Alberte og friheten

Bildekilde: Bokelskere

Ungjenta Alberte Selmer har hatt en kald og ensom oppvekst i en liten kystby nord i landet. Faren, sorenskriver Selmer, arbeider hele tida for at husholdet skal gå rundt og for at embetsfasaden skal opprettholdes, mens realiteten er at de er "fattigfornemme" - det verste ordet Alberte veit om. Mora gir konsekvent bedre mat, varme værelser og reine, nye klær til seg sjøl og faren, og stort sett ingenting til barna. Om noen får noe, er det Jakob. I tillegg er fru Selmer emosjonelt ustabil og nokså utilregnelig. Hun kjefter på Jacob, er utakknemlig overfor herr Selmer og hakker stadig på Alberte. Hun er rett og slett misfornøyd med sin egen datter, alt fra ferdigheter til utseende og interesser får gjennomgå, og mora har urimelig høye krav. Katastrofe nummer en inntrer for fullt når vitebegjærlige Alberte, som er eldst, blir tatt ut av skolen for å være privatlærer for lillebror Jakob. Mens han er på skolen, er hun gratis arbeidskraft i hjemmet og må lye moras minste vink - flytte potteplanter og nips, tørke støv, stoppe strømper og pusse sølv. Men Jakob orker ikke foreldrenes press og stikker av til sjøs så raskt han får muligheten, noe som blir katastrofe nummer to for Alberte. Det etterlater henne midt i foreldrenes krigssone, der hun stille lider seg gjennom vanskelige måltider, harde ord, hysterisk gråting, grenseløs manipulasjon og vonde følelser.

Etter en ulykke på den gamle kaia vinterstid, drukner faren. Mora, som også faller i vannet, dør i etterkant, mens Alberte pleier og er hos henne. Alberte, som ikke en gang har rukket å komme seg etter katastrofe nummer tre og fire, må se på at barndomshjemmet plukkes fra hverandre, gjøres opp, selges, og sendes så videre til slektninger i Oslo som en gjenstand. Hun som er ugift, må forsørges, må vite. Hun vantrives og føler seg som en byrde. Ferden går dermed videre. Hos onkel og tante på Sørlandet får hun endelig formulert et ønske om å komme seg ut av landet. De samler inn noen penger til henne, og hun tar muligheten. Hun drar til Frankrike, til Paris. Og der har hun vært i sju år når vi møter henne igjen i romanen Alberte og friheten fra 1931, oppfølgeren til Alberte og Jakob fra seks år tidligere.

Liesel er den Alberte er blitt best kjent med i løpet av sine år i Paris. De prater, spiser litt, går gatelangs og drikker vin. Av og til svinger de innom en fest eller to, og møter andre fra hjemlanda sine, andre eksilanter, andre kunstnere og drømmere. Liesel maler, men vil for mye, og ødelegger stadig utkastene sine. Alberte gjør minimalt. Av og til skriver hun til aviser i hjemlandet, reisebrev om mennesker og detaljer, koselige essay-aktige tekster om kultur og språk. For er det noe Alberte har lært seg, er det språket. Men hun kan ikke tjene penger på å lære franskmenn fransk - i fjor hadde hun bare to elever, i år ingen. Alle går jo til franskmenn! Derfor må hun gjøre noe mer enn bare det. Så Alberte står modell. Naken. Til hun nesten ikke klarer å stå mer, til hele kroppen er gjennomfrossen, til hun ikke kan føle beina sine lenger og er like ved å segne sammen.

Så går hun hjem. Om det kan kalles noe hjem. I toppetasjen på et lugubert hotell med et noe tvilsomt og tilfeldig klientell finner Alberte sitt trekkfulle, stusselige værelse. Der koker hun egg på spritapparatet og spiser overmoden frukt. Der sitter hun, med armene rundt seg sjøl og kjenner hvor kald hun er, hører hvordan det går i gangene, føler trekken fra takvinduet og unngår å møte sitt eget blikk i speilet. Den hun ser der -.

I løpet av sine sju år i Paris har hun flytta fra bydel til bydel, fra rom til rom til rom, det skal være så enkelt og billig som mulig. Eiendelene hennes er få, to kjoler, noen bøker, noen bilder. Resten, smykkene, ringene, arven etter herr og fru Selmer, er hos pantelåneren. Hun eier minner også, mange minner som hun tvinger vekk, langt vekk, og som bare tidvis dukker opp, som bleike skisser fra et annet liv. Og så er det lappene i den røde kofferten. Hun slipper dem, en for en, oppi den allerede eksisterende lappevrimmelen, sukker og smeller igjen lokket.

