Xiania 1 - Klara

Bildekilde: Bokelskere

Av og til, men ikke ofte, leser jeg ei bok der jeg ikke helt finner flyten, ikke helt kommer inn i historia og rett og slett ikke har en god leseropplevelse. Men fordi jeg har en nokså sterk pliktfølelse og i tillegg er disiplinert, blir det ikke nødvendigvis til at jeg avbryter disse bøkene. Nei, stort sett alltid leser jeg ferdig sjøl om jeg ikke er så veldig motivert. Underveis glir det av og til over i pliktlesing, men da får jeg i alle fall lest ferdig, noe som er et viktig prinsipp for meg. Og akkurat sånn var det dessverre med Xiania 1 - Klara av Lotta Elstad (f. 1982). 

I romanen, som blei utgitt i 2023, møter vi, som undertittelen forteller oss, hovedpersonen Klara. Vi skal om lag hundre år tilbake i tid, til november 1921. Deretter følger vi Klara nokså tett fram til 1923. Klara er nitten år og tjenestejente, og etter å ha hatt sex i et iskaldt vedskur med en forbipasserende rallar, blir hun gravid. Og på den tida skal en jo helst være gift når en bærer fram et barn. Klara er verken gift eller sammen med noen, aller minst rallaren, som hun ikke en gang veit hva heter, og hun har ikke råd til å forsørge et barn på egenhånd. Den eneste logiske utveien er den mest risikofylte: Å ta abort.

Eller, å få utført en fosterfordrivelse, som de kanskje heller kalte det på den tida. Uansett, etter hvert som tida går og mensen uteblir, blir Klara mer og mer fortvila. Legen kan ikke hjelpe, det er jo ikke lov, sjøl om noen leger gjør det likevel. Og hun kan ikke hjelpe seg sjøl, sjøl om hun forsøker. Hun påfører seg store smerter i underlivet med håp om at det vil fordrive fosteret. Men det går ikke. Den eneste som kan hjelpe, er en viss madam Zavarella i Kristiania. Klara pakker det hun har og tar toget fra Hamar og ned til hovedstaden, der alt er annerledes og der hun skal bli en annen Klara.

Fosterfordrivelse blir det. Smertefullt er det, og det tar lang tid å komme seg etterpå. Det går både dager og uker, og Klara bor i det vesle kjellerkottet med et smalt vindu helt øverst på veggen opp mot gata. Dagene går i en døs av søvn og stemmer, feber og smerter. Hun hører kvinneskrik og barnegråt, knirking i trappa og mumlende hvisking, så glir hun inn i søvnen igjen. Etter hvert kommer hun seg, hun orienterer seg i kjelleren, går ned i rommet der utdrivelsene foregår, opp trappa, opp i kjøkkenet, opp i hattemakerforretningen. Hun blir kjent i huset og med menneskene.

Og der i huset blir hun. I tjuetallets Oslo, da Kristiania, med all dens arbeiderklassestrev, barnerikdom, trangboddhet, lyder og lukter. Hun passer ikke inn noe sted, og veit det sjøl, men hun blir likevel, uten noe å gjøre, annet enn å henge med madam Zavarellas noe yngre tenåringssønn Matteo, som er politisk aktiv, og etter hvert, som en slags selskapsdame for den aldrende sosietetskvinna Freddi ute på Bygdøy, og også seinere, alltid søkende med blikket etter Leander, Matteos kjekke onkel. Sex har hun også, flere ganger, som om minnet om den livstruende fosterfordrivelsen ikke fins.

Klara er en litt kjølig hovedperson, og kjøligheten skaper en distanse som er med på å holde meg som leser på avstand. Sjøl i tida etter aborten, og da hun forelsker seg og innleder forhold, holdes jeg unna. Som om hun ikke vil bli kikka i korta, som om hun holder tilbake informasjon. Sjøl om alt fortelles i førsteperson, gjør denne distansen at jeg aldri er helt sammen med Klara når hun og Matteo kjører gjennom byen. Jeg står et stykke bak når hun skuer utover fjorden og venter på Leander. Og jeg er i andre enden av rommet når fiffen har sine selskaper, der Klara svinser rundt. Det er så vidt jeg hører hva de sier -. Her kunne Klara vært min allierte og gitt en inngang, men i stedet bidrar hun til ytterligere tåkelegging. Leseren sitter igjen med ulike spørsmål, for eksempel: hva er det som egentlig foregår? Hvordan kan madam Zavarella ha Klara boende så lenge, uten at hun betaler for seg? I et arbeiderklassesamfunn må alle jobbe og være nyttige, Klara gjør ingenting. Hvorfor? Og så videre. I det hele tatt sliter jeg med å se hvilken funksjon og rolle andre tillegger Klara. Hun er helt tydelig med på å tildekke ulovligheter, men hvorfor og hvordan kan hun kastes penger etter, i en slik grad?

