Favorittbøker: C

Tida er nå kommet til tredje runde i kåringa av favorittbøker, men lite visste jeg at bokstaven C skulle vise seg å være så vanskelig! Jeg har ikke en gang tenkt ut en nødstrategi - hva skal jeg gjøre om jeg ikke finner noen titler på gjeldende bokstav...? Men heldigvis slapp jeg å tenke så langt denne gangen. Etter grundige undersøkelser i bokhyllene fant jeg tre titler, og det var nok.

Bildekilde: Aschehoug

Canterbury-fortellingene

Denne utgivelsen står i en særstilling i både britisk og europeisk litteraturhistorie, både kompositorisk og innholdsmessig, og er vesentlig for alle som er interesserte i generell litteratur, britisk historie eller det britiske samfunnet, da særlig slik det framstår i seinmiddelalderen. Forfatteren Geoffrey Chaucer (1343-1400), som også var politiker, statsmann, soldat, hoffpoet og mye, mye mer, legger nemlig sine fortellinger i munnen på vidt forskjellige personer fra alle samfunnslag, og gjennom de de sier og gjør, karakteriserer han både dem og deres stand på en vittig, svært intelligent og elegant måte.

Mitt første fullstendig bevisste møte med den historiske personen Geoffrey Chaucer kom gjennom filmen A Knight's Tale fra 2001. Før dette hadde jeg utvilsomt hørt om mannen hjemme, og jeg hadde også blitt gjort oppmerksom på hovedverket hans og hans enorme betydning utpå holmen, men det hadde ikke lagra seg nevneverdig. Og naturligvis kommer mamma gående rett inn i filmens handling akkurat da Paul Bettany dukker opp naken. - Chaucer's the name, writing's the game, sier han, og mamma kan fortelle en hel del om nettopp Geoffrey Chaucer. At det skulle dukke opp en virkelig person blant alle de fiktive var overraskende, men det blei mye mer spennende å finne ut hvem Chaucer egentlig var i etterkant. Og dermed var interessa et faktum.

Jeg fikk boka i 2004, i norsk gjendiktning ved Arthur O. Sandved (f. 1931), og blei veldig glad for den. Men det tok åtte år før jeg leste den. Jeg var nok redd for at den skulle være vanskelig, for at det var mye jeg ikke skulle forstå, og for at jeg måtte lese med den rytmen som var satt opp, noe som i lengden blir svært stakkato. I løpet av de åtte åra som gikk, fikk jeg mange nye kunnskaper om både litteraturhistorie, litterære virkemidler og britisk historie, og sånn sett er jeg glad for at jeg venta. Jeg var mye mer beredt for å møte teksten i 2012, i midten av tjueåra, enn mot slutten av tenåra. Dessuten leste jeg det hele som fortellinger, ikke som dikt, noe som gjorde det mye mer helhetlig.

Canterbury-fortellingene henter rammehandlinga si fra en gruppe mennesker som alle er på pilegrimsferd til den store katedralen i Canterbury, "for der å søke martyr-bispens skrin, / og si ham takk fordi han gav dem helse". De møtes på et vertshus i Southwark og teller i alt tretti stykker. Men det er langt til katedralen, og det går sakte, og for å forkorte reisetida blir de enige om å fortelle hverandre historier - ei fortelling på tur ned, og ei på tur hjem igjen. Det er en heller broket forsamling, høy og lav om hverandre, og Chaucer skildrer stand, stilling og klesdrakt: En ridder, en møller, ei kone fra Bath, en nonneprest, en sogneprest, en væpner, en rideknekt, en priorinne, en munk, en tiggermunk, en kjøpmann, en student fra Oxford, en advokat, en proprietær, en hattemaker, en teppehandler, en vever, en farger og en snekker, en kokk, en skipper, en lege, en landarbeider, en ridefogd, en avlatskremmer, en stevningsmann, en proviantforvalter, verten - og "meg selv - det var det hele".

Gjennom disse fortellingene, som omhandler alt mulig, fra kjærlighet, utroskap, død, krig, drikk, poseringer og narrespill, blir vi kjent med menneskene, kulturen og samfunnet - i tillegg til at alt skildres gjennom jeg-et - Geoffrey Chaucer sjøl. Det er et spennende grep, og det er flere teorier om at hans fortelling ville vært den siste i verket. For det er naturligvis det som er trist med dette verket, som blei skrevet fra 1380 og framover: Det er ikke fullført. Men mange av fortellingene er heldigvis fullendte - og svært morsomme. Chaucer er en kløpper med språket og det går så det suser med de femfota jambiske linjene - på rim! (Men ikke i oversettelsen.) Chaucer bruker mange motiver i diktinga si, både bibelske, mytiske og folkloristiske, i tillegg til at han beveger seg over mange sjangre med f.eks. fabler, ridderdikting og skrøner, samt at han bruker en mengde allegorier, allusjoner og direkte intertekstualitet. Det er vesentlig at leseren i alle fall er i stand til å gjenkjenne en god del av dette, for å få mer ut av lesinga og for å yte Chaucer rettferdighet.

Til slutt et lite sitat (via Sandved):

A Knyght ther was, and that a worthy man,

The fro the tyme that he first bigan

To riden out, he loved chivalrie,

Trouthe and honour, fredom and curteisie. 

Hva er din favorittbok på C?

Kanskje du har en helt annen favoritt, en som jeg ikke en gang har hørt om? Eller kanskje du har lest en av de mange bøkene jeg enda ikke har somla meg til å komme i mål med? For meg var det denne gangen ingen tvil overhodet. Av de bøkene jeg hadde i hylla, kunne verken Amalie Skrams Constance Ring (1885) eller Kim Småges Containerkvinnen (1997) måle seg med denne. Canterbury-fortellingene er et fenomenalt verk, det er viktig for forståelsen av middelaldersamfunnet generelt, det britiske samfunnet, britisk kultur, historie og litteratur (Chaucer var Shakespeares hovedinspirasjon- og referanse), og i tillegg er det underholdende, teknisk overlegent og språklig imponerende.