere måte enn gjennom klasseromsundervisninga, og det oppstår etter hvert en tett dynamikk der jentene ikke kan avsløre noe uten å også kompromittere seg sjøl. De får stadig høre at de er nøye utvalgt, de er noe helt spesielt, og de skal bli berømte hver for sine egenskaper.

Vi følger jentene gjennom deres år på pikeskolen på 1930-tallet, fra starten på semesteret der de blir Brodie-klikken, til de er ferdige på skolen mange år etterpå. Og sjøl etter endt skolegang fortsetter de å holde på det nære båndet til lærerinne Brodie. Det er særlig to av jentene som kommer svært nær frøken Brodie, nemlig Sandy og Rose. Og det viser seg etter hvert som handlinga skrider fram, at frøken Brodie har ganske bestemte planer for dem begge to.

Spenningsmomentet i boka er at vi tidlig i teksten får vite at noen i Brodie-klikken på et bestemt punkt forråder frøken Brodie, noe som igjen fører til at hun mister jobben. Men hvem er det? Hvorfor og hvordan blir det gjort? Hvilke hemmeligheter blir fortalt? Og hvilket etterspill får det? Forfatteren leiker elegant med de ulike tidsplanene i boka og hopper fram og tilbake i takt med hvor det er best egna at vi som lesere får mer informasjon. Trenger vi for eksempel å vite mer om trekantdramaet som utspiller seg i kulissene på skolen? Eller skal vi få sørgelige skildringer av frøken Jean Brodies tilstand etter krigen, før hun dør? Og hva med planene for Sandy og Rose, vil de innfri frøken Brodies forventninger? Tidshoppene blir aldri rotete eller stressende, og hele veien er progresjonen jevn og flytende.

Teksten er lett, det er mye dialog, mye humor og mange slagferdige og kvikke kommentarer. Men alt gjenfortelles, slik at vi aldri er med akkurat der og da, men kan betrakte alt som skjer og alt som sies i etterpåklokskapens lys. Det vil si, noe kan vi betrakte på den måten. Annet veit vi jo rett og slett ikke noe om, men det avsløres underveis, og da kan vi bla tilbake og se frampek, symbolikk og ulike nivåer i teksten. Og mens handlinga går sin gang, tegnes portrettet av frøken Jean Brodie med flere og flere valører. Hun er et komplekst og rikt menneske, samtidig som hun er nokså enkel, hun også. For slik jeg ser det, er hun hardhuda og sterk, men fryktelig ensom. Kjærlighetslivet hennes er tragisk, men logisk. For hun ønsker jo bare å være en del av noe mer, hun som alle andre.

I tillegg til at frøken Jean Brodies karakter skildres og utdypes, er det også en annen person som utmerker seg i romanen. Det er Sandy. Hun har masse fantasi og lever seg inn i romaner og dikt og ikke minst i livet til frøken Jean Brodie. Når lærerinna forteller sin tragiske kjærlighetshistorie, der forloveden hennes dør under første verdenskrig, begynner Sandy å skrive om på den, slik at det skal gå bra. Hun er djupt fascinert av frøken Brodie, slik hun også seinere skal fascineres av andre mennesker.

Uten å si noe mer om handlinga, kan jeg derfor så smått oppsummere at mitt første møte med Muriel Spark blei positivt. Jeg hadde hørt en del om boka på forhånd, men kjente ikke til dens svært spesielle hovedperson. Og godt var det, for slik blei jeg overraska noen ganger underveis, i det som ellers er en tekst uten noe særlig ytre spenning. Jeg må også innrømme at jeg er imponert over hvor godt forfatteren skildrer ulike mennesker til ulike tider av deres liv. For eksempel fanger hun det barnlige i de ti år gamle jentene helt suverent, og hun gir dem et veslevoksent perspektiv med sine sjølsagte verdensanskuelser og tendenser til raske konklusjoner. Det er så gjenkjennelig! 

Frøken Jean Brodie sjøl er lenge uangripelig, hun er Brodie-klikkens alt, toneangivende for god smak og stil, for rett og galt, for viktig og uviktig. Jentene oppfatter nærmest instinktivt hva hun vil, og lar seg lede. Sjølsagt kan det etiske her diskuteres, og når det bikker over, når jentene blir brikker i et større spill, er det mye en kan konfrontere lærerinna med. Men nettopp derfor er det også godt når frøken Brodie er sårbar og liten, for da oppleves hele mennesket Jean Brodie, hun framstår som virkelig med sine feil og mangler. Og ikke minst gir Sandys oppførsel slik et enda sterkere inntrykk, og det er forståelig hvordan hennes eksistensielle grublerier begynner, og får de utslagene de får. 

Frøken Jean Brodies beste alder er glitrende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950), som ikke bare gjengir frøken Brodies spesielle personlighet med fynd og klem, men som også fanger det vemodige oppi alt det muntre og barske. Hun holder en kvikk tone boka igjennom, men uten å overdrive, slik at det alvorlige, som de to verdenskrigene, trekantdramaet, anklagene mot frøken Brodie og Sandys livsvalg, også får den tyngden det trenger. Slik løftes romanen opp fra det trivielle og underholdende, og blir ei bok en kan minnes over lengre tid - med et smil om munnen.

Om beiling, ekteskap og kjærlighet

Bildekilde: Aschehoug

...ja, eller kanskje like mye om sosiale normer, det sosiale spillet, manerer, forventninger og krav til kjønn, stand, beiling, ekteskap og kjærlighet - i den rekkefølgen - men det ville blitt en litt lang overskrift. Jeg har med andre ord lest Emma (egentlig utgitt i desember 1815, men det står 1816 på tittelbladet) av Jane Austen (1775-1817).

