Bokhyllelesing: Gilgamesh

Bildekilde: Ålesund bibliotek

Jeg drøyde i det lange og det breie med å komme i gang med sjette runde i Bjørgs bokhylleutfordring, der vi den første uka i september skulle lese ei bok fra Asia. Å bestemme meg for hvilken bok jeg skulle gripe fatt i, var svært enkelt, men den lå på skrivebordet i mange dager før jeg i det hele tatt åpna den. Så gikk det noen dager til, og jeg leste forordet. Deretter måtte Gilgamesh, Enkidu, Humbaba og resten av gjengen vente i ei hel uke. Hvorfor?

Jo, fordi jeg har en viss vrangforestilling om at episke dikt, slik som dette, Iliaden, Odysseen, Canterburyfortellingene, Den guddommelige komedie og lignende, er fryktelig tunge. Jeg tror de er vanskelige å lese, jeg tror det er vanskelig å forstå dem og jeg tror at jeg vil slite meg igjennom verket snarere enn å kose meg. Jeg er redd for at motiver og symboler vil være bortimot umulige for meg å forstå fordi verket er skapt et annet sted i ei anna tid, at både livssyn, menneskesyn, holdninger, handlinger, frampek, bilder og lignende vil være meg helt uforklarlige, utilgjengelige eller gå meg hus forbi og vel så det. Jeg er redd jeg ikke klarer å gripe fatt i essensen en gang! I tillegg har jeg fått det for meg at slike episke dikt må leses som dikt, noe som gjør alt stakkato og fullt av pauser, i beste fall rytmisk innimellom, men som regel usammenhengende og meningsløst. 

Men heldigvis er det ingen lesefasit. Og så er det jo slik da, at når en frykter det verste, så kan en som regel bare bli positivt overraska. Og i dette tilfellet, som i mange andre tilfeller der jeg har vært en pinglete leser som har nølt med å kaste meg utpå, er det slettes ikke fælt eller vanskelig å lese i det hele tatt, nei, boka er både lett og tilgjengelig når en først kommer i gang. Forordet, skrevet av professor og oversetter Jens Braarvig (f. 1948), var presist og akademisk. Han behandler tekstene om Gilgamesh på en profesjonell måte, det ligger vitenskap bak i alle ledd - i de arkeologiske utgravningene, i behandlinga av leirtavlene og fragmentene, i skrifttolkninga, teksttolkninga og oversettelsen, i historiske fakta og dertil antagelser, i rekonstruksjonen av en av mange rekonstruksjoner som opprinnelig er en tekstlig og kanskje tilfeldig sammenføyning av muntlige fortellinger, virkelige hendelser og religiøse myter.

Hans innledning er viktig, men samtidig litt skremmende. En får følelsen av at en nå skal lese noe stort og tungt, nærmest uoverkommelig. At verket er monumentalt og obligatorisk, og at en egentlig har vært sløv som ikke har lest det før. Men samtidig at dette virkelig ikke er for en hvem som helst - dette gylne verket, dette enestående epos, er forbeholdt dedikerte forskere, språkgenier som svenske Ola Wikander, historikere og andre som har kjennskap og kunnskap. For all del ikke tilfeldige lesere og ukyndige! Men nå, når du er i gang med forordet, er det ingen vei tilbake, nå skal du for evig og alltid inkluderes i Gilgamesh' verden, i verdens første epos.

Jeg overdriver litt, men grunnfølelsen er sann. Fakta er at forordet var svært interessant, men mye tyngre enn selve teksten. Det er nok litt paradoksalt, men samtidig naturlig. Det skal en kyndig leser til for å tolke bakgrunnen for eposet, for å legge ut om det historiske, følge eposets utvikling fram til skriftlig nedtegnelse og deretter det skriftlige fram til dagens versjon. Eposet, eller de mange ulike fortellingene om Gilgamesh, gamle og nye, har blitt fortalt og lest i over 4600 år. Da sier det seg sjøl at den versjonen vi sitter med i dag, er en fortetta og forkorta variant, finslipt gjennom århundrene. Mye blir borte underveis, andre elementer har vi bare spor av, som vi kan nøste på, mens hovedtrekka står steilt. Her kan en tanke gå til vår egen Edda-diktning, og hvor mye som sies der, med så få ord!

