Kort & godt: de

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i høst leste jeg romanen de av den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965). Med sine 157 sider er det ikke ei veldig lang bok, men likevel tok det tid å lese den. Det har nok delvis med språket å gjøre, som både er enkelt, insisterende, sårt og originalt. Teksten foregår for eksempel konsekvent i presens, sjøl om mange av hendelsene som skildres ligger tilbake i tid. Slik oppleves alt som nå, som viktig, som alt. Delvis har nok tidsbruken også med tematikken å gjøre.

de kom på dansk i 2018, og blei oversatt til norsk av Trude Marstein (f. 1973) året etter. Romanen foregår på Lolland i Danmark på åttitallet, og hovedpersonen er ei ung jente. Hun er seksten, hun begynner på gymnaset, og mora skulle egentlig ha jobba i butikken slik hun pleier. Men slik blir det ikke. Mora blir sjuk, hun blir innlagt, og dattera får langt mer ansvar enn hun skal og bør ha. Hun må klare seg helt aleine i leiligheten over lengre tid, gjennom tynn høstluft, feberklamme dager og kalde vinternetter. Og i all slags vær går hun, med for lite klær, med gnagsår og med sulten stikkende i magen, for å besøke mora si. 

Jenta har svært stramme rammer for seg sjøl og egen utvikling, og delvis gir hun seg sjøl disse rammene. Hun har fått penger, men gjør et vesentlig poeng ut av å ikke bruke dem. Hun blir ikke med jevnaldrende ut på konsert, sjøl om hun gjerne vil og egentlig kan. Hun forsøker å være som de andre, men får det ikke helt til. I forhold til gutter er det overfladisk, skildra med få detaljer og uten følelser, noe som blir en sterk kontrast til det inderlige forholdet til mora.

Tematisk sett er boka todelt. Den er både ei oppvekstskildring og ei sjukdomsskildring. Sentralt i begge deler står relasjonen mellom mor og datter, som preger alt dattera foretar seg, som skolearbeid, husarbeid og matlaging. Hun tenker stadig på mora, opplever jeg, men uten at alt er språkliggjort. Det står heller aldri rett ut hva som feiler mora. Romanen er slik ei bok om datterkjærligheten, men ikke nødvendigvis om morskjærligheten. Jeg opplever at det ikke er særlig plass til det i teksten, da det er dattera som er i fokus.

Romanen er svært hjemla i åttitallet som tiår, og har veldig mye tidskoloritt til å være ei så kort bok. Det gjelder tanker og ideer, populærkulturelle og politiske referanser, viktige hendelser, gater og småbyliv med mer. Jeg er sjøl født på åttitallet, men husker ikke noe særlig, og kunne ikke ta alle referansene i boka. Jeg vil derfor tro at romanen framstår som mer utilgjengelig og lukka jo lengre unna åttitallet leseren er.

Det er flere fine avsnitt, gode betraktninger og velformulerte setninger i boka, og den er på mange måter ei god bok, men den er aldri inderlig, sjøl om den er både sår og trist flere ganger. Jeg opplever at jeg sitter i leiligheten på andre sida av gata og betrakter mor og datter gjennom vindusflatene. Jeg ser kun det de viser meg gjennom vinduene i rommet, ikke noe mer. Men jeg forventer nok egentlig noe mer.

Bokhyllelesing: Helle Helle

Bildekilde: Bokelskere

Til femte runde av årets Bokhyllelesing var temaet ukjente forfattere. Jeg hadde egentlig plukka fram ei bok av den for meg fremmede William Heinesen (1900-1991) - nemlig De fortapte spillemenn (1950). Og den lå klar. Men plutselig sneik Helle Helle (f. 1965) i køen, og rett som det var hadde jeg lest Hvis du vil (på norsk ved Trude Marstein (f. 1973) i 2015). Det er derfor den som blir mitt bidrag til runde fem, for Helle Helle var meg like ukjent som William Heinesen.

Hvis du vil (på dansk Hvis det er, 2014) er ei lita bok på bare 141 sider, og ved første øyekast er den også ganske enkel. Rammene, for eksempel, er svært tydelige. Handlinga er avgrensa i tid og rom. Personene er få. Språket er knapt og stramt. Men innholdet er stort likevel, og det er vel slik forfatteren lykkes, med en svært god balanse mellom ytre og indre, form og innhold, ro og uro, det sagte og det usagte.