Og som alltid når jeg leser Jane Austen, blir jeg litt sur fordi den britiske prestedattera ikke rakk å skrive flere bøker før hun døde. Det er så blodig urettferdig at hun kun blei 41 år! Men surheten varer aldri lenge, for fornøyelsen underveis i lesinga er så stor. Å være sur og lese Austen på samme tid går bare ikke, det er umulig, for verkene hennes bobler av overskudd og glede, og det er så alt for lett å le med forfatteren og av personene. Likevel er jeg surere nå enn sist, eller kanskje snarere trist, for nå har jeg bare en ulest Austenroman igjen, debutboka Fornuft og følelse fra 1811. Jeg både gleder og gruer meg til å gå i gang med den, men tenker å utsette det ei god stund, kanskje så lenge som til 2016 eller 2017 (Austenjubileum!). Etterpå er det nemlig bare gjenlesinger som kan gi meg den pure Austengleden, og da er det langt ifra sikkert at leseropplevelsene blir de samme som ved første møte.

Men Emma er og blir årets kosebok. Det er kanskje litt trøblete å si det allerede i januar, for å ikke snakke om at det gir meg heller dystre leseutsikter i de resterende elleve månedene, men jeg tror nok det er sånn det blir. Det er få forfattere som kan slå Jane Austen i intellekt og vidd, og det er få ting som er mer kos enn å leve seg helt inn i et litterært univers, totalt uten baktanker. Emma var den siste romanen som blei publisert mens Austen sjøl var i live. Overtalelse, som er månedens 1001-bok for resten av lesesirkeldeltakerne (jeg bytta bok fordi jeg allerede har lest Overtalelse to ganger), kom posthumt i 1818, det samme gjelder Northanger Abbey, som jeg leste på engelsk i 2013. Boka er den eneste av Austen som ennå ikke er oversatt til norsk, men det kan kanskje Merete Alfsen (f. 1950) gjøre noe med? Hun har i alle fall oversatt de øvrige titlene med stor suksess. Videre består forfatterskapet også av Stolthet og fordom (1813), den første Austenboka jeg leste, og Mansfield Park (1814), som blei lest i fjor.

Det er 20-åringen miss Emma Woodhouse som er bokas hovedperson, og vi følger henne i det som etter mine beregninger er et drøyt år. Hun introduseres slik: "Emma Woodhouse, vakker, begavet og rik, med et komfortabelt hjem og et lyst sinn, syntes å være velsignet med noen av tilværelsens største goder, og hadde i sitt nesten enogtyve-årige liv opplevd svært lite av motgang og ergrelser. (...) Emmas ulykke var at hun litt for ofte fikk viljen sin, og at hun hadde en tilbøyelighet til å synes litt for godt om seg selv. (...) Denne faren var hun imidlertid ikke klar over, og hun så slett ikke sin situasjon som noen ulykke." Der er hun, Emma altså, i et nøtteskall. Så uhyre presist karakterisert, så godt sett, og godt skrevet! For hvem kjenner vel ikke en slik tjueåring...?

Det hele begynner med at unge Emma og faren blir aleine på storgodset Hartfield, etter at Emmas tidligere guvernante og beste venninne, miss Taylor, gifter seg og blir mrs. Weston. Det er en ulykke, mener faren, den noe sykelige mr. Woodhouse, som akker seg og kaller henne "stakkars miss Taylor", mens Emma, også i sorg, ser at venninna faktisk er blitt svært lykkelig. Dessuten synes Emma det er veldig stas at det var hun som sørga for at mr. og mrs. Weston blei et par. For å komme over sorgen, leiter hun straks etter noen nye mennesker hun kan føre sammen i et passende parti. Og hun finner dem også. Harriet Smith, ei lokal ungjente med tvilsomt opphav, kan jo bli ei søt kone for den lokale presten, mr. Elton? Det tror i alle fall Emma, og dermed setter hun i gang med å "legge forholdene til rette". Men når hun endelig innser at det ikke akkurat er slik for de to involverte som hun ønsker, er katastrofa allerede et faktum.

Men Emma får ikke ture fram helt som hun ønsker likevel. De sosiale kodene, normene og ikke minst, det sosiale spillet, låser jenta fra øvre middelstand fast i en rekke konvensjoner og høflighetsfraser. De hun kan være og snakke nokså åpent og ærlig med er faren, som riktignok verken tåler trekk, stress, sjukdom, mye mat, arbeid, strev eller bekymringer av noe slag, mrs. Weston og familiens trofaste venn mr. George Knightley, som begge bor innen akseptabel avstand. Mr. Knightley og Emma er hverandres svoger og svigerinne på grunn av Emmas eldre søsters ekteskap med lillebror John Knightley. Men ekteparet Knightley bor dessverre i London - stakkars Isabella, sier mr. Woodhouse. Han liker verken ekteskap eller endringer, men verst av alt er når begge deler skjer samtidig.

Emma, som mer enn gjerne vil at andre skal finne sammen i ekteskapelig lykke, vil sjøl aldri gifte seg. Det har hun proklamert både ofte og intenst. For hvem skal da ta seg av faren? Det tør hun knapt tenke på. Derfor er det greiest å innrette seg som best en kan der en er. Styre husholdninga har hun gjort i mange år allerede, og hun kan lett avfinne seg med et noe avsondra liv på Hartfield så lenge hun har noen å snakke med i nærheten. Problemet er bare at det er få som er like skarpe som Emma. Den eneste som kan sette henne noenlunde på plass er fredsdommeren mr. Knightley, men de krangler mer enn de er enige. Derfor venter Emma i spenning når hun får høre at mr. Westons sønn fra første ekteskap, Frank Churchill, skal komme til Highbury. I all hemmelighet har hun sett for seg at han vil være en fin mann for henne, men at hun dessverre må avvise frieriet hans når de først kommer så langt. Inntil da har hun tenkt til å kose seg så mye hun kan, og hvem veit, kanskje hun mot all formodning blir forelska? Så lenge de kan skilles som venner, kommer det til å gå helt fint, mener Emma.