Uten at jeg egentlig har noe sammenligningsgrunnlag, vil jeg også påstå at oversettelsen er ganske fin. Jens Braarvig har sammen med Tor Åge Bringsværd (f. 1939) gått løs på de babylonsk-assyriske kileskrifttavlene som stammer fra kong Assurbanipals (668-626 f.Kr) svært velfylte bibliotek. Rundt 30.000 tavler blei funnet i 1854, tolv av dem inneholdt fortellinger om den historisk-mytiske helten Gilgamesh. Gilgamesh skal ha vært konge i Uruk i Mesopotamia rundt 2600 år før vår tidsregning begynner, i "landet mellom elvene" - Eufrat og Tigris. Og det er nettopp her, i det som er dagens Irak, at "vestens kultur slik vi kjenner den, først fant sitt fotfeste", det er her skriften blir til og det er her Gilgamesh utfører sine bedrifter.

Når eposet begynner, er Gilgamesh en usympatisk konge som minner mest om vår egen hjemlige Håkon jarl (935-995). Han forsyner seg grovt av det han vil ha, være seg mat eller drikke, kvinner eller menn. Ingen får være i fred for Gilgamesh, og han er per definisjon en diktator, sjøl om han har et råd av gamle og unge under seg. Disse bryr han seg ikke så mye om, og det gjelder forøvrig resten av "sauekveet" Uruk også. Fedre og mødre klager sin nød til gudene, som er enige om at Gilgamesh' sjølbilde har est litt vel mye. Kanskje han trenger å jekkes ned litt? Akkurat som i de antikke tekstene, kan gudene her også gripe inn i folks dagligliv. Og nå skaper de Gilgamesh' likemann, som lever opp i naturen, side og side med dyra. Han har hår over hele kroppen og er i alt et naturmenneske - en sterk kontrast til den materialistiske, maktnytende Gilgamesh i byen. Etter hvert begynner det å gå gjetord om dette flotte naturmennesket, som kommer til vannhullet med dyra, som lever på steppene, som ikke er redd for noe. Kan han være sterkere og modigere enn Gilgamesh, som er to deler gud og en del menneske? Kan han være en konkurrent?

Med list lures naturmennesket Enkidu vekk fra dyra, og bokstavelig talt inn i menneskelig samkvem. Han får så høre om denne fæle herskeren, som "hersker over folket lik en villokse", som verken lar kvinner eller menn være i fred - særlig ikke på deres bryllupsnatt, for da skal herskeren ha førsteretten sin. Og Enkidu blir sint. Han oppsøker Gilgamesh like før han skal "møte bruden som sitt guddommelige motstykke" og de to kamphanene tumler sammen i et basketak:

"Da grep de fatt i hverandre der ved døren til bryllupshuset,

og i gaten fór de sammen i slagsmål,

så dørstolpene vaklet og veggene ristet,

Gilgamesh og Enkidu brøt med hverandre som stangende okser."   

Kampen vil ingen ende ta, før de begge anerkjenner den andres styrke og innrømmer sin likhet i evner og ferdigheter. Det ender med at "Da kysset de hverandre og lovet hverandre vennskap" (og noen påstår at "bromansen" er ny...?), og sammen reiser de på mange farefulle eventyr. Det første består i å bekjempe den grusomme Humbaba i den skumle Sedertreskogen, videre må de prøve både ord og krefter med himmeldronningen Ishtar og Himmeltyren. Mange av fortellingene har likheter med de homeriske mytene, for eksempel heltens stadige prøvelser, mens ett element er viktigere her: drømmene. Både Gilgamesh og Enkidu drømmer, og drømmene tydes som gode eller onde varsler og fungerer som frampek i historiene.

