Billedhuggerens datter

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest Eve Chases slitsomme forsøk på en roman, kjente jeg at jeg måtte ha en positiv leseropplevelse. Og den fant jeg på denne måten: Jeg valgte en forfatter som jeg kjente til fra før, for å garantere at jeg skulle føle meg hjemme i språk og stil. Neste premiss var at boka ikke måtte være for lang, for å unngå å miste motet før jeg var kommet halvveis. Deretter fant jeg fram noen alternativer og leste den første sida i bøkene for å se om dette var noe som kunne appellere til meg akkurat nå. Og på tredje forsøk - det var det! Dermed var valget tatt, og jeg gikk for alvor i gang med Billedhuggerens datter (1968, på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström) av Tove Marika Jansson (1914-2001).

Kort fortalt er ramma rundt boka inspirert av Tove Janssons egen oppvekst på 1920-tallet. Den er ingen sjølbiografi eller faktabok, heller ei erindringsbok uten et tilbakeskuende og bedrevitende voksent blikk. Det er barnet Tove som fører ordet, og i boka er hun en navnløs jeg-person. Slik kommer ikke forfatterens egen biografi for tett på leseren, men de som kan og vil kan finne fram likheter og forskjeller og pusle sammen en helhet. For meg var ikke det viktig i det hele tatt, det var mer det å være med i hele det kunstneriske, skapende og veldig sansende universet hun skildrer.

Det litterære, fortellende barnet er et nærværende, varmt og begeistra barn. Jeg-personen har mye energi, mye positivitet, hun har et konkret og underholdende skråblikk på tilværelsen samtidig som hun er god og mild, men bestemt. Det skaper mange morsomme situasjoner. Hun vokser opp i en litt unormal familie, der faren er billedhugger og mora er tegner. Begge er mye opptatt med sine respektive karrièrer og har kanskje ikke alltid tid til å være så mye med barnet sitt. Hun blir derfor gående en del aleine, og hun undrer, fantaserer og erfarer i sitt eget, uforstyrra tempo.

Barnet elsker når faren er på fylla og lytter til de spennende historiene som fortelles på kjøkkenet, hun trekker inn lukta av sprit og sigarer og smugkikker når det braker løs med en slåsskamp. Hun elsker den voldsomme stormen som herjer på eiendommen ut mot havet og når alle må løpe rundt for å redde tingene ute, båtene og til og med sjølve kaia. Hun liker sommerhuset og alle de snåle naboene og gjestene og de merkelige prosjektene som foregår og integrerer seg sjøl som en naturlig del i smått og stort. Hun holder pusten når far skal støpe og hun veit godt at hun ikke må forstyrre når mor jobber. Så hun sniker seg rundt og lager teater for de som vil se på, om det så er i regnvær for bare ei småsenil dame og en katt. Eller hun ror ut i båt med en venn og tvinger seg til å ro rett inn i tåka og frykten.

De nitten kapitlene er korte og episodiske, klart avgrensa i tid og sted og i forhold til hvilke personer som er med. Kapitlene er tett på novella som sjanger, men er likevel så tett sammenbundne at jeg velger å se boka som en roman. Den sceniske komposisjonen og barneperspektivet minner om Sommarboken (svensk tittel). Når kapitlene i tillegg er lagt til disse lange sommerdagene, der havet er endeløst og skyene ruller over himmelen i den finske skjærgården, blir også stemninga noe lik. Men det trekker verken den ene eller andre boka ned, det er heller det motsatte. Bøkene støtter hverandre som tekster fra samme univers, der menneskene er overlatt til hverandre og sine begrensa omgivelser, og frivillig underlagt - og avhengig av - naturens mange luner. Kanskje er det der fantasien får spillerom, mennesket får skaperkraft og kunst oppstår.

Barneperspektivet i romanen er gjennomført, men ikke uten utvikling. I begynnelsen er det tydelig at vi har med et lite barn å gjøre. Hun er svært konkret, hun har et begrensa ordforråd, misforståelsene og antagelsene er mange og morsomme, og hun lager sin første skulptur. Hun lever i en blanding av fortid og nåtid, myter og virkelighet, det abstrakte og det konkrete. Og over alt sammen rager kunsten og Gud. Seinere virker det som om hun løsriver seg fra det siste, men kunsten fortsetter å modne sammen med henne, verket igjennom.

Etter hvert blir det et eldre barn vi møter, et sterkere, staere, mer krevende barn med mange ideer og planer og stor gjennomføringskraft. Hun er driftig og dyktig, nysgjerrig og ydmyk. Sommergjestene til mor og far, derimot, sitter kan hende igjen med et litt annet inntrykk etter å ha møtt på henne og brødrene. Ettersom boka går mot slutten, modnes barnet mer og mer, og når vi forlater henne, er jeg ganske sikker på at hun ikke er så langt unna sin egen debut - i tidsskrift i 1928 og med bildebok i 1933. Slik er Billedhuggerens datter ikke bare ei erindringsbok, den er også ei dannelsesreise, der barnet utvikles og blir kunstner. Og språket, tankene, ferdighetene og kunnskapen hennes er så overbevisende, at hun er klar allerede før hun er tjue år.