Men det viser seg at Emma kommer til å ta feil om både det ene og det andre. For ingenting går helt som planlagt i Highbury! Og her leiker forfatteren seg, med personene og deres karakteristiske trekk, med replikker, handlinger, misforståelser og intriger, med det sosiale laget de tilhører (eller tror de tilhører), med normene og de enda flere normbruddene. Mr. Woodhouse har jeg allerede skrevet litt om, han virker kanskje usigelig tragisk, men er i virkeligheten kilde til utrolig mye humor. For eksempel det at han i fine middagsselskaper helst vil by gjestene velling, for det er det beste for magen om kvelden. Og da mr. og mrs. Weston gifta seg, gikk han til landsbylegen Perry for å få bekrefta at bryllupskake ikke er sunt, så folk fikk bare et lite stykke hver. Eller hva med miss Bates, hvis snakketøy gjør sjøl en leser stressa? Monologene hennes kan fint strekke seg over både fire og fem sider, og for et spenn i tematikk! Seinere dukker det også plutselig opp en mrs. Elton, ett rett ut grusomt kvinnemenneske. Etter hennes egen introduksjon følte jeg meg helt ommøblert i huet. Og frustrasjonen Emma føler når hun snakker med Jane Fairfax, hvis avvisende kulde kjennes helt inn i sofakroken? Fysj! Hennes motstykke er den søte og naive Harriet, som ser opp til alt og alle.

Emma er, som andre Austenromaner, morsom, fornøyelig og vittig, med islett av både ironi og satire. For en overfladisk leser er det lett å tenke at dette er underholdningslitteratur. Men det er det virkelig ikke, for under all den intelligente humoren, ligger alvoret og 1800-tallets sosialrealisme, menneskene og deres ekte problemer. Boka har også mange kloke observasjoner, sanne utsagn og varme skildringer. At Austen er en menneskekjenner av rang, er det heller ingen tvil om. Og sjøl om jeg nevnte det i forrige Austeninnlegg, kan jeg ikke la være å gjenta det nå: jeg er så imponert over forfatterens evne til å karakterisere personene sine via replikkene. Det er helt fenomenalt! Det gjør at det blir leikende lett å lese, sjøl om det egentlig ikke er det. Men det kommer naturligvis an på hvor mye leseren plukker opp underveis.

Det er mange som tror at romantisk kjærlighet er temaet for romanen, men den handler snarere om ekteskapsinngåelse - og den riktige typen sådan. Ganske mye tørrere det, altså. Austen formidler en tro på at ekteskap inngått på like vilkår, hvor hun og han kommer fra samme sosiale stand, med noenlunde lik økonomisk bakgrunn, og i tillegg med en bevissthet om hva ekteskapet vil innebære, gir de beste og mest langvarige resultatene. Da er også premissene for kjærlighet langt på vei lagt. Om hun og han slumper til å være glade i hverandre før ekteskapet, virker å være mindre viktig, sjøl om ingen av ekteskapene som inngås i boka er direkte kjærlighetsløse. Det er vel her den romantiske tanken kommer fra, sjøl om jeg ikke fant de aktuelle scenene særlig romantiske. Når han erklærer seg blir det enten uhyre patosfylt, eller så trekker forfatteren seg helt tilbake og gjengir dialogen som et sammendrag. Begge deler funker, men det første blir lattervekkende, slik hun ønsker, mens det andre blir en smule skuffende. Er det rett og slett for vanskelig å skrive godt om? Om noen kunne klart det, er det dog Jane Austen.

Beklageligvis for meg, hadde jeg litt uønska selskap underveis i lesinga. Av en eller annen grunn dukka den britiske skuespilleren Matthew Macfadyen (f. 1974) opp i mange scener og avsnitt som inkluderte mr. Knightley. Dette er utvilsomt på grunn av hans medvirkning i filmen Stolthet og fordom fra 2005 - vi befinner oss jo langt på vei i samme univers, med mange av de samme problemstillingene. Han var ikke egentlig plagsom, jeg måtte bare lese replikkene hans litt langsommere og mer alvorlig, men om jeg kunne velge, ville jeg valgt han bort. Verre var det med hans kvinnelige motstykke, som her dessverre blei bekledd av en amerikansk, stiv, radmager, overfladisk og totalt sjarmløs Gwyneth Paltrow (f. 1972) - dette naturligvis på grunn av hennes rolle som Emma i den kleine filmen Emma fra 1996. Heldigvis klarte jeg å lese henne bort, men rett som det var, kom hun rekende igjen med det overlegne smilet sitt og ødela den gode stemninga.

Bortsett fra de noe uventa opptredenene til disse to hakket mer moderne personene, er menneskene i boka røde i kinna etter spaserturer i vårværet eller rideturer i kveldsmørket, med sine lange kjoler og kyser med bånd, tørklær i halsen, stilig sydde dresser og frakker med slag, de er muntre, vennlige, friske og forholdsvis komfortable med tingenes tilstand. Mange av dem er skildra som gode og snille, noe som raskt var med på å skape sympati og deretter en god leseropplevelse. Avslutninga på boka er kanskje ikke den mest troverdige jeg har vært borti, men jeg liker den likevel. Forfatteren har en elegant distanse til alt hun skriver om, også her, så ingenting blir påtrengende nært. Mest av alt er det som å lese et etterlengta, svært langt og detaljert brev fra en god venn.

Emma er såvidt jeg veit den lengste romanen til Jane Austen (men det kommer naturligvis an på utgave, versjon, sats, illustrasjoner og lignende). Min versjon var i alle tilfelle lang, og bikka side nummer 638 i kapittel 55. Boka er utgitt i Aschehougs (knøtt)lille bibliotek, og sjøl om formatet er hendig for eksempel i veska eller på reise, så er det grusomt å lese tjukke bøker i. Skrifta er trykt så langt inn mot midten at de tre-fire nærmeste orda på hver side er vanskelige å lese når en holder boka normalt. Når dette gjelder for om lag to hundre og femti sider i strekk, sier det seg sjøl at en kan bli litt sliten i henda av å tvinge boka mer opp enn det som er forsvarlig. Likevel gikk lesinga forrykende fort. Den første dagen leste jeg søtti sider, dagen etter søtti til. Den dagen jeg bare rakk ett kapittel, var jeg skikkelig sur da jeg la meg. For å lese Jane Austen er å tre inn i et eget rom og lukke døra godt igjen etter seg.