Kort oppsummert er det slik: Roar på 48 år er ute på sin første løpetur i skogen. Men han er så lite skog- og løpevant en kan få blitt, og går seg bort etter kort tid. Tilfeldighetene vil det slik at han ikke er aleine - heldigvis. Ei kvinne er også i skogen, også hun har gått seg bort. Hun er relativt mer løpevant, men det hjelper lite. Sammen roter de rundt mellom trærne i mørket, med gnagsår og gnissende klær, og kun med tyggis og en varm klunk med vann som proviant. De finner en gapahuk med tre gamle tepper innerst i en krok, og der, mens det stadig blir mørkere og kaldere, skal de tilbringe natta. Dekning på mobiltelefonen har de ikke, så å ringe noen kan de bare glemme. Derfor blir det slik at de to, hun og han, helt fremmede for hverandre, må overleve sammen. Å snakke sammen er uunngåelig.

Og det er i denne dialogen dem i mellom at vi kommer til romanens kjerne. I hver deres gjenfortelling av sine egne liv finner vi nettopp mangel på liv. Vi finner to mennesker som helt uavhengig av hverandre bare duver med, som ikke tar egne valg, og som nå, helt tilfeldig, befinner seg ute i skogen. Roar, for eksempel, er på løpetur for å komme unna familien - det er i alle fall slik jeg leser det. Egentlig er han på hyttetur. Men de andre, som kun nevnes kort, virker ikke å være spesielt kjærlige mot Roar. På impuls kjøper han derfor et par joggesko, der skoene viser seg å være av to ulike størrelser, og drar til en ukjent skog for å løpe. Hun, som forblir navnløs, har allerede løpt aktivt i mange år. Årsaken får vi vite seinere.

Komposisjonen i romanen er interessant. Det er Roar som er vår fokaliseringsinstans, og vi ser henne gjennom hans blikk. Det er i og for seg ikke så uvanlig. Men etter hvert som en leser videre, er det hun som trer fram som hovedperson. Det er henne og hennes liv mesteparten av boka handler om, det er hun som forteller, det er hennes liv vi lever oss inn i. Roar forblir en som betrakter. Men muligens snur dette, noe slutten av boka hinter mot.

Hvis du vil er med all sin knapphet, fortvila situasjon og triste tematikk ei overraskende morsom bok. Den er gjennomsyra av en tørr og mørk humor, der mange situasjoner er svært lette å se for seg, og som i sin tur gjorde at jeg måtte le høyt flere ganger. Vi ler med, men også av. For eksempel når Roar klumser rundt og mister tyggisen. Eller når hun har gått for å hente vann midt på svarteste natta og han går etter og kræsjer med et tre. Ofte er det Roar som framstår som et ufrivillig komisk element, og opp mot hennes tørre kommentarer blir det fornøyelige situasjoner. I teksten der han betrakter henne får vi derfor et metanivå der hun betrakter han - sammen med leseren.   

Men sjøl om boka er morsom, er alvoret aldri langt unna. Sammen med latteren kjenner vi også på en djup eksistensiell fortvilelse. Begge personene er fanga i liv som de ikke aktivt har skapt, de er usikre på seg sjøl og de rundt seg, på forventninger, krav, innhold og mening. Uten at det sies eksplisitt bærer de på mye sorg. Og kan hende er det slik at det av og til er lettere å dele sorgen med en fremmed?

Da jeg begynte å lese boka, stussa jeg litt. Jeg fikk liksom ikke helt taket på Roar med en gang, var det meninga at jeg skulle le av han? Og jeg gikk ikke uten videre med på at det er så store skoger i Danmark at to joggere kan gå seg vill. Hvor da, liksom?! Men Helle gir seg ikke, hun opprettholder universet uten brister, insisterer på rammene hun har gitt seg sjøl, og med minimalt med informasjon klarer hun å gjøre personene og situasjonen både realistisk og troverdig. Hun holder også på stramheten hele veien, slik at teksten er helhetlig, som om den formidles på ett eneste langt utpust. Det er svært godt gjort, og det er en glede å lese noe som håndverksmessig holder så høy kvalitet. Det eneste som gjorde meg litt uviss, var slutten. Men etter å ha grubla en del fram og tilbake, kom jeg fram til at det kanskje måtte slutte slik.

Alt i alt gjorde Hvis du vil meg nysgjerrig på et nytt forfatterskap, og Helle Helle er trolig en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til i framtida.