Je m'appelle Agneta

Bildekilde: Bokelskere

Det er sjeldent jeg leser svært lettbeinte bøker, men nå har jeg gjort det! Og av og til er det kanskje ikke så dumt. I alle fall ikke når boka det gjelder er Je m'appelle Agneta av svenske Emma Hamberg (f. 1971)!

Agneta er veldig midt i livet med sine 49 år. Og hun er nokså satt, kanskje til og med helt satt fast. De to barna har flytta ut og tar bare kontakt når de trenger penger (swishe, som det står i boka - kunne gjerne vært oversatt med det norske vippse, lurer på hvorfor det ikke er gjort?), og mannen Magnus er mer opptatt av ukas fugl på sin egen Instagramkonto, eviglange sykkelturer i all slags vær og aller helst svømming, gjerne i kaldt vann, også i oktober eller november, enn av kona. Dessuten kjører han på med et ekstremt kostholdsregime som alle, det vil si også Agneta, må følge (null alkohol, ikke gluten, ikke sukker, ikke fett, null karbohydrater og så videre), og han vil brått ha sex fordi det er sunt for hjertet, sjøl om de knapt har vært intime på flere år og for lengst har hvert sitt soverom.

Jobben på trafikkontoret er verken spennende eller givende, og når arbeidsdagen er over, middagsbrokkolien er fortært, den tørre quinoaen er skrapa ned i matsøpla og Magnus har forsvunnet ut for å svette, legger Agneta seg på sofaen eller på soverommet sitt. Der drikker hun vin, som hun gjemmer under senga, og av og til tar hun en tur ned i kjelleren der hun har gjemt smør og syltetøy eller en veldig god ost. Hun smugspiser og smugdrikker og sukker høyt. Hvordan har det seg at dette er livet hennes?

Seint en kveld kommer hun ved en tilfeldighet over ei annonse: Eldre gutt trenge hjelp. Nå. Lage mat. Vaske klærne. Rengjøre kjempestor hus. Veldig viktig - hver fredager 17.00 på baren sin. Må prate svensken! Gutten bor Saint Carelle. Provence. Frankrike. Svar til bar-fabien@gmail.com. Slik vekkes endelig en interesse i den litt monotone og tafatte Agneta, en nysgjerrighet, en lyst! Hun har alltid drømt om å reise til Frankrike, om å snakke fransk, om å være et annet sted, i noe annet. Og helt ut av det blå sender hun en e-post og tilbyr seg å ta jobben. Kaoset er komplett da hun får den, og da Magnus vantro må være vitne til at Agneta pakker sakene sine og reiser. 

Turen går ikke knirkefritt, og situasjonen i Saint Carelle er ikke helt slik Agneta har blitt forespeila. For eksempel er det ikke egentlig en "eldre gutt" det er snakk om, men en gammel mann. En gammel, homofil mann med demens. Og "kjempestor hus" er mest som et slott, et overdådig, luksuriøst og prangende slott, med skitne klær, draperier og tunge gardiner, malerier, tomme vinflasker, skulpturer av nakne menn, rot, stearinlys, et svømmebasseng forma som en penis, bøker, musikk, mer rot, matrester, sigarettsneiper og katter overalt. Det eneste som stemmer, er at denne eldre gutten trenger hjelp. Kjempehjelp.

Slik er det duka for forviklinger i Frankrike, men også ei steil læringskurve. Ikke bare er språket nytt og ukjent, men det tar også tid å lande i alt det nye, og forstå hva hun skal gjøre og hvordan hun skal gjøre det. Det tar tid å forstå at Einar, mannen hun skal passe på, er sjuk. Og det tar tid å bli kjent med lokalsamfunnet, Einars bakgrunn og Einars venner. Det å besøke den lokale puben er heller ikke enkelt, og Agneta og Fabien, innehaveren, bruker oversettelser via telefonen for å snakke med hverandre på melding. Og hadde det ikke vært for at Einar egentlig er svensk og nå snakker mest svensk, hadde det nok ikke gått i det hele tatt, for språkøre kan en ikke anklage Agneta for å ha. 

Romanen er lettbeint og lettlest, sjarmerende og underholdende, og er greit oversatt av Eli-Ann Tandberg (f. 1970). Den har såre og litt sørgmodige partier, som for eksempel når Agneta gransker eget liv på jakt etter feil, eller skjønner at hun ikke lever sitt eget liv, men Magnus sitt, eller når Einar forteller om sitt lange liv og uvanlige og uaksepterte valg. Den har også enkelte avsnitt der forfatteren driver vill gjøn med erkekjedelige mannfolk i femtiåra - her sikter jeg sjølsagt til den svette Magnus i evigomklamrende kondomdrakt med tilhørende ullfett. Hamberg balanserer fint mellom disse to ytterpunktene, og holder seg såpass innafor at det er troverdig. Jeg brøler aldri av latter, men jeg griner heller ikke, og Agnetas reise, både den fysiske og konkrete, og den indre, mentale og emosjonelle, er oppriktig skildra. Jeg føler med Agneta. Og hun drites ikke ut, sjøl om det til tider er på grensa. 

Hamberg driter ikke ut så mange andre enn Magnus og de to barna han og Agneta har sammen. De blir mest stive pappfigurer, men det aksepterer jeg, for Agneta forflytter seg raskt bort, og det er borte, i Frankrike, at det hele utspiller seg. Unntaket er det som skjer mot slutten av boka, det er ikke troverdig i det hele tatt, men jeg skal ikke avsløre noe av det her. Vi følger Agneta i førsteperson og kommer svært tett på, nesten ubehagelig tett på. Vi får være med på usikkerheter, sjauing og matlaging, betraktning av egen kropp i speilet, utprøving i det franske, forsøk med Einar, tanker om livet hjemme i Sverige, prøving av undertøy og noen helt unødvendige runder med egen kropp. Det var det andre stedet Hamberg mista meg som leser - jeg tenker at ei voksen kvinne naturligvis er kjent med egen kropp, og at dette ikke trenger å skildres. 

På den andre sida underbygges denne tettheten, intimiteten om en vil, av tittelen og denne insisteringa på at "jeg er Agneta", som også gjentas i boka. Det er hun som ER Agneta! Setninga kan sies på nytt og på nytt, med ulike ord i versaler, og fortsatt være viktig. Er kanskje nettopp denne insisteringa avgjørende for at Agneta skal klare å finne seg sjøl, kjenne seg sjøl, eie seg sjøl, hun som har vært mer en kulisse enn ei viktig brikke i eget liv? Slik blir boka en kraftig påminnelse om at det aldri er for seint å ta tak i eget liv og endre kurs, framfor å klage over nedtråkka stier, svette ektemenn, kjipe vaner og kjedelig jobb. Merk at jeg ikke legitimerer en fullstendig ansvarsfraskrivelse og at en kan bruke boka som ei unnskyldning for å stikke av og drikke vin hele dagen, - balanse er viktig! Men en kan bruke boka som utgangspunkt for refleksjon rundt egen situasjon. Kanskje er det ikke så vanskelig å gjøre små endringer? Og kanskje er det nettopp i de små detaljene at gleden fins? 

Hvordan det går med Agnetas eventyr i Frankrike, vil jeg ikke røpe. Men jeg kan si såpass at det har kommet en oppfølger, og at jeg ikke har tenkt til å lese den. For sjøl om Agneta er sympatisk, varm og snill, er hun verken spennende, interessant eller særlig minneverdig. Boka er fort lest og fort glemt, men av og til er det helt i orden. For den var ganske hyggelig underveis.