Alberte driver gatelangs, opp og ned, hit og dit. Hun henger med på det som skjer, med de som er, lar seg lede, snakke til, klå på. Sjeldent svarer hun. Tausheten er et skall, et panser. Men bak tausheten er det kaldt og ensomt. Alberte er hjemløs, på alle måter. Huset i kystbyen fins ikke mer. Et fellesskap med Jakob tilhører barndommen. Resten av familien er i Norge, dit Alberte ikke vil. Hun har sine stamsteder i Paris, men stedene kjenner ikke henne. Hun har ingen egentlige venner, bare nære bekjente. Hun blir fridd til av portneren Jean der hun bor, men vil ikke ha et liv med han, sjøl om det betyr trygghet, et hjem. Hun har ingen varm kropp å ligge tett inntil om nettene, ingen å dele sitt innerste med. Men Alberte tror hun har frihet. At nettopp det - ensomheten - er frihet. Hun tror at dette er livet, at dette er livet slik hun vil ha det når hun bestemmer helt sjøl. Og hun aner ikke hvor feil hun tar. Ingen er mer tvungen enn den som ikke har penger til mat.

Men så blir Liesel liksom litt borte. Og det viser seg at hun er blitt kjæreste med Eliel, som er skulptør. Men det er hemmelig, ingen må vite noe. Dessuten kan de ikke gifte seg, for da kan han ikke få det svenske kunstnerstipendet. Men sammen er de. Liesel er der stadig, vasker og rydder, hun gjør innkjøp og lager mat. Bruker sine penger på han, glemmer sin egen kunst. Og når det blir sommer, reiser de av sted. Alberte, som ikke har penger til å dra noe sted, blir igjen i Paris. Sjuende sommer på rad, og hun er i kokvarme Paris, med alle dunstene som veller opp fra gata. Kokvarme Paris som gjør at Alberte svetter i skyggen, hun svetter sjøl når hun er innendørs og naken, med dører og vinduer på vidt gap.

Alberte flytter ut av hotellet og inn i atelieret til Eliel. Hun får bo der mens han og Liesel er borte, hun skal vanne leira hans, mate katten. En dag kommer Nils Veigård innom. Han er dansk, de har møttes før, på en fest, og nå, som ingen av dem har noen å være sammen med, søker de sammen i en form for hjemlig fellesskap. Eller så vil de rett og slett bare ha noen å snakke med som ikke er franske og ikke står i butikk eller på torgene. Brått er det Alberte som har en hemmelighet, og når hun tar seg sjøl i å juge, skjønner hun at den både er virkelig og sann. Hun har forelska seg i Veigård, og han i henne. Men han må hjem, til sin lille, rødkinna danske kone. De avtaler at de skal skrive til hverandre, at han skal komme tilbake til jul, at hun, kanskje, skal komme etter til Danmark. De kan bo i København, han kan forske og jobbe som lærer, Alberte kan gjøre hva hun vil.

Men brevene kommer aldri. Og Alberte driver rundt, enda mer enn før, enda ensommere enn før, enda kaldere enn før. Hun stanser aldri, men går og går, hun glemmer mat, penger, livet hun såvidt har klart å stable på beina. Det nye stedet hennes er enda uslere, hun er ute hele tida, sammen med alle andre, men alltid aleine likevel. Så slår pengemangelen brutalt ned i den kalde, sultne kroppen. Hun har ikke spist ordentlig på flere dager, kan ikke huske forrige varme måltid. Hun må låne penger, men ingen har. Hun må skrive nå, må, må tjene penger, og sender fra seg to tekster til avisene hjemme. Desperasjonen og nøden står opp fra boksidene. Hun blir refusert, har ingen eiendeler av verdi, og de håpløse lappene i den røde kofferten blir flere. Uten at det hjelper noen. Alberte søker ut igjen. I den franske kulda er hun varm, glovarm, hun kjenner ikke sulten mer, kjenner ingenting.

Så er brått Sivert Ness der. Den norske maleren som hun har kjent i flere år, men aldri likt. Det er noe med øya hans, det mørke blikket. Men han ser henne, har alltid sett henne, og nå tar han henne med hjem til seg, lar henne sove i senga hans mens han fyrer i peisen, lager mat, maler, har besøk. Alberte ligger i feberørske i flere døgn, merker knapt hendene hans på kroppen, bare sover og drikker. Så friskner hun til igjen, og denne varmen hos Sivert er så uendelig god. Hun kan sitte lenge foran peisen, bare sitte. Og så ser hun ikke lenger det mørke draget hans.

På mange måter er det kjærlighet som er temaet for boka. Både egenkjærlighet, kjærlighet til andre, ulike former for kjærlighet og søken etter kjærlighet tematiseres og får sine mange eksempler, helt uten kliss, sentimentalitet, forutsigbarhet og stereotypier. Men samtidig kommer en ikke utenom friheten - denne usedvanlig sterke frihetstrangen til Alberte, som nesten overskygger et menneskelig behov for nærhet. Jeg opplever at Cora Sandel spør, nesten uten å formulere det, om det er mulig å elske et annet menneske og være fri på samme tid. Alberte er ikke sikker. Hun har aldri vært ordentlig forelska, ikke før Veigård. Og sjøl ikke for han er hun villig til å gi fra seg noe av sin frihet, sjølstendighet, sitt eget rom, sitt eget liv. Da svikter hun nemlig seg sjøl.