Klara er veldig opptatt av ord. Hun har ei ordbok, en av få ting hun eier, og er opptatt av å ha et stort ordtilfang. Dette gjenspeiles også i romanen, der masse rare, gamle, stilige, glemte, underfundige og artige ord dukker opp. Men det er bare staffasje og sminke og dekker til det at det ikke skjer noe særlig. For det gjør det virkelig ikke. Vi er med Klara i en slags stillstand - og venter. Og hvor sannsynlig er det egentlig at ei tjenestejente kan alle disse orda? Og om hun først kan dem, vitner det om en intellektuell kapasitet. Hvorfor bruker hun da ikke den kapasiteten til å jobbe seg opp? Hvorfor driver hun dank mens hun drikker, røyker og venter? Det gir ikke mening.

Elstad bruker videre masse tid på å sette det gamle Oslo med ulike sansninger. Og en del av dette er helt sikkert reelt og basert på kilder som Elstad gjør rede for i sitt NB på slutten av boka. Like fullt er det et Oslo som det er vanskelig å se for seg inni hodet. Det er relativt mange som ikke går rundt med et indre Olso-kart inni knollen, og vi trenger faktisk litt mer enn at en tok til høyre eller venstre ved den og den gata og videre over jernbanelinjene og der var Ekebergåsen. Det blir ikke levende, det blir forvirrende. Kom heller med noe konkret, som dotømmerstreiken. Der er det tydelig at det er et konkret historisk forelegg som har interessert forfatteren, og Elstad bruker kildene godt. Scenene er sanselige og tydelige, fortvilende og morsomme på samme tid.

Tjuetallet er en periode med mange politiske spenninger, det utkjempes viktige kamper, det er økt bevissthet hos arbeiderklassen, demonstrasjoner, fagbevegelse og kvinnefrigjøring, for å nevne noe. Samtidig er det steile fronter, mange motsetninger og et hardt ytringsklima. Borgerskapets kvinner har sine bleke, velstelte hender, arbeiderklassens kvinner har valne, sprukne og røde arbeidsnever. Samtidig forenes kvinner rundt politiske spørsmål som for eksempel stemmerett, mødrehjem, arbeidstid, rettigheter og barnelover gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. 

Det er en utrolig spennende periode, og Klara kunne gått inn i tida med engasjement og styrke, manøvrert gjennom samtaler og blitt opplyst. Ja, hun leser, både aviser og romaner, mest det siste, men hun tar ikke tak i noe som helst. Og det er kanskje det som er aller mest provoserende. Klara tar ikke tak i noe, hun lar seg duve med i sitt eget liv som en båt ute på fjorden. Før eller seinere støter en på et skjær, eller havnepolitiet, eller en annen båt. Og en kan ta sine forhåndsregler i god tid før noe skjer. Men det gjør ikke Klara. 

Jeg synes temaet i boka er både aktuelt og interessant - det var det som gjorde at jeg kjøpte boka i utgangspunktet. Gjennom å studere vilkåra rundt uønska svangerskap, får Elstad belyst kvinners posisjon i samfunnet på en effektiv og nådeløs måte. Særlig når det følges opp av alle skjebnene som møter Klara i kjelleren. Kvinner som av ulike årsaker ikke klarer et barn til. Kvinner med voldelige ektemenn. Kvinner som er helt fra seg, de mister jobben om de får et barn! Kvinner som ikke kan ta abort fordi det er for seint. Kvinner som må bære fram barnet mot sin vilje. Det er en strøm av kvinner i kjelleren, men Klara lar dem ikke trå henne for nær. Hun lukker øya, lytter ikke, vender ryggen til og vil demonstrativt ikke sympatisere. Det er nærmest usolidarisk i ei tid da solidaritet med egen kjempende klasse er så avgjørende.

Jeg tror det jeg reagerer mest på, er Elstads skrivestil. Den er litt usentimental og brå, kanskje litt utypisk historiske romaner. Og det er i og for seg greit. Men det problematiske er at Elstad sjeldent har tid til å være lenge på ett sted, eller dvele ved noe. I stedet pøser hun på med detaljer, massevis av navn, -ismer, politiske strømninger, kunst, musikk og litteratur. Det glir over i det poserende og blir for mye, framfor å gi et varmt tidsbilde. I tillegg virker det som om Klara er kronisk forvirra, hun gjengir bare andres uttalelser og meninger, ikke sine egne. Det påvirker i sin tur leseren. Når en så legger til ei rekke kommentarer i parentes (som oftest fra Klara til leseren, som om vi er dumme brød som trenger mer informasjon), og en hyppig kursivering av viktige ord vi for all del ikke må gå glipp av, blir det faktisk litt slitsomt å lese. Jeg føler meg forsøkt styrt som leser, og det er både ubehagelig og uønska.

Xiania 1 - Klara er første bind i det som virker å være en lengre serie. Bind to, Xiania 2 - Ada kom i 2024. Jeg tror dessverre ikke at jeg kommer til å lese mer med det første.