Bokhyllelesing 7: Mary Shelley

Bildekilde: Bokelskere

Frankenstein eller Den moderne Promethevs fra 1818 er en velkjent populærkulturell referanse her i vesten, kanskje først og fremst på grunn av det mektige filmmediet. For hvem er det som ikke har sett et stillbilde av Boris Karloff (1887-1969) i sin gruvekkende rolle fra filmen Frankenstein (1931)? Feilaktig tror en derfor ofte at det er nettopp Karloff som er Frankenstein, skriver Tor Åge Bringsværd i sitt lærde forord til boka. Men som en ivrig leser, får jeg raskt greie på at det ikke er slik det henger sammen. Frankenstein er naturvitenskapsmannen, forskeren, skaperen. Karloff spiller den sammensydde kroppen som gis liv, monsteret, skapningen. Skillet mellom skaperen og skapningen er her svært viktig, for ikke å si essensielt.

Det hele begynner med et brev. Det er datert til 11. desember 17-. Stedet er St. Petersburg, og brevet er adressert til Mrs. Saville, England. Etter noen sider kommer det fram at Mrs. Saville heter Margaret, og at det er hennes bror, R. Walton, som skriver. Han er på ei lang reise, stadig lenger nord, ut i ishavet, og han skriver sporadisk hjem til søsteren sin, mest for å gi fra seg et livstegn. Det er stadig usikkert hvor og hva han skal, og om han noensinne kommer tilbake. I løpet av de fire brevene, blir det klart at Walton, på sin jakt etter noe eller noen, har møtt på et merkelig menneske med en spennende livshistorie. Walton har tatt notater mens den fremmede har fortalt, og notatene sender han til søstera si. Det er disse som utgjør hoveddelen av boka, og det er også nå historia virkelig tar til.

Forskeren Victor Frankenstein har hatt et helt vanlig liv i sitt hjemland Sveits, men på ett eller annet tidspunkt blei han nærmest besatt av tanken på at mennesket ikke bare skulle kunne ta liv, men også skape liv. Han forsøkte derfor å komme til bunns i skapelsens hemmelighet, men det viste seg å være nærmest umulig. Han begynte deretter å samle inn kroppsdeler, som han nitidig sydde sammen til det som skulle bli en overdimensjonert menneskekropp. I tillegg eksperimenterte han med en ukjent materie, der en ved hjelp av en særegen framgangsmåte skulle kunne skape liv. Dette gjør han - med suksess. Og han er så blinda etter sine flerårige arbeider at han ikke merker de etiske linjene han krysser. Ei heller er han i stand til å se konsekvensene.

Den sammensydde kroppen og den livgivende materien blir nemlig et levende vesen. Et vesen så skremmende og stygt og grufullt at Frankenstein umiddelbart stikker av fra sine værelser, får et nervesammenbrudd, blir alvorlig sjuk og nesten stryker med. Ja, naturligvis er det utmattelse med inni bildet også - flere års hardt arbeid, i lange, mørke og kalde netter, lite søvn og dårlig kosthold. Frankenstein er utslitt etter å ha jaga etter dette livgivende, og er ute av stand til å ta innover seg hva han har gjort. Helt til noen i hans nærmeste familie mister livet. Frankenstein forstår at hans eget monster er den ansvarlige, men at det ikke kan bevises uten at han sjøl ansvarliggjøres som monsterets skaper og derfor den reelle drapsmannen. Og akkurat det blir alt for mye å bære. Sorg er noe - offentlig utskjemming, dom og dødsstraff noe annet.

For å roe ned skapningen, demonen, går Frankenstein med på forslaget hans: Å lage enda en skapning som han sjøl - ei kvinne. Slik at monsteret ikke skal være så ensom, slik at han ikke skal jage menneskene. Avtalen er den at Frankenstein skal kreere, og deretter skal monsteret og hans partner stikke av til et annet kontinent der de for evig og alltid skal leve langt unna menneskene. Men kan Frankenstein stole på dette? Og kan han bære ansvaret? Kan han gjøre dette på nytt når han har kjent på konsekvensene? Kan han stå inne for det etiske? Kan han vekke noe som skal være dødt? Kan han sette seg sjøl over Gud på den måten? Kan han noensinne fortelle noen om det han har gjort?

Frankenstein er bygd opp litt som en kinesisk eske, med ei fortelling inni fortellinga inni fortellinga. For etter at rammene er gjort tydelige (brevene), tar forfatter Mary Wollstonecraft Shelley (1797-1851) til med Frankensteins historie. Og inni Frankensteins historie blir vi avbrutt for å få høre monsterets historie. Monsteret forteller blant annet noen menneskers historie, før det vender tilbake til seg sjøl, hvor Frankenstein i sin tur vender tilbake til seg sjøl og boka avsluttes med brev. Det er et fiffig grep som fungerer godt. 

Særlig partiene om skapningen er svært interessant lesning, for her lever forfatteren seg inn i hvordan det må være å bli født til denne verden som voksen, altså med et fullt utvikla intellekt og et velfungerende sanseapparat, med en fysisk sterk kropp som tåler både sult og kulde bedre enn noe menneske, med gode instinkter og et indre språk - der kun den ytre språkliggjøringa mangler - men helt uten å få hjelp, støtte eller svar på noen spørsmål en måtte ha, med andre ord totalt overlatt til en sjøl. Videre skildrer hun hvordan monsteret, menneskelig som han er, forsøker å komme i kontakt med mennesker. Han er ydmyk og redd, for han veit hvordan han ser ut og får raskt erfaring i hvordan folk vil reagere. Alt han ønsker er nærhet, omsorg og kjærlighet, å ta del i et fellesskap. Men han blir møtt med redsel, skrik og slag, og forvises til utenforskapet.

Og det er i disse passasjene, der Shelley med ramsalt kulturkritikk belyser vår manglende evne til å ta i mot annerledesmennesker, at en ser hvorfor boka har stått seg så godt gjennom 199 år. Og når en legger til de etiske problemstillingene Frankenstein lefler med, nemlig det å skape liv, problemstillinger som blir mer og mer aktuelle for hvert år som går med alt fra kunstig befruktning og DNA-manipulasjoner til roboter og kunstig intelligens, skjønner en også at budskapet slettes ikke er forelda. Slik blir romanen sterkere for hver leste side, og utfallet uunngåelig.

Jeg har lest Frankenstein i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i biografisirkelen til Ingalill. Og i boka er det ikke bare Frankenstein er offer for en detaljert biografi, der han saumfarer og radbrekker sitt eget liv på jakt etter egne feil, men monsteret også. Skapningen forteller om seg sjøl og gir oss slik et subjektivt perspektiv, samtidig som han også skildres utenfra, men ikke nødvendigvis objektivt. Her lager Shelley en interessant leik med vår persepsjon, og spiller heftig på inngrodde og høyst unødvendige fordommer. Og kanskje mer enn noe annet er det samfunnet som får gjennomgå, et samfunn som dømmer uskyldige til døden av et reint avstraffelsesbehov, et samfunn som støter fra seg mennesker uten å kjenne dem. Er det et slikt samfunn vi ønsker å bo i? Som skaper monstere og rein ondskap? Og hvem er det egentlig som er ond, er det skaperen eller skapningen? 

Mary Shelley, som må ha vært et vidunderbarn av ypperste klasse, klartenkt og snar, strukturert og danna, begava og effektiv - er klar i sin tale. Og orda står like støtt nå som i 1816, da hun som attenåring for første gang fikk ideen til boka som skulle bli Frankenstein. Romanen er solid oversatt av Kjetil Korslund (f. 1964) og innehar i tillegg et spennende og lærd forord skrevet av Tor Åge Bringsværd (f. 1939).

Bokserier for barn: Bøkene om Berte

Bildekilde: Gyldendal

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barne-bibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

I småbarnssegmentet fins det utrolig mange forskjellige bøker, og særlig domineres aldersgruppa av ulike bokserier. Etter å ha fokusert på de svenske forfatterne og deres produksjoner i lang tid, vil jeg nå vende nesa hjemover for å ta en kikk på hva forfatter Tor Åge Bringsværd (f. 1939) har klart å kokkelere i hop sammen med illustratør Tina Soli (f. 1972). Serien heter "Når to", bøkene er utgitt på Gyldendal og har et lite, hendig format, slik som øvrige barnebokserier som hittil er omtalt her.

Tor Åge Bringsværd er ikke akkurat ny innafor litteraturen. Et lite besøk på forfatterens sider hos forlaget eller på Wikipedia, kan røpe en ekstremt stor og mangfoldig produksjon, hvorav mye er bøker for barn og unge. Han har mottatt flere høythengende priser og er oversatt til 23 (!) språk. For dagens småbarnsforeldre er Bringsværd kanskje mest kjent gjennom serien om Karsten og Petra, som i seinere tid også har funnet veien til det store lerretet, mens eldre lesere husker sjøormen Ruffen fra 1970-tallet. Og de som gikk på barneskolen på åtti- og nittitallet, kan nesten ikke unngå å ha vært borti de flotte bøkene i serien Vår gamle gudelære. Og i 2002 kom altså den første boka om vesle Berte, Når to sier godnatt.

Fram til 2009 utkom det i alt tolv bøker om Berte, samt to samleutgivelser med fire fortellinger i hver bok (2006 og 2010). Bøkene begynner med et åpningssituasjon over ett oppslag, der Berte presenterer seg sjøl og en "samarbeidspartner" (mamma, pappa eller bestevennen). Deretter står det i boka: "Vi snakker om mye rart. Særlig når vi skal ... ." Det siste ordet byttes ut fra bok til bok, og når temaet er gitt, tar bildene mer eller mindre over. For eksempel i Når to skal rydde (2006) blir fortsettelsen slik: "Når to troll skal rydde... (bla om) ...somler de så fælt at det vokser mose mellom fingrene på dem." Men barnet kikker umiddelbart på bildet, og kan ikke alltid forstå hva teksten sier bare av å se. I mosens tilfelle er det svært dårlig tegna mose, det minner mer som om noen har grisa veldig med disse knallgrønne, supersunne algesmoothiene enkelte kjører i seg. Den skrale mosen hadde vært grei, hadde det ikke vært for at dette gjentar seg. Oppslaget fortsetter nemlig på denne måten: "Når to ekorn skal rydde... (bla om) ...løper de i veien for hverandre hele tiden." Bildet viser to ekorn som dunker hodene mot hverandre mens de holder i samme nøtt. Og slik er det stort sett hele veien, et litt uheldig sprik mellom tekst og bilde som ikke er til bokas beste, som gjør at barna lurer på hva som egentlig skjer og hvorfor det er tegna sånn, mens de voksne stadig må forklare. 

Mot slutten tas åpningssituasjonen opp igjen, og Berte sier: "Når pappa og jeg skal rydde rommet mitt...", og så fortelles og vises det i tekst og bilder hva pappa og Berte gjør. Og i løpet av ett eller to oppslag til er boka over. Denne mer personlige henvendelsen er ei fin ramme rundt det som skjer inni boka, og en enkel mal å jobbe ut ifra som forfatter. Men jeg lurer på om den dessverre ikke er litt for enkel. For hva er det som egentlig skjer i bøkene om Berte? Stort sett ingenting. Det er null karakterutvikling, ingen utfordringer som må overkommes (et hederlig unntak her er Når to er sinte på hverandre fra 2004), liten eller ingen realistisk forankring, ingen tematisk handling som leseren kan følge kronologisk - i nesten alle bøkene bryter illustrasjonene av handlinga stadig vekk. I ryddeboka er for eksempel Berte og pappa inne, så ute, så inne, så begynner de så smått med ryddinga, deretter spiser de pannekaker før de på neste oppslag vimer rundt. Deretter kommer kosting, synging, stabling og den faktiske ryddinga av rommet til Berte. Alle som har små barn veit at dagene med dem kan være uforutsigbare, og at ting tar tid, men det er ingen unnskyldning på hvorfor bøkene skal mangle en slags kontinuitet. Dette er på den andre sida noen hakk bedre i bøker som Når to sier godnatt (2002) og Når to skal si ha det (2009), hvor den aktuelle situasjonen er tydelig etablert og følges opp i bildene også. 

