Lucie

Bildekilde: Bokelskere

Den unge og pene Lucie arbeider som danserinne på Tivoli. Hun har et fritt liv, der hun omgås kvinner og menn av ulik stand slik hun sjøl vil. Vi kommer inn i historia på et tidspunkt der Lucie over lengre tid har vært kjæresten og elskerinna til advokat og enkemann Theodor Gerner. Han låser seg inn til henne når han vil, da han har hennes nøkkel. Lucie er sprudlende og leiken og glad i et selskap, hun synger og danser og er ikke redd for å le høyt. Theodor er en mer nøktern og stillferdig type, som ofte beskjemmes av andres vulgaritet.

Lucie er forholdsvis fornøyd med forholdet deres. Theodor er en del eldre enn henne, men gavmild og god. Han kjøper stadig klær eller ting til henne, og sier mye pent. Men han kan også være vrang og sur. Og dessuten vil han alltid at hun skal behage og oppføre seg slik han vil, gå penere, nikke, neie, snakke pent, eller ikke i det hele tatt. Hun liker han, men hun liker ikke alle kravene hans. Samtidig har hun behov for mannlig beskyttelse og understøttelse, da hun er ganske aleine her i verden. Om hun nå, som hans elskerinne, blir gravid, har verken hun eller barnet noen rettigheter, og han kan benekte det hele, om han vil. Hun ønsker derfor at han skal forplikte seg til henne, slik at framtida hennes, og til et eventuelt barn, sikres.

Theodor er også forholdsvis fornøyd med forholdet. Lucie er så ung og deilig og hun muntrer han opp så fint. Han blir glad av henne, kanskje særlig når de er aleine. Borte fra henne er han en fredløs -. Han liker ikke leiligheten hennes, den er så smakløs, men han nyter timene de har sammen og går derfra med lett hjerte. Om de er ute sammen, skjemmes han fort. Lucie er barnslig og har dårlig impulskontroll og forstår ikke at hun må tale annerledes til hans venner enn til hennes egne, som han forresten ikke kan utstå. Men hun er jo bare en flørt, og nesten bare et barn, så kanskje han ikke skal ta det så tungt? Likevel smerter det han noe voldsomt å vite at Lucie har vært sammen med andre menn før. Hun er aldri bare hans. Og Theodor Gerner har et intenst behov for å eie og kontrollere den yndige Lucie.

Og dette er altså deres premisser for å inngå ekteskap. Hun vil sikres, han vil eie. Hun vil være fri til å gjøre hva hun vil og gå med pene klær og kjekke seg, han vil omdanne henne til den perfekte hustru. En trenger ikke å lese særlig langt for å forstå at dette ikke går så bra. Og fordi boka er så innmari god, vil jeg heller ikke skrive noe særlig mer om handlinga -  du må rett og slett lese sjøl.

Romanen Lucie utkom for første gang i 1888, og er skrevet av ingen ringere enn Amalie Skram (1846-1905). Og er det noen som veit noe om å inngå ekteskap på ulike premisser, for å deretter kjempe med og mot det resten av ekteskapet, så er det Amalie Skram. Også i denne boka opplever jeg at hun bruker mange av sine egne erfaringer, og det er kanskje nettopp derfor at teksten framstår som virkelig og sann. Det er som om Skram er der, i dagligstua til ekteparet Gerner, sammen med oss. Kun ei lampe er tent, og i dens lys er vi alle smertefullt vitne til Theodors taushetsbehandling og utfrysning og Lucies hysteriske underkastelse. 

I romanen veksler Skram mellom å fortelle fra henholdsvis Lucies og Theodors ståsted, uten å verken gjøre noen av dem til kjeltring eller opphøye dem på noe vis. Begge bærer skyld i det som skjer, og begge kunne tatt andre valg. Skram er realistisk, knapp og konkret, og er ute etter å skildre virkeligheten og "sette problemer under debatt" heller enn å skape store følelsesutbrudd hos leseren. Og nettopp dette gjør at teksten blir svært sterk. Skram inntar en allvitende fortellerstemme og glir lett fra den ene til den andre. Det gjør at vi som leser hele tida leser "dobbelt" - vi forstår hvorfor det blir konflikt, hva som utløser den og hvordan den eskalerer, både fra Lucies og Theodors side. Vi føler med den forvirra Lucie og den fortvila Theodor på samme tid. Og denne dualiteten er noe av det som gjør romanen svært god.

Temaet for romanen opplever jeg også som todelt. Skram skildrer et ekteskap der alt går galt, og hun viser at dette skyldes at Lucie og Theodor i realiteten ønsker og forestiller seg helt ulike ekteskap. Dette henger naturligvis sammen med forskjellene mellom dem i blant annet kjønn, alder og sosial stand. Og i forlengelsen av dette kommer tema nummer to, nemlig den problematiske seksualmoralen i Skrams egen samtid. Hvorfor er det akseptert at menn har løse forbindelser - slik Theodor har til Lucie før de gifter seg - mens det samme ikke er tillatt for kvinner? Lucie har ingen problemer med at Theodor har vært gift tidligere, mens Lucies tidligere forbindelser er som faktisk gift for Theodor. Han blir sjalu bare han tenker på det, og er stadig redd hun skal gi seg hen til den første og beste karen som kommer rekende. Dette gjør at han behandler Lucie enda strengere og krever fullstendig lydighet, mens Lucie, som ikke vil vingeklippes, protesterer alt hun orker.

Som i så mange av Skrams øvrige romaner, er også denne boka språklig sett innmari rå. Skram har en bestemt, maskulin stil der det knapt er rom for Lucies runde tårer. Skram skildrer brutalitet i mange former, fattigdom og kummerlige kår, manipulasjon, press og stress. Hun har et direkte, naturlig språk og en tilgjengelig form, der hun veksler mellom dialog og handling. En observant leser kan kose seg med frampek, tidskoloritt og ulike referanser, uten at boka reduseres for en leser som ikke får med seg dette. For først og fremst er det ei påkjenning å lese boka. Skram krever ikke noe av leseren sin, slik mange andre forfattere gjør, men hun klasker verket i bordet og ser på deg mens du leser. Hun insisterer på hver eneste setning og hver eneste hendelse, og vi veit at det går dårlig, men vi kan ikke la være å lese ferdig. Hun står tross alt der.

Amalie Skram er også en forfatter som er utrolig god på å karakterisere personene sine gjennom replikkvekslinger. De som har lest Hellemyrsfolket kan vel huske hvordan de arme menneskene bærer seg ad, for eksempel når de er på en snurr, og hvordan disse utropene står i kontrast til den øvrige teksten. Hun benytter tilsvarende grep her. Advokat Gerner er forfina og danna og snakker som regel med veloverveid, kald høflighet - et skriftmålsnært muntlig språk som vi for enkelhets skyld kan kalle Oslo vest. Lucie, derimot, befinner seg mer på Oslo øst. Lucies venner er enda verre, i alle fall i følge Theodor Gerner. Og flere av de andre vi møter i boka, karakteriseres på lignende måte, slik at vi som leser kan utlede litt av hvert om deres bakgrunn bare utifra hva de sier og hvordan de sier det. Det er et svært godt grep, som er innmari godt gjennomført!

Parallelt med at jeg leste Lucie, leste jeg også mine siste sider av Simone de Beauvoirs hovedverk Det annet kjønn. Og jeg opplevde at Skram kom med alle sakspapirene der de Beauvoir kun kom med noen korte utdrag. Tankene fra 1940-tallet blei perfekt utfylt av denne romanen fra 1888, som skildrer slike grufulle forhold som de Beauvoir avdekker gjennom sine undersøkelser. Det, sammen med Amalies egne erfaringer med ekteskap, som vi blant annet kan lese om i flere biografier, understøtter bare de Beauvoirs verk ytterligere. Vi må vekk ifra dette, denne måten å leve sammen på.

Heldigvis skriver vi ikke 1888 lenger. Men boka er ikke irrelevant av den grunn! Fordi Amalie Skram både tenker og skriver klart, er det lett å få tak i innholdet og budskapet i romanen. Kvinner kan riktignok ha mange kjærester før de gifter seg, uten at det er uvanlig på noe vis. Og de kan få barn med kjærestene sine uten å kjenne på skam - eller la være å få disse barna. Og skilsmisse er både lovlig og vanlig og ikke noe som for enhver pris må unngås. Men dårlige ekteskap florerer. Og da som nå - det er ofte vanskelig å kontrollere følelsene når det gjelder noen vi er glad i. Vi veit litt for godt hvordan vi skal såre hverandre. Lærdommen her må rett og slett bli: Det er så viktig med god kommunikasjon og ærlighet! Ikke på nett og via skjerm, men ordentlig, ansikt til ansikt. Slik kan mang en konflikt løses og mangt et forhold reddes. Og det er da å foretrekke framfor å ligge kua og gråtende utover stuegolvet og be om tilgivelse, eller å storme av sted i den mørke vinternatta, sint og redd og overhodet ikke klar for det som skal komme.