Moonfleet - ei røverhistorie

Bildekilde: Bokelskere

Moonfleet - Diamantens forbannelse var den lydboka som blei med meg i bilen da jeg en tidlig morgen ikke hadde nok tid til å foreta et veloverveid Ibsenvalg. Det blei produsert av NRK Lørdagsbarnetimen i 2002, og utgitt på lydbok året etter. Hørespillet er basert på ei bok av den ikke særlig produktive britiske forfatteren John Meade Falkner (1858-1932), som i løpet av sin skrivende karrière kun utga sju bøker. Boka Moonfleet er fra 1898, og var ei populær barne- og ungdomsbok til langt inn på 1970-tallet. Moonfleet blei dramatisert av Nick Warburton (f. 1947) og er oversatt til norsk av Else Barratt-Due (f. 1954).

Handlinga er lagt tilbake til 1757, og 15-årige John er hovedperson i ei historie som har mange tematiske fellestrekk med for eksempel Skatten på sjørøverøya (1883) av Robert Louis Stevenson (1850-1894) og Vertshuset Jamaica (1936) av Daphne du Maurier (1907-1989). Viktige ingredienser er med andre ord nokså unge og litt naive hovedpersoner (Jim Hawkins er tidlig i tenåra og Mary Yellan er 23), et sjaskete vertshus med tvilsomt klientell og dårlig rykte, skumle historier, mistenkelige personer, mørke netter med uvær, en skatt som må finnes og et stadig voksende nett av problemer, hemmeligheter og intriger. Men det må sies at den ramsalte sjørøveroriginalen til Stevenson og du Mauriers smuglerkrim begge er mer fullendte og spennende verk enn Moonfleet, og at lydbokversjonen av dem også er mer solide. Det skyldes nok først og fremst den ujevne utdelinga av talent blant forfattere.

John er som sagt hovedperson i Falkners verk (om du syns forfatternavnet låter kjent, så må jeg innrømme at jeg også syns det er kort til den mye mer kjente William Faulkner, 1897-1962, men disse to må for all del ikke forveksles). Han bor hos tanta si, som ikke er særlig kjærlig, går på skole med den søte jenta Grace og bruker ellers tida si på å streife rundt i Moonfleet, som også er navnet på den britiske kystlandsbyen han bor i. Når vi kommer inn i handlinga er en unggutt akkurat blitt skutt og drept i en kamp mellom vrakplyndrere og smuglere på den ene sida og lovens lange arm på den andre, representert ved magistraten mr. Maskew. Det var mr. Maskew sjøl som skjøt, på kloss hold, og i følge mange vitner var det helt unødvendig og en rein maktdemonstrasjon. Den døde gutten er David, sønnen til den lokale kroverten, Elzevir Block, som nå mer enn noensinne har ei høne å plukke med Maskew. John er nysgjerrig på hva som er hendt med David, og får historia av graveren på kirkegården, mr. Ratsey, mens han hugger ut inskripsjonen på gravsteinen. Innbakt i den kommer også ei hundre år gammal fortelling om smugleren kaptein Mohune, bedre kjent som Svartskjegg, og den store diamanten han rappa fra kong Charles I (1600-1649).  

Legenden sier at Svartskjegg går rundt og leiter etter skatten sin nattestid. John blir redd og vil helst ikke oppsøke kirkegården, men gjør det likevel. Nåtid og fortid veves sammen i Johns fantasi. Han blir raskt oppslukt av alt som har med Svartskjegg å gjøre, inkludert smuglergruppa mohunene og sjølsagt diamanten. Han observerer de voksne, særlig Ratsey og Elzevir, og mistenker at de leiter etter diamanten i landsbyen. Etter et fryktelig uvær har det blitt oversvømmelser rundt i Moonfleet, blant anna på kirkegården. Det fører til at flere hulrom på kirkegården åpner seg. John sniker seg inn i ett av dem, finner en hemmelig gang som leder til krypten og der: smuglergods. Rett under kirka! Når smuglerne kommer, må John gjemme seg bak ei gammal og råtten trekiste. Han kjenner igjen flere av stemmene og skjønner at store deler av landsbyens mannlige befolkning driver med vrakplyndring på si, rett under nesa på Maskew. Hvem kan han da stole på? Så går de endelig. Det er bare ett problem: de stenger igjen utgangen når de går. Og John befinner seg aleine i krypten, uten noe annet selskap enn kister og vintønner og det som viser seg å være liket av Svartskjegg. 

Og derfra går det slag i slag. Hørespillet, som varer i halvannen time, er fylt til randen med spenningstopper - for min del blei det litt for mye. Det er ikke grenser for hva John vikler seg inn i, finner ut av og får til, og de voksne han har rundt seg, er mer opptatt av at han skal være en mann og være med på "moroa", som drikking og vrakplyndring, enn at han skal skjermes for brutalitet og voldsomhet. Kun én mann, Elzevir, tar en mer omsorgsfull rolle. På mange måter kan en si at han erstatter sin David med John, og de to utvikler et svært rørende og fint skildra forhold. Men det redder dem likevel ikke fra kjipe lurerier, lange fengselsopphold og hardt tvangsarbeid. Slik går flere år av Johns liv, og mot slutten av historia er han blitt voksen. Men det er fremdeles ikke over.  

Dette virker kanskje veldig spennende, og er det også, på mange måter. Men ikke for en voksen lytter som kjenner igjen et frampek når det kommer susende. Det kommer også av det fortellertekniske grepet som er valgt: vesentlige deler av historia fortelles isteden for å spilles ut. Mange egentlig gode og dramatiske scener blir da platte, matte og helt uten futt. Men for målgruppa, som jeg oppfatter er barn og unge mellom 12 og 16 år, er dette helt passe. Avbruddene med gjenfortelling fungerer som hvilepunkter, slik at ikke de hektiske spenningstoppene tar pusten fra en eller skremmer vannet av andre. Dessuten er det gjort veldig solid og overgangene er fine, slik at det slettes ikke er et irritasjonsmoment. Men kontrasten blir stor, til for eksempel Vertshuset Jamaica, der en rett på hele tida, uten pause. Likevel syns jeg at ensemblet kunne tatt seg tid til å dramatisere noen flere scener, for det ville tjent helhetsinntrykket av hørespillet og gitt John mer å spille på. Men det er kanskje for mye forlangt. Ikke veit jeg hvem som er ansvarlig i dette tilfellet heller, om det er forfatteren sjøl, den opprinnelige adaptasjonen fra bok til hørespill eller norsk tilpasning og oversettelse.

Også er det noen andre momenter som skurrer litt. For eksempel kommer historia så fort i gang at menneskene vi følger ikke er godt nok etablert i lydbildet. John er på plass, og det er greit, men de resterende karfolka, ja, for det er stort sett mannfolk som gestalter rollene her, byr på et sammensurium av østlandsdialekter. Det er mange like mannsstemmer som både brummer og brøler mens andre lydeffekter buldrer i bakgrunnen, og da blir det av og til svært vanskelig å skille dem fra hverandre. Enkle grep kunne gjort dette mye lettere for lytterne. 

Både på handlingsplanet og utviklingsplanet er teksten svært endimensjonal og enspora. Det dreier seg stort sett bare om denne diamanten og forviklingene og dramatikken den skaper, alt annet er uviktig. Relasjonen mellom John og Grace kunne for eksempel blitt spilt litt mer ut til glede for målgruppa, slik at vi skjønner at det er mer enn ei begeistring, og at den er gjensidig. Det krever at John er fascinert av mer enn utseendet hennes, som likevel ikke synes særlig godt gjennom stereoanlegget. En kunne også problematisert det faktum at hun er Maskews datter, noe som etter hvert setter John i en svært vanskelig posisjon. Slik det er nå, er Grace en helt tom figur. I begynnelsen hadde John også tante Jane, men hun kaster han ut etter at han har vært noen dager i krypten og deretter liggi sjuk på vertshuset. Hun tror han er blitt en fyllefant, og vil ikke ha noe mer med han å gjøre. Dette er noe John sørger over i kort tid der og da, til han blir tatt inn av Elzevir, men seinere tenker han knapt på det. Jeg finner ikke det særlig troverdig hvis det er slik at han er oppvokst hos henne. Denne handlingstråden kunne en holdt på lenger, og kommet tilbake til mot slutten for å skape mer helhet. 

I tillegg går det noe hurtig i visse passasjer, noe som i sin tur kan føre til at lytteren blir i stuss om hva som egentlig har skjedd eller faktisk skjer. Dette gjelder for eksempel når John knekker bibelverskoden på papirlappen han fant i medaljongen til Svartskjegg. Hvordan det egentlig henger sammen med disse versene, er kan hende litt vanskelig å begripe for en moderne lytter. Bibelvers er ikke lenger en solid og naturlig referanse for den oppvoksende generasjon og ei heller et grunnlag i samfunnet på samme måte som før. Her hadde det vært lurt å ta det hakket mer langsomt, slik at en sikrer at i alle fall halvparten av målgruppa henger med.

Moonfleet er inndelt i to deler på hver sin cd, med henholdsvis åtte og ti avsnitt. I rolla som den unge John finner vi en ganske overbevisende Lars Berteig Andersen (f. 1988), mens John som voksen og fortellerrolla er forbeholdt en alltid solid Mads Ousdal (f. 1970). Han har dessuten en veldig flott stemme som gjør seg godt i lydbokformatet, sjøl om han her har mindre å spille på enn i andre sammenhenger. Lasse Lindtner (f. 1955) bekler rolla som Elzevir og er svært god, mens Ratsey spilles av Sverre Bentzen (f. 1941). Når disse i tillegg får selskap av Eindride Eidsvold (f. 1961) som magistrat Maskew, blir det fort mange like mannsstemmer, sjøl om hver og en egentlig gjør en fin innsats. 

Ellers må jeg påpeke at lydbildet lett blei dominert av litt klisjéfylt hollywoodmusikk. Det er kanskje vanskelig å unngå i slike produksjoner, men noen andre grep innimellom hadde likevel ikke gjort noe. For en voksen lytter blei det tidvis irriterende og veldig forutsigbart - jeg skulle ønske de i produksjonen hadde hatt mot nok til å la stemmene bære og stillheten få litt rom av og til. Det var også mye utydelig roping og kaving i mørket, noe som bare virker forvirrende, og den raske slutten er noe i retning av at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur", noe det jo slettes ikke var. Men målgruppa vil nok kjøpe det lell, fordi slike røverhistorier som denne først og fremst er underholdning, ikke usedvanlig godt håndverk.