Nobelprisen, 1916

Som de fleste veit, er det fortsatt krig i Europa i 1916. Og jeg har flere ganger reist spørsmål om det er ved slike anledninger en virkelig trenger litteratur, og at litteraturen mer enn ellers kommer til sin rett. Det gjelder forøvrig også mange andre kunstarter. Min tanke om dette henger sammen med forskinga som viser at økonomiske nedgangstider er kulturelle oppgangstider. Men ofte går økonomien svært godt i krigstider, forstått slik at det alltid er noen som profitterer mye på at andre er i krig. Menneskene som lever i krigssoner eller i okkupasjonsområder derimot, har det som regel semmert. Samtidig er krigføring svært kostbart uansett hvilken "side" en befinner seg på, både i reine penger, i menneskelige og i samfunnsmessige omkostninger. Men det er gjennomsnittsmenneskenes vilkår jeg ønsker å sette fokus på her, ikke maktelitens. Og når en har det ille og ser mye fælt rundt seg, slik det unektelig er i krigstid, virker det som om behovet for noe indre, noe meningsfylt, godt eller vakkert, øker. En vil berøres, men ikke av grusomheter. En vil beveges, men ikke av dårlige tåreperser. Underholdninga legges vekk, behovet for god litteratur inderliggjøres. Kanskje er det nettopp derfor det er så mange nye kandidater å finne på lista i år? Eller er det slik at stormaktene er opptatte med å krige, mens smålanda hiver seg over nobelprismuligheten?

De nominerte i 1916 var:

  4. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter

  5. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

  8. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter

  1. Roby Datta (1883-1917), indisk forfatter

  1. Ivan Franko (1856-1916), russisk poet

  2. Elisabeth Förster-Nietzsche (1846-1935), tysk forfatter

  1. The Pali Text Society, en britisk litteratur- og forlagsforening

  3. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat

  1. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter

  2. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter

  6. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter

  2. Romain Rolland (1866-1944), fransk forfatter

  1. Per G. Hallström (1866-1960), svensk forfatter og akademimedlem

  6. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter og akademimedlem

10. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

  2. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter

  1. Henrik Schück (1855-1947), svensk forfatter og akademimedlem

  7. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

  3. Henry James (1843-1916), amerikansk forfatter

  1. Gunnar Heiberg (1857-1929), norsk forfatter

  5. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof

  2. Jakob Knudsen (1858-1917), dansk forfatter

  1. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem

  1. Troels F. Troels-Lund (1840-1921), dansk kulturhistoriker

  6. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter

  5. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter

  8. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

  2. Adolf von Harnack (1851-1930), tysk professor og kirkehistoriker

  4. Émile Verhaeren (1855-1916), belgisk poet

I 1916 kom det inn 47 nominasjoner til Svenska Akademien. Flere av disse var på de samme forfatterne, som for eksempel Gjellerup og Datta, uten at jeg helt veit hvordan en forholder seg til det i komiteen. Tidligere nominasjoner tilsier ikke at det skal være samsvar mellom antall nominasjoner, vekting i diskusjonen og utdelinga av prisen, og det er veldig bra (men det er egentlig umulig å vite om den diskusjonen). Det betyr at det ikke går an å presse seg til en Nobelpris i litteratur - i alle fall ikke på den måten. Da må en nok ha mer personlige og overbeviste kontakter blant de privilegerte atten, som kan drive lobbyvirksomhet for en. Men nok spekulasjoner om det. 

Lista mi endte på 29 unike kandidater til slutt. Som en kan se, er det en herlig blanding av førstegangsnominerte (9) og flergangsnominerte (20). Jeg synes det er bra at en forfatter nesten alltid må nomineres mange ganger før han eller hun mottar prisen. Det betyr at diskusjonene i komiteen er viktige, og at en ikke kan seile opp helt tilfeldig eller på lykke og fromme. Men jeg liker jo å tro at Svenska Akademien veit hva de gjør. I år som i fjor har De Aderton videreført nominerte fra året før, og bruker derfor seg sjøl som nominatører. Dette er kanskje fordi de mottok nominasjoner med liten geografisk spredning. En liten opptelling viser nemlig at hele 14 kandidater er fra Skandinavia! Det er en oppsiktsvekkende stor prosentandel (48,2%) av det totale antallet kandidater. Ikke minst reagerer jeg på at så mange av de nominerte også sitter i Svenska Akademien. De sier de har rutine på sånt, og at den aktuelle fysaken forlater rommet, men likevel synes jeg det er litt vel hjemmekoselig. Ordet inhabil dukker fort opp! Dessuten trodde jeg det var slik at akademimedlemmer ikke kunne motta prisen? Men det er kanskje en moderne regel. Utafor disse mange hjemlige personene, finner vi i år to sveitsiske, to franske, to tyske, to belgiske, to spanske, en indisk, en russisk, en britisk, en tsjekkisk, og en amerikansk kandidat. Det er ikke ofte de store europeiske landa har så få nominerte. Som jeg tidligere antyda, så er de kanskje litt for opptatte med å krige?

Men hvem mottar egentlig Nobelprisen for året 1916? Her skal du få noen tips, slik at du kan resonnere deg fram til riktig person: 

1. Vedkommende har vært nominert flere ganger før, men ikke flest ganger

2. Han er skandinav, fra et land med sju bokstaver (som ikke er Danmark)

Og med det har jeg egentlig gitt deg svaret. Lykke til!