Bålet

Bildekilde: Bokelskere

Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) er enda en av disse forfatterne jeg er vokst opp med, men som jeg aldri har hatt et sjølstendig forhold til. Det vil si at jeg er vokst opp med navnet hennes, som stadig blei nevnt hjemme, og kjennskap til enkelte verk hun har skrevet. Jeg er vokst opp med referanser til temaer i forfatterskapet hennes og ikke minst med de konkrete, fysiske bøkene i de store, kirsebærbrune bokhyllene til mamma inne på biblioteket oppe i tredjeetasje. Bergljot har liksom alltid bare vært der, sammen med alle de andre, og jeg har latt pekefingeren gli over de mange bokryggene med navnet hennes på flerfoldige ganger.

Men før jeg fikk sjansen til å lese noe av henne og bli kjent med henne på egen hånd, døde hun. Hun og Umberto Eco (1932-2016), uten sammenligning forøvrig, fulgte hverandre med bare noen dagers mellomrom i løpet av februar 2016. Nå, sommeren to år etter, har jeg tatt meg tid og ro til å lese begge to, og det egentlig helt tilfeldig. Først ut var Rosens navn (1980), ei omfattende og ordrik bok lagt til middelalderens Italia. Deretter fulgte Bålet (1962), ei knapp og stram bok lagt til vår nære fortid et lite sted her i Norge.

Boka fokuserer på tre personer, uten at jeg egentlig vil kalle noen av dem for hovedpersoner. For ingen av dem er fokaliseringsinstanser her, de blir konsekvent skildra utenfra, slik resten av bygda og de øvrige personene også skildres. Det er som om en navnløs opinion fører ordet, der noen etterpåkloke og kjølige kommentarer av og til stiger fram. Det er en helt særegen stil som fungerer svært godt, og valg av perspektiv gir masse spillerom for den tilbaketrukne fortelleren, som kan endre fokus slik det finner henne for godt.

Den første personen vi blir kjent med er lærerinna, som driver skolen i bygda. Eller, vi blir ikke egentlig kjent med henne, for hun skildres bare. Vi kommer aldri tett innpå, vi får aldri hennes versjon av det som skjer. Men vi kan ane den. Bygdefolket har respekt for lærerinna fordi hun gjør en god jobb. I tillegg til lærergjerninga kan hun mye om urter, omslag og salver, og hun hjelper barna og familiene deres med å holde seg friske. Det eneste de egentlig har å utsette på henne, er at hun har veldig lange bein. Men det kan like gjerne skyldes klærne hun bruker, som har et underlig snitt.

Den andre personen som introduseres, er skomakeren. Han ankommer kafeen en dag, fulgt av ei lang rekke av bygdas unger. Fremmedkar som han er, som atpåtil skjærer grimaser og driver gjøn med dem! Skomakeren er en stillferdig fyr, med nedluta nakke og store, grove håndverkerhender. Han er like mørk som lærerinna er lys, og like kort i beina som hun er lang. Han pusser opp et lokale og lager seg et verksted der, og blir fort en populær mann. Ikke fordi han er spesielt pratsom eller morsom, men fordi han er behagelig å være rundt, fordi han utfører arbeidet sitt godt og fordi han lar skoleungene sitte i ovnskroken og holde på med skinn- og lærrester.

Noe mer enn ett år etter skomakeren, kommer det enda en mann til den inneklemte bygda, der hun ligger mellom høye fjell. Han er den eneste av dem som gis et navn, og det er Allan. Allan er en slange i bygdeparadiset, en som sprer mistenksomhet og sår skepsis blant venner og naboer. Han spotter og henger ut, lurer og narrer, men på en slik måte at bygdefolket, som aldri har møtt en slik kar før, ikke skjønner hva som foregår. Kun fortelleren forstår, og vi som leser forstår, fordi Allan skildres helt og sant: Den utapåklistra elegansen, som egentlig er gammel, slitt og hullete fajanse - tankene går til vagabonden - de voldsomme faktene, den insisterende latteren og de så smått vulgære utsagnene går hand i hand med gustne kjaker, unaturlig hår, kvapsete, bleik kropp og et ellers plirende og usympatisk utseende. Men før noen egentlig har forstått hva som har hendt, er det sådd splid mellom bygdefolket, og ondsinna sladder rår.

Hva som skjer videre i romanen, skal jeg la være å skrive noe om. Den er såpass god og såpass kort at den bør leses av mange, mange! Her er det svært mye å hente både for en konkret og spenningssøkende leser, og for en som går mer etter symbolikk, det som står mellom linjene og indre spenning. Bergljot Hobæk Haff gir begge deler i rikt monn, og det gis med eleganse, spissfindighet og intensitet.

Det vesle bygdesamfunnet som skildres gir assosiasjoner til blant annet tekster av Alf Prøysen (1914-1970) og Olav Duun (1876-1939), som begge skreiv om småkårsfolket med alle deres særegenheter, med like stor varme for alle. Dette følger også denne forfatteren, som aldri gjør narr av jenta med det vansira ansiktet, den surrete gamlingen eller bygdas tulling - den tilbakestående unggutten med det store hodet. Derfor blir det så sårt når noen andre i boka gjør det. Det intense og såre i romanen lar også tankene fare til Tarjei Vesaas (1897-1970) og hans bygderomaner.

Men teknikken til forfatteren, det litterære grepet om teksten, historia og personene er her helt annerledes. Boka er svært interessant teknisk sett, da jeg så å si aldri har vært borti en lignende kombinasjon tidligere. Måten å fortelle på, med skildringer av skjebnens lunefulle veier, med rom for noe litt underlig og kanskje så smått umenneskelig, kan minne om fortellingene til Karen Blixen (1885-1962), dog sistenevnte ofte tar steget fullt ut i gotikken. Det gjøres ikke her, forfatteren holder hele tida på sin egen, stramme tråd og mister aldri sin vei av syne.

Bergljot Hobæk Haff står med andre ord i en solid litterær tradisjon med sin bygderoman, og bygger på elementer fra både romaner og fortellinger. Så er også de korte kapitlene hennes på mange måter lik små fortellinger i seg sjøl, slik at teksten får preg av å være lag på lag med korte tekster. Når disse legges oppå hverandre, gir de oss til sammen mye mer informasjon enn hver for seg. I alle fall når det er så godt gjort som her. 

Det er sjelden jeg leser så elegante romaner. Men her stemmer alt, og boka kan slik sett leses i ett jafs. Jeg for min del tok mange pauser - jeg ville at boka skulle vare! - men også på grunn av tematikken i romanen, den utrolig intense stemninga og tidvis svært sterke spenninga. For sjøl om forfatteren kommer med mange frampek og leseren tidlig veit hvordan alt kommer til å gå, er det veien dit som er det interessante. På hvilken måte skjer det? Hva sies, og hvordan sies det? Hvem gjør hva mot hvem, og hvorfor? Og bygdefolket, da, hva står de igjen med, etter alt sammen, etter bålet? Jeg anbefaler at du også leser og finner ut av det. 

Vårlesing, del II

Endelig er det vår! Gjør du som jeg, så spretter du ut for å spa vekk snø og hogge vekk is når de første solstrålene endelig begynner å kjennes mot huden. Deretter følger frenetisk rydding i uteboden - hvem trenger vel ski og skøyter nå? - og å stappe alt det tjukke vintertøyet som okkuperer plassen i gangen godt og hardt ned i plastsekker og hive hele greia på loftet. Optimistisk? Ja. Nødvendig? Så absolutt! Men det blir fort kaldt igjen. Og da er det godt å komme inn til bøkene.

Alexander L. Kielland

Kielland er en av få som enn så lenge ikke er blitt pakka bort i flyttekaoset, og dermed er oddsen for at han blir lest snart ettertrykkelig forbedra. Og det er vel bra?

Jens Bjørneboe

Jonas er ferdiglest, omtale kommer! Jonas var siste bok (egentlig første, men siste uleste bok) i samleutgava mi, som ellers består av Den onde hyrde og Drømmen og hjulet. Nå skal boka snart hvile litt i en av de femtisju eskene som står på stua, for å deretter bli pakka opp igjen i det nye huset.

Per Olov Enquist

Et annet liv, sjølbiografien til Per Olov Enquist, er også blitt stående i bokhylla inntil videre. Og fordi jeg plutselig har fått dilla på mursteiner, lange og ganske tjukke bøker, skal en heller ikke se bort ifra at jeg rett som det er er i gang med lesinga.

Marita Fossum

Fossum venter i hylla med de andre to som er nevnt så langt. Faktisk står de tre titlene på hver sin hylle, og det ser ganske ensomt ut. Resten av hylla er jo helt tom, med unntak av en blyantspisser, en tynn regningsbunke (betalt, heldigvis), to bokomslag (stående) og et bittelite smykkeskrin i tre som jeg har fått av pappa. Det er ingen tvil om at vi skal flytte, altså. Kanskje jeg rekker å lese Fossum før den tid.

Tre riddersagaer

Nå som jeg endelig er i mål med Jonas, vendes snuta mot denne boka. Jeg må bare bli ferdig med ei anna bok først... Eller to... Men den skal leses i dette huset, så nå er det bare å stå på!

Ian McEwan

Jeg har ikke kommet så langt at jeg har pakka ned bøkene jeg har fått eller kjøpt fra 2014 og framover, hvilket betyr at Barneloven fortsatt står fint i rekkefølgen. Det er kanskje det verste med denne flyttinga, at bøkenes rekkefølge blir helt forkludra. For de bøkene jeg har lest, er det jo greit. De står som regel på alfabetet, med unntak av fagbøkene som står på tema, deretter på alfabetet. Men de uleste bøkene har sin egen rekkefølge, fra eldst til nyest. Klarer jeg å huske på slikt, tro? 

Bokhyllelesing 2017

En av to gjenstående leseutfordringer er nå i boks! Til runde ni har jeg som kjent lest Jonas av Jens Bjørneboe, og innlegget der er under produksjon, og til runde ti skal jeg lese En herregårdssaga av Selma Lagerlöf. Boka ligger klar i bunken, omslaget er tatt av, og i går begynte jeg på første side... 

Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall er ferdiglest, og for ei bok! Jeg er nå kurert inntil videre for en litt for vedvarende mursteinsangst, for jeg har kost meg så veldig med detaljene, skildringene, språket og ikke minst omfanget - boka varte og varte og varte! Herlig! Og sjøl om det langt på vei var et vondt univers, var det også et univers jeg trodde på, og jeg hadde stor glede av presisjonsnivået og nyansene og ikke minst stadig økende respekt for den uredde og kompromissløse holdninga til forfatteren. Vi trenger flere slike! Anbefales!

Carl Frode Tiller

Det er godt vi har en som Carl Frode Tiller i det norske litteraturlandskapet, en annerledes forfatterstemme med et særegent blikk for komposisjon og struktur. Alltid solid, den nyeste romanen Begynnelser likeså. Ei bok med mange lag og mye å hente, og som med fordel kan leses på nytt. Innlegg finner du her. 

Tania Kjeldset

Novellesamlinga Halloween fra 2017 viste seg å være en god og stødig voksendebut, med godt språk, fine skildringer og vonde omdreiingspunkter. Hva mer kan en forlange? Les mer her!

