Kort & godt: Svart vann

Bildekilde: Bokelskere

Den amerikanske ungjenta Kelly Kelleher befinner seg i en bil med en eldre mann, en karismatisk og velstående senator. Mannen kjører litt for fort. Bilen krenger litt for mye. Og Kelly er litt for naiv. Men når leseren tenker det, at jammen burde Kelly kanskje gå et annet sted, komme seg vekk, ikke bli med, så er hun allerede der, i bilen, og dørene er lukka, og støvet virvles opp bak dekkene, og trærne forsvinner så fort at det bare er grønt, og asfalten buldrer under dem langs hovedveien før mannen tar av på en smalere grusvei, en snarvei, i samme tempo for å nå ei ferge. Forfatter Joyce Carol Oates (f. 1938) har sperra hovedpersonen sin inne i en bil, og det er så alt for tydelig at det ikke går godt. 

Det er ei svært god kryssklipping mellom avsnittene i bilen, den uvørne kjøringa, luktene, farta, den humpete veien, vannet der borte som stadig kommer nærmere og nærmere, og alt som skjedde forut for dette, før bilen treffer rekkverket, treffer buskaset, treffer vannflata: Kvelden, maten, praten, drinkene, blikkene, kysset, vissheten om hva som kommer til å skje. Men det var ikke dette de så for seg, noen av dem. Hun: Ivrig, barnlig, spent, med en tenårings skråsikre visshet om framtida. Han: Alt for sjølsikker og rutinert, kalkulerende, og litt for full. Og svakest når det gjelder.

Men det er også skildra hvem Kelly Kelleher var før alt dette, hvordan hun var, hvordan mennesker har forma henne, prega henne, vi får et innblikk i alt hun kunne bli, denne unge kvinna som aldri skal komme lenger enn til innsida av en bil. Der, innestengt, aleine, forlatt av mannen hun viste tillit og ga seg sjøl til, kun omgitt av det stadig svartere og mer grumsete vannet, skal hennes liv komme til sin ende.

For det kan jo ikke gå godt når romanen heter Svart vann (utgitt i 1992, på norsk i 2019), når framsida er mørk, nesten urovekkende mørk, når dedikasjonen er - til alle Kellyer, og når det allerede i første kapittel i første del spørres Kommer jeg til å dø? - sånn?. Vi veit før vi begynner å lese at dette ikke er ei bok som ender lykkelig. Og likevel fortsetter vi å lese. For Joyce Carol Oates gjør det interessant. Hun lar oss være med på hele reisa, sjøl om vi også egentlig er fanga i bilen, hun lar oss bli kjent med Kelly, vi tar del i fascinasjonen hennes, håpene, ønskene og drømmene, og vi forstår hvorfor hun akkurat denne kvelden velger å gå inn i bilen. Og derfor kjenner vi mudderet mot huden vi også, lukta av metall og bensin og jord, det kalde, tunge, tette vannet, og derfor sprenger det så innmari i lungene våre også når Kelly går tom for luft. Tenk at tilfeldigheter skal ha så mye å si.

I Svart vann er det realistisk, tett og nært, med fokus på den unge kvinna i bilen, alt hun var og er og kunne blitt. Og det blir så forferdelig brutalt det som skjer, når hun sitter fast der, og han bare redder seg sjøl. Det kan jammen vekke et (feministisk) raseri hos mange, da dette er ei historie som har gjentatt seg mange ganger. Ikke alltid i en bil, kanskje, men likevel: Disse unge kvinnene som er som gjenstander for visse eldre menn. Blir de brukt? Lar de seg bruke? Bruker de mennene tilbake? 

En interessant kontekst for mange lesere er at Svart vann ofte forbindes med det som kalles Chappaquiddick-ulykka. Det var ei tragisk ulykke i Massachusetts i 1969, og da var det senator Edward Kennedy som kjørte utfor ei bru, stakk av og etterlot ei ung kvinne for å dø. Parallellene er sjølsagt tydelige, men om denne boka er ment som et stikk mot Kennedy, er en måte å skrive ofrenes historie på, eller kanskje begge deler, er det bare forfatter Joyce Carol Oates som veit. Jeg tror nok at dette er de tause ofrenes historie - det står tross alt til alle Kellyer. Fint oversatt til norsk av Tone Formo (f. 1947).