   

Til språket i bøkene har jeg ingen innvendinger, det er et helt standard, motstandsløst og uproblematisk riksmål. Det er heller illustrasjonene som utgjør et stridspunkt. De er svært fargesterke, tidvis skrikende, og fordi illustratøren ofte bruker hele oppslaget, er det liten plass til pauser og egne tanker for leseren. I tillegg må jeg innrømme at jeg er svært lite glad i illustrasjoner som ser ut som om de er laga i et Paint-program eller lignende; de er så virkelighetsfjerne, flate, stive og kalde. For eksempel er proporsjonene helt feil, en rekke perspektiver er bortimot umulige, skyggelegging ikkeeksisterende og personene blir noen visuelle fargeklatter av noen papirdokker, eller klisjéprega tegneseriefigurer med faste kjennetegn, ikke de personene teksten legger opp til at de skal være i åpning og avslutning.

Hva er så innholdet i bøkene om Berte? Jo, elementet av fantasi og leik. Og det er dette som gjør at bøkene skiller seg ut og som summa summarum er bokseriens styrke. Altså, sjøl om bildene totalt mangler den varmen så mange av de svenske illustratørene evner å skape (Kaninbøkene, Bøkene om Pål), ikke har den lune humoren en finner hos f.eks. Ludde og sjøl om handlinga på et konkret plan er nesten fraværende (her er bøkene om Emma og Thomas eller Bø og Bæ overlegne), har bøkene noe. Og dette noe er noe helt anna enn det mange tradisjonelle bokserier har, noe som kan gjøre de to-tre første møtene med Berte ganske spennende for barnet. For hva kan de egentlig forvente seg? Ei ikke-lineær historie som ikke tar særlig hensyn til barnas hverdag, tull og leik, det er stimulerende, overraskende og en eneste stor oppmuntring til barns bruk av egen fantasi. Men dette ligger i all hovedsak i språket, og Bringsværds morsomme leik med forventninger, konvensjoner og kjente figurer. Jeg skulle derfor ønske at det var valgt en mindre dominant illustratør, slik at barna i større grad kunne skape egne bilder. For hvordan ser det egentlig ut når to sjiraffer sier godnatt? Jo, de "tvinner halsene mykt om hverandre og hvisker hemmeligheter", sier teksten. Mens bildet viser to feilproporsjonerte sjiraffer stivt klistra sammen i noe som ser ut som sterkt ubehag.

Bøkene er, som de fleste seriebøker, bygd over samme lest, og er mer eller mindre vellykka i utforming. Her i huset har det hatt den effekten at barna mister interessen. Når Berte først er introdusert og etablert, er det lite som overrasker barna. De forventer nemlig å bli overraska. Og det blir de jo ikke, for hvem eller hva som kommer på neste oppslag, blir jo avslørt før en blar om, og fordi barnet veit at illustrasjonen kommer, slutter de å bruke egen fantasi til å finne ut hvordan det ser ut "når to boller går på tur". Det er leit, og det virker også som om det faktisk strider i mot forfatterens opprinnelige intensjon med bøkene. Noe en derimot ikke kan forutse, sjøl om temaet for boka og den agerende figuren er kjent, er hva som blir handlinga (hva bollene faktisk må gjøre når de går på tur - jo, de må passe seg for løvene!). Det er i seg sjøl fint, for da er det et mikroskopisk element av nysgjerrighet som tennes, men ofte henger ikke barna med i assosiasjonene hos forfatter og/eller illustratør, og ender opp med å spørre hvorfor det er sånn eller hvorfor det ser sånn ut. Slik blir lesestunden fort problematisk.      

Det visuelle inntrykket er som sagt støyende, og det blir ikke bedre med valg av tidenes mest plagsomme sats, der enkelte ord, helt uten grunn, framheves over andre. Det kan for eksempel se omtrent slik ut: "Når to griser sier godnatt... (bla om) ... slår de krøll på halen og ser hverandre dypt inn i øynene." Er det meninga at den voksne leseren skal brøle ut griser, krøll og dypt? Jeg bare spør. Denne satsen er, dessverre, helt forferdelig plagsom når den blir brukt hemningsløst på hver eneste side, og forstyrrer leseropplevelsen for både voksne og barn. I tillegg brukes en del snakkebobler i oppslagene, særlig i de seinere utgivelsene. Dette er utelukkende mer for de voksne enn for barna. Innholdet i boblene er nemlig som regel begreper, uttrykk og ordspill eller lignende som barna ikke skjønner. Det kan være småmorsomt for oss voksne, men sammenhenger og assosiasjoner må forklares for barnet. 

Også flere andre begreper og hendelser i bøkene, som gjenspeiles på oppslagene, er for avanserte, abstrakte eller upassende for målgruppa, og det reagerer jeg på. Forlaget har satt aldersgruppa til 3-6 år, en rekke aktører på nett opererer med 0-2 eller 0-3, mens noen helgarderer og skriver 0-2, 3-6. For å være helt systematisk, skal jeg her gjennomgå alle oppslagene i Når to skal rydde. Første oppslag er Berte og pappa, andre oppslag er troll. Så kommer ekorn, mens fjerde er trær med ansikt. Femte oppslag er sjørøvere, sjette oppslag detektiver, sjuende kommoder, åttende pannekaker, niende fjomsedyr, tiende løver. Så følger kjendiser og heisekraner før vi igjen vender tilbake til Berte og pappa på oppslag tretten og fjorten. For barn under to år, er dette helt uaktuelt. Referansene er for mange, kontinuiteten for liten, boka er rett og slett overstappa og de skjønner ikke leiken i ord og bilde. For barn mellom to og fire år er dette mer passende, men fortsatt gapes det over litt for mye. Men alt som er relatert til barnas hverdag, fungerer greit. Og det skader ikke å utfordres av menneskelignende trær (sjøl om de er skumle), fulle kommoder og fjomsedyr (hva er et fjomsedyr? La barnet finne på!). Men detektiver og kjendiser blir for avansert. 

Språklig sett er Bringsværd litt ujevn, og brått kan et oppslag kreve bakgrunnskunnskap. Blant anna i oppslag åtte, der pannekakene blir spist av grisen, må en kjenne til eventyret om pannekaka for at det skal bli meningsfullt. Kjendisoppslaget burde vært strøket, mens oppslag tolv, om heisekranene, krever at barna veit hva høydeskrekk er. Barn mellom fire og seks år har større forutsetninger for å henge med, også på dette, men fordi bøkene ikke er utfordrende på et annet plan, blir de fort kjedelige. Likevel har Bringsværd jevnt over et godt blikk for situasjoner, kjente figurer og referanser, men det blir dårlig utnytta på grunn av det store spriket mellom lavmælt, leikende tekst og skrikende bilde. 

For at det ikke skal dukke opp noen misforståelser, vil jeg bare presisere at jeg tror at både barn og voksne har behov for utfordringer i tekst og bilde når de leser - også når de leser sammen. Det er godt å bli utfordra og stimulert til å tenke annerledes, og det er fint å sette i gang fantasien. Sånn sett er Berte en viktig, leiken og glad figur som trengs i den norske barnebokvrimmelen. Jeg verdsetter også dobbel adresse i bildebøker, men ikke når den voksnes referanse synes å komme foran barnets, slik som det av og til dessverre blir her. I Når to-serien kan det generelt sett fort bli litt for mye, av farger, bevegelser, handlinger og referanser, og det er ikke godt. Barna evner ikke å ta til seg alle inntrykkene, mange prøver å sette det sammen til en helhet, noe som er forgjeves. For bøkene er jo bare innholdsløs tull og leik, som passer bra for verbale og nysgjerrige tre- og fireåringer, som aksepterer andre løsninger og ikke synes troll, sjørøvere, løver eller klovner er skumle. Og dessuten er det av og til, gjerne i avslutninga, noen fine, mer harmoniske øyeblikk. Men likevel: bøker skal være mer enn bare gøy og støy.

    

Omtalen er basert på tolv av tolv bøker i serien: Når to sier godnatt (2002), Når to går på tur (2002), Når to skal stå opp (2002), Når to vil bli kjent med hverandre (2003), Når to skal besøke bestemor (2003), Når to er sinte på hverandre (2004), Når to skal bade (2005), Når to skal rydde (2006), Når to vil kose seg (2007), Når to skal på ferie (2008), Når to vil kle seg ut (2009), Når to skal si ha det (2009).

Bokhyllelesing 6: Asia

I sjette runde av Bjørgs leseutfordring gikk turen til det eksotiske Asia, i alle fall for noen av oss. Tidsrommet for utfordringa var satt til første uka i september (01. til 07.09.), men mange, meg sjøl inkludert, hang litt etter med både leseplaner og estimert tidsskjema. Kanskje det nydelige seinsommerværet har hatt noe med saken å gjøre? Eller en hektisk jobb- eller studiestart? Uansett årsak for deg, det passer muligens for flere enn meg at dette innlegget ikke kommer før nå. Og nå som vi har fått godt med tid til å komme i gang med lesinga, er kanskje alle blitt ferdige med Asiaboka si?

Foruten at boka skal være fra Asia, er det ingen andre tematiske eller sjangermessige avgrensinger i denne runden. Det betyr at forfatteren kan være fra Asia, eller at handlinga kan være henta fra Asia. Det kan være asiatisk historie eller krim fra Shanghai. Det vesentlige er at Asia, på en eller annen måte, blir diskutert. Eller at noe asiatisk, som for eksempel kampsport, wok, kommunisme, manga, sushi, buddhisme, barnebruder, steppelandskap, sexturisme, språksystemer, risdyrking, Kashmirkonflikten eller lignende er i fokus. Eller rett og slett en samling med haiku-dikt. Eller en kombinasjon. Eller noe helt anna. Det er ikke så strengt, altså. Det viktigste er at du finner ei ulest bok i dine egne bokhyller som du synes passer til kriteriene, og at du leser den. Å rydde i hyllene, få oversikt over egen boksamling og lese bøker som lenge har vært på vent, er noe av hovedformålet med leseutfordringa. Og det er derfor den er viktig! Så om du har noen gode forslag til neste års kategorier, ta gjerne kontakt.

De lure av oss la kanskje merke til at Guden for små ting, månedens 1001-bok hos Line i august, var fra Asia. Derfor var det mulig å dekke to lesesirkler med ei bok. Sjølsagt helt tillatt - du lurer jo bare deg sjøl - men jeg veit ikke om noen har gjort det? Hva hadde du egentlig planlagt å lese, og hva endte du opp med? Så du filmen i stedet, eller ga du opp underveis? Var det asiatiske noe som passa for deg, eller foretrekker du hjemlig litteratur? Jeg var svært langt unna vår kultur og vår tid under lesinga av verdens første epos, det mer enn 4600 år gamle Gilgamesh. Det var både spennende og overraskende å oppdage hvor gjenkjennelig det var!

Oppsummeringa for første runde i bokhylleutfordringa, skandinaviske bøker fra 1900-tallet, finner du hos Bjørg, mens oversikt over runde to, bøker med handling eller forfatter fra Afrika, finner du her. Tredje rundes oppsummering, da vi leste europeiske klassikere, er her, mens oppsummering fra fjerde runde og engelske bøker ligger her. I femte runde leste vi bøker som opprinnelig var skrevet på spansk, og det kan du lese mer om på denne sida. Gi gjerne beskjed dersom du ikke finner navnet ditt på noen av listene, eller dersom titler, forfattere eller lenker er feil, så skal jeg rette det opp så fort som mulig.