Joël Dicker

Fra en murstein til en annen: Etter å ha lest Kvinnen på Wildfell Hall, som er over seks hundre sider lang, kikka jeg meg overmodig omkring i ulesthyllene på kontoret, og plukka fram den første tjukke boka jeg fant. Det var Sannheten om Harry Quebert-saken. Og jammen er jeg ikke snart ferdig med den også!

Monika Fagerholm

Og er det mer tid i løpet av april, noe som ikke er så sannsynlig, men som jeg må ta høyde for likevel, så skal jeg lese Monika Fagerholms Glitterscenen. Den har jeg gleda meg til lenge, lenge!

Bokhyllelesing 2018

De tre første rundene av Bokhyllelesing 2018 er vel overstått! Til første runde leste vi gule bøker, og jeg valgte meg Runa Fjellanger. Til andre runde skulle vi finne fram gamle og/eller historiske bøker, her leste jeg Kvinnen på Wildfell Hall. I tredje runde kunne vi velge mellom ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill. Jeg leste diktsamlinga Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, og gleder meg til å skrive om den! Fjerde runde, som skal leses nå i april, har temaet familie. Vi skal rett og slett lese ei bok som tar utgangspunkt i en familie. Hvilken vei boka tar videre, vites ikke. Og jeg lurer på om jeg skal være overambisiøs og forsøke meg på Olav Duuns bøker om Juvikfolket - sannsynligvis med forsinkelser. Men lell!

Ha en strålende april, alle sammen!

De fire store (3)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Jeg begynner med mannfolka. Og den første jeg ønsker å trekke fram, er faktisk Knut Hamsun (1859-1952). Han tilhører både 1800-tallet og 1900-tallet, både det gamle og det nye, akkurat som Arne Garborg (1851-1924). Disse forfatterne som skaper i brytningstid og overgangstid, som beveger seg midt mellom generasjoner og paradigmeskifter, er det utfordrende å kanonisere. De stiller på sett og vis i en klasse for seg. Jeg velger å utelate Arne Garborg denne gangen. Dels er det på grunn av at produksjonen hans avtar utover 1900-tallet, dels er det fordi jeg opplever at hans prosjekt er hjemla i den gamle tida, i 1800-tallet, og at han, med sitt vide utsyn og moderne tanker, likevel hører hjemme der. Arne Garborg er viktig, men det er andre som dominerer, og det er disse jeg nå skal fram til.

Men Hamsun må med. Hovedvekta av forfatterskapet hans er fra 1900-tallet, sjøl om både Sult, Mysterier, Pan og Victoria tilhører hundreåret før (utgivelser i 1890, 1892, 1894 og 1898). Knut Hamsun gjør opprør mot gamlegutta og gammel form, og introduserer en distinkt følelse av det moderne samfunnet i sin realistiske prosa, sjøl om Sult ikke er den første realistiske, moderne roman (den æra får Camilla Collett). Men Hamsun er blant de første som skildrer moderniteten i samfunnet og behandler dette skjønnlitterært. I Sult er moderniteten representert blant anna med klokka, som er med på å dele opp teksten for leserne slik den deler opp dagen for arbeiderne. Den evige krona på verket for Hamsun er utmerkelsen fra 1920: Nobelprisen i litteratur. Som andre norske forfatter etter Bjørnson kom nok prisen som en enorm bekreftelse på Hamsuns prosjekt. Som forfatter beveger han seg over mange ulike sjangere og lar seg inspirere av mange ulike litterære epoker. Han lar seg verken fange eller sette i bås.

Mann nummer to har samme type utfordringer som Knut Hamsun for en som forsøker å kanonisere: Han er født på 1800-tallet (1874), debuterer på 1800-tallet (1894), men er mest populær utover 1900-tallet. Navnet er Gabriel Scott, og tilnavnet er "Sørlandets dikter". Han blei umåtelig populær i sin levetid, og er kjent for verker som Tante Pose (1904), Kilden eller Brevet om fiskeren Markus (1918) og De vergeløse (1939) - alle tre er fortsatt kjente titler for mange lesere. Gjennombruddet kom i 1915 med Jernbyrden, og fra debuten og fram til han døde i 1958 kom det seksti verker fra hans hånd. Og ikke nok med det, Scott beveger seg naturlig mellom mange slags sjangere, og skriver like gjerne for barn som for voksne, og både poesi, prosa og dramatikk - alt med lun varme og mye medmenneskelighet. Det som gjør forfatterskapet ekstra imponerende er opplagstallene: Enkelte titler har solgt i både 20 000 og 30 000 eksemplarer, mens romanen Det gyldne evangelium (1921) passerte 45 000 allerede i 1945.

Av en eller annen grunn er året 1907 et svært viktig år i norsk litteraturhistorie. Er det noen som veit hvorfor? I 1907 debuterer flere viktige forfattere, men særlig tre av dem skal komme til å prege samtidslitteraturen fram til andre verdenskrig. Underlig nok er det også med historiske romaner de står sterkest. Disse tre er naturligvis Sigrid Undset (1882-1949), Johan Falkberget (1879-1967) og Olav Duun (1876-1939). Og det er de to siste jeg vil trekke fram her.