Innimellom hovedhandlinga med Alberte, fortelles det stille og knapt om Liesels forhold til Eliel. At hun brått er blitt gravid, noe som ikke "passer" for noen av dem. At hun, omtrent halvveis i svangerskapet, tar abort, noe som både er helseskadelig og livstruende. Legen må komme flere ganger, og Liesel lider seg gjennom de fæle "behandlingene". Etterpå er hun bare bleik, matt og lidende. Men Alberte er så inni sin egen kjærlighetssorg over Veigård, at hun ikke legger merke til tegna hos Liesel. Dessuten har Alberte nesten aldri hatt en voksen relasjon til en mann, hun veit ikke hva hun skal spørre om, se etter -. De to kvinnene blir sterke kontraster, sjøl om de egentlig hadde et nokså likt utgangspunkt. I Liesel ser Alberte en oppofrelse som hun ikke er villig til å begå, kanskje ikke for noen. Hun vil ikke fanges i det nettet der hennes mor, hennes far, Jacob og hun sjøl satt fast i så mange år.

Alberte er et svært sammensatt og følsomt menneske, og blir troverdig fordi hun både er kompleks og motstridende, i tanker, ord og handling. Hun er utrolig sterk, men redd. Hun er sta, men usikker. Hun aner ikke hva hun vil, men har retning likevel. Hun tror ikke på egne evner, men snakker fransk som en innfødt og skriver godt. Hun vil ikke settes i bås, men lever ut en slags kunstnerklisjé der dårlig råd og sur vin dominerer hverdagene. Og sjøl når hun knapt har penger, kjøper hun blomster. Blomstene er et lyspunkt, noe hun ser på, lukter på og har glede av, sjøl om hun mislikte alle moras kvaster, oppsatser og buketter. Og fordi det er hun som er hovedperson i disse tre elegante presensromanene som blir fortalt i tredjeperson, er den henne vi kommer nærmest. Både Liesel, Sivert Ness, Nils Veigård og Eliel er smalere skildra, men en ser dem likevel svært tydelig, der de beveger seg i de franske gatene, på jakt etter et motiv å male, en inspirasjon å bruke, en idé å skape.

Forfatter Cora Sandel, et pseudonym for Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius (1880-1974), har et svært sterkt, presist språk. Hun er hele veien var for farger, lys og skygge, lyder, endringer i rytmer og handlinger. Enkelte avsnitt er svært visuelle og detaljerte, som stilleben, andre er mer impresjonistiske i stil og skildringer og er nærmest i bevegelse. Sandel flytter seg lett rundt i romanen, fra et plagg her til et glass der og et tre der borte, hun besjeler knapt, men alt virker så inderlig levende likevel. Og det er nok fordi hun lar Alberte sanse med hele seg, være med hele seg. Så får det heller være at skuffelsen er stor for den ulykkelige hovedpersonen - for Alberte i Paris er den samme som Alberte hjemme i kystbyen i nord. Alt det Alberte venter på, livet, det kommer ikke.

Det er vanskelig å sammenligne boka med forgjengeren av flere grunner. Det er så tydelig at begge bøkene er del av et større utviklingsprosjekt, det er en vei som skal gås, den er både indre og ytre, og den både bør og skal ta tid. Det er spennende og rørende å følge med. For hvert kapittel kommer vi nærmere Alberte, vi ser henne, forstår henne, observerer at hun prøver, erfarer, lærer. Og det er vanskelig å ikke bli glad i henne, sjøl om hun har mange svake sider som også blir skildra av forfatteren, sjøl om vi kan bli frustrerte over tafattheten og sjøl om scenene går uvant langsomt, i alle fall i begynnelsen. Men Alberte er så alt for menneskelig og sårbar til at hun kan støte eller true noen. Det er mest så hun også trenger vår beskyttelse.

Underveis ga boka meg mange tanker om hva det vil si å være kvinne og kunstner, og hva denne dobbeltrolla innebærer av beslutninger og livsvalg. Det er virkelig ikke enkelt - noe som både tematiseres her og i Jenny (1911) av Sigrid Undset (1882-1949), to bøker som er beslekta på mer enn én måte. Begge er kunsterromaner, satt i viktige europeiske byer (Paris og Roma), og de norske kvinnene blir nesten berusa av å være så tett på det som skjer, det er kunsten, stedet, tankene. Samtidig er kvinnene så fokuserte på seg sjøl og sitt at de ikke tar sjansen når den virkelig byr seg. De tør litt, men følger ikke løpet ut. Jeg vil likevel ikke kalle dem egoister, for de er verken navlebeskuende, dominerende eller kravstore. De er redde, men modige, der de av og til trår feil i alle disse veivalgene som er livet.

Jeg har lest romanen, del to av tre om Alberte Selmer, sammen med Birthe. Omtale av første bok i trilogien finner du her.