Monika leste A Tale of Love and Darkness/En fortelling om kjærlighet og mørke av Amos Oz

Hedda leste Gilgamesh oversatt av Jens Braarvig og Tor Åge Bringsværd
Gro leste Elskede Sputnik av Haruki Murakami

Jeg savner tilbakemelding fra Elida, Nina og Anna, som alle meldte seg på denne leseutfordringa via sida til Bjørg - men det er lenge sia, og dere har kanskje glemt det? Dere skulle lese bøker av Jhumpa Lahiri (Elida) og ulike titler av Haruki Murakami (øvrige). Kom dere i mål? Strakk ikke tida til, eller leste dere ei anna bok? Gro bytta bok underveis, fra Shin Kyoung-Sook til Murakami, og var fornøyd med det, mens Berit blei skuffa over den dårlige kvaliteten på lydboka hun hadde lånt, og har dermed ikke kommet igjennom. Silje sliter med lav leselyst for tida, og har valgt å ikke være med denne runden likevel.

Neste leseutfordring, som går av stabelen mellom 13. til 19. oktober, er nummer sju i rekka. Da er det bøker fra 2000-tallet som gjelder. Det er altså ingen andre avgrensinger, så her kan du velge fritt mellom lyrikk, dramatikk, ulike romaner, biografier eller fagbøker, fra hvor som helst i verden på det språket du vil, om akkurat det du ønsker å lese om akkurat da. Så lenge boka er utgitt etter 1999, er den godkjent. Herlig! Legg gjerne igjen et hint om hva du tenker å gi deg i kast med under. Og inntil videre håper jeg du får flotte høstdager!

Bokhyllelesing: Gilgamesh

Bildekilde: Ålesund bibliotek

Jeg drøyde i det lange og det breie med å komme i gang med sjette runde i Bjørgs bokhylleutfordring, der vi den første uka i september skulle lese ei bok fra Asia. Å bestemme meg for hvilken bok jeg skulle gripe fatt i, var svært enkelt, men den lå på skrivebordet i mange dager før jeg i det hele tatt åpna den. Så gikk det noen dager til, og jeg leste forordet. Deretter måtte Gilgamesh, Enkidu, Humbaba og resten av gjengen vente i ei hel uke. Hvorfor?

Jo, fordi jeg har en viss vrangforestilling om at episke dikt, slik som dette, Iliaden, Odysseen, Canterburyfortellingene, Den guddommelige komedie og lignende, er fryktelig tunge. Jeg tror de er vanskelige å lese, jeg tror det er vanskelig å forstå dem og jeg tror at jeg vil slite meg igjennom verket snarere enn å kose meg. Jeg er redd for at motiver og symboler vil være bortimot umulige for meg å forstå fordi verket er skapt et annet sted i ei anna tid, at både livssyn, menneskesyn, holdninger, handlinger, frampek, bilder og lignende vil være meg helt uforklarlige, utilgjengelige eller gå meg hus forbi og vel så det. Jeg er redd jeg ikke klarer å gripe fatt i essensen en gang! I tillegg har jeg fått det for meg at slike episke dikt må leses som dikt, noe som gjør alt stakkato og fullt av pauser, i beste fall rytmisk innimellom, men som regel usammenhengende og meningsløst. 

Men heldigvis er det ingen lesefasit. Og så er det jo slik da, at når en frykter det verste, så kan en som regel bare bli positivt overraska. Og i dette tilfellet, som i mange andre tilfeller der jeg har vært en pinglete leser som har nølt med å kaste meg utpå, er det slettes ikke fælt eller vanskelig å lese i det hele tatt, nei, boka er både lett og tilgjengelig når en først kommer i gang. Forordet, skrevet av professor og oversetter Jens Braarvig (f. 1948), var presist og akademisk. Han behandler tekstene om Gilgamesh på en profesjonell måte, det ligger vitenskap bak i alle ledd - i de arkeologiske utgravningene, i behandlinga av leirtavlene og fragmentene, i skrifttolkninga, teksttolkninga og oversettelsen, i historiske fakta og dertil antagelser, i rekonstruksjonen av en av mange rekonstruksjoner som opprinnelig er en tekstlig og kanskje tilfeldig sammenføyning av muntlige fortellinger, virkelige hendelser og religiøse myter.

Hans innledning er viktig, men samtidig litt skremmende. En får følelsen av at en nå skal lese noe stort og tungt, nærmest uoverkommelig. At verket er monumentalt og obligatorisk, og at en egentlig har vært sløv som ikke har lest det før. Men samtidig at dette virkelig ikke er for en hvem som helst - dette gylne verket, dette enestående epos, er forbeholdt dedikerte forskere, språkgenier som svenske Ola Wikander, historikere og andre som har kjennskap og kunnskap. For all del ikke tilfeldige lesere og ukyndige! Men nå, når du er i gang med forordet, er det ingen vei tilbake, nå skal du for evig og alltid inkluderes i Gilgamesh' verden, i verdens første epos.

Jeg overdriver litt, men grunnfølelsen er sann. Fakta er at forordet var svært interessant, men mye tyngre enn selve teksten. Det er nok litt paradoksalt, men samtidig naturlig. Det skal en kyndig leser til for å tolke bakgrunnen for eposet, for å legge ut om det historiske, følge eposets utvikling fram til skriftlig nedtegnelse og deretter det skriftlige fram til dagens versjon. Eposet, eller de mange ulike fortellingene om Gilgamesh, gamle og nye, har blitt fortalt og lest i over 4600 år. Da sier det seg sjøl at den versjonen vi sitter med i dag, er en fortetta og forkorta variant, finslipt gjennom århundrene. Mye blir borte underveis, andre elementer har vi bare spor av, som vi kan nøste på, mens hovedtrekka står steilt. Her kan en tanke gå til vår egen Edda-diktning, og hvor mye som sies der, med så få ord!

Uten at jeg egentlig har noe sammenligningsgrunnlag, vil jeg også påstå at oversettelsen er ganske fin. Jens Braarvig har sammen med Tor Åge Bringsværd (f. 1939) gått løs på de babylonsk-assyriske kileskrifttavlene som stammer fra kong Assurbanipals (668-626 f.Kr) svært velfylte bibliotek. Rundt 30.000 tavler blei funnet i 1854, tolv av dem inneholdt fortellinger om den historisk-mytiske helten Gilgamesh. Gilgamesh skal ha vært konge i Uruk i Mesopotamia rundt 2600 år før vår tidsregning begynner, i "landet mellom elvene" - Eufrat og Tigris. Og det er nettopp her, i det som er dagens Irak, at "vestens kultur slik vi kjenner den, først fant sitt fotfeste", det er her skriften blir til og det er her Gilgamesh utfører sine bedrifter.

Når eposet begynner, er Gilgamesh en usympatisk konge som minner mest om vår egen hjemlige Håkon jarl (935-995). Han forsyner seg grovt av det han vil ha, være seg mat eller drikke, kvinner eller menn. Ingen får være i fred for Gilgamesh, og han er per definisjon en diktator, sjøl om han har et råd av gamle og unge under seg. Disse bryr han seg ikke så mye om, og det gjelder forøvrig resten av "sauekveet" Uruk også. Fedre og mødre klager sin nød til gudene, som er enige om at Gilgamesh' sjølbilde har est litt vel mye. Kanskje han trenger å jekkes ned litt? Akkurat som i de antikke tekstene, kan gudene her også gripe inn i folks dagligliv. Og nå skaper de Gilgamesh' likemann, som lever opp i naturen, side og side med dyra. Han har hår over hele kroppen og er i alt et naturmenneske - en sterk kontrast til den materialistiske, maktnytende Gilgamesh i byen. Etter hvert begynner det å gå gjetord om dette flotte naturmennesket, som kommer til vannhullet med dyra, som lever på steppene, som ikke er redd for noe. Kan han være sterkere og modigere enn Gilgamesh, som er to deler gud og en del menneske? Kan han være en konkurrent?

Med list lures naturmennesket Enkidu vekk fra dyra, og bokstavelig talt inn i menneskelig samkvem. Han får så høre om denne fæle herskeren, som "hersker over folket lik en villokse", som verken lar kvinner eller menn være i fred - særlig ikke på deres bryllupsnatt, for da skal herskeren ha førsteretten sin. Og Enkidu blir sint. Han oppsøker Gilgamesh like før han skal "møte bruden som sitt guddommelige motstykke" og de to kamphanene tumler sammen i et basketak:

"Da grep de fatt i hverandre der ved døren til bryllupshuset,

og i gaten fór de sammen i slagsmål,

så dørstolpene vaklet og veggene ristet,

Gilgamesh og Enkidu brøt med hverandre som stangende okser."   

Kampen vil ingen ende ta, før de begge anerkjenner den andres styrke og innrømmer sin likhet i evner og ferdigheter. Det ender med at "Da kysset de hverandre og lovet hverandre vennskap" (og noen påstår at "bromansen" er ny...?), og sammen reiser de på mange farefulle eventyr. Det første består i å bekjempe den grusomme Humbaba i den skumle Sedertreskogen, videre må de prøve både ord og krefter med himmeldronningen Ishtar og Himmeltyren. Mange av fortellingene har likheter med de homeriske mytene, for eksempel heltens stadige prøvelser, mens ett element er viktigere her: drømmene. Både Gilgamesh og Enkidu drømmer, og drømmene tydes som gode eller onde varsler og fungerer som frampek i historiene.

Så dør Enkidu, naturmennesket. Og Gilgamesh' sorg er bunnløs. Han har mista sin nære venn, sin bror, sin fremste mann. Han viker ikke fra likets side før det kommer en mark ut av nesa på Enkidu og Gilgamesh sjøl blir redd for døden. Han lager et minnesmerke i gull og sølv, utsmykka med de vakreste edelsteiner, som for alltid skal stå som en bauta over Enkidus bedrifter og deres unike vennskap. Så forlater han Uruk og det trygge livet. Han oppsøker naturtilstanden, han dreper løver, spiser dem og kler seg i deres skinn, han vandrer til verdens ende og ned i dødsriket, han blir garva i ansiktet at hete og kulde og innsunken av sorg i sin søken etter mening, meninga med Enkidus død og meninga med livet nå, uten han:

"Hvorfor skulle ikke mine kinn

være hule og ansiktet innsunket,

mitt hjerte trist og mine øyne matte?

Skulle ikke sorgen tynge mitt indre,

og mitt ansikt se ut som en langveisfarendes,

skulle ikke min hud være brent av frost og av sol, 

skulle jeg ikke vandre rundt i ødemarken kledd i løveskinn?

Min venn, villeselet på sprang, 

eselet fra steppen, panteren fra villmarken,

min venn Enkidu, villeselet på sprang,

eselet på steppen, panteren fra villmarken, (...)

Min venn som jeg elsket så høyt,

som gikk med meg gjennom alle farer,

min venn som jeg elsket så høyt,

som gikk med meg gjennom alle farer, (...)

Hvordan kan jeg være stille? Hvordan kan jeg være i ro?

min venn, som jeg elsket, er blitt til leire. (...)" 

Denne altoppslukende sorgen er til å grine av. Gilgamesh, vakker og mektig, er ensom og forlatt. Ingenting betyr noe uten Enkidu. Gilgamesh må vandre til han kjenner at sorgen slipper, til han gjenfinner mening og kan forsones med sitt liv. Det er en vanskelig oppgave.

Eposet om Gilgamesh har et sterkt preg av en muntlig, nær virkelighet. Dette underbygges av gjentakelsene, som fungerer som en slags mnemoteknikk i en muntlig kultur - dette kan vi også se i de europeiske balladene og i folkeeventyra. Og gjentakelser er det ofte, for eksempel i drømmesekvensene, hvor det samme repeteres flere ganger, med små forskyvinger hver gang. Eller i Gilgamesh' vandringer i mørkets dobbelttimer, hvor vi messende må gjennom ett vers for hver mørke time. Her er det fort gjort å ta en snarvei, hoppe over repetisjonene for å komme videre i fortellinga, men dette må ikke gjøres. Da mistes totalt den suggererende virkninga, spenningsoppbygginga og de avgjørende detaljene.

Tempoet i eposet er langsomt fordi teksten er en smule omstendelig. Det er for eksempel alltid tydelig hvem som snakker, og hvem en snakker til, og dialogene, med egging, fornærmelser, lovprisninger eller forbannelser, tar mye plass. Men handlingene er som regel raske og effektive, og det hele utspiller seg på en svært visuell måte, sjøl om detaljerte grusomheter ikke fins. Eposet er bevisst og solid komponert av en som må ha kjent sagnstoffet svært godt, en som kanskje ikke bare hadde respekt for den mytiske kongen, men også ei tro på at han en gang hadde levd.

Jeg er svært glad for at jeg endelig fikk lese eposet om Gilgamesh, og anbefaler verket til alle andre som kan tenke seg et avbrudd fra det intenst postmoderne, fra krim og underholdning og tårevåte dokusåper i bokform. Med fortellingene om Gilgamesh får en noe autentisk, som uten tvil er svært gammelt og verdifullt, og en kan kose seg med å kjenne igjen antikke dramaelementer, drømmetydningstradisjon, lyrisk oppbygning, romanvirkemidler og mange bibelske motiver. Og det er viktig å vite slikt, for alle oss som holder på med bøker og litteratur, for det var her det hele begynte.

Bokserier for barn: Ludde

Bildekilde: tomaslofgren.wordpress.com

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.


Hva kommer nå
Hvem tror du det er
Skru lyden opp på radio'n din
Skru lyden opp på radio'n din
For nå er Ludde her

Det synger i alle fall Inger Gundersen (f. 1973) i Barnetime- og lydbokversjonen av Ludde-bøkene. Og hvem er så Ludde? Jo, han er en liten tøykanin, som rett som det er må snekre kassebil for å leite etter bamse, få overnattingsbesøk av alle dyra, dra på tur i eventyrland med lillesøster Ruske-Sara, vaske klær, være doktor, hjelpe flodhesten Hugo med å finne mamma eller noe helt anna. Den egentlige opphavsmannen til vesle Ludde og alle vennene hans er den prisbelønte svenske forfatteren og illustratøren Ulf Löfgren (1931-2011), som fra 1984 til 2006 skreiv hele 34 bøker om den sjarmerende kaninen som prøver å putte kjøttboller i øret, som snakker i telefonen, jakter på ei flue, kjører tog, bygger hytte og så videre. Nesten alle bøkene er oversatt til norsk, og til mer enn tjue andre språk (!), og fra 2002 var utvalgte fortellinger å høre på Barnetimen for de minste. I 2011 og 2012 kom Barnetimeproduksjonen ut som fire egne lydbøker, og i år er det altså 30 år sia den første boka kom ut. I mine år som småbarnsmamma har jeg nå vært gjennom alle lydbøker og nesten alle bøker flerfoldige ganger og kan, av flere årsaker, konkludere med at Ludde er en barnefavoritt.

Men hvorfor det, egentlig? Det er jo nokså enkle bøker. Noen ville kanskje til og med si at de er oppskriftsmessige og forutsigbare, i alle fall hvis en er i det sure hjørnet. De runde tegningene har ikke noe særlig ekstra og fokuserer bare på hovedfigurens gjøringer, fargene er gode, men detaljene er få. Lite trekkes fram i tekst og bilde, det er støyfritt og tydelig. På hvert oppslag følger vi Luddes vei gjennom en serie repeterende hendelser (sparke ball, leite, henge opp tøy, lage suppe, gjøre noe feil, leike), i hver bok følges ei historie fra begynnelse til slutt, nesten helt uten pedagogisk overbygning og en forfatters kommenterende nærvær. Det føles fritt og ledig. Men så er det akkurat der det ligger, da. At ei historie om Ludde ikke går rett fram. Det er alltid noen utfordringer underveis, en sving i en annen retning, tre-fire brudd på forventningene, noe som ikke går som det skal, noe annerledes. Og nettopp der ligger det mye moro.

For bøkene om Ludde er ikke noe anna enn underholdningsbøker for småtassegmentet, og er helt ypperlige for tøysekoppen på to og tre år. Her er verken forfatter eller de dyra som inkluderes i fortellingene ute etter å lære barna noe. Kun av og til får en ei bok med en fyldigere komposisjon, som foreksempel Ludde och telefonen fra 1989. Her må barna helt til slutt hjelpe Ludde med ukedagene for at alt skal bli riktig. Men dette er som sagt et unntak. Ludde lagar soppa fra 1993 kan en forsåvidt bruke som utgangspunkt for å lære barna å lage suppe, men da dyra kommer med mange uønska suppeingredienser, i alle fall for oss voksne, blir det fort tull. Og det er vel nettopp det som er formålet med bøkene: Tulle, tøyse, bruke fantasien, utfordre grensene, vri på voksenverdenen. Og det fins vel ikke så mye anna som barn liker bedre enn det? Så markedsføres også bøkene av det norske forlaget CappelenDamm under slagordet "Humor for svært små mennesker", og det passer godt.

Likevel, når det er så mange bøker, blir en kanskje litt skuffa når ikke foreldrene til Ludde og Ruske-Sara opptrer i mer enn ei bok. Og omstendighetene rundt Ludde avklares aldri. Er han noens kosedyr, og hvem er i så fall denne noen? Hvor bor Ludde? Fins det en ytre kontekst som universet kan settes inn i, er det meninga at det skal være vår verden eller kosedyras verden? På mange måter er det fint at Löfgren lar dette være åpent, slik at en kan fantasere sjøl, men på en annen side gir han ingenting til de nysgjerrige barna som lurer på hvor Ludde kommer fra, hvor familien hans er, hvor han bor, hvor han har lært å snekre og så videre. Ikke alt kan aksepteres helt uten videre, og denne mangelen på en omsorgsperson blir svært tydelig når en har lest gjennom hele bokstabelen. Det er jo ikke slik barnas hverdag er, så idyllisk, sjølstendig og fri. Men for all del, det er lov å fantasere!

Det fine med serien om Ludde er at det er så innmari mange bøker. Barna blir trukket med inn i et univers som består av kosedyr og leiker, en kanin som ofte gjør de samme tinga som de sjøl gjør - men uten den tidvis kontrollerende foreldreinstansen. Det appellerer så smått til uavhengigheten og "gjøre sjøl". Dessuten går alt an hos Ludde - en kassebil uten motor eller pedaler kan for eksempel kjøre langt og fort, Ludde kan få forferdelig mange dyr på overnattingsbesøk, for de kan sove under trappa og i balja og så videre, han kan være doktor eller konge, spille i orkester, lage sirkus eller ha bursdag. Inger Gundersens lydbøker, med nyskrevne sanger til hver fortelling og bruk av ulike stemmer til ulike dyr, utvider sånn sett det boklige universet på en fin måte. Her er det rom for mer leik, men også flere føleser. De enkle sangene hennes tar tak i ulike stemninger i større grad enn det forfatteren gjør. En innvendig er likevel at det fort blir svært bråkete, noe som ikke er så fint for de aller yngste. Tempoet kan også være rimelig radig, så lydbøkene ligger nok litt mer på nivået til barn på tre og fire år.

Et annet fint element med bøkene, er at Ulf Löfgren så utvunget og uproblematisk styrer fortellerstemmen mellom en allvitende forteller (for eksempel: Ludde har fått en ny ball. Nå sparker han den langt, langt av gårde. Men den lander visst rett i hodet på noen!), replikkvekslinger mellom Ludde og dyra - både monologer, duologer og polyloger brukes her (f.eks. Og denne noen sier høyt og tydelig: MIAOUUU!) og mer indre monolog (f.eks. Kanskje det er en hund? sier Ludde til seg selv). Han veksler også mellom viktigheten av tekst og bilde - noen ganger ligger poenget i tegningene, som i Ludde och någon fra 1984, andre ganger i både ord og bilde, som i Ludde och alla djuren fra 1986, atter andre ganger enda mer i lydbildet, som i Ludde och orkestern fra 1994. Men da er det et svært viktig poeng at barna blir lest for. Av og til kan barna være med å gjette på hva eller hvem som kommer på neste side (hvilket dyr fikk ballen i hodet, hvem ringer til Ludde nå?), andre ganger er det spennende å se hva som skjer (hva i alle dager spiller bjørnen på?). Bøkene er trygge, morsomme, av og til spennende, men aldri skremmende. Felles for omtrent alle bøkene er også at barna kan komme inn i dem helt uten forhåndskunnskaper. Andre titler, som Cirkus Ludde fra 1993, fungerer mindre bra, rett og slett fordi barna da er avhengige av å ha en konkret forestilling av hva et sirkus er. Om de ikke har det, blir boka svært abstrakt. Da fungerer det bedre å leite etter mamma i Ludde och Hugo (1997). Det er en svært gjenkjennelig tematikk for de aller fleste, og også den eneste boka der det er litt nedtrykt stemning.

En voksen, kritisk leser kan kanskje henge seg litt opp i de stereotype, til dels svært tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som blir formidla gjennom Ludde-bøkene. Luddes lillesøster Ruske-Sara får sjeldent spille hovedrolla - hun kan være sjukesøster eller drive butikk, skrike og gå tur, men helst ikke så mye mer. Ludde er da for eksempel doktor, og bestemmer jevnt over mye mer av leikinga enn Ruske-Sara. Med kompisen Hasse eller den rampete bamsen er det full fres med snekring, bølling, skyting av erter og andre mer gutteaktige aktiviteter. Dette kunne kanskje vært hakket mer gjennomtenkt. Men Löfgren er også flink til å inkludere alle dyra, for eksempel når de spiller orkester, hjelper Hugo med å finne mammaen sin eller lignende.

Men på et visst punkt når både voksen (nokså tidlig) og barn (mange repetisjoner seinere) et metningspunkt, og fortellingene om Ludde er ikke lenger så morsomme. Det er ikke noe mer å hente i dem, ingenting å lure på, verken i teksten eller i bildene, og boka blir lagt vekk. Hadde bøkene om Ludde hatt denne varme merverdien, som en for eksempel finner i Kaninbøkene, der forfatteren også appellerer til andre følelser enn latter og glede, ville nok fortellingene stått enda høyere i kurs hos de små. Men det er vanskelig å få plass til mye i et lite format, da blir det heller fort slik at bøkene føles overfylte. Bøkene om Ludde er fine som de er og passer til en liten underholdningsstund med en gjenkjennelig figur. At Löfgren ser det hele gjennom et barns (barnekanins) blikk, er en stor styrke ved bøkene, og barna lever seg fort inn i hva som skal skje og gleder seg til neste overraskelse. Er det grisen som har tatt sokkene til Ludde?

Bøkene om Ludde er fint oversatt av Tor Åge Bringsværd (f. 1939), som har et lett, ledig og muntlig språk som kler bøkene og hovedfiguren. Men så elegant som i serien om Bø og Bæ, er det ikke. Det har riktignok mer med forfatteren enn oversetteren å gjøre, og det skyldes igjen kanskje nettopp mangelen på dynamikk som Landstöm-paret har. Men slik er det når en skaper, skriver og tegner helt aleine.

Omtalen bygger på tjuesju av trettifire bøker i serien (svenske utgaver): Ludde (1984), Ludde och någon (1984), Kung Ludde (1984), Ludde och alla djuren (1986), Ludde och Gnutta (1986), Ludde och busiga Nalle (1986), Ludde får besök (1987), Ludde letar eftar Nalle (1988), Ludde och vagnen (1988), Ludde blir glad (1988), Ludde och de vilda djuren (1989), Ludde och telefonen (1989), Ludde och flugan (1990), Ludde och musen Göte (1990), Ludde och den förtrollade skogen (1991), Ludde och födelsedagen (1993), Ludde lagar soppa (1993), Ludde bygger koja (1993), Cirkus Ludde (1993), Ludde och orkestern (1994), Ludde och lådbilen (1994), Doktor Ludde (1997), Ludde och Hugo (1997), Ludde och Gnutta i sagolandet (1998), Ludde och Hasse åker tåg (1998), Ludde och hans vänner (1998), Ludde tvättar (2006).