Ole Julius Raabye blei født på Jøa i Namdalen og debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907. Da var han blitt 31 år gammel, og hadde flerfoldige utgivelsesforsøk bak seg. Han skreiv på nynorsk med sterke innslag av dialekt, og blei raskt kjent for bruk av ironi og et aforismelignende språk. Gjennombruddet kom med seksbindsserien om Juvikfolke, som blei utgitt mellom 1918 og 1923. Serien åpner som historiske romaner, men strekker seg helt inn i nåtida. Over de flerfoldige tiåra som går, får Duun skildra et bondesamfunn som utvikles under sterkt ytre press. Men det er kanskje aller mest i de psykologiske portrettene at Duun får vist seg som den mesteren han er. Her kan Ragnhild-trilogien (1929-1933) med fordel trekkes fram. Også Menneske og maktene (1938), Duuns siste roman, er viktig. Mange mener at han her leverer en elegant essens av sitt forfatterskap samtidig som han peker fram mot andre verdenskrig.

Johan Petter Lillebakken var en allsidig mann. I tillegg til å skrive romaner, fortellinger og eventyr, var han også politiker, journalist og bonde. Men for ettertida er han blitt stående som "bergarbeidernes forfatter". Dette hadde rot i at han sjøl, allerede som sjuåring, måtte arbeide i kobbergruvene på Røros. Og der blei han i rundt tjue år. Disse tjue åra, samt det karakteristiske landskapet i Rørostraktene, skulle komme til å prege Johan Falkberget noe enormt, og var bakgrunnen i mange av romanene hans, både økonomisk, sosialt og ikke minst klimatisk. Falkberget fikk utgitt små fortellinger fra 1901, men debuterte for alvor i 1907 med den korte romanen Svarte Fjelde. Deretter hadde han bok nesten hvert eneste år fram til andre verdenskrig, og mange av dem var lagt tilbake i tid. Falkberget fikk stor suksess med Bør Børson jr. som kom i bokform i 1922. Andre viktige verker er Brændoffer (1917), Den fjerde nattevakt (1923), romantrilogien Christianus Sextus (1927-1935), med navn etter gruva Falkberget sjøl jobba i, og kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-1959). Da Falkberget gikk bort i 1967, hadde han utgitt rundt femti bøker og skrevet mer enn 7000 innlegg i aviser og tidsskrifter.  

Disse fire mannfolka, Hamsun, Scott, Duun og Falkberget, kunne lett vært fire andre. For eksempel kunne en inkludert Johan Bojer, Vilhelm Krag eller Herman Wildenvey, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen og Kristian Elster d.y.. Og en skal vel heller ikke helt glemme den produktive Sven Elvestad? Alt avhenger av perspektiv og formål - hva en ser etter, og hvorfor. Og det er altså disse fire jeg opplever som viktigst i de første tiåra av 1900-tallet. Sjøl om de er veldig ulike, har de også noen fellestrekk. For eksempel har alle en jevn produksjon av verker med høy litterær kvalitet. De befinner seg stort sett innafor realismen, der de skildrer samfunnet nedenfra, altså fra de fattige arbeidernes side. Bare tenk på romanhelten i Sult, den tøffe An-Magritt, den fattige fiskeren Markus og de slitne bøndene hos Duun. Menneskene har skrinne livsvilkår og lever ofte fra hånd til munn. Skildringene er sterke og sanselige, men uten sentimentalitet. Alle fire skriver også store romaner - både i omfang og innhold. De gir leserne djuptloddende psykologiske portretter av mennesker med ulike utfordringer, fra fattigdom, nød og sjukdom til tro, tvil og etikk - både i fortida, i møtet med det nye, moderne samfunnet på 1800-tallet og i den skrivendes samtid.

Hamsun, Scott, Duun og Falkberget. Hvem er deres motstykker? Hvilke kvinner skriver innafor samme periode og preger de samme tiåra? Holder kvinnene seg også til den store, realistiske romanen, gjerne av det historiske slaget, eller har de et annet fokus? Skriver de også nedenfra, eller har de et annet perspektiv? Hvilke fire store vil jeg komme fram til?

Favorittforfattere: O

Min første tanke når jeg kom til bokstaven O, var at dette kom til å bli svært vanskelig. Er det i det hele tatt noen gode forfatteralternativer å ta av på O? Og fins det i det hele tatt noen som ikke kommer fra Skandinavia? De tankene måtte jeg sende sporenstreks ut av rommet, for kun etter noen minutter hadde jeg funnet mange flotte alternativer - og blant dem opptil flere fra lenger sør på kontinentet. Men ingen kvinner. Så, før jeg avslører mine to favorittkarer på O, kommer en oppfordring: skrivende kvinner på O, stå på!

Oscar Wilde, 1882

Oscar Wilde (1854-1900)
Oscar Fingal O'Flahertie Wills Wilde er en mann jeg har fulgt i mange år. Jeg leste flere av historiene hans som lita, og var utrolig fascinert av f.eks. barna og kjempen. På ungdomsskolen var det stas å strø om seg med en mengde sitater, blant anna: Jeg kan motstå alt, unntatt fristelse. På videregående leste jeg The Picture of Dorian Gray (1891) og skreiv ei lang oppgave om boka (med tittelen "Who's vain?", om jeg ikke husker helt feil). Seinere kom jeg innom skuespillene hans og flere fortellinger i samlinga Granateplenes hus fra 1892, denne gangen i mer voksen forkledning (og med en mer voksen tilnærming også - mye flott symbolikk). Og til slutt den hjerteskjærende Balladen om Reading Gaol (1898), og brevverket/bekjennelsesskriftet De Profundis (de profundis betyr fra dypet, skrevet 1897, utgitt 1904). Som en kan se, er altså Wilde svært allsidig (her kan det også legges til essayistikk og ei karriere som journalist), og han beveger seg lett over ulike sjangre. Mest kjent er han nok for komedien The Importance of Being Ernest fra 1895 - og for sitt liv.

Oscar Wilde var en berømt mann i victoriatidas siste fase, først og fremst som en utrolig belest, hardt arbeidende og spennende intellektuell, som tilfeldigvis også skreiv svært morsomme teaterstykker med underliggende krass kritikk og problematisering av samtida. Deretter blei han en skandalens mann; ryktene om hans homoseksualitet blei etter hvert til "beviser", og Wilde blei idømt to års hardt straffarbeid for sodomi. Dette var i 1895, etter et fire år langt forhold til Alfred Douglas (1870-1945), bedre kjent som Bosie. Bosie fikk, såvidt jeg veit, ingen straff. Fengselsoppholdet satte fysiske og psykiske spor på Wilde, og sies å være en bakenforliggende årsak til hans tidlige død. Men en kan også legge til sorg: de siste åra av Wildes liv var svært harde. Han levde nærmest i eksil i Europa, stort sett i Paris, og fikk ikke ha kontakt med de to sønnene sine. I tillegg døde mora, og plutselig også kona Constance. Begge disse kvinnene hadde på hvert sitt vis støtta Wilde økonomisk og psykisk. Og brått var de borte. Og Wilde blei sjuk, og døde.

Min fascinasjon for Wilde gjelder både livet hans og forfatterskapet - og at det så tydelig går hånd i hånd. Men mest opptatt er jeg kanskje av hans eneste roman, den unike Bildet av Dorian Gray. En kan nærme seg boka på mange ulike måter. Den er rik på symbolikk, er sprudlende, kontrastfylt og har et svært sterkt budskap. Her kan en diskutere ironien i at den er skrevet av Wilde, som blant anna sa: One should either be a work of art, or wear a work of art. Snakk om å legge lista høyt! Og er det ikke nettopp dette med fasade boka tematiserer så gjennomført? Det, som mer enn noensinne, er aktuelt for alle samfunnslag, her vi poserer i vei på sosiale medier og skjuler våre sannheter, våre liv. Romanen setter i gang viktige assosiasjoner og bør leses jevnlig av de fleste som deltar i det moderne samfunnet. Avslutningsvis vil jeg gjengi diktet som står på forfatterens minnesmerke i Paris, og som for meg både er sårt og sant og slik Wilde egentlig var, bak fasaden.

And alien tears will fill for him
Pity's long-broken urn, 
For his mourners will be outcast men, 
And outcasts always mourn.

Som neste favorittforfatter på O var det hard konkurranse. De ivrigste slåsskjempene var Ola Wikander (genial språksvenske), Orhan Pamuk (tyrkisk nobelprisvinner) og Olav Duun (sjøtrønder, har jeg lest et sted). Og det var sistenevnte som kom helt til topps.

Olav Duun

Olav Duun (1876-1939)
Duun blei født som Ole Julius Raabye på Jøa i 1876, men bytta til sitt seinere verdenskjente navn i 1901, da han begynte på lærerskolen. Han debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907 - et utrolig viktig år i norsk litteraturhistorie. Ja, for du kjenner vel navnet på de to andre som også debuterte dette året? Med Duun, Falkberget og Undset svinger epokependelen igjen, og det litterære fokuset blir endra, på mange måter kan en si at det går innover.

Olav Duun er en utrolig produktiv forfatter, og har bok hvert eneste år fra debuten til 1925. Fra 1923, etter at det omfattende seksbindsverket Juvikfolke (1918-23) er avslutta, mottar han statens diktergasje. I 1925 er han en av de heteste kandidatene til Nobelprisen i litteratur, men som kjent var det iren George Bernard Shaw (1856-1950) som til slutt kunne smykke seg med prisen. Duun tapte visstnok med én stemme! I 1926 er det ingen utgivelser, før Duun gir full gass igjen, mest helt til slutten. Menneske og maktene fra 1938 er hans siste roman, og går også for å være en av hans aller beste; proppfull av livsvisdom, mye flott symbolikk og den psykologiske dybden han er blitt så kjent for. Romanen sies å være essensen av hans forfatterskap. Tragedien kan også leses som en parallell til den lite trivelige utviklinga i Europa.

Så langt har jeg ikke lest mer enn to Duunbøker, debutboka, som er ei samling såre, varme og dagligdagse fortellinger, folkelivsskildringer, og romanen På tvert fra 1909. Allerede her viser Duun sin evne til å skildre menneskets indre liv, og unge Danel er med all sin virketrang, lengsel og forsiktighet et komplekst menneske. Tekstene er skrevet på et rikt nynorsk, med mye dialekt og gamle ord. Dette gjør kanskje at Duun blir litt vanskelig for enkelte, men han er absolutt verdt det. Jeg ser i alle fall veldig fram til neste Duunbok som skal leses her i heimen, og både Juvikfolke og en rekke andre romaner står klare i hyllene. Duun er for meg en av disse store som jeg stadig ser til, som Sigrid Undset, men som jeg nærmer meg med stor forsiktighet. Å lese ett verk holder i lange tider, fordi det treffer så sterkt.

Hvem er dine favoritter på O?
Mannfolka briljerer i hyllene her hos meg, fra Ovid til Oskar Braaten. Liker du en av dem aller best? Eller kanskje valget ditt blei Orhan Pamuk, Octavio Paz eller en annen genial nobelprisvinner? Eller kanskje du har finni ei dame som jeg har glemt, oversett eller ikke en gang veit eksisterer? Opplys meg gjerne!

Fortsatt god leseuke til dere alle!

Favorittforfattere: D

Aldri hadde jeg trodd at jeg ville møte på store problemer allerede på bokstaven D i min ferd gjennom alfabetet og mine favorittforfattere. Men det har jeg altså gjort. Hittil har jeg brukt nesten to dager på å komme fram til mulige favoritter, bare for å gruse dem i neste øyeblikk av ymse grunner. Hvorfor har ikke flere forfattere fornavn på D? Og hvorfor i alle dager har ikke jeg lest flere av dem? Ja, for det er kanskje der det egentlige problemet ligger: jeg har ikke lest nok. Og dette skal være ei favorittforfatterkåring, ikke ei eviglang liste med mulige favoritter, dvs. et arkiv over nesten alle som noen sinne har skrevet ei bok. Nei. Jeg skal ha lest vedkommende. Helst flere ganger.

Jammen, tenker du kanskje, det er jo så mange med fornavn på D! (Men det er det ikke. Jeg kan bare opplyse at det ikke er en eneste nobelprisvinner i litteratur med fornavn på D før 1997 og Dario Fo. Ikke at det hjelper. Jeg har ikke lest han.) Men hva med Doris Lessing? (Også nobelprisvinner, forøvrig i 2007.) Hun har jeg dessverre ikke fått lest enda. Moroklumpen Douglas Adams kjenner du vel til? Ja, men jeg har ikke lest noe av han. Den store Dante Alighieri er vel velkjent? Jo, forsåvidt, men jeg har bare lest utdrag, og synes ikke det teller. D. H. Lawrence, da. Nei. Dan Brown? Nekter faktisk å ta i noe av han. Da har vi alltids norske Dag Solstad! Å, skrekk. Det skal være favoritter, det her. Men det er ganske mange kvinnelige forfattere med navn på D som jeg veit du har lest, det står jo om dem her på bloggen: Donna Tartt, Daphne du Maurier, Diane Setterfield... (Det er som å dunke huet i veggen, dette.) Stikkordet er altså favoritter. Disse snubler i sine egne kommaer og når aldri opp.

Jeg må med andre ord fire på krava. For å få kåra noen favoritter denne gangen må jeg gjøre om spillereglene en smule. Jeg våger å si at jeg tror det aldri skal skje igjen, jeg har i alle fall dårlig samvittighet allerede for å bryte mine egne regler. Så: på bokstaven D blir det etternavnet som gjelder. Og da er det brått vanskelig å komme fram til de to aller, aller beste igjen. Etternavn på D er det nemlig mange som har. Og jammen er forfatterne ikke bare dyktige, men knallgode!

Charles Dickens (1812 - 1870)
Den britiske forfatteren Charles Dickens er en av de mest geniale jeg noensinne har vært borti. Bøkene hans er en solid oppvisning i stilistikk og komposisjon, ingenting er overflødig, alt og alle har sin plass, han er effektiv, humoristisk, stemningsfull, uforutsigbar og elegant. En kan sjølsagt komme med innvendinger også, som at han er litt overfladisk, av og til litt rask på labben, og at karakterene kan være endimensjonale eller bare uklare (for meg er det godt eksempel på det siste Estella fra Store forventninger). Og det er jo forsåvidt sant, alt sammen. Men Dickens treffer likevel, ofte på kornet, så som forfatter må han ha hatt solid kunnskap om menneskers psyke, han skildrer godt og presist, viser varme for hovedpersonene sine og makter å skape sympati for de mest forsoffne mennesker hos leseren gjennom perspektivet han velger, sine nøye uttenkte kommentarer og replikker.

Dickens var et arbeidsjern uten like, han jobba blant annet som journalist, utga sitt eget magasin, publiserte mange av romanene sine som føljetonger (hvilket forklarer den enestående spenningsoppbygginga og et par unødige repetisjoner hist og her), bevega seg over flere sjangre og var, gjennom sitt forfatterskap, også politisk engasjert. Han glemte aldri hvor han kom fra, og talte støtt de fattiges og svakes sak, og kan sånn sett forsiktig sammenlignes med vår egen og mye seinere Jens Bjørneboe (1920 - 1976). En annen måte å si det på, er at han, dessverre, som mange andre forfattere (bl.a. den samtidige Balzac), brant sitt lys i begge ender og jobba seg ihjel. Er det de kreatives last?

Jeg har lest mange utdrag av Dickens, både på norsk og engelsk, korte historier og romaner. Favoritten så langt er romanen Store forventninger, ei bok som er så god at jeg definitivt kommer til å lese den igjen. Jeg har naturligvis også blitt kjent med Dickens' mange univers gjennom ulike filmatiseringer, og på topp har jeg fortsatt Little Dorrit fra 2008, som jeg også ser fram til å lese. Jeg opplever at jeg såvidt har kommet i gang med dette unike forfatterskapet, og gleder meg til bøkene jeg har i vente.

                                                      
Marguerite Duras (1914 - 1996)
Denne er kanskje litt overraskende, både for meg og dere som leser. Franske Duras? Hun rare, sære? Hun postmodernistiske? Favoritt? Tja. Hun er ikke egentlig en favoritt på samme måte som Dickens, jeg koser meg ikke med forfatterskapet hennes, med fokuset hennes og de mange små finurlighetene. Hun er ingen kommersiell forfatter med blekk på fingertuppene og et varmt smil om munnen, slik jeg ser for meg Dickens, der han går tur i parken, setter seg ned på en benk, betrakter hvordan noen barn leiker med hverandre, og forter seg å ta fram notatblokk og blyant for å skrive ned det han ser og tenker. Verkene til Duras er heller prega av uro og støy, av kolliderende stemninger, av oppbrudd, av tragiske skjebner, av mennesker som ikke kan kommunisere eller som fungerer dårlig sammen. Mye av det hun har skrevet er sentrert rundt tematikken som er velkjent fra romanen Elskeren fra 1984, hvor hun sjøl agerer som hovedperson. Så krafta hennes er virkelig ikke den samme som hos Dickens, den ligger et helt annet sted: i orda, i språket. I konsentrasjonen hennes, der hun maner fram heten som står opp fra jorda, tørrheten i munnen, tørken som gjør alt og alle skjøre, den varme grusen, hvordan en er så avhengig av det basale, mat og klær og tak over hodet.
I utvalget av ord, så få, i den stramme skildringa av viktige situasjoner.

Hun er imponerende fordi hun er konsentrert, fordi hun planlegger, fordi hun skriver bevisst og veit hva hun vil med historia. Hun er modig fordi hun ikke er redd for å bruke sin egen historie, fordi hun er kvinne og tør å skrive om det sensuelle og erotiske, fra et kvinnelig perspektiv. Hun er viktig fordi hun er nyskapende, særlig innafor dramatikken, og hun blir en av mine favoritter fordi hun alltid var tøff, alltid var tilstede, alltid var kunstner først, og ikke kvinne.

Hvem er dine favorittforfattere på D?
Som sagt var det veldig vanskelig å velge denne gangen, og da jeg lot meg sjøl fokusere på etternavn og ikke de umulige fornavna, blei det mange om beinet. Alexandre Dumas den eldre, Dostojevskij, Arthur Conan Doyle, Olav Duun og Roald Dahl med mange flere er alle gode kandidater. Men jeg er altså mest glad i Charles Dickens. Og jeg mener det også er viktig å takke for de litterære utfordringene vi får servert, her representert ved Marguerite Duras. Men du ville kanskje valgt noe helt annet?

God leseuke!

Når du må sloss for alt

Etter mye att og fram er jeg endelig i mål med På tvert. Jeg mener ikke "endelig" på den måten at boka er dårlig, for det er den ikke, det har rett og slett bare tatt lang tid for meg å komme igjennom. Det har vært så mye anna nå den siste tida, mye skolearbeid, mange juleforberedelser og mye tid med familien (og helt ærlig har jeg kost meg med det). Men når jeg går ei stund uten å lese begynner jeg å kjenne det. Som en litt utålmodig, prikkende følelse, et krav om egentid, om ro, om å koble hjernen inn i et anna modus og ikke bruke skjerm (det blir fort for mye skjerm...). Og noen ganger har På tvert vært litt vanskelig å komme inn i igjen, den er intens og krevende og absolutt ikke sengelektyre. Da har boka ofte blitt liggende litt til, med forhåpninger om å få lest noen kapitler dagen etter.

På tvert av Olav Duun (1876 - 1939) er delt inn i tjuefire små kapitler, men bør likevel leses mest mulig i ett. Hele romanen handler om hovedpersonen Danel og hans vanskelige liv. Vi som lesere kommer inn i historia når Danel er ni år gammel og er til seters med mor si, Dåret setertaus. Han er en god gjetergutt, sjøl om han har en fot som står på tvert. Denne sommeren vekkes en kraftig respekt og kjærlighet for naturen hos Danel, noe han kommer til å bære med seg livet ut. Dels fordi han har et ønske om å temme det ville, tror jeg, og dels fordi han er fascinert av den kompromissløse, fantastiske og vakre naturen. Skildringene i begynnelsen av boka, blant anna en episode med en sint okse, er flotte, og viser fram naturens nesten kvelende grep om en ung gutt.

Mora dør tidlig, og Danel blir kasta ut i et samfunn der det eneste som betyr noe, som gir anerkjennelse, er hardt arbeid. Han lengter tilbake til setra og skogen, det ville og frie, men får ikke reise. Han presser ned trangen til å løpe til skogs helt til han nesten ikke kjenner det lenger. Han biter seg fast i den vesle bygda og jobber hos de som synes synd på en morløs lausunge. Seinere følger vi Danel som unggutt og voksen, vi er helt inntil når han sitter bak disken i krambua si og betrakter Ane, og vi kjenner skuffelsen hans når hun går uten å ta med seg det flotte, blå kjolestoffet som han har kjøpt bare til henne.

Danel har skikkelig ståpåvilje, sterk arbeidsmoral og et utrolig overlevelsesinstinkt. Han karrer seg opp og fram, på tvers av det folk hadde trodd, han ordner opp, kjøper skog og elver, bygger hus og hytter, men han taper også mye penger og har det i perioder hardt. Historia hans er fortalt på en forsiktig, men likevel veldig bestemt måte, og det er det psykologiske hos Danel som hele tida er det viktigste. Hvorfor gjør han som han gjør? Hva er det i Ane som rører ved han, og hva er det i han som får han til å risikere alt for henne? Og hva er det som gjør at han reiser?

Danel er ikke det vi i dag ville kalt et moderne eller et postmoderne menneske. Men han var det i Duuns samtid. Danel tar sjanser, følger med på teknologien, ser hvor det er behov for hva. Han er en god forretningsmann fordi han er strategisk, lur, veit litt om alle og klarer å legge bånd på sine egne følelser. Men ovenfor Ane skjer liksom aldri det han ønsker, men han gir ikke opp av den grunn. Danel drives av et intenst behov for å bli sett, hørt og elska, kombinert med sin egen hevnlyst. Han skal vise dem! Han skal vise henne! Han er ingen stakkar de skal synes synd på, han er ingen morløs byrde, han skal jobbe tre ganger så hardt som alle andre for å bevise det, han skal tjene penger og bli bygdas fineste mann!

Men det går ikke alltid som en drømmer om. Andre elementer, eller makter, for å si det på en duunsk måte, spiller inn og endrer livets kurs. Fortellinga om Danel er på mange måter realistisk, og da tenker jeg særlig på skildringa av hans innbitte væremåte og bestemte replikker, bygdesamfunnet som fortsatt ligger midt i mellom gammel og ny tid, og hvordan det faktisk går med Danel til slutt. Men det er også en tragedie, for det ender jo ikke godt. Danel knuses av seg sjøl, av samfunnet, av økonomien, av Ane og Borghild, av naturens voldsomme krefter.

Den tradisjonelle oppfatninga av På tvert er at det er en psykologisk roman, som ifølge baksideteksten "syner meisterhanda til forfattaren". Jeg synes også den kan leses på andre måter, for eksempel som en kjærlighetsroman, som en moderne, realistisk roman i tradisjonen Garborg og Hamsun innleder, og ikke minst som et viktig og solid samfunnskritisk verk. Samfunnet gjør de svake svakere ved å synes synd på dem. Konstant undervurdering og å aldri få anerkjennelse gjør mennesker harde og etterhvert følelsesløse, men også ensomme og misforståtte. Tilslutt klarer de ikke å gjenkjenne det gode når det kommer, og de forblir i sin egen, vonde virkelighet.

Olav Duun skriver fram et menneske som lever fjernt fra vår tid, men som likevel kjenner på mye av det samme som vi føler. Danel kjenner fremmedgjøringa og ensomheten, han lengter etter samhold og glede, men det nærmeste han kommer, er naturen. Jeg har ikke hatt glede av denne boka, for det er virkelig ikke hyggelig lesing. Men det har vært interessant, en studie i stil og språk (fortsatt urgammelt nynorsk med mye dialekt) og av menneskesinnet. Og jeg ønsker å lese mer av Duun.

På rundtur i bygda

Jeg leser Olav Duun (1876-1939). Og, for å være ærlig, går det ganske langsomt. Jeg har ei utgave der noen fortellinger, Løglege skruvar og anna folk (1907), står først, og Duuns første roman, På tvert (1909), kommer til sist. Det er ei fin bok, stemningsfull forside og behagelig innbinding. Men jeg er ikke så glad i noveller og fortellinger. Da skal jeg være i et spesielt humør, i rett stemning. Og det er jeg ikke så ofte. Derfor tar det tid.

Mange sier at fordelen med noveller og fortellinger er at en kan lese en nå og en da, i eget tempo. At det ikke er en sammenheng, ei ytre rammehistorie, de samme menneskene, de samme konfliktene, men at alt er nytt fra gang til gang. Noen få minutters leseglede i en hektisk hverdag. Jeg føler meg ofte litt snytt når jeg har lest ei fortelling eller ei novelle. Sjøl om jeg leser langsomt og grunner på det som står og ikke står, sjøl om jeg leiter etter mening og indre sammenheng, etter intensitet både i språk og mennesker. Jeg finner det sjelden. Noveller er vanskelig.

Fortellinger er enklere. Der er det ikke så store krav til form, stil og innhold. Forfatteren kan skildre, gi innblikk, vise fram et menneske, eller flere, kanskje til og med et helt samfunn, skildre et sårbart menneskesinn, si noe om en bestemt hendelse for så å trekke seg helt vekk. Fortellinga kan ende plutselig og uten forklaring, uten å kommentere seg sjøl eller andre. Fortellinga kan ha en åpen slutt, være uferdig, være lukka, ende med replikker eller et trekk på skuldra. Fortellinga kan ende nettopp der den starta.

Olav Duun skildrer mennesker. De er som oftest litt på utsida av bygdesamfunnet og har en eller annen skavank; de er landsbyidioten, stedets original, de stammer, halter og er paranoide. Et annet eksempel er den ganske gamle ungkaren som flyr etter ungjentene uten å forstå at han er litt for gammel, og uten å forstå at ungjentene bare gjør narr av han. Menneskene til Duun har til felles det at de står på utsida, og at de lager seg ulike overlevelsesstrategier. Noen bedriver et dobbeltspill. Andre kjefter. Noen kommer til enighet med seg sjøl etter å ha prøvd en annens børse. Noen bryter ut fra helheten for å være sammen med en på utsida. Men de aller fleste juger for seg sjøl for å komme igjennom den tøffe hverdagen i bygde-Norge rundt år 1900.

Fortellingene er innafor det samme universet og byr på liten variasjon fra gang til gang. Duun skildrer tanker, handlinger og ytringer på en måte som virker troverdig og naturlig. Gjennom tekstene kommer det fram at forfatteren har stor respekt for mennesker og deres livssituasjon. Bevisst gir Duun annerledesmenneskene en stemme og viser fram dårlige kår, hardt arbeid, stor urettferdighet og undertrykkelse. Men han kommer også med en forsiktig kritikk av kirke og prest, fut og fant, rikfolk og bønder. Derfor blir det litt vanskelig å forstå nettopp hva som er Duuns agenda. Hvis målet er å skildre et samfunn, klarer han det. Om målet er noe djupere, noe større, synes jeg at fortellingene representerer for mye av det samme til å kunne si noe om samfunnet som helhet. Og for å påpeke det også: vel finnes det mange originaler, men det vanlige arbeidsmennesket, bonden uten lyter og med et godt forhold til kona, med en vanlig sønn, ikke en dum en, medgjørlige kyr og litt poteter i åkern, han kommer ikke til orde her. Og det er dem det er flest av, er det ikke?

Jeg liker språket til Duun. Jeg liker å lese gammel, krøkkete nynorsk langsomt, jeg liker å lese gamle dialektord og fundere på hva som er rett uttale. Det gir fortellingene autensitet. Men jeg gleder meg til å bli ferdig med fortellingene, til å begynne på romanen. Det er det formatet jeg liker aller best.