Mansfield Park

Bildekilde: Bokklubben

I juli i år er det akkurat 200 år sida romanen Mansfield Park av Jane Austen (1775-1817) blei utgitt for første gang. Og når den både er ulest og står klar i hylla, hva er vel da mer naturlig enn å hive seg rundt og lese boka i forbindelse med Lines lesesirkel? Det var i alle fall det som føltes naturlig for meg, sjøl om jeg kvia meg litt på grunn av bokas omfang. Med sine 477 sider er romanen nemlig en av Austens lengste, kun såvidt forbigått av Emma (utgitt i 1815 og fortsatt ulest her hos meg - den må definitivt leses neste år), og jeg var, helt ærlig, redd for at det skulle bli for mye av alt. Men slik usikkerhet skulle vise seg å være totalt unødvendig. Jeg glei rett inn i fortellinga allerede på første side, og der forblei jeg til siste side var ferdiglest.

Ved bokas begynnelse skildrer Austen hvordan tre søstre fra like kår i Huntingdon gifter seg på vidt forskjellige måter - og inn i tre ulike stender, med alt hva det medfører. Miss Maria Ward, som er svært pen, gjør et utrolig godt gifte i ung alder når hun klarer å dåre sir Thomas Bertram, eier av Mansfield Park i grevskapet Northampton, og attpåtil en baronett. Hun blir dermed lady Bertram, og tilbringer dagene på sofaen med mopsene. Hennes søstre spås lyse framtider, men slik blir det ikke. Den neste miss Ward i rekka, lady Bertrams eldre søster, som ikke er gitt et fornavn, må etter seks år se seg fornøyd med pastor Norris. Hun blir da mrs. Norris, og tilbringer dagene med å bestemme hva alle andre skal foreta seg, og spare så mye penger som hun overhodet kan. Den siste søstera, miss Frances Ward, gifter seg både mot familiens ønske og nedover sosialt. Hun velger seg en marineløytnant uten "dannelse, formue eller forbindelser", og "kunne knapt ha gjort et dårligere valg". Hun blir da mrs. Price, og hun jobber dag ut og dag inn med å oppdra alle ungene og stelle huset.

Og hvorfor er nettopp disse tre søstrene og deres ulike giftermål så viktige? Jo, fordi Jane Austen tar i Mansfield Park utgangspunkt i kontrastene mellom den rike og privilegerte Bertramfamilien på den ene sida og den fattige og barnerike Pricefamilien på den andre. Midt i mellom befinner mrs. Norris seg, som for det meste har hendene fulle med å mele sin egen kake med stor fortreffelighet. Og det er faktisk denne mrs. Norris, den barnløse mrs. Norris på prestegården ved Mansfield, som foreslår at de rike Bertramene kan hjelpe de fattige Pricene ved å ta til seg deres eldste datter, ei jente på omtrent ti år ved navn Fanny Price. Og det er denne Fanny Price som er bokas hovedperson.

Slik kommer altså Fanny Price fra det skitne Portsmouth til det eksklusive Mansfield Park. Hun oppfatter sin onkel sir Thomas Bertram som svært streng og skummel og tante lady Bertram som lat og uinteressert. Hennes andre tante, mrs. Norris, er kjeftende og krenkende og lar henne aldri glemme hvem hun er, hvor hun kommer fra og at hun aldri vil bli god nok i noen målestokk, i alle fall ikke i forhold til de eminente Bertrambarna på godset. Og Bertrambarna er det fire av. Den eldste er Tom, 17 år, arving til gods og gull. Han har allerede anlagt en ødsel livsstil til sin fars store fortvilelse. Nummer to i rekka er Edmund på 16 år, som er langt mer pliktoppfyllende enn sin eldre bror. To jenter er det også, Maria på 13 og Julia på 12, begge overlegne og sjølsentrerte. Der de to eldste ikke bryr seg stort om vesle Fanny Price, sjokkeres jentene av hvor lite nykommeren kan og veit. Og ikke har hun interesse for tegning eller musisering heller! Det er i det hele tatt ganske opprivende, noe mrs. Norris naturligvis også går god for. Fanny får et kaldt, lite loftsværelse å kalle sitt eget, og der gråter hun seg i søvn hver natt.

En dag gråter hun i loftstrappa også. Men fetter Edmund skjenner ikke, han setter seg ned og spør hva det er, og forstår at den lille jenta lider av hjemlengsel. Han hjelper henne å få tak i papir og penn slik at hun kan skrive hjem, og ser til at brevene blir sendt med posten. Med det har Fanny Price fått sin eneste venn og allierte på Mansfield Park, og brått kan hun takle det meste, også de evinnelige fornærmelsene fra mrs. Norris, strengheten til sir Thomas og den nedrige behandlinga hun får av de to kusinene. Hun blir en blanding av lady Bertrams selskapsdame og personlige tjener, og skriver brevene hennes, gjør klart broderiet, går ærender og så videre. Og mrs. Norris ser sjølsagt sitt snitt til å bruke Fanny ved hver eneste anledning, hun også, sjøl om Fanny har dårlig helse og bør dele tida si mellom hvile og mosjon. Fanny er så tilgjengelig, mild og lett at det er på grensa til det sjølutslettende.

Slik holder det fram i lange tider, helt til Fanny er omkring 18-19 år. Da må sir Thomas Bertram dra av sted til Antigua for å ordne opp i forretninger. Mr. Bertram er stort sett fraværende med sin frivole livsstil, og dermed er det Edmund, som skal bli prest, som er overlatt med ansvaret for Mansfield Park i samarbeid med den energiske mrs. Norris. På dette tidspunktet er det tre år sida pastor Norris har dødd og blitt erstatta av pastor Grant og kone, og da disse får besøk av de unge søsknene Crawford fra London, settes intrigene raskt i sving. Oppi det hele befinner også den litt enkle og veldig rike Mr. Rushworth seg, som allerede er forlova med den eldste miss Bertram, Maria, en avtale arrangert av mrs. Norris. Men Maria forelsker seg i Mr. Henry Crawford, og det gjør forresten Julia også. Miss Mary Crawford legger seg i begynnelsen etter Mr. Bertram, men da han må forlate godset til fordel for en veddeløpshest, finner hun ut at Edmund er en vel så god kandidat for giftermål, sjøl om han som andre bror vil få ganske mye mindre å rutte med per år. Hennes tilnærmelser liker Fanny svært dårlig. Så går det fra dårlig til verre: Mr. Bertram vender tilbake, og like etter han ankommer den teaterfrelste mr. Yates, som overbeviser de unge om å sette opp et usømmelig teaterstykke på godset, og som dessuten kaster seg inn i kampen om Julia. Kun Fanny holder stand, sier nei og er aleine om å ivareta det hun mener er onkelens krav til dem, hva som sømmer seg som huslige sysler og allment god oppførsel.

Men innen resten av gruppa noe brått innser hva de holder på med, er naturligvis både relasjoner og følelser vel etablert. Og det preger både resten av boka og samtlige personer som er skildra i verket i så stor grad at det på et punkt også går fra verre til verst, det blir til og med katastrofalt for enkelte. Uten at jeg skal avsløre vesentlige deler av handlinga her, kan jeg jo si at dette, som i alle Austen-bøker, også går godt til slutt (for de fleste). Men hovedhandlinga og avslutninga på romanen er på ingen måte hemmelig eller særlig spennende for en erfaren leser. Alle ledetrådene ligger der jo, både i og under teksten, det som er interessant er hvordan en kommer seg dit, hvilke erfaringer personene gjør seg, hva det koster dem, hvem de ender opp som, ikke hvem de ender opp med.

Det er altså den unge Fanny Price som er bokas hovedperson. Hun omtales konsekvent i tredjeperson, men Austen skildrer henne svært tett og går sjeldent inn i noen andre enn Fanny, noe som gjør at en etter hvert blir godt kjent med henne. For meg framstod hun som en kompleks og sann person. Vi sanser og ser nesten alt med og fra Fanny, noe som naturligvis preger leserens lojalitet. Men da Fanny er en pålitelig forteller og et sannferdig menneske, gjør det ikke stort. Det er dessuten tydelig at forfatteren ønsker at leserens lojalitet skal ligge nettopp der. Hun er på alle måter bokas protagonist, ei ekte heltinne, og gjennom henne innfris de antikke sjangerkrava til en komedie, sjøl om omstendighetene på mange måter er tragiske. Elegant!

Austen skriver i preteritum hele veien. Ved bokas begynnelse går hun tretti år tilbake i tid, til ca. 1780, og beveger seg gradvis framover mot sin egen tid og bokas nåtid. Men fordi hun har disse sporadiske tidshoppa og tar kortere og lengre nedslag der det passer henne, har få referanser til historiske fakta, men mye intertekstualitet, føles skildringene av Fannys tanker og handlinger til enhver tid ut som nåtidige. I historias hovedhandling er vi som lesere alltid med, i frokostrommet, på ball, i vogna, på spasertur. Vi tjuvlytter til alle samtaler og kjenner Fannys skuffelse når Edmund og miss Crawford forsvinner på Sotherton, hennes ubehag ved å ta i mot et gullkjede som er en gave til en annen, hennes fortvilelse når hun ikke blir trodd. Den eneste distansen som skapes, er i siste del av boka, når mye av kommunikasjonen av nødvendighet foregår i brevs form. Likevel vil jeg si at verket er imponerende godt komponert. Det er rett og slett bunnsolid - og jeg er rimelig sikker på at forfatteren hadde uttenkt store deler av handlinga forut for skrivinga. Et slikt enhetlig og stramt verk på nesten fem hundre sider kan jo ikke være uplanlagt! Men jeg kan jo egentlig ikke slå fast slikt med sikkerhet...  

Styrken til Mansfield Park ligger for min del mest i språket. Jane Austen må uten tvil ha vært en skarp iakttaker av menneskenaturen, for her får så godt som samtlige unngjelde i uhyre presise ordelag, med knappe, krasse skildringer som sier mer enn lange dialoger og med dialoger som karakteriserer bedre enn en inngående beskrivelse. Forfatteren er rett og slett helt fenomenal. Hun er til stede, men ikke dominerende (bare ett og annet sted dukker det opp et forfatterjeg), hun er den geniale skaperen av et univers der alt henger sammen uten at det blir platt og plumpt og gjennomsiktig, hun gir alle personene særtrekk og holder dem tydelig fra hverandre, men trekkene er ikke så skarpe at de blir mer typer enn mennesker. Hun gir alle personene sine både svake og sterke sider, kanskje bortsett fra den særegne mrs. Norris, som i mine øyne bare har svake (men de kommer sterkt fram og blir formulert som fordeler), og lady Bertram, som er en parodi i seg sjøl, dog ikke så eksplisitt som det er i Northanger Abbey. Men gjennom ei såpass lang bok med såpass mange situasjoner og mye meningsfull historie, blir det umulig å ikke føle noe for stedene og menneskene som skildres. Jeg føler meg også avsondra når Fanny ikke er på Mansfield, og det er enorm lettelse å komme tilbake.

Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem, skriver Jane Austen allerede på første side, og demonstrerer med det både språkføring, stil og satirisk holdning. I denne boka ironiserer hun med og over alt og alle, og hun har et fenomenalt vidd. Treffende replikker kommer susende fra mangt et hold, fylt med dobbeltbetydninger og samtidsreferanser. Og ingen situasjon er for klein til å skildres! Ett eksempel jeg vil huske lenge er hvordan miss Crawford i full uvitenhet, i Sothertons private kapell, henger ut hele prestestanden som gammeldagse og stygge og det som verre er - rett foran sin utkårede, Edmund, som om kort tid skal ordineres til prest. Å, hans bitende svar! Å, hennes forferdelse når hun innser sin egen tabbe! Men Austen velter seg ikke i noe. Edmund sier bare: "...det er for kort tid siden jeg var ferdig i Oxford, til at jeg har glemt hvordan andakter iblant kan være."

Og mye, mye mer kan sies om forfatteren, om håndverket og om hvor bra det er utført. Men det ville raskt blitt en vandring blant de samme superlativene. Derfor vil jeg gå over på tematikken i boka, for den er kanskje ikke så tydelig for en uinnvidd. Mange tenker at alt av Jane Austen er lik klissete og romantiske kjærlighetshistorier som får alle jenter til å grine, eller noe i den dur. Det er klart at kjærlighet også er en faktor i det hun skriver, men Austen gjør samtidig narr av alle som jakter åpenlyst etter en partner, og harselerer med all kutyme som er knytta til beiling. Det gjør Mansfield Park til en svært morsom roman. Men under det fornøyelige fins et djupere alvor, og her er det snarere etikk og moral som er de viktigste omdreiningspunktene, ikke ekteskap.

Jeg skreiv innledningsvis at Austen tar utgangspunkt i kontrastene mellom familiene Price og Bertram, og det gjør hun så absolutt. Men hun gjør mer enn det: Forfatteren demonstrerer at sjøl om en får en korrekt oppdragelse og god dannelse, sjøl om en er velstående og slipper å arbeide, så betyr ikke det at en er et godt og dydig menneske. Og sjøl om en kommer fra stusselige kår, har mangelfull oppdragelse og sviktende dannelse, er fattig og må arbeide, så betyr ikke det at en er mer lastefull enn de rike, eller at en er et skittent og syndig menneske. Austen åpner med andre ord opp for en viktig ordveksling om måtene en betrakter de ulike stendene på, om fordommer blant høy og lav om lav og høy, og om hva som egentlig er godt eller ondt, dygd eller synd. Og for å få fram dette, kontrasterer hun på alle måter hun kan, abstrakt og konkret, mellom menn og kvinner, mellom generasjonene, mellom ulike relasjoner og så videre. Gode seder følger som kjent ikke bare de rike, og i denne boka får vi mange eksempler på rikfolk med både skjeletter i skapet og svin på skogen, og med tvilsomme holdninger til tvilsomme handlinger.

Vil det da si at forfatteren er fordømmende? Egentlig ikke. Jeg opplever at hun forsøker å utvide folks syn på hverandre snarere enn innsnevre, samtidig som hun peker på det som er latterlig. Faktisk gir hun mange eksempler på hva trangsynthet kan føre til, og utifra det Austen skildrer, er det ingen sjelden sjukdom. Men det går heldigvis an å endre seg, noe flere av personene i boka også innser eller blir tvunget til. Konsekvenser er nemlig en lei reaksjon på (uønska) handlinger. Men Fanny er staere enn sin skaper i sin oppfattelse av folk. Det kan det være mange grunner til. Hun står hele tida klar til å yte for andre og blir vitne til de rareste hendelser. Dette diskuterer hun i sin tur med fetter Edmund, som er den eneste på Mansfield Park som ikke tror hun er dum (alle fattigfolk er som kjent både dumme og dorske). Gjennom observasjoner, diskusjoner og lesing blir Fanny godt kjent med seg sjøl og egne verdier - hun utdannes og dannes. Når hun så kommer til et punkt hvor hun blir pressa, står hun imot alt hun klarer. For de andre, disse rikfolka, kan ta i fra henne foreldrene og hjemstedet, broren William og hennes normale oppvekst, men de kan ikke ta hennes integritet. Her viser Fanny at hun er sta og svært modig, men også at hun kan være fordømmende. Dette brukes effektivt av Austen.

Mansfield Park er den mest kontroversielle utgivelsen fra Jane Austens hånd. Den blei oversett av kritikerne i sin tid, men elska av leserne. På seks måneder var førsteopplaget utsolgt, og boka blei Austens største suksess. I ettertid har boka blitt lest og kritisert fra mange ulike hold, flere er fascinert av personligheten til Fanny Price og den reisa hun gjør i romanen, som både er ei klassereise og ei dannelsesreise. Andre, som f.eks. Virginia Woolf (1882-1941), er mer opptatte av symbolikken i romanen, som er rik for den som gjør en liten innsats. For en mer alminnelig leser er det nok viktigere at avslutninga er tilfredsstillende, og det er den virkelig. Noen små stikk til dem som fortjener det, gjør at en sitter igjen med et smil om munnen.

Den norske utgava av Mansfield Park er fremragende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950). Og sjøl om det er vemodig å lukke boka for foreløpig siste gang, er det ei lise å slippe unna den redselsfulle mrs. Norris.

Indiskresjoner og andre essay

Indiskresjoner.
Pax forlag, 2002

Mange av årets sommerbøker har tatt uvanlig lang tid. For eksempel Ulvetid av Hilary Mantel, som jeg mer eller mindre levde med i drøye to uker og ikke ville gi slipp på. Og den gedigne suppa til Louis de Bernières, som jeg mer enn gjerne ville gi fra meg. Og nå Indiskresjoner og andre essay (2002) av Virginia Woolf (1882-1941), hvor det er mest vemodig å ha lest siste side. Både Mantel og Woolf har jeg kost meg veldig med. Mantel fordi hun er imponerende i sin håndtering av Cromwell og samtida. Woolf fordi hun er så til stede i språket og det hun skildrer at det er som om hun sitter ved sida av meg, ivrig skrivende, ullsjalet glir sakte ned fra skuldrene, tenkende, hun leser høyt, tar en slurk av tekoppen - innholdet er for lengst blitt kaldt - stryker siste setning, reformulerer, skriver og leser igjen.

Essaysamlinga Indiskresjoner og andre essay, oversatt av den alltid dyktige Merete Alfsen (f. 1950), inneholder tekster fra hele karriera til Virginia Woolf. Samlinga innledes av "En nattlig vandring" fra 1905 og avsluttes med "Møllens død", antageligvis skrevet i 1941, kort tid før hun tok sitt eget liv, men først publisert posthumt av ektemannen i 1942. Det kronologiske forløpet i Woolfs fokus, prosjekter og stemninger gir ei fin ramme om tekstene, og gjør at det er lett å tenke seg til hvilke sterke svingninger som ligger bak tekstene, eller fraværet av dem, når en kjenner biografien.

Anka Ryall (f. 1949) har skrevet et flott forord til essaysamlinga hvor hun tar tak i kjernen av Woolfs essayistikk og skjønnlitterære forfatterskap. Det viser seg å være to sider av samme sak. Uansett sjanger forsøker Woolf på modernistisk vis å gripe det som ofte er uhåndgripelige størrelser: tida, kjønn, identitet, kunst, og kanskje mest av alt: hva et menneske tenker og sanser i løpet av et øyeblikk, hvor alle faktorer inkluderes og vi glir fra betraktninger og skildringer til minner og ettertenksomhet. Bevissthetsstrømmen Woolf skriver fram, symboliserer for meg selve væren, livet.

Er det så en forskjell mellom essayene og romanene? I skjønnlitteraturen er Woolf ofte skildrende, og blikket sveiper over landskapet. Dialoger og sansinger veves sammen, glidningene er elegante, lette, men kan også være mer flagrende, som når en følger en sommerfugl med blikket. Woolf skriver tydelig, billedlig, og jeg føler ofte at jeg deltar i samtalen på lik linje med de litterære karakterene. Hun gir eksempler på flere typer kvinner i tekstene sine (f.eks. moderne og tradisjonell), men er forsiktig med hva hun lar dem si, helt fri når hun lar dem tenke, og viser at det ved starten av forrige århundre eksisterte flere parallelle normsystemer å innrette seg etter for kvinner. Å skulle "måle" kvinnelighet og kvinnelig vellykkahet blei dermed vanskeligere. Særlig i Orlando fra 1928 harselerer Woolf med kjønnsrollene og våre forventninger knytta til kjønn.

I essayene oppfatter jeg at det er den frie, intellektuelle kvinna Virginia som er den sansende instansen, og ingenting unnslipper hennes skarpe blikk og vittige penn. Hun skriver om inntrykkene hun får av å vandre gatelangs, av å betrakte bybildet, observere mennesker, lese anmeldelser og så videre. Hun vier også stor plass til assosiasjonene inntrykkene skaper, siterer, lever seg inn i situasjoner og personer, lager kontraster, diskuterer. Videre reflekterer Woolf fritt rundt kvinnerolla og forfatterrolla, kritikerrolla og leserrolla, og hun problematiserer i stor grad at det å være kvinne og kunstner både er vanskelig og arbeidskrevende, kanskje til og med umulig, fullt ut. Hun setter viktige krav: ei kvinne som ønsker å bli forfatter (eller en annen type kunstner), må ha et eget rom og penger til å stå på egne bein. Slik sett er det en tydelig kobling mellom Indiskresjoner og andre essay og romanen Til fyret (1927), med den kvinnelige kunstneren Lily Briscoe som et ideal. Både essayene og romanene inngår i prosjektet om å stanse tida, fange tida og å grave tunneler bak personene hun skriver om.

Jeg synes det er vanskelig å ordlegge meg godt nok etter å ha lest Woolf. Med henne må jeg sette ned lesetempoet, lese grundig, lese på nytt, tenke. Det er litt som å starte på nytt med lesinga, orda vektes så nøye, betyr så mye. Og det er utrolig flott. Men fordi hun er en tidsmessig storkrevende forfatter, fordi hun er så uhyre presis, så detaljert og nyanserik, så balansert, innsiktsfull, konkret og likevel abstrakt, blir jeg så fylt med hennes ord og hennes virkelighet, at min egen blir blass og matt i etterkant. Jeg er jo bare enig med henne! Å være i en slags observant døs med Virginia Woolf er helt ypperlig, det er et univers der alt gir mening, der det er lov til å tenke på alt, mene om alt, sanse fritt og bare være. For Woolf er ikke bare kritisk, klok og vittig, hun deler også raust av sin begeistring og nesten barnlige glede.

Virginia Woolf skriver som de impresjonistiske kunstnerne malte. Hun er i øyeblikket, tar mentale bilder av alt hun ser, lukter, hører, kjenner, tenker og assosierer når hun er på byvandring, og hun legger bildene oppå hverandre for å gi liv til orda. Litteraturen skal være sann og virkelig, handle om det vi egentlig ser og hører, ikke bare det vi ønsker å se. Menneskene i litteraturen skal være like komplekse og rare som virkelige mennesker, ikke endimensjonale og glatte, og de skal ikke bare avgi en glans, men et helt speilbilde. De mest spennende essayene var de som omhandla kvinner i litteraturen. Woolf trekker fram en rekke kvinnelige forfattere og skriver drivende, humoristisk og spennende om dem, deres bakgrunn og deres verk. Prosjektet kan kanskje tåle en forsiktig sammenligning med Brit Bildøens (f. 1962) essaysamling Litterær salong, hvor Bildøen, på sin måte, trekker fram kvinnelige forfattere. Spesielt viktig for meg var Woolfs observasjon om total stillhet og stor produksjon hos kvinnelige forfattere til ulike tider. Her er det mange kvinnelinjer som kan flettes sammen, bl.a. kan det være verdt å hente fram perspektivene til både Camilla Collett (1813-1895), Simone de Beauvoir (1908-1986) og Elisabeth Aasen (f. 1935). Sammen trekker de kvinnene opp og fram - til inspirasjon for alle oss andre.

Et annet perspektiv på essaysamlinga får du hos Birthe, som jeg leste sammen med.

Oversette, overskrive

Maleri fra 1873, basert på ei skisse
tegna av søstera Cassandra. 

Da Jane Austen (f. 1775) døde så alt for tidlig i 1817, var hun allerede en berømt forfatter. Ikke bare under samtidas mye brukte pseudonym "by a Lady", men faktisk også under sitt eget navn, noe som var svært få kvinner forunt på den tida. Jane Austen begynte å skrive tidlig, mest sannsynlig allerede rundt 1787, hvor hennes korte tekster blei brukt for å underholde familien. Disse tekstene, som hun skreiv på fram til 1793, blei seinere samla under tittelen Juvenilia I-III. Etter 1793 begynte Austen å skrive på lengre, mer alvorlige tekster, som seinere blei viktige bestanddeler i de seks romanene hun fremdeles er verdenskjent for. Hennes mest produktive fase er fra omtrent 1795 til 1799. Først ut var Lady Susan, som blir skrevet fram mot 1795, deretter fulgte et utkast til Fornuft og følelse. I 1796 og 1797 arbeider hun med det som skal bli hennes mest berømte roman, Stolthet og fordom, samt at hun stadig bearbeider tidligere verk. I 1798 skriver hun Northanger Abbey.

Rundt århundreskiftet flytter Austenfamilien fra Steventon til Bath. Austen skriver, men det er ikke det samme som før. Noen forsøk på å få publisert romanene, feiler, men i 1803 er det faktisk en utgiver som kjøper Northanger Abbey. Men underlig nok utgir han den ikke, og skuffelsen er stor. Så blir faren, George Austen (f. 1731), sjuk og dør tidlig i 1805. Jane Austen, mora Cassandra (1739-1827) og søstera Cassandra Elizabeth (1773-1845) kommer i en svært vanskelig økonomisk situasjon, men heldigvis har Austen seks brødre, og fire av dem gjør alt de kan for å forsørge kvinnene i familien. Men det medfølger en del flytting, og det liker ikke Austen noe særlig. Ikke før i 1809 roer det seg, og da kommer også skaperkrafta tilbake. Broren Henry fungerer som bokagent, og i 1811 debuterer Jane Austen med Fornuft og følelse. I 1813 kommer Stolthet og fordom og gjennombruddet er et faktum. Mansfield Park følger året etter, blir forbigått i stillhet av kritikerne, men er en kommersiell suksess. Identiteten til By A Lady begynner å lekke ut, og når Emma skal utgis i 1815, ønsker den britiske prinsen en dedikasjon. Det kan forfatteren rett og slett ikke si nei til, sjøl om hun egentlig misliker prinsen. Omtrent samtidig begynner hun også å skrive på Overtalelse, som hun fullfører i 1816.

Men så begynner det å bli tydelig for familien at Jane er sjuk. Hun skriver stadig mindre og blir raskt svakere. Akkurat hva som feilte henne, strides de lærde om, det kan være alt fra tuberkulose eller revmatisme til kreft, sies det. I mars 1817 slutter Jane Austen å skrive. Fra april er hun sengeliggende. Og 18. juli 1817 dør hun. Posthumt utgis både den klassiske kjærlighetshistoria Overtalelse og den satiriske gotiske romanen Northanger Abbey i januar 1818. Søsknene som er ansvarlige for utgivelsen avslører en gang for alle hvem forfatteren var. Ikke før i 1871 utgis kortromanen Lady Susan, hennes første verk.  

Fra før har jeg bare lest Stolthet og fordom, ei bok som er rik på alt: Ord, beskrivelser, høflighetsfraser, lange spaserturer, misforståelser, brev, navn og mennesker. Overtalelse er også rik, men på en annen måte. Det er tydelig at Austen, som nå har levd ei stund og erfart mer enn da hun skreiv sine første verk, har modna som forfatter. Hun har gitt karakterene sine høyere alder enn det hun vanligvis gjorde, og mer seriøs tematikk og problematikk enn giftesjuke mammaer, romantiske døtre og breiale mannfolk. Språket flyter så lett og fritt, det er dvelende og interessant, velformulert og spennende. Og med en helt annen grunntone enn i Stolthet og fordom. Det sies at Overtalelse er den mørkeste av romanene hennes. Kanskje fordi en kommer så nært på hennes eget, virkelige liv? Her tenker jeg på den ene romansen det spekuleres i om den 20-årige Jane hadde, og det ene frieriet vi veit hun opplevde. Ved begge anledninger må Austen ta viktige valg som uten tvil påvirker henne, også som forfatter, valg hun bygger videre på, spiller på, dykker ned i. For når jeg leser Overtalelse, er det Jane Austen sjøl som står der foran meg og ser mot kaptein Wentworth, det er hun som er Anne Elliot.

Det må være fantastisk å få kunne oversette Jane Austens romaner. Og utfordrende. Og vanskelig. Så mange ord - dialektord - som brukes, så mange gjenstander som skildres, som nesten er utenkelige for oss å bruke nå i 2009. Så mange, nå, ubetydelige høflige gester og ord, som da var så viktige, så mye ytre formalia som måtte være på plass. Og ikke minst - så utrolig mye humor! Oversetter Merete Alfsen har uten tvil gjort en god innsats i å gjennskape Austens siste roman, og det er både bittersøtt og tilfredsstillende. Men mest vemodig blir det likevel, sjøl om boka er aldeles nydelig, og sjøl om det sjølsagt går godt til slutt. At denne boka, som innevarsler noe nytt i forfatterskapet, som er en spennende, djupere vending, blir hennes siste, er sårt. Jeg trøster meg med at jeg har fire uleste Austenromaner igjen etter denne.