tirsdag 16. september 2014

Nobelprisen, 1914

Nobelprisvinneren i litteratur for året 1914, eller egentlig alle nobelprisvinnere for gjeldende år, er kanskje ikke blant dem som skinner klarest nå i etterkant. For hvem var det som vant, nå igjen? Noen som husker? Jeg må innrømme at jeg er helt blank sjøl - det nærmeste jeg kommer er at det kanskje ikke var så mange prismottakere det året? Andre grufulle hendelser i samme periode tok nok fokuset fra slikt som skulle være en hyggelig feiring av framgangen innen ulike vitenskaper og et kvalitetsstempel på datidas litteratur. Jeg tror ikke det blei så hyggelig under utdelingene høsten i 1914. Flere nasjoner var da allerede godt innsmurt i det som skulle vise seg å bli verdens hittil verste konflikt, og resten av den vestlige verden var vel mer opptatt av å ikke tråkke feil politisk enn å nominere potensielt fremragende forfattere. Avspeiles det på nominasjonslista, tro?

De nominerte i 1914 var:

4. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
3. Paul Bourget (1852-1935), fransk forfatter
2. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
1. Dora Melegari (1849-1924), italiensk forfatter
2. Émile Faguet (1847-1916), fransk litteraturviter og litteraturkritiker
1. Vilhelm Grønbech (1873-1948), dansk religionshistoriker
6. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
1. Dmitry Merezhkovsky (1866-1941), russisk forfatter
1. René Bazin (1853-1932), fransk forfatter
2. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat
8. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
3. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter
5. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
3. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
3. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
3. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
2. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter
3. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
4. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
1. Jan S. Machar (1864-1942), tsjekkisk forfatter og forlegger
1. Willem Kloos (1859-1938), nederlandsk forfatter
1. Antonio Serra y Morant (? - ?), spansk forfatter
4. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
2. Jean H. Fabre (1823-1915), fransk entomolog

Ved en nærmere undersøkelse har jeg nå funnet ut at kun tre av fem nobelpriser blei delt ut i 1914. Litteraturprisen og fredsprisen blei holdt tilbake - det er altså ikke funnet en verdig vinner blant de tjuefire unike kandidatene på lista over. Eller kanskje det ikke en gang blei forsøkt. Årsakene til dette kan være mange, men det er naturligvis den pågående krigen som kan tenkes å være det avgjørende - i alle fall for fredsprisen. Noe annet som slår meg når jeg ser på de nominerte, er hvilke nasjoner de kommer fra. Eller rettere sagt, hvilke nasjoner som glimrer med sitt fravær. Det er tydelig at franskmenna stiller forberedt, om ikke annet så i alle fall på den litterære fronten. Britene derimot, har kun én nominert i år, og det er Thomas Hardy, igjen. Året før hadde britene fire nominerte, blant dem den evige John Morley, som topper statistikken så langt med ti nominasjoner og ingen pris. Når vi går til Tyskland blir det enda tydeligere at noe er i gjære. Så langt har tyskerne mottatt flest nobelpriser i litteratur - hele fire stykker, og den siste i 1912. Men i 1913 og 1914 mangler de totalt på lista. Har det tyske fokuset vendt seg bort fra de skjønnlitterære bøkene? Det kan se sånn ut. 

Er det riktig å ikke dele ut en litteraturpris under slike omstendigheter som i 1914? På mange måter vil jeg jo si ja, og en slik verdenskrig, her hjemme på kontinentet, tar unektelig mye ressurser - med rette. Det må jo ha vært et sjokk å våkne opp til beskjeder om krig, en faktisk krig, her. Jeg vil tro det er vanskelig å konsentrere seg om god og mindre god litteratur når resten av verden vurderer gode og mindre gode nasjoner eller fraksjoner, stridsdyktige eller ikkestridsdyktige mennesker, gode og mindre gode våpen og de mest effektive invasjons- og beleiringsmetodene. Men samtidig gjør denne ikkeutdelinga litteraturprisen til noe politisk. Og det bør en litteraturpris kanskje ikke være? 

Altså, misforstå meg rett, forfatterne kan gjerne tilhøre politiske leire og skrive om politikk og ideologi, se verden fra et bestemt ståsted, skildre verdenssamfunnet nedenfra eller lignende. Men gjengen i De Aderton, de skal ikke ta politiske standpunkt i sin vurdering i det hele tatt. De skal vurdere litteraturen så objektivt de kan, med hele sitt intellekt og med alle sine hardt opparbeida kunnskaper. Politiske ytringer i et skjønnlitterært verk, korrekte eller ei, kanskje lagt i munnen på en usympatisk hovedperson for å få en viss virkning, skal ikke holdes mot noen, og heller ikke gi ekstrapoeng (inntil en viss grad, naturligvis, det er en hårfin balanse mellom ytringsfrihet og demokrati på den ene sida og å åpne for sjikane, sensur eller det som verre på den andre sida - tankene glir fort til mellomkrigstidas Tyskland). Men det er, og skal være, andre regler for skjønnlitteratur enn politiske pamfletter og propaganda. Det som gjør det vanskelig i denne sammenhengen, er at forfatterne ofte også er de intellektuelle som nettopp ytrer seg i krigstid, i menneskerettighetssaker, om politikk, som yter motstand, som arbeider for fred, som skriver allegoriske romaner (Vesaas), former messende dikt (Hagerup og Øverland), utgir og sprer illegale aviser, lager paroler, holder møter, er journalister eller krigskorrespondenter og lignende. Med ord holdes håpet oppe. Kan en skille disse to rollene hos en forfatter eller en leser, når det egentlig springer ut fra det samme i ett og samme menneske? 

Og er en slik objektivitet hos profesjonelle lesere i det hele tatt mulig? I realiteten er det vel ikke det. Vi kommer alle fra noe, vi er noe, som ikke er konstant, men i stadig utvikling, vi har erfart mye, lært mye, og vi leser med både den vi er, det vi kan og dit vi er på vei. Det kan i mange tilfeller, når en er bevisst på det, være en berikelse. Vi ser hva vi legger til eller trekker fra. Men om en ikke veit, om en leser med skylapper på, blir resultatet deretter. Men det betyr ikke at en skal la være å prøve å fjerne skylappene. 

Ved å gå helt vekk fra en mulig utdeling i 1914, syns jeg årets nominerte snytes for en fin og viktig pris. De er jo fortsatt forfattere, de har fortsatt skrevet verkene, de er nominerte og er fortsatt like verdige - pris eller ikke pris. Og jeg mener bestemt at en slik politisering av litteraturen er uheldig, sjøl om det kanskje var uunngåelig akkurat da. Jeg vil hevde at det er i slike krevende og vanskelige stunder at litteraturen trengs mest, og nettopp derfor burde prisen blitt delt ut, for å signalisere noe annet enn krig og konflikt, for å holde fast ved en normaltilstand. En burde verdsatt den kunsten som blei laga, sjøl om det var forut for krigsutbruddet, og brukt den i kampen mot. Men jeg levde ikke i 1914 og kan ikke si noe om de massive virkningene krigens nærvær hadde på kropp og sinn. Kanskje var det likevel best at det blei nettopp slik. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar