Vårlesing

Det er første mars, i teorien den første vårdagen, og snøen vrimler utafor vinduene, kun avbrutt av piskende regn. Begge deler leveres i noenlunde vannrett retning før det kleber seg fast til det første det treffer. Hår og bart får altså gjennomgå, og vinterklærne er etter få minutter spraglete av væte. Det svært varierende underlaget (nysnø, is, slaps, søle, digre pytter, små bekker, rein asfalt, strødd, ikke strødd, hålke og utflytende hundebæsj) får oss voksne til å ønske oss lune og platåsålte cherroxer, muligens med en liten, passe spiss brøyteplog montert foran, heftige pigger under og deretter et par gåstaver, knuga fast i regnvottbekledde hender, for balansens skyld. Det var med andre ord veldig godt å komme inn! Lunt plassert i sofaen var det også lettere å tenke på gjennomføringa av den korte lesemåneden februar og planlegge lesinga for mars - sjøl om jeg samtidig måtte lirke ut en hard, sammenrulla papirbit fra det ørlille neseboret til småtten.

Ragnhild Jølsen

Jølsen må leses i mars, og sånn er det bare. Hun er min utvalgte forfatter til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, og skal derfor være ferdiglest til starten av april. Temaet er å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet, og sånn sett er Jølsen absolutt innafor. Ikke er det vanskelig å finne andre titler heller - bare ta en titt i bokhylla di! I mitt tilfelle er det to verker og drøye tre hundre sider som skal gjennomgås. Men mange samlinger er både korte og greie, så her kan de som vil få et lettjent lesekryss. I mitt tilfelle gjelder det bare å få ut fingern...

Sturlason & Henriksen

Etter å ha vært norrøn i huet i flere måneder, og vært mer opptatt av sagalitteraturen enn av samtidslitteraturen, og mer fokusert på sagamenneskene enn de virkelige menneskene (sånn kjennes det i alle fall av og til, det tror jeg de rundt meg syns også), begynner jeg nå å se fram til å pakke bort alt sammen, inkludert disse to. Og enden er ikke så ekstremt langt unna, hvis jeg skal dømme etter antall bibliotekbøker på arbeidsrommet (nå er jeg nede i to små stabler, hver på omtrent tjuefem centimeter, i stedet for fem meterhøye stabler). Den gjenstående leselista er også kort. Med andre ord lover det bra!

Henrik Ibsen

Ingen lydbok i februar, bare biografi, derfor bør det vel egentlig stå Hans Heiberg her også, han som faktisk skreiv biografien (for sjøl om Ibsen ville og forsøkte, fikk han aldri til å skrive sine memoarer eller en mer utfyllende sjølbiografi - det blei med mer sporadiske og svært korte notater). Biografien var forøvrig et bidrag til Ingalills biografisirkel, og du kan lese mer om Ibsen her. Lesekryss til meg!

Per Olov Enquist

Sist var jeg halvveis, nå er jeg for lengst ferdig med romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964. Det var ei spesiell bok, men sjøl om den ikke var Enquists beste, koser jeg meg med å lese meg gjennom forfatterskapet hans. Det er interessant å se hvordan han stadig blir mer bevisst de ulike tekniske virkemidlene han kan benytte - og hvor profesjonelt han etter hvert anvender dem. Neste bok ut fra hans hånd må nok bli Et annet liv, men slike tjukke og krevende saker må vente til etter masteroppgava er levert.

John Meade Falkner

I februar var det denne karen som sneik seg med (det er gjerne en liten boksnik hver måned), riktignok i lydbokversjon. Hørespillet Moonfleet - Diamantens forbannelse blei tidsfordriv i bilen, og var helt akseptabelt i så måte. Men målgruppa hadde nok hatt enda større glede av produksjonen enn det jeg hadde. Forøvrig er det veldig lærerikt å sette seg litt inn i hvordan et hørespill fungerer. 

Selma Lagerlöf

Månedens forfatter i februar i lesesirkel 1001 bøker var ingen ringere enn Selma Lagerlöf. Men da Gösta Berlings saga blei lest for omtrent ti år sida, vendte jeg denne gangen blikket mot andre uleste Lagerlöfbøker jeg hadde stående i hylla. Og så fant jeg ut at tida endelig var moden for en av trilogiene hennes - denne gangen om familien Löwensköld. Disse bøkene er riktignok ikke 1001-utgivelser, men pytt! Lagerlöf er herlig, og jeg koser meg uansett. Del en av tre er allerede ferdiglest, og omtale kommer. Jeg håper å lese i alle fall ei bok til i mars.

Euripides

Antikk dramatikk stod på plakaten i årets andre bokhyllelesing. Jeg valgte meg Medeia av tragediedikteren Euripides, et stykke som snart er 2500 år gammelt. Det er stilig, og utrolig imponerende at det har holdt seg så lenge! Mer om Bokhyllelesinga kan du lese her. Og om du også har lest noe til denne runden, kan du gjerne legge igjen ei lenke under. 

Tarjei Vesaas

Den eneste planlagte boka jeg ikke rakk å lese i februar, var Isslottet av Tarjei Vesaas. Og det var ikke fordi jeg ikke forsøkte, for det gjorde jeg virkelig. Men de gangene jeg lirka fram boka fra hylla, opplevde jeg at humør, stemning, modus, tid eller noe anna kolliderte med teksten. Jeg var glad og lett, Vesaas sin romanåpning sterk, lada og symbolrik. Slikt må en være i stand til å ta innover seg. Boka skyves derfor inn i mars, og jeg håper jeg får lest Vesaas før snøen blir helt borte.

Charles Dickens

I mars er det Oliver Twist av Charles Dickens som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg har raska med meg boka fra biblioteket, en gammel rød utgave på norsk, men i tilfelle det blir for semmert, har jeg også praktutgaven liggende på engelsk. Uansett ser jeg fram til å lese Dickens igjen. 

Faglitteratur

I februar leste jeg også en del faglitteratur. Blant anna kom jeg igjennom det omfattende og imponerende verket til professor og sagaforsker Preben Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaerne, og den litteraturteoretiske innføringsboka til Rolf Gaasland, Fortellerens hemmeligheter, hvor han stadig vender tilbake til ei novelle som eksempel. Det er nok ikke så dumt. Videre bladde jeg igjennom Norrøn litteraturhistorie av Jón Helgason, finleste masteroppgava Å fostre, eller ikke å fostre. Fostringsinstitusjoner i Europa før og etter kristningen av Guro Nilie Dahlberg og skumma til slutt Else Mundals Sagadebatt. Jeg har også et par titler liggende som jeg tenker å lese i mars, i tillegg til de tolv sagaene jeg jobber aktivt med.

Innimellom slaga har jeg tenkt at det kan være lurt å ha litt lettere litteratur tilgjengelig. Jeg kjenner meg ofte tung i huet etter å ha lest og skrevet hele dagen, og da er det ikke så greit å skulle kaste seg over en russer, et flerbindsverk eller ei bok på over en kilo eller mer enn fire hundre sider. Da er det mer fristende å gå seg en tur, noe jeg ofte gjør. Men til de kveldene det virkelig ikke er fristende å gå ut heller, har jeg funnet fram noen små og korte bøker som kanskje kan passe. Vi får se om mars blir måneden da disse kupper totalt, eller om jeg klarer å holde meg til planen... I alle tilfelle ønsker jeg deg en riktig fin marsmåned, og god vårlesing!

Moonfleet - ei røverhistorie

Bildekilde: Bokelskere

Moonfleet - Diamantens forbannelse var den lydboka som blei med meg i bilen da jeg en tidlig morgen ikke hadde nok tid til å foreta et veloverveid Ibsenvalg. Det blei produsert av NRK Lørdagsbarnetimen i 2002, og utgitt på lydbok året etter. Hørespillet er basert på ei bok av den ikke særlig produktive britiske forfatteren John Meade Falkner (1858-1932), som i løpet av sin skrivende karrière kun utga sju bøker. Boka Moonfleet er fra 1898, og var ei populær barne- og ungdomsbok til langt inn på 1970-tallet. Moonfleet blei dramatisert av Nick Warburton (f. 1947) og er oversatt til norsk av Else Barratt-Due (f. 1954).

Handlinga er lagt tilbake til 1757, og 15-årige John er hovedperson i ei historie som har mange tematiske fellestrekk med for eksempel Skatten på sjørøverøya (1883) av Robert Louis Stevenson (1850-1894) og Vertshuset Jamaica (1936) av Daphne du Maurier (1907-1989). Viktige ingredienser er med andre ord nokså unge og litt naive hovedpersoner (Jim Hawkins er tidlig i tenåra og Mary Yellan er 23), et sjaskete vertshus med tvilsomt klientell og dårlig rykte, skumle historier, mistenkelige personer, mørke netter med uvær, en skatt som må finnes og et stadig voksende nett av problemer, hemmeligheter og intriger. Men det må sies at den ramsalte sjørøveroriginalen til Stevenson og du Mauriers smuglerkrim begge er mer fullendte og spennende verk enn Moonfleet, og at lydbokversjonen av dem også er mer solide. Det skyldes nok først og fremst den ujevne utdelinga av talent blant forfattere.

John er som sagt hovedperson i Falkners verk (om du syns forfatternavnet låter kjent, så må jeg innrømme at jeg også syns det er kort til den mye mer kjente William Faulkner, 1897-1962, men disse to må for all del ikke forveksles). Han bor hos tanta si, som ikke er særlig kjærlig, går på skole med den søte jenta Grace og bruker ellers tida si på å streife rundt i Moonfleet, som også er navnet på den britiske kystlandsbyen han bor i. Når vi kommer inn i handlinga er en unggutt akkurat blitt skutt og drept i en kamp mellom vrakplyndrere og smuglere på den ene sida og lovens lange arm på den andre, representert ved magistraten mr. Maskew. Det var mr. Maskew sjøl som skjøt, på kloss hold, og i følge mange vitner var det helt unødvendig og en rein maktdemonstrasjon. Den døde gutten er David, sønnen til den lokale kroverten, Elzevir Block, som nå mer enn noensinne har ei høne å plukke med Maskew. John er nysgjerrig på hva som er hendt med David, og får historia av graveren på kirkegården, mr. Ratsey, mens han hugger ut inskripsjonen på gravsteinen. Innbakt i den kommer også ei hundre år gammal fortelling om smugleren kaptein Mohune, bedre kjent som Svartskjegg, og den store diamanten han rappa fra kong Charles I (1600-1649).  

Legenden sier at Svartskjegg går rundt og leiter etter skatten sin nattestid. John blir redd og vil helst ikke oppsøke kirkegården, men gjør det likevel. Nåtid og fortid veves sammen i Johns fantasi. Han blir raskt oppslukt av alt som har med Svartskjegg å gjøre, inkludert smuglergruppa mohunene og sjølsagt diamanten. Han observerer de voksne, særlig Ratsey og Elzevir, og mistenker at de leiter etter diamanten i landsbyen. Etter et fryktelig uvær har det blitt oversvømmelser rundt i Moonfleet, blant anna på kirkegården. Det fører til at flere hulrom på kirkegården åpner seg. John sniker seg inn i ett av dem, finner en hemmelig gang som leder til krypten og der: smuglergods. Rett under kirka! Når smuglerne kommer, må John gjemme seg bak ei gammal og råtten trekiste. Han kjenner igjen flere av stemmene og skjønner at store deler av landsbyens mannlige befolkning driver med vrakplyndring på si, rett under nesa på Maskew. Hvem kan han da stole på? Så går de endelig. Det er bare ett problem: de stenger igjen utgangen når de går. Og John befinner seg aleine i krypten, uten noe annet selskap enn kister og vintønner og det som viser seg å være liket av Svartskjegg. 

Og derfra går det slag i slag. Hørespillet, som varer i halvannen time, er fylt til randen med spenningstopper - for min del blei det litt for mye. Det er ikke grenser for hva John vikler seg inn i, finner ut av og får til, og de voksne han har rundt seg, er mer opptatt av at han skal være en mann og være med på "moroa", som drikking og vrakplyndring, enn at han skal skjermes for brutalitet og voldsomhet. Kun én mann, Elzevir, tar en mer omsorgsfull rolle. På mange måter kan en si at han erstatter sin David med John, og de to utvikler et svært rørende og fint skildra forhold. Men det redder dem likevel ikke fra kjipe lurerier, lange fengselsopphold og hardt tvangsarbeid. Slik går flere år av Johns liv, og mot slutten av historia er han blitt voksen. Men det er fremdeles ikke over.  

Dette virker kanskje veldig spennende, og er det også, på mange måter. Men ikke for en voksen lytter som kjenner igjen et frampek når det kommer susende. Det kommer også av det fortellertekniske grepet som er valgt: vesentlige deler av historia fortelles isteden for å spilles ut. Mange egentlig gode og dramatiske scener blir da platte, matte og helt uten futt. Men for målgruppa, som jeg oppfatter er barn og unge mellom 12 og 16 år, er dette helt passe. Avbruddene med gjenfortelling fungerer som hvilepunkter, slik at ikke de hektiske spenningstoppene tar pusten fra en eller skremmer vannet av andre. Dessuten er det gjort veldig solid og overgangene er fine, slik at det slettes ikke er et irritasjonsmoment. Men kontrasten blir stor, til for eksempel Vertshuset Jamaica, der en rett på hele tida, uten pause. Likevel syns jeg at ensemblet kunne tatt seg tid til å dramatisere noen flere scener, for det ville tjent helhetsinntrykket av hørespillet og gitt John mer å spille på. Men det er kanskje for mye forlangt. Ikke veit jeg hvem som er ansvarlig i dette tilfellet heller, om det er forfatteren sjøl, den opprinnelige adaptasjonen fra bok til hørespill eller norsk tilpasning og oversettelse.

Også er det noen andre momenter som skurrer litt. For eksempel kommer historia så fort i gang at menneskene vi følger ikke er godt nok etablert i lydbildet. John er på plass, og det er greit, men de resterende karfolka, ja, for det er stort sett mannfolk som gestalter rollene her, byr på et sammensurium av østlandsdialekter. Det er mange like mannsstemmer som både brummer og brøler mens andre lydeffekter buldrer i bakgrunnen, og da blir det av og til svært vanskelig å skille dem fra hverandre. Enkle grep kunne gjort dette mye lettere for lytterne. 

Både på handlingsplanet og utviklingsplanet er teksten svært endimensjonal og enspora. Det dreier seg stort sett bare om denne diamanten og forviklingene og dramatikken den skaper, alt annet er uviktig. Relasjonen mellom John og Grace kunne for eksempel blitt spilt litt mer ut til glede for målgruppa, slik at vi skjønner at det er mer enn ei begeistring, og at den er gjensidig. Det krever at John er fascinert av mer enn utseendet hennes, som likevel ikke synes særlig godt gjennom stereoanlegget. En kunne også problematisert det faktum at hun er Maskews datter, noe som etter hvert setter John i en svært vanskelig posisjon. Slik det er nå, er Grace en helt tom figur. I begynnelsen hadde John også tante Jane, men hun kaster han ut etter at han har vært noen dager i krypten og deretter liggi sjuk på vertshuset. Hun tror han er blitt en fyllefant, og vil ikke ha noe mer med han å gjøre. Dette er noe John sørger over i kort tid der og da, til han blir tatt inn av Elzevir, men seinere tenker han knapt på det. Jeg finner ikke det særlig troverdig hvis det er slik at han er oppvokst hos henne. Denne handlingstråden kunne en holdt på lenger, og kommet tilbake til mot slutten for å skape mer helhet. 

I tillegg går det noe hurtig i visse passasjer, noe som i sin tur kan føre til at lytteren blir i stuss om hva som egentlig har skjedd eller faktisk skjer. Dette gjelder for eksempel når John knekker bibelverskoden på papirlappen han fant i medaljongen til Svartskjegg. Hvordan det egentlig henger sammen med disse versene, er kan hende litt vanskelig å begripe for en moderne lytter. Bibelvers er ikke lenger en solid og naturlig referanse for den oppvoksende generasjon og ei heller et grunnlag i samfunnet på samme måte som før. Her hadde det vært lurt å ta det hakket mer langsomt, slik at en sikrer at i alle fall halvparten av målgruppa henger med.

Moonfleet er inndelt i to deler på hver sin cd, med henholdsvis åtte og ti avsnitt. I rolla som den unge John finner vi en ganske overbevisende Lars Berteig Andersen (f. 1988), mens John som voksen og fortellerrolla er forbeholdt en alltid solid Mads Ousdal (f. 1970). Han har dessuten en veldig flott stemme som gjør seg godt i lydbokformatet, sjøl om han her har mindre å spille på enn i andre sammenhenger. Lasse Lindtner (f. 1955) bekler rolla som Elzevir og er svært god, mens Ratsey spilles av Sverre Bentzen (f. 1941). Når disse i tillegg får selskap av Eindride Eidsvold (f. 1961) som magistrat Maskew, blir det fort mange like mannsstemmer, sjøl om hver og en egentlig gjør en fin innsats. 

Ellers må jeg påpeke at lydbildet lett blei dominert av litt klisjéfylt hollywoodmusikk. Det er kanskje vanskelig å unngå i slike produksjoner, men noen andre grep innimellom hadde likevel ikke gjort noe. For en voksen lytter blei det tidvis irriterende og veldig forutsigbart - jeg skulle ønske de i produksjonen hadde hatt mot nok til å la stemmene bære og stillheten få litt rom av og til. Det var også mye utydelig roping og kaving i mørket, noe som bare virker forvirrende, og den raske slutten er noe i retning av at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur", noe det jo slettes ikke var. Men målgruppa vil nok kjøpe det lell, fordi slike røverhistorier som denne først og fremst er underholdning, ikke usedvanlig godt håndverk.

Vinterlesing, del III

Tenk at det allerede er første februar! Vinteren kom seint i år, og har ikke vart lenge. Nå er den altså snart over, i alle fall om en har forventninger om at også naturen følger syklusen vi mennesker har laga. Men det bør en jo ikke ha. Her har det vært fullt fokus på jobbing med masteroppgava hele januar, noe som har vært veldig fint. Nå ligger jeg greit an i forhold til planen. Mer overraskende er det at jeg også har fått lest en del skjønnlitteratur. Faktisk har jeg innfridd nesten alle de lesemåla jeg hadde satt meg opp, og det er ikke så ille. Nå håper jeg februar, kort som den er, blir like bra. Under følger en oppsummering av januar og mål for februar.

Ragnhild Jølsen

Denne dama må snart tas fram for alvor, for jeg skal være ferdig med hennes samla verker i løpet av mars måned, til det som er tredje runde av Bokhyllelesing 2015. Jeg gleder meg egentlig til å tre inn i universet hennes igjen, for nå er det lenge sida, men det som trekker ned er at jeg ikke er helt i stemning for noveller og historier. Men det kommer seg nok.

Sturlason & Henriksen

Jeg er fortsatt god venn med disse to også, sjøl om det akkurat nå går litt trått med lesinga. Jeg skriver så det spruter på masteroppgava, og så lenge det er sånn, er jeg lykkelig! Jeg får ta igjen resten etterpå, ved behov, så forfatterne forlater nok ikke leselista med det første. En nær slektning av disse to er forresten sagaen Den legendariske Olavssaga, oversatt av Kåre Flokenes, som jeg også har lest denne måneden.

Siri Hustvedt

Kryss for lesing kom på plass helt i starten av januar! Og da var jeg helt ærlig litt lei av det amerikanske, så en vending mot Ibsen passa helt perfekt. Jeg leste boka sammen med Silje, og innlegget mitt finner du her.

Henrik Ibsen

Her har jeg et pågående lydbokprosjekt, sånn at jeg skal komme meg fram og tilbake over heia i bil uten å falle i søvn i skumringa, og sånn at jeg faktisk ser litt fram til å reise (Ibsen er med andre ord en lokkebiff av de sjeldne - noen av verdens beste skuespill på høyttaleren OG aleinetid i bilen! Ikke verst). I januar har jeg vært igjennom Catilina og Terje Vigen. Men ett spørsmål grubler jeg fælt på: Får en egentlig lesekryss for lydbøker?

Henrik Ibsen, igjen

I tilfelle du lurer: jeg er ikke dement, og du har ikke lest feil. Henrik Ibsen dukker opp to ganger på rad nå, av den enkle grunn at han er min mann til Ingalills biografilesesirkel hvor temaet er herrer med bart. Ibsen hadde både bart og skjegg, så jeg regner det som innafor, og gleder meg veldig til å lære mer om en av verdens fremste dramatikere. Hans Heiberg er forresten forfatter av den biografien jeg har valgt meg, som jeg har hatt på lur i bokhylla i snart ti år.

Per Olov Enquist

I skrivende stund er jeg halvveis i romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964, ei bok som ikke kom på norsk før i 2011. Jeg kom over den i ei restekasse i juni 2011, der et usedvanlig digert bokhandelmehe hadde plassert den til den nette sum av tjue kroner eller noe sånt. Jeg sa sjølsagt ingenting, men vedkommende burde hatt sparken og vel så det. Behandle nye bøker slik! Behandle Enquist slik!

John Meade Falkner

Men det er ikke bare Ibsen som går i cd-spilleren i bilen. Her en dag hadde jeg det så travelt at jeg ikke rakk å velge hvilket Ibsenstykke jeg ville høre på, jeg grafsa bare med meg det som lå øverst i bunken. Den blei ei lydbok ved navn Moonfleet - Diamantens forbannelse, basert på ei bok av den for meg helt ukjente forfatteren John Meade Falkner. Ikke Ibsen, med andre ord. Omtale kommer.

Jane Austen

Månedens 1001-bok hos Line var Overtalelse, men da jeg har lest denne to ganger, bytta jeg den ut med uleste Emma. Det var en riktig fornøyelig affære, og jeg koste meg veldig. Og dessuten vanker det både 1001-kryss og lesekryss for romanen. Hipp, hipp! Les mer her.

Chrétien de Troyes

Denne forfatteren er det kanskje ikke så mange som kjenner til, med mindre de har studert litteraturhistorie eller lignende. Men han er faktisk en av Frankrikes viktigste forfattere. I årets første bokhyllelesing skulle vi lese bøker med grønt omslag. Jeg valgte meg den helt grønne ridderromanen Erec og Enide, og var godt fornøyd med det.

Selma Lagerlöf

Denne underbara svenske dama skal leses igjen, og jeg gleder meg! Anledninga er egentlig at hun har månedens bok i lesesirkel 1001 bøker, men da jeg har lest om Gösta Berling tidligere, skal jeg nå lese om familien Löwensköld. Löwenskölds ring er den første boka i en trilogi, og jeg har alle bøkene liggede klare. Men jeg er en smule usikker på hvor mye jeg rekker på grunn av masterarbeidet. Derfor er målet kun å lese første bind, alt anna blir en bonus. Forøvrig er det ikke noe 1001-kryss å hente her, men jeg får da et lesekryss eller tre. Og det er godt nok for meg!

Euripides

Andre runde i Bokhyllelesing 2015 går ut på å lese et skuespill fra antikken. Medeia er mitt valg, og jeg ser fram til å gyve løs like etter at Ibsenbiografien er ferdiglest. Startskuddet går 16. februar, men du kan gjerne begynne tidligere, om du vil. Og du kan melde deg på under, dersom du også har lyst til å bli med.

Tarjei Vesaas

Nå har jeg plutselig nådd et punkt hvor det rett og slett er nok. All denne skravlinga om Vesaas og bruken av Isslottet i pensum- og undervisningssammenheng gjør at jeg bare må lese boka før jeg har fått levert ut hele greia i en fragmentert, fillete pdf-versjon. Dessuten forestiller jeg meg at boka må leses når det er vinter, så det er bare å komme i gang. Her smelter snøen fortere enn den kom.

Og har jeg ledige stunder innimellom dette og masteroppgavearbeidet, kan jeg alltids hive meg over Ragnhild Jølsen. Eller så er det også mye annet rart på lur i hyllene, som plutselig blir med i veska eller i sekken. Dere kjenner vel til dem, alle sammen, disse bittesmå, stille snikebøkene som har det med å kullseile ethvert lesemål. Vi får vokte oss vel. God les!