Boka er befriende på mange måter. For det første er hele vår teknologiske og multimediale verden totalt tilsidesatt og ikkeeksisterende til fordel for samspillet mellom natur og kunst, foreldre og barn samt dynamikken i skapelsens mange faser. De er ute i båt, men de ror. De ferdes på øyene, men de går. De er på tur og har med matpakke. De finner små skatter i fjæra og kaster stein i havet. I de få byscenene er det verken snakk om biler, motorsykler, lyskryss, heiser, reklameskilt eller kino. Ulike former for teknologi virker totalt uinteressant.

For det andre er en ytre verden heller ikke til stede som noe. Det er aleine barnets tanker, erindringer, leik og fantasi som setter grenser for innholdet i kapitlene, ikke hva som går an, hva som fins, nyheter, økonomi, krig, uro eller noe annet hun har sett på tv eller hørt på radio. Hun virker helt upåvirka, helt blank for kulturelle fellesreferanser utover de religiøse og kunstneriske, i sin egen boble, der det som er viktig er sansing, erfaring og det å kunne skape noe eget. Den ytre verden er ikke der. All den energien vi i dag bruker på å følge med på alt og alle over hele verden, kan hun bruke på seg sjøl. Og resultatet blir helt enestående.

Likevel er det ei nådeløs bok. Sjøl om skildringene innimellom kan nærme seg idylliske, er det lett å se det ubarmhjertige, ensomme barnelivet hun lever. Barneperspektivet gjør dette enda tydeligere, for barnet går uten denne voksenkontakten som er så viktig i dagens barneoppdragelse, med fysisk nærhet og psykisk trygghet. Alt hun gjør, gjør hun sjøl, i lys av de voksnes ideer om kunsten og livet og hva som betyr noe. De voksne spenningene ligger rundt henne, lista for evner og prestasjon ligger skyhøyt. Allerede da, på 1920-tallet, var dette en livsførsel som var på vei ut. Men det var et liv som fantes, og Tove Jansson viser det fram i all sin bredde, det livet som forma henne, som kvinne og forfatter og tenkende menneske. Dette mystiske, magiske kunstnerlivet.

Igjen: Kunsten. Hun kommer aldri utenom, men lever med og i og til slutt tror jeg ikke hun kan leve uten. Kanskje det var derfor hun også fant seg til rette der, i et skapende element, stadig lesende, skrivende, tegnende, tenkende. Billedhuggerens datter er skarpe erindringer i et følsomt og presist språk. Jansson skriver med masse varme og omsorg og er nært på alle menneskene hun skildrer, slik at de blir virkelige med sine rynker og barter og oppheng på gips og glansbilder. Men boka er helt fri for sentimentalitet. Den er stram, vakker, velforma og sann - og helt nydelig å lese en lang sommerdag.

Den ærlige bedrageren

Bildekilde: Bokelskere

Siden hun var i midten av tenåra, har den unge Katri Kling hatt ansvaret for den ti år yngre broren Mats. Hun har jobba hardt hele veien, og sørga for mat og klær og tak over hodet for dem begge. Mats er litt enkel, ganske stille og glad i å lese, men arbeidsom når han først får ei arbeidsoppgave. Han er djupt fascinert av båter, han lager skisser i smug og drømmer om å en dag kunne seile sin egen båt, gjerne en han har vært med på å bygge sjøl.

Katri er vanvittig glad i lillebroren sin. Hun låner bøker til han, hun sørger for at han har alt han trenger. De snakker ikke noe særlig sammen, men hun er der for han, alltid. Og hun sparer i smug til båtdrømmen hans. Men fordi hun tjener alt for lite som ekspeditør og regnskapsfører i butikken, vil det ta flere tiår før Mats kan få gaven sin. Katri er ute etter en mulighet til å tjene penger, gjerne raskt, gjerne mye. Og dessuten trenger hun jo egentlig ikke å tjene dem heller, hun kan kanskje bare låne, sånn helt i smug, uten å si noe, og gi dem tilbake etterpå. Men det er ingen på den vesle plassen som har noe særlig penger. Katri regner og regner, hun er god med tallene, hun avslører juks og bedrag, hun pruter og skaffer seg rabatter. Tallene er enkle, vakre, og det fins alltid et riktig svar. Likevel blir det ikke nok.

På det lille stedet bor også den eldre Anna Aemelin i det digre Kaninhuset, som hun har etter sine foreldre. Hun vier dagene sine til å tegne og portrettere skogbunnen med all dens skjønnhet og brune, grønne, grå og svarte nyanser. Hun har et skarpt blikk for detaljer. Men midt på skogbunnen tegner hun også inn noen blomstrete kaniner, og når forlaget setter sammen en tekst, blir det bildebok etter bildebok og pengene renner inn. Om vinteren, når skogbunnen ligger under den tette, hvite snøen, jobber Anna Aemelin med sin utstrakte korrespondanse. De fleste som skriver til henne er barn, de vil fortelle henne noe, eller de lurer på hvorfor kaninene er blomstrete. Mange brev kommer fra bedrifter som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene hennes. Anna er naiv og sier ja til det meste.

Tove Marika Janssons (1914-2001) bok Den ærlige bedrageren fra 1982 befinner seg i skjæringspunktet mellom de to kvinnene. Det er vinter, en hard og lang vinter med mye kulde og usannsynlige mengder med snø. Butikkbilen, som kjører med varer til Aemelin, kommer ikke fram på veien, og en må gå på ski til byen for å kjøpe proviant i kulda. Men Katri Kling og den store, svarte hunden hennes kommer fram. De vasser i snø, de brøyter seg vei, de tråkker i nysnø, i skaresnø, i råtten snø, de går, ut til odden, til skogen, til Kaninhuset. En dag går de inn med post og mat. Og sånn begynner den, Katris plan.

Den ærlige bedrageren er ei lita bok på kun 205 luftige sider. Men knappheten begrenser seg til formen - innholdsmessig er romanen ganske stor. Uten å egentlig diksutere, kun gjennom å skildre, viser Jansson fram to svært ulike kvinner og deres stillestående liv. Katri er ikke fornøyd, Anna er fornøyd. Katri veit alt kunne vært bedre, Anna fortrenger at det kunne vært bedre. Katri forstår at noe må gjøres, og hun griper en sjanse. Anna forstår ikke stort, utenom skogbunnen, og griper verken dager eller muligheter. Hun sitter bare, der inne i Kaninhuset, og lar Katri komme. Lar Katri styre, spørre, ordne, lese, ta tak i, svare, se, bestemme. Det begynner med den korte leveransen. Så følger korte besøk. Og deretter flytter Katri og Mats inn til Anna, og den store, svarte, navnløse hunden ligger fast på tunet.

Katri er brysk, ukoselig og brutalt ærlig. Ikke bare med Anna, men også med Mats, med alle rundt seg. Hun evner å se objektivt på en sak, og hun legger mang en krangel død med sitt klarsyn og sans for tall og rettferdighet. Anna har lulla seg inn i en kaninkledt skogbunn og lever avsondra fra alle andre enn leserne sine, som hun kun kjenner gjennom brevene. Deres verdener kolliderer: Katris ærlighet, hennes tanker om bedrageri og om snylting gjennomsyrer etter hvert Anna, og hun blir mistenksom og lunefull. Men Annas mjuke naivitet, åpenhet og snillhet smitter også over på Katri, som får en følelse av at hun har gjort noe galt. Tallenes tale er ikke lenger så entydig. Og sannheten, hva med den? Kan den virkelig ødelegge?

Romanen vever seg rundt og rundt dette med bedrageri og sannhet, virkelighet og løgn, slik at en til slutt er usikker på hva som er hva. Også Katri og Anna er usikre. Hvem er de blitt, nå? Kan de gå videre? Hadde ikke de sine liv, før? Var det ikke greit da? Kan de komme tilbake dit? Er ny innsikt alltid godt, er all utvikling bra? Spørsmålene er mange og svarene er få og avhenger av leseren. Hva ser vi egentlig i denne kalde vinteren? Jeg ser ensomme mennesker som nærmer seg hverandre, i et forsøk på å gjøre noe mer enn bare overleve. Jeg ser menneskelighet og håp i et kaldt og omsluttende vintermørke som mest aldri tar slutt. Men våren kommer alltid -.

Tove Janssons roman vekker noe av den samme følelsen som når du river av et plaster: Ilende smerte, behov for lindring. Når livsløgnen avsløres og en tas i et spill, hva da? Det gjør vondt. Å tape ansikt er flaut og en kan bli sint, kanskje aller mest på seg sjøl. Men å stå der, uten alt en har trodd på? Å oppleve at fortida er en annen, minnene er annerledes, mennesker en kjente ikke er de en trodde, hva da? Da har vi ikke så mange valg. Da må vi også granske oss sjøl, nådeløst, ubarmhjertig. Er vi den vi tror vi er? Om vi ikke er, kan vi bli det? Kan vi gjenoppbygge oss sjøl uten å tape noe? Og hva er egentlig verst, å bli bedratt av andre eller av seg sjøl?

Boka inviterer til et spill som kretser om identitet, tro, tvil og om å virkelig kjenne en annen. Og i kulissene, nesten så fremtredende at de også er hovedpersoner, er den svarte, navnløse hunden, utemma, vill, med rovdyrblikk og skarpe tenner, i glimt brålik Katri, og den isolerende, handlingslammende vinteren, med stadig fallende snø og sterk vind rett inn fra det islagte havet. Desperasjon og ensomhet skildres så sanselig, løsningene står fram som så naturlige, og menneskene, ja, de bare er. Akkurat sånn. Akkurat som de skal være. Ikke fullkomne, ikke fantastiske. Men ensomme, lengtende, søkende, håpefulle, desperate, bitre og angrende. Romanen er nydelig mørk og melankolsk, og spenninga ligger i dialogen mellom og utviklinga til de to kvinnene. Dessverre blei leseropplevelsen noe redusert på grunn av slurvete manusvask av Heinesen forlag og en for rask oversettelse av Gunnel Malmström (1921-2007). Litt mer tid, og dette ville blitt perfekt.