Kort & godt: De indoeuropeiske språkenes historie

Bildekilde: Bokelskere

Jeg kan ikke tidfeste det helt, og det er kanskje heller ikke så farlig, men jeg var fortsatt tenåring da jeg for første gang hørte om det svenske språkgeniet Ola Wikander (f. 1981). Han er fem år eldre enn meg, og suste inn i den svenske faglitterære sfæren på begynnelsen av 2000-tallet. Som sønn av to akademikere med en litt spesiell interesse for språk, var det kanskje gitt at poden også skulle gå den veien. Men jeg tror ikke helt de hadde sett for seg at han skulle studere latin "for alvor" i en alder av tretten år. Og at han, for å spe på latinen, også skulle studere gresk, gotisk og oskisk, i tillegg til ei lang rekke andre språk, primært døde språk. Det var da også temaet i hans første bok, som kom på svensk i 2006, I döda språks sällskap. Den har jeg skrevet om her.

Bok nummer to har fått tittelen De indoeuropeiske språkenes historie og kom på norsk i 2010. Og etter å ha hatt den i hylla i mer enn ett tiår (!), er den nå, endelig, lest. Det sier kanskje en del om meg som leser, og det er helt greit. Jeg er ikke så utålmodig, jeg, og jeg tenker det er viktig å vente på riktig tid for riktig bok. Hvis ikke, blir det fort dårlige resultater for både leser (som da ikke får lest) og bok (som ikke blir lest). Og hva er da poenget?

Men i dette tilfellet blei boka altså lest, sjøl om det tok sin tid. De indoeuropeiske språkenes historie er ei fagbok som belyser nettopp språkets historie - vår felles indoeuropeiske språkhistorie. Boka er ikke spesielt lettlest eller gjort allment tilgjengelig gjennom bruk av bilder, figurer og enkelt språk, slik som er tilfelle med mange populærvitenskapelige utgivelser. Likevel har boka vakt både interesse og begeistring og vært en tankevekker for flere lingvistiske områder. Boka kan helt ærlig i partier framstå som tørr og ekstremt detaljorientert. Men det er noe av poenget - for løsninga ligger jo i de ørsmå detaljene! Og skjønner en det, blir det ikke tørt, men spennende. En kan gjerne ha bakgrunnskunnskaper før en gyver løs på denne boka, da glir det meste mye lettere, men viktigst er interesse for fagområdet og ei nysgjerrighet når det kommer til språkene, historia og kulturen. For alt henger svært tett sammen.

Ola Wikander er god på å gi leseren oversikt, og han gjør det på en ryddig måte gjennom språktrær der han viser slektskapsforhold, gjennom lister, paradigmer, komparasjon og eksempler. Han tar oss med nærmest på ei reise, fra vårt eget språk og bakover i tida til den perioden vi ikke helt veit hvilket språk som blei snakka. Men, skriver han, vi tror at det blei snakka et felles språk som vi velger å kalle protoindoeuropeisk, altså det som var forut for indoeuropeisk. Og grunnene til at vi tror de indoeuropeiske språkene har et felles opphav, bruker han resten av boka på å diskutere, vise og eksemplifisere. 

Hovedmetoden er komparasjon, altså den komparative indoeuropeiske lingvistikken. Wikander peker på ord og begreper, gjerne knytta til familie, landskap, jordbruk og redskaper, som er like i svært mange og veldig ulike språk - men det eneste samlende de har til felles, er at de medregnes i den indoeuropeiske språkfamilien. Gjennom å følge orda bakover i tida, hoppe fra språkområde til språkområde, gjennom dekoding, utforsking av lydlover, et trent øye for blant annet reduplikasjoner, assimilasjon, apokope med mer, med superstratteorier, fonologi, morfologi, etymologi og mye mer i verktøykassa, klarer han å sette opp gode eksempler, gi plausible forklaringer, vise sannsynlige ordreiser og samtidig gi leseren en ny og helhetlig forståelse for språk gjennom å tenke helhet og slektskap framfor å se på ett og ett språk for seg. Og en slik gjennomgripende struktur er det helt nydelig å få på plass!

Ola Wikander er svært kunnskapsrik og øser av det i teksten sin, helt på kanten av det belærende. Av og til blir det for ordrikt og noe repeterende, og setningene blir litt for lange og snirklete. Jeg tror ikke oversetter Lars Nygaard (f. 1976) kunne gjort så mye med det uten at det hadde gått utover stilen og tonen som Wikander har. Så det får vi bare leve med, vi som er interesserte i språk.