mandag 19. juni 2023

Kort & godt: De indoeuropeiske språkenes historie

Bildekilde: Bokelskere
Jeg kan ikke tidfeste det helt, og det er kanskje heller ikke så farlig, men jeg var fortsatt tenåring da jeg for første gang hørte om det svenske språkgeniet Ola Wikander (f. 1981). Han er fem år eldre enn meg, og suste inn i den svenske faglitterære sfæren på begynnelsen av 2000-tallet. Som sønn av to akademikere med en litt spesiell interesse for språk, var det kanskje gitt at poden også skulle gå den veien. Men jeg tror ikke helt de hadde sett for seg at han skulle studere latin "for alvor" i en alder av tretten år. Og at han, for å spe på latinen, også skulle studere gresk, gotisk og oskisk, i tillegg til ei lang rekke andre språk, primært døde språk. Det var da også temaet i hans første bok, som kom på svensk i 2006, I döda språks sällskap. Den har jeg skrevet om her.

Bok nummer to har fått tittelen De indoeuropeiske språkenes historie og kom på norsk i 2010. Og etter å ha hatt den i hylla i mer enn ett tiår (!), er den nå, endelig, lest. Det sier kanskje en del om meg som leser, og det er helt greit. Jeg er ikke så utålmodig, jeg, og jeg tenker det er viktig å vente på riktig tid for riktig bok. Hvis ikke, blir det fort dårlige resultater for både leser (som da ikke får lest) og bok (som ikke blir lest). Og hva er da poenget?

Men i dette tilfellet blei boka altså lest, sjøl om det tok sin tid. De indoeuropeiske språkenes historie er ei fagbok som belyser nettopp språkets historie - vår felles indoeuropeiske språkhistorie. Boka er ikke spesielt lettlest eller gjort allment tilgjengelig gjennom bruk av bilder, figurer og enkelt språk, slik som er tilfelle med mange populærvitenskapelige utgivelser. Likevel har boka vakt både interesse og begeistring og vært en tankevekker for flere lingvistiske områder. Boka kan helt ærlig i partier framstå som tørr og ekstremt detaljorientert. Men det er noe av poenget - for løsninga ligger jo i de ørsmå detaljene! Og skjønner en det, blir det ikke tørt, men spennende. En kan gjerne ha bakgrunnskunnskaper før en gyver løs på denne boka, da glir det meste mye lettere, men viktigst er interesse for fagområdet og ei nysgjerrighet når det kommer til språkene, historia og kulturen. For alt henger svært tett sammen.

Ola Wikander er god på å gi leseren oversikt, og han gjør det på en ryddig måte gjennom språktrær der han viser slektskapsforhold, gjennom lister, paradigmer, komparasjon og eksempler. Han tar oss med nærmest på ei reise, fra vårt eget språk og bakover i tida til den perioden vi ikke helt veit hvilket språk som blei snakka. Men, skriver han, vi tror at det blei snakka et felles språk som vi velger å kalle protoindoeuropeisk, altså det som var forut for indoeuropeisk. Og grunnene til at vi tror de indoeuropeiske språkene har et felles opphav, bruker han resten av boka på å diskutere, vise og eksemplifisere. 

Hovedmetoden er komparasjon, altså den komparative indoeuropeiske lingvistikken. Wikander peker på ord og begreper, gjerne knytta til familie, landskap, jordbruk og redskaper, som er like i svært mange og veldig ulike språk - men det eneste samlende de har til felles, er at de medregnes i den indoeuropeiske språkfamilien. Gjennom å følge orda bakover i tida, hoppe fra språkområde til språkområde, gjennom dekoding, utforsking av lydlover, et trent øye for blant annet reduplikasjoner, assimilasjon, apokope med mer, med superstratteorier, fonologi, morfologi, etymologi og mye mer i verktøykassa, klarer han å sette opp gode eksempler, gi plausible forklaringer, vise sannsynlige ordreiser og samtidig gi leseren en ny og helhetlig forståelse for språk gjennom å tenke helhet og slektskap framfor å se på ett og ett språk for seg. Og en slik gjennomgripende struktur er det helt nydelig å få på plass!

Ola Wikander er svært kunnskapsrik og øser av det i teksten sin, helt på kanten av det belærende. Av og til blir det for ordrikt og noe repeterende, og setningene blir litt for lange og snirklete. Jeg tror ikke oversetter Lars Nygaard (f. 1976) kunne gjort så mye med det uten at det hadde gått utover stilen og tonen som Wikander har. Så det får vi bare leve med, vi som er interesserte i språk. 

tirsdag 13. juni 2023

Kort & godt: Svart vann

Bildekilde: Bokelskere
Den amerikanske ungjenta Kelly Kelleher befinner seg i en bil med en eldre mann, en karismatisk og velstående senator. Mannen kjører litt for fort. Bilen krenger litt for mye. Og Kelly er litt for naiv. Men når leseren tenker det, at jammen burde Kelly kanskje gå et annet sted, komme seg vekk, ikke bli med, så er hun allerede der, i bilen, og dørene er lukka, og støvet virvles opp bak dekkene, og trærne forsvinner så fort at det bare er grønt, og asfalten buldrer under dem langs hovedveien før mannen tar av på en smalere grusvei, en snarvei, i samme tempo for å nå ei ferge. Forfatter Joyce Carol Oates (f. 1938) har sperra hovedpersonen sin inne i en bil, og det er så alt for tydelig at det ikke går godt. 

Det er ei svært god kryssklipping mellom avsnittene i bilen, den uvørne kjøringa, luktene, farta, den humpete veien, vannet der borte som stadig kommer nærmere og nærmere, og alt som skjedde forut for dette, før bilen treffer rekkverket, treffer buskaset, treffer vannflata: Kvelden, maten, praten, drinkene, blikkene, kysset, vissheten om hva som kommer til å skje. Men det var ikke dette de så for seg, noen av dem. Hun: Ivrig, barnlig, spent, med en tenårings skråsikre visshet om framtida. Han: Alt for sjølsikker og rutinert, kalkulerende, og litt for full. Og svakest når det gjelder.

Men det er også skildra hvem Kelly Kelleher var før alt dette, hvordan hun var, hvordan mennesker har forma henne, prega henne, vi får et innblikk i alt hun kunne bli, denne unge kvinna som aldri skal komme lenger enn til innsida av en bil. Der, innestengt, aleine, forlatt av mannen hun viste tillit og ga seg sjøl til, kun omgitt av det stadig svartere og mer grumsete vannet, skal hennes liv komme til sin ende.

For det kan jo ikke gå godt når romanen heter Svart vann (utgitt i 1992, på norsk i 2019), når framsida er mørk, nesten urovekkende mørk, når dedikasjonen er - til alle Kellyer, og når det allerede i første kapittel i første del spørres Kommer jeg til å dø? - sånn?. Vi veit før vi begynner å lese at dette ikke er ei bok som ender lykkelig. Og likevel fortsetter vi å lese. For Joyce Carol Oates gjør det interessant. Hun lar oss være med på hele reisa, sjøl om vi også egentlig er fanga i bilen, hun lar oss bli kjent med Kelly, vi tar del i fascinasjonen hennes, håpene, ønskene og drømmene, og vi forstår hvorfor hun akkurat denne kvelden velger å gå inn i bilen. Og derfor kjenner vi mudderet mot huden vi også, lukta av metall og bensin og jord, det kalde, tunge, tette vannet, og derfor sprenger det så innmari i lungene våre også når Kelly går tom for luft. Tenk at tilfeldigheter skal ha så mye å si.

I Svart vann er det realistisk, tett og nært, med fokus på den unge kvinna i bilen, alt hun var og er og kunne blitt. Og det blir så forferdelig brutalt det som skjer, når hun sitter fast der, og han bare redder seg sjøl. Det kan jammen vekke et (feministisk) raseri hos mange, da dette er ei historie som har gjentatt seg mange ganger. Ikke alltid i en bil, kanskje, men likevel: Disse unge kvinnene som er som gjenstander for visse eldre menn. Blir de brukt? Lar de seg bruke? Bruker de mennene tilbake? 

En interessant kontekst for mange lesere er at Svart vann ofte forbindes med det som kalles Chappaquiddick-ulykka. Det var ei tragisk ulykke i Massachusetts i 1969, og da var det senator Edward Kennedy som kjørte utfor ei bru, stakk av og etterlot ei ung kvinne for å dø. Parallellene er sjølsagt tydelige, men om denne boka er ment som et stikk mot Kennedy, er en måte å skrive ofrenes historie på, eller kanskje begge deler, er det bare forfatter Joyce Carol Oates som veit. Jeg tror nok at dette er de tause ofrenes historie - det står tross alt til alle Kellyer. Fint oversatt til norsk av Tone Formo (f. 1947).

torsdag 1. juni 2023

20 tegn på at du bor med en bokelsker

Kjære alle dere som bor med bokelskere i ulike aldre, størrelser, former og fasonger: Vi er ikke alltid så oppslukt av bøkene som det kanskje kan virke som. Vi er klare over at vi også kan være krevende, og at dere er noen ganske flotte folk, som holder ut med oss og alle våre greier. Her er noen av våre svakheter - det vil si dine utfordringer - som vi er klare over!

  1. Det er bøker på absolutt alle flater, inkludert kjøkkenbenken, toppen av vaskemaskina, trappeavsatsen, spisebordet, peisen, servantkanten, skjærefjøla og dolokket. Når disse bøkene ikke er dine egne, kan de av og til forveksles med rot. Men det er de ikke!

  2. Om du forsøker å flytte på disse bøkene, får du beskjed om at du ikke skal rote i andres saker.

  3. Bøkene bæres gjerne med over hele leiligheten eller huset, i tilfelle eieren får lyst til å lese - tilsynelatende også midt i middagen, når det fyres i peisen, på do og i dusjen. Om dette påpekes, er det en overhengende fare for at du får et stygt blikk din vei.

  4. Ethvert ledige øyeblikk blir brukt på å lese. Det leses i sofaen og i godstolen, ved, på og under bordet, ute og inne, i trappa, på do, oppned og bakfram. Om dette blir kommentert, blir det som regel overhørt.

  5. Det hevdes, alltid, at det å lese er jevngodt med å gjøre noe fysisk, praktisk og for deg åpenbart mer presserende. Men det må du ikke finne på å si.

  6. Du må alltid vente minst ti minutter på alle andre, for det er visst så lang tid det tar å lese ferdig setninga/avsnittet/sida/kapittelet/boka.

  7. Unnskyldninga "Det/den var/er så spennende!" er alltid godtatt. Uansett. Særlig når det gjelder forseintkomminger og forsovelser.

  8. Av samme årsak er du godt vant med kald middag, og å komme for seint til selskaper, foreldremøter, vennekvelder og jobb.

  9. Samtalen rundt matbordet handler som regel ikke om hvem som har gjort hva på jobben, skolen og i barnehagen i dag, men om hva personene i bøkene har gjort i dag.

10. Det ligger bøker generelt overalt og på de underligste steder, og de er med absolutt overalt, om det så bare er en rask tur på butikken.

11. Derfor ligger det også alltid bibliotekbøker i bilen. Alltid. Sjøl om du akkurat har levert tilbake to proppfulle bæreposer, noe du som regel gjør et par ganger i måneden.

12. Du kan aldri ha drikkeflaska di i samme veske som det er ei bok - den må du bære i en egen sekk. I nevnte sekk må du også bære alt annet familien måtte trenge når de er på tur.

13. Dersom du spør en bokelsker om å bli med å se på film, er første spørsmål som regel "Hva heter boka?", "Hvem er forfatteren?", "Hvem står for adaptasjonen?", "Hvilken bokserie er den basert på?" eller lignende. Og etterpå, hvis det blir noe film i det hele tatt, må det settes av tid til komparasjon.

14. Med nyhetene menes boknyhetene, altså hva som nylig er utgitt, hvilke bøker som er anmeldt, hvilke forfattere det skrives om, hvilke litterære strømninger som gjør seg gjeldende, hvilke litterære arrangementer du skal bli med på og hvilken festival du må regne med å skaffe billetter til. 

15. Ferien planlegges ut ifra litteraturfestivaler, hvor det er praktisk å ha med seg bøker, eventuelt hvor en kan få tak i flere bøker. Om du ymter frampå med at det allerede er nok bøker i hjemmet, kan det hende det kommer en kommentar om at du ikke trenger å være med på årets ferie, eventuelt at du kan gå hjem. Fra Italia.

16. Det er ganske tydelige regler for hvordan ei bok skal behandles og håndteres, og disse reglene må for all del ikke brytes. Da kan du risikere å måtte kjøpe ei ny bok.

17. Det fins et litterært hierarki i forhold til hvilke sjangre, forfattere og titler som er gode og hvilke som er mindre bra. Dette varierer fra hjem til hjem. Det forventes at du lærer deg det som gjelder i ditt hjem, og er tro mot det.

18. Det er aldri ledige bokmerker de tre gangene i året du skulle trenge det. Sjøl om du veit at det fins sikkert femtisju av dem i huset.

19. Bokhylla er det desidert viktigste møbelet i huset, og de er gjerne i hvert eneste rom, sjøl om du bor i et hus med et eget bibliotek.

20. Du bor i et hus med et eget bibliotek.