Så dør Enkidu, naturmennesket. Og Gilgamesh' sorg er bunnløs. Han har mista sin nære venn, sin bror, sin fremste mann. Han viker ikke fra likets side før det kommer en mark ut av nesa på Enkidu og Gilgamesh sjøl blir redd for døden. Han lager et minnesmerke i gull og sølv, utsmykka med de vakreste edelsteiner, som for alltid skal stå som en bauta over Enkidus bedrifter og deres unike vennskap. Så forlater han Uruk og det trygge livet. Han oppsøker naturtilstanden, han dreper løver, spiser dem og kler seg i deres skinn, han vandrer til verdens ende og ned i dødsriket, han blir garva i ansiktet at hete og kulde og innsunken av sorg i sin søken etter mening, meninga med Enkidus død og meninga med livet nå, uten han:

"Hvorfor skulle ikke mine kinn

være hule og ansiktet innsunket,

mitt hjerte trist og mine øyne matte?

Skulle ikke sorgen tynge mitt indre,

og mitt ansikt se ut som en langveisfarendes,

skulle ikke min hud være brent av frost og av sol, 

skulle jeg ikke vandre rundt i ødemarken kledd i løveskinn?

Min venn, villeselet på sprang, 

eselet fra steppen, panteren fra villmarken,

min venn Enkidu, villeselet på sprang,

eselet på steppen, panteren fra villmarken, (...)

Min venn som jeg elsket så høyt,

som gikk med meg gjennom alle farer,

min venn som jeg elsket så høyt,

som gikk med meg gjennom alle farer, (...)

Hvordan kan jeg være stille? Hvordan kan jeg være i ro?

min venn, som jeg elsket, er blitt til leire. (...)" 

Denne altoppslukende sorgen er til å grine av. Gilgamesh, vakker og mektig, er ensom og forlatt. Ingenting betyr noe uten Enkidu. Gilgamesh må vandre til han kjenner at sorgen slipper, til han gjenfinner mening og kan forsones med sitt liv. Det er en vanskelig oppgave.

Eposet om Gilgamesh har et sterkt preg av en muntlig, nær virkelighet. Dette underbygges av gjentakelsene, som fungerer som en slags mnemoteknikk i en muntlig kultur - dette kan vi også se i de europeiske balladene og i folkeeventyra. Og gjentakelser er det ofte, for eksempel i drømmesekvensene, hvor det samme repeteres flere ganger, med små forskyvinger hver gang. Eller i Gilgamesh' vandringer i mørkets dobbelttimer, hvor vi messende må gjennom ett vers for hver mørke time. Her er det fort gjort å ta en snarvei, hoppe over repetisjonene for å komme videre i fortellinga, men dette må ikke gjøres. Da mistes totalt den suggererende virkninga, spenningsoppbygginga og de avgjørende detaljene.

Tempoet i eposet er langsomt fordi teksten er en smule omstendelig. Det er for eksempel alltid tydelig hvem som snakker, og hvem en snakker til, og dialogene, med egging, fornærmelser, lovprisninger eller forbannelser, tar mye plass. Men handlingene er som regel raske og effektive, og det hele utspiller seg på en svært visuell måte, sjøl om detaljerte grusomheter ikke fins. Eposet er bevisst og solid komponert av en som må ha kjent sagnstoffet svært godt, en som kanskje ikke bare hadde respekt for den mytiske kongen, men også ei tro på at han en gang hadde levd.

Jeg er svært glad for at jeg endelig fikk lese eposet om Gilgamesh, og anbefaler verket til alle andre som kan tenke seg et avbrudd fra det intenst postmoderne, fra krim og underholdning og tårevåte dokusåper i bokform. Med fortellingene om Gilgamesh får en noe autentisk, som uten tvil er svært gammelt og verdifullt, og en kan kose seg med å kjenne igjen antikke dramaelementer, drømmetydningstradisjon, lyrisk oppbygning, romanvirkemidler og mange bibelske motiver. Og det er viktig å vite slikt, for alle oss som holder på med bøker og litteratur, for det var her det hele begynte.