Høstlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er der du bor, men her har vi allerede hatt den første kakelina. Snøen blei liggende i halvannen dag, og var til enorm glede for de av oss som er under en meter og førti. -Nø! ropte minsten, og da var det gjort: Alle måtte ut for å leike. Og da er det jo ekstra fint å komme inn igjen etterpå! Ellers går denne rare høsten sin skeive gang med et vell av forkjølelser, smittevern, karantenebestemmelser og påfølgende testing - sånn er det når en har barn i barnehage- og skolealder. Jeg gleder meg til at vi på sikt kan komme tilbake til en tilnærma normalisert hverdag. Men inntil videre er det bare å krølle seg sammen i sofaen og lese i vei - med god samvittighet.

Homer

I det antikke eposet Odysseen er persongalleriet på plass, konflikten likeså, og jeg venter spent på at helten Odyssevs, Telemakos' forsvunne far, skal gjøre sitt inntog i teksten i egen person. Inntil videre opplever jeg at teksten flyter lettere enn forgjengeren, og er lettere å komme inn i. Kanskje fordi gudene, da først og fremst Pallas Atene, tar mindre plass og ikke er så omstendelige? 

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent, og kommer sannsynligvis til å bli liggende der ut året, da jeg prioriterer bøker til de ulike leseprosjektene. Men leses skal den, så den er med videre inn i november og den kommende vinteren.

Simone de Beauvoir

Denne mesterlige franske filosofens hovedverk er nå ikke bare lest og likt, men også omtalt. Omtale av del 1 av Det annet kjønn finner du her, og del 2 kom nå i oktober. Jeg er så utrolig imponert over hva denne kloke kvinna med navnet Simone de Beauvoir har fått til, og jeg er i nesegrus beundring av intellektet hennes. Tenk å makte å rydde i denne materien! Derfor vil jeg gjerne prøve meg på flere verk fra hennes hånd, men det får bli ved en annen anledning. Like fullt: Det annet kjønn anbefales så innmari! Og tusen takk til samleser Birthe for en flott, sterk og pregende leseropplevelse!

Jon Fosse

Andre bøker og forfattere kommer sjeldent i veien for denne karen, men nå har jeg altså drassa med meg Kveldsvævd rundt i huset i omtrent en måned. Det betyr sjølsagt at den skal leses i november!

Amalie Skram

Amalie Skram har med Lucie begått enda en rystende og svært realistisk roman. Skram skriver så vanvittig godt, og verkene hennes gjør djupt inntrykk på meg. Dessverre, og det er virkelig dessverre, kan det nå virke som om jeg har lest meg igjennom hele forfatterskapet hennes. Så om noen der ute kjenner til noen skjulte perler, som for eksempel ei samling med noveller eller fortellinger, si gjerne ifra! 

Berit Vatne Vik

Å være ung før i tida hadde definitivt noen klare fordeler, men også noen grusomme ulemper. Særlig for Ingebjørg, som vi møter i romanen Dagen om natta. Teksten er nær og varm og skildrer den unge og vakre Ingebjørg som ikke har andre valg enn å leve dagen om natta - hun blir nemlig spedalsk. Berit Vatne Vik har skapt et fint portrett av ei ung jente, som snakker direkte til oss fra sin egen tid rundt 1860.

Lise Knudsen

Å være ung nå om dagen er heller ikke lett! Det får Kari i boka Plastpinner juger ikke erfare med kropp og sinn. For Kari har det nemlig slik at hun både kjenner på sterk sorg, djup usikkerhet og ei intens fascinasjon for Jon  - på samme tid. Og så blir det hele bare så mye verre. Ei av de sterkeste og beste bøkene for unge voksne som har kommet ut de siste åra.

Tommi Kinnunen

Av og til kaster en seg over bøker som en forventer - og tror - er skikkelig gode, men så er de egentlig ikke i nærheten av å innfri forventningene. Det blir alltid litt av en skuffelse! Og slik blei det dessverre denne gangen, med romanen Der fire veier møtes av finske Tommi Kinnunen. Les mer her. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne boka var jeg mer skeptisk til enn den over, men det er like fullt kjipt å innrømme at en akkurat har lest ei litt klein bok. Og her vil jeg faktisk gå så langt som å si at teksten som utgjør den tynne boka Barnet ikke burde vært utgitt. Mer kommer i eget innlegg.

André Bjerke

Fra tid til annen leser jeg ei krimbok, men slettes ikke alle er så gode som denne! Med Døde menn går i land må jeg si at jeg virkelig koste meg, med kriminalgåta, personene, intrigene, miljøet og skildringene. Dette var humor og guffen stemning i bra innpakning! Omtale kommer.

Kerstin Ekman

Mordets praktik er som kjent en slags oppfølger til Hjalmar Söderbergs Doktor Glas. Jeg har dessverre ikke kommet i gang med boka ennå, men håper den blir lest i løpet av måneden som kommer. Jeg gleder meg til å lese svensk igjen!

Fjodor Dostojevskij

Ventebok her også, men jeg har fortsatt et håp om å i alle fall begynne på boka før året er omme!

Barne- og ungdomslitteratur

Her leses det som aldri før! Ungene koser seg så med bøkene, så det er klart at vi både kjøper og låner! Nå er både Ludde og Hakkebakkeskogen i vinden for minsten, og den nyeste boka om Tiril og Oliver i Detektivbyrå nummer 2 kan bare ikke leses fort nok. De to eldste sitter musestille i sofaen mens jeg leser for dem etter tannpussen. Guinness rekordbok er også fascinerende greier, i likhet med bøker om dinosaurer, og bildebøker av alle slag. En skal tidlig bebrilles som god leser skal bli.

Alfabetlesing

Odysseen er jeg godt i gang med, og forhåpentligvis blir jeg ferdig i år, slik at jeg kan gyve løs på neste års titler med friskt mot i januar. Jeg har mye å lese, og jeg gleder meg så til å lese det! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det ikke mye igjen av 2020, men to leseutfordringer gjenstår. I november skal vi lese nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, og i desember er det julebøker som står for tur. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Her blir det trolig Hamsun nå i november, så får vi se hva jeg følger opp med i neste måned. Hva skal du lese? 

Jeg håper dere koser dere med bøkene i november!

Der fire veier møtes

Bildekilde: Bokelskere

Forventningene var høye da jeg satte i gang med Der fire veier møtes, debutromanen til finske Tommi Kinnunen (f. 1973) fra 2014. Jeg hadde fått med meg flere anmeldelser, der forfatteren fikk ros for ei nydelig fortalt slektsfortelling, og der boka blei holdt fram som svært solid til å være skrevet av en debutant. Dette, sammen med den finske stemninga og intensiteten som jeg liker så godt, blei såpass fristende at boka blei kjøpt. 

I Der fire veier møtes møter vi, som vi både forstår av tittelen og kan se på omslaget, fire forskjellige hovedpersoner som forteller hver sin bolk. Det de forteller er sitt eget liv i utvalgte biter, slik at leseren må pusle seg fram til helheten. Kinnunen skriver altså etter nedslagsmetoden: Han fokuserer på visse perioder eller episoder i de fires liv, før han hopper videre til neste, som kan være ett eller ti år etterpå. Dette er en svært enkel måte å skrive på, da forfatteren verken trenger å forflytte personene, forklare endringer eller forholde seg til tid og relasjoner på samme måte som i ei mer tradisjonell, kronologisk fortelling. Samtidig blir det etter hvert mange bolker å holde styr på, slik at det skal store tekniske ferdigheter til for å sette disse sammen på riktig måte. Her er en forfatter som Per Olov Enquist helt suveren.

De fire hovedpersonene vi møter, er delvis overlappende tidsmessig, og de griper inn i og figurerer i hverandres liv uten at de forstyrrer hverandres beretninger. Det hele begynner med den unge jordmora Maria i 1895. Vi følger henne fram til 1955. Deretter overtar dattera Lahja, som vi følger fra 1911 til 1977. Lahjas svigerdatter Kaarina er neste kvinne ut, og vi leser om hennes liv mellom 1964 og 1996. Til slutt går vi tilbake i tid og får høre versjonen til Lahjas ektemann, Onni, fra 1930 til 1959. Kinnunen følger alle fire konsekvent i tredjeperson, og her ligger nok bokas første problem: Vi kommer aldri tett på. Det opprettholdes en liten distanse gjennom hele teksten, slik at problemene og konfliktene som oppstår i og mellom disse nære relasjonene stort sett bare virker trivielle heller enn eksistensielle.  

Kinnunen skriver fram mange gode enkeltscener underveis og er nøye på å få med detaljer om interiør, korrekt tidskoloritt og populærkulturelle referanser. Han skildrer en skrekkelig dysfunksjonell familie, der det dysfunksjonelle strekker seg over flere generasjoner og mange tiår. Årsaken er den vanlige: Alt det usagte. Og jeg må ærlig innrømme at dette muligens er problem nummer to - jeg skulle så gjerne lest en slektsroman der konfliktene har et annet opphav! 

Kinnunen anlegger nokså raskt et bredt persongalleri med mange fine personligheter. Det er flere interessante skikkelser her, blant annet Helena, som han skriver videre om i oppfølgeren Lyset bak øynene (på norsk i 2017). Men ei av utfordringene med nedslagsmetoden er at en ikke kan eller ikke rekker å bore djupt nok ned i personene før en må videre. Derfor forblir flertallet av disse personene nokså flate, og har svært begrensa funksjon. De dukker kun opp når de trengs, i forlengelse av en av de fire hovedpersonene, og forsvinner så tilbake til det ukjente - utafor fortellinga. Når dette ikke gjøres godt, slik som for eksempel Carl Frode Tiller gjør det, mister teksten fort intensitet. Med nettopp slike bifigurer kan forfatteren skape mye spenning, men da trengs først ei karakteretablering. Det får vi sjeldent her. 

Tilbake til hovedpersonene, som jo skal bære dette verket. Relasjonen mellom mor Maria og datter Lahja skildres som konfliktfylt, uten at dette er noe leseren føler på underveis. Her har forfatteren rett og slett forklart for lite, vi som leser har for få holdepunkter til å kunne leve oss inn i det. Mellom Lahja og Kaarina er det overtydelig hva som er på ferde - det mest frustrende her er at ingen gjør noe med det. Skal en tro på at relasjonen står på stedet hvil i førti år uten at noen gjør noe? Foruten en velskrevet vaskescene sløser forfatteren her tid og tekst på å si det samme om igjen og om igjen, men innlevelse, engasjement og forståelse mangler. Det blir bare påstander. Til slutt kommer relasjonen mellom Lahja og Onni, som kanskje er den best skildra relasjonen i boka, med så mye sårhet. Her er det lettere for leseren å forstå - det er såpass tydelig hva som foregår at den som ikke klarer å "lese" det allerede i Lahja sin del, antageligvis må ha glemt lesebrillene i lomma. 

Det er altså kvinneperspektivet som er dominerende her, men dessverre er det tydelig at disse kvinnene er skrevet fram fra et mannlig perspektiv. Lahja har for eksempel ikke en eneste refleksjon rundt det at hun har ett uekte barn med en mann og er gift med en annen. Jeg vil tro det ikke var lett, men det får vi ikke høre noe om. Kaarina har i det minste noen tanker om den vrange svigermora si, men svigermoras perspektiv får vi aldri ta del i. Siste hovedperson en mann, Onni. Og han bringer med seg noe om ikke forfriskende, så i alle fall annerledes. Her tør Kinnunen å gå tettere på, og han gjengir Onnis indre kvaler med en helt annen intensitet enn han skildrer de øvriges dilemmaer. Kanskje det rett og slett var lettere å skrive noe som var gjenkjennelig? Dessverre merkes forskjellen veldig godt i teksten.

Enda et element som heller ikke fungerte var disse husene. Kinnunen gjør et stort poeng ut av å skildre huset jordmora bor i, som hun stadig utvider og bygger ut så det blir lengre og lengre. Jeg klarer å se for meg ett rom eller to, men så blir det bare en grøt og et surr av dører og peiser. Så kommer Onnis hus, som han bygger i høyden og med vilje gjør høyere enn alle andres. Kinnunen påstår til og med at Onni blir sur fordi kirka er høyere. Her er det likevel det samme: Et par rom er greie å forholde seg til, så blir det bare rot med gardiner og stoler. Og som om ikke det var nok, har vi også hytta, som er stor som et hus og i tillegg har utedo og badstu og strandlinje og bekk og jeg veit ikke hva. Det blei kaotisk å forholde seg til tre såpass ulike bygg og bortimot gå seg vill i alle rommene fordi konkrete skildringer mangler, når kun ett sted er virkelig viktig i teksten: Kjelleren i hus nummer to.

Det som var interessant ved boka, var det å få krigen skildra fra et finsk ståsted. Her er det en del historiske detaljer jeg ikke kjenner til, og Kinnunen presenterte disse på en god og sår måte, med realistisk tyngde og presise detaljer. Med krigen blir menneskenes hverdag forstyrra, historiene forskyves og skjebnene endres. Det var en fin måte å bryte opp en litt ensformig tekst på. Her kunne Kinnunen utnytta situasjonen enda mer, og skildra det samme fra flere synsvinkler. Dette gjøres kun et par ganger, men er vellykka, og kunne derfor vært gjort flere ganger.

Boka har brei appell, er lettlest og tilgjengelig og passer nok den jevne romanleser godt. Og persongalleriet er stort, så det er sjanse for å finne igjen en karakter eller to en liker eller kjenner igjen i egen familie. Det er mange interessante personligheter i boka, så dersom en syns det er fascinerende i seg sjøl, gjør det kanskje ikke så mye at teksten ikke borer djupt nok ned i hovedpersonene eller at historia som ligger til grunn, det usagte, hele hemmeligheten teksten spinnes rundt og det som går for å være det avgjørende poenget, verken er interessant eller overraskende. Når teksten i tillegg i perioder er ganske flat, brokkene er satt sammen feil og Kinnunen verken klarer å skape spenning eller stemning, sier det seg kanskje sjøl at dette ikke var en innertier. Totalt sett blei derfor Kinnunen dessverre en nedtur i forhold til andre finner jeg har lest, så ei ny bok av han blir det ikke med det første.