onsdag 26. juli 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del I

Bildekilde: Bokelskere
Jeg er i gang med bind to av det mektige verket om Olav Audunssøn, ført i pennen av selveste Sigrid Undset (1882-1949). Første bind heter Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Også bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927), er delt opp i flere bøker, men denne gangen er det fire av dem. Nå har jeg lest ut første bok, som er blitt gitt tittelen Veiskillet. Vi er hovedsaklig i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet.

Det ufattelige er hendt. Det som Olav har venta på, somme tider nesten sett fram til, men mest grua for, er hendt. Ingunn -. Hun er ikke mer. At hun blei brått revet vekk, kan en ikke si, etter flere år som sengeliggende. Men det føles brått likevel. For hvor enn mye Olav venta og var klar over hva som skulle skje, så var han ikke forberedt likevel. At det skulle skje akkurat slik, akkurat da. At hun i det ene øyeblikket skulle leve og puste og være varm, og i det neste -.

Hva med Olav, da? Med henne revet vekk er han mest ikke Olav mer. Han er aleine, forlatt og ensom, i all sin språkløse fortvilelse og lammende sorg. Han står ute i de små nattetimer og forsøker å gråte, men får det ikke til. Det er en sorg som legger både kropp og sinn som øde. Men han har fortsatt ansvar for barn og gård og dyr og båter og fiske og alle som arbeider i Hestviken. Og seg sjøl. Men det blir plutselig ikke så viktig. Det som betyr noe, er minnene etter henne. Senga der hun lå, det gylne håret hennes, det hun sa, det de gjorde sammen. Det som lukter av henne, det som vekker de gode minnene, fra barndommen og ungdomstida, da de var i sin uskyld, sin inderlige forelskelse, da de tok hverandre til sine ektefeller under Guds åsyn. Alt det som hendte før -.

Så kommer Eirik, da. Sønnen på gården er rundt tolv år nå, og han er stor nok til å forstå hva som er hendt. Han bærer også sin egen sorg, må vite, og søker nær faren. Han vil ha farens oppmerksomhet og anerkjennelse, kjærlighet og omsorg, men det ender som oftest med at han blir avvist. Olav opplever at Eirik forstyrrer tankene og følelsene og minnene, hans desperate jakt etter å sanse Ingunn, hennes vesen og nærhet. Stemmen til Eirik trenger seg på med alt den er, og Olav irriterer seg grenseløst over synginga og fortellingene og all juginga. Eirik veit ikke når han skal stoppe og provoserer faren så han blir sintere enn godt er. Av og til slår Olav sønnen.

Så når anledninga byr seg, bryter Olav opp og ut. Han klarer ikke mer av gården og Eirik og alle minnene, som nå er vonde og smertefulle og gjør at han lengter etter døden, til en endelig frihet uansett hvordan den måtte være. Alt annet er så vanskelig, livet er ikke livet mer. Sjøl om Olav ikke har noe særlig med varer til en kjøpferd i England, tar han med seg det han har. I felag med noen andre reiser han ut for sommeren og er lenge i London by. Og det er de opplevelsene han får her, som har gitt tittel til boka.

Olav føler hvordan fortida slipper taket når han reiser, i takt med bølgeslag og åretak og avstand fra land. Eirik får ikke være med sjøl om han så gjerne vil, dette må Olav gjøre aleine. Og han drar uten å se seg tilbake. Nå drar han dit hvor ingen kjenner han og hans historie. Kanskje han like greit kan bli der? Gå i kloster? Bli ridder? Kjempe for Gud, ofre seg, gi sitt liv? Han tror at han aldri vil orke å reise hjem igjen, se gården og møte minnene av henne. Barna klarer seg vel -. Olav vil bli, og langsomt våkner han opp og kommer ut av den lange dvalen han har levd i, ut av den lammende sorgen, slik at den nå blir mer som en nummen, øm følelse. Troa på et annet liv, der han på sett og vis er fristilt, gir Olav tilbake et fnugg av en livsgnist.

Han kjenner også at han er i live når han havner i nærkamp med andre menn. Han nyter adrenalinet som farer gjennom kroppen, og smaken av blod er mest som sødme. Den fysiske smerten er mer god enn vond. Han føler attrå igjen når han ser ei vakker kvinne, som til hans forskrekkelse ligner svært på Ingunn. Han trekkes mot henne helt til hun kommer for nær, og det er som om Ingunn i et syn kommer mot han fra grava. Han ledes mot Gud gjennom besøk i kirkene, og stadig kretser tankene rundt fortida. Ikke bare Ingunn, men Olavs store synd, og Olav undrer på om det noensinne er mulig å gjøre opp for seg? Han er villig til å ofre alt for å oppnå sjelefred, men er det rett? Stadig legitimerer han synden for seg sjøl.

Midt i mørkeste natta rammes Olav av sine tyngste tanker. Det er lang og tung lesning, der alt legges oppå hverandre som steinene i en pyramide. Nederst står Olav og bærer vekta av det hele. Det er den ene ugjerninga etter den andre, og Olav klandrer seg sjøl for alt som er hendt. Slik bærer han seg sjøl og henne, ætta og gården, den lange utlegdstida og synden, det uglade ekteskapet, de mange tapene, sidesprangene; han bærer fortida, framtida og barna -. Cecilia og Eirik, Eirik og Cecilia. Kan han ofre dem?

I et mesterlig språk og med en suveren oppbygging av indre spenning, skildrer Sigrid Undset enkemannen Olav Audunssøn som blir tvunget til å leve gjennom og leve med sorgen. Ytre sett er det den konkrete utenlandsreisa som trekker handlinga framover, et tradisjonelt handlingsforløp etter formelen hjemme-borte-hjemme. Indre sett er det Olavs voldsomme sorg som bærer handlinga. Han skildres med hårfine nyanser, mange vekslinger og utallige gråsoner, der han svinger mellom sorg og sinne, skyldfølelse, desperasjon, ensomhet, apati og forvirring, bare for å nevne noe. Han har et rikt indre liv og er full av refleksjoner omkring eget levnet, men han kjører seg fast i umulige tankespor og klarer ikke å se noe annet enn død og undergang og evig fortapelse. Smerten er allikevel bedre enn ingenting -.

Teksten foregår fortsatt i tredjeperson og Undset er en allvitende forteller som sveiper over landskapet og veksler mellom fokaliseringsinstanser, dog hovedfokuset alltid ligger på Olav Audunssøn. Hun legger seg tett opp til sagastilen med bruk av mange arkaiske ord og begreper, skildringer av datidas samfunn og skikker for eksempel i forbindelse med ekteskapsinngåelse og gravferd, vektlegging av religion og datidas religiøse praksis, bruk av faktiske historiske hendelser og ikke minst genealogi. Uten ætta er en ingenting, og dette gjenspeiler Undset både i verket generelt og i Olav spesielt. Hele veien fins en kamp mellom gammelt og nytt, ætt og kirke, den kollektive tankegangen og framveksten av et moderne jeg. 

Veiskillet er ei kort bok hvis hovedfokus er Olavs vei ut av sorgen. Tematikken er svært klar og tydelig, og teksten byr på lite annet uten at den på noen måte er endimensjonal eller kjedelig - snarere krevende og kraftfull. Boka bygger oppunder Olavs tankefulle fåmælthet, hans behov for å holde på formelle seder og skikker, hans ønske om å gi mer til neste generasjon enn han sjøl fikk, hans måte å være kristen på. Olav klager aldri, sjøl om han har hatt mange vonde stunder og har stadige bekymringer, først for kona, så for barna. Olav tar alt Gud gir han så godt han evner, og med Undsets penn får vi virkelig innsikt i hva det koster å opprettholde en fasade mens ryktene flyr i bygda om sønnen og kona og ekteskapet og frilla og alt det andre. Olav står støtt utad, og ingen veit at det gjør vondt bare å puste.

I en tett, velskrevet og velkomponert tekst, lar Undset Olav søke etter et blaff av noe annet enn den han sjøl er og livet han lever. Han bryter ut fra det monotone og sørgelige livet i Hestviken og ønsker noe annet enn stillstand og harme og sorg. På sin reise til London blir Olav klar for å gjenvinne kontrollen over eget liv og finne lykke der han er. Men først skal han så langt ned som overhodet mulig, ned til det punktet der han erkjenner at det ikke fins noe håp for han. Han er fortapt, dømt, nesten glemt. Likevel kan han kjenne kjærligheten fra Gud. Det rører Olav djupt, og han bestemmer seg for å gjøre nok et offer. Sin egen sæle må komme etter barnas ve og vel. Men å erkjenne at livet er helt uten Ingunn Steinfinnsdatter ved sin side, er tungt. Om ikke Olav kan gråte for det, så kan jeg -.  

onsdag 19. juli 2017

Sommerferie!

Vi hiver oss rundt og reiser! Bøkene er med, sammen med badedyr og bæremeis, regntøy og solkrem og alt annet en kan trenge på bilferie i Norge (med andre ord ganske mye - bilen er full). Dekning regner jeg ikke med å ha i særlig stor grad, og alle maskiner blir hjemme. Vi snakkes med andre ord ikke før en gang uti neste uke, tidligst. Derfor vil jeg benytte anledninga til å ønske dere alle en riktig god sommer - med haugevis av gode bøker, is, jordbær, bading, fine turer og masse, masse kos med familie og venner! 

fredag 14. juli 2017

Kjærleik og død

Bilete: Bokelskere
Aino Julia Maria Kallas (1878-1956), fødd Krohn, er en forfattar eg mest ikkje hadde høyrt om i det heile før eg tok til med boka hennar, Gjennom eld og vatn (norsk utgåve frå 2009). Ho vart fødd på øya Kiiskilä i Finland og var mykje i Finland og særleg Helsingfors heile livet, men budde som vaksen i storbyane St. Petersburg, Tartu, London og Stockholm før ho vende heim for godt i 1953.

Aino Kallas kom frå ein stor intellektuell kunstnarfamilie, der faren var forfattar og litteraturvitar, mora var rektor og forfattar og broren var folklorist. Ho levde eit særs spennande liv og var ei språkmektig kvinne. Aino Krohn, som då allereie hadde debutert som forfattar, gifte seg med estlendaren Oskar Kallas (1868-1946) i 1900, ein mann som var både nasjonalist og diplomat. Dei fekk fem born saman, og attmed å vere travel mor og diplomatfrue, hadde ho ein omfattande og populær forfattarkarrière der ho mellom anna turnerte mykje som føredragshaldar.

Gjennom eld og vatn, utgjeve av Bokvennen Forlag i 2009 og med omsetjingar, etterord og innleiingar ved Liv Hatle (1937-2015), er ei bok som inneheld tre forteljingar av Aino Kallas. Dei tre frittståande verka er Barbara von Tisenhusen frå 1923, Presten i Reigi frå 1926 og Vargbrura frå 1928. Forteljingane er grunna på faktiske historiske personar og hendingar dokumenterte i dei baltiske krønikene. Kallas har henta fakta frå krønikene og dramatisert liva til hovudpersonane med soger og bibelforteljingar som føredøme med tanke på stil og språk. Teksta er udramatisk, men innhaldet er stort. Forteljingane er skrive medan Aino Kallas var på sommarferie med familien på øya Hiiumaa i Estland. Alle tre verk er lagt attende i tid, til 1500- og 1600-talet. Staden er dei baltiske områda og hovudtema er elskhug.

I Barbara von Tisenhusen møter me ei ung adelskvinne, Barbara, som forelskar seg i feil mann. For tyskaren Franz Bonnius er berre ein ussel skrivar, og ho kan ikkje, som adelskvinne, gifte seg nedover i samfunnet. Då vil ho verte ståande heilt utan juridisk og sosialt vern og utan rett til økonomisk stønad eller arv frå familien, som eig mykje land i Rannu midt i Estland. Barbara er ei tenksam og klok kvinne, så ho fær til presten for å få greie på korleis lova er, og kva Gud har å seie om saka. Dinest stikk ho av med elskaren sin. Ho er viljug til å våge alt for kjærleiken! Men familien er mektig. Broren leiar søket etter søstera, han finn ho, og dommen åt dei tolv mannlege frendane og presten er nådelaus. Ho har skjenda familienamnet, ho har krenka æra til alle med namnet Tisenhusen og ho er difor utan verdi. Omgrep som ære, synd og skam er heilt sentrale i teksta.

Presten i Reigi handlar om ein mann som får ein ganske annan lagnad. Etter mange år som lukkeleg gift med den unge og vakre Catharina Eriksdotter Wycken frå Åbo, kjem ulukka. Presten Paavali Lempelius, òg kalla Lempelensis, misser embetet sitt etter ei stygg hending han urett vert skulda for