Tre lys

Bildekilde: Bokelskere

Det er rart hvordan du plutselig kan komme over ei bok du har lyst til å lese, men som du egentlig ikke har tenkt over verken fins eller tidligere har kjent på at du vil lese. Brått er den liksom bare der, og når du ser den, veit du at du vil lese den. Da er det som om alt stemmer, med tidspunkt, omslag, baksidetekst, lesehumør og stemning - nesten litt på samme måte som det av og til kan være med mennesker. 

Det var litt på den måten da jeg fant Tre lys av irske Claire Keegan (f. 1968) i bokhandelen. Den så bare så fin ut, og jeg likte det at den var nokså lita og kort, i motsetning til mange av bøkene som vanligvis ligger i stabler på torgene. Ikke at denne lå i stabler - det var kanskje også litt derfor jeg så den. Den lå helt aleine og så malplassert ut, for den var ikke satt inn i hylla på riktig sted, den lå kun henslengt oppå ei strikkebok, som nettopp lå i stabler. Men noen hadde da altså lagt denne vesle boka på toppen, og det var sannsynligvis helt tilfeldig at det var nettopp jeg som fant den.

 

Vi følger en jeg-person, ei jente, gjennom denne teksten, som både kan kalles ei lang novelle og en kort roman. Det er for så vidt ikke så farlig hvordan en karakteriserer den reint formelt, det er stemninga - og endringene i stemning - som er viktig her. Hun er ikke så stor, jenta, da hun blir kjørt av gårde av faren sin. Det er en tidlig søndag på sommeren, etter morgenmesse, og de skal til Kinsella. Hun kikker ut av bilvinduet og lurer på hvordan det er der. Sist hun så Kinsella og kona Edna lå hun i barnevogna, så det husker hun naturlig nok ikke. De er som fremmede, og hun forstår ikke helt hva som skjer. At hun skal være der, hos dem, og ikke hjemme. At hun blir kjørt til fremmede så mamma skal få litt ro i forbindelse med den neste ungen. Og pappa bare drar, uten å si hadet, uten å si når han kommer tilbake, uten å huske å ta ut kofferten av bilen. Han bare spiste og dro -.

Jenta er usikker og utrygg, men gjør sitt beste i møte med alt det nye. Hos Kinsella er det ro og fred, ingen brå, sinte voksne, ingen som føyser henne bort, ingen som er fulle, ingen som slår. Hun tilpasser seg de uvante måtene å være på, svare på. Hun roer seg ned, folder seg ut, nyter at hun er rein, at hun får mat, at Edna tar henne i handa og passer på i alt de gjør, at hun får sitte på fanget til Edna og spise kjeks. At Kinsella tar tida på henne når hun løper ned til postkassa og opp igjen. At hun får være med til byen og får sine egne penger, at de kjøper nytt undertøy og sko og kjoler og bukser. Bare til henne. Og at Kinsella trekker henne inntil seg som om hun var hans.

Men balansen er skjør. Både i dette nye, der noe er hemmelig og usagt, noe de voksne kjenner til, men ikke hun. Det lurer stadig rett under overflata, og det er nesten så vi kan kjenne det når vannflata brytes og sannheten treffer oss som vanndråper. Samtidig kan hun ikke helt tillate seg å hvile i omsorgen og den uvante luksusen hos det barnløse ekteparet heller. Det henger over dem alle tre at hun skal tilbake til sin egen familie. Og slik går det også. 

Tre lys (først utgitt i 2010, på norsk i 2022) er den første boka jeg leser av Claire Keegan, og jeg synes det er en fin, liten roman. Den er svært konsentrert om den vesle jentas opplevelser akkurat denne ene sommeren, og finner sted på den irske landsbygda noe tilbake i tid. Det er ro i teksten, og et behagelig fravær av teknologiske duppeditter. Her handler det om nærvær, om relasjonene mellom menneskene vi møter, og hva mennesker kan bety for hverandre. Uansett om en leser dette som ei barndomserindring eller som ei barndomshistorie, kretser det hele rundt noen få, formende hendelser og øyeblikk, slike som vi alltid bærer med oss. Det er rørende uten at det er sentimentalt, og stemningsskiftene er nydelige.

Språket er dagligdags og enkelt, og speiler menneskene i teksten. Personene karakteriseres gjennom sine talemåter, og jo mer rurale menneskene er, jo flere a-endelser er det. Det er en god måte å vise sosial stand på, særlig i en så knapp tekst, og der synsvinkelen egentlig er et barns. Gjennom slike virkemidler får forfatteren gitt leseren beskjeder som går over hodet på det fokaliserende barnet, og lagt tydelige føringer for leserens tolkninger, men uten at det er påtrengende. Det samme gjelder i skildringene og i handlinga: Den voksne leseren snapper opp mye som det sansende barnet ikke får med seg. Slik blir boka større enn sine 79 skrevne sider.

Boka er tilgjengelig og lett å lese, og det luftige oppsettet gir en behagelig leseropplevelse. Boka er inndelt i åtte kapitler, og kan derfor leses i flere deler, men den både kan og bør leses i ett strekk. Da blir den sterkere og mer intens. Boka treffer bredt, og kan anbefales til lesere som liker seriøs litteratur og til lesere som liker serielitteratur - og begge typer lesere vil ha utbytte av teksten. Det er fordi teksten er så allmennmenneskelig og kretser rundt spørsmål som er viktige både for barn og voksne: Hvor og med hvem hører jeg til? Og det henger videre tett sammen med identitet og sjølforståelse, blant annet.

Tre lys er ei god gavebok til en du bryr deg om, veldig fint oversatt av Merete Alfsen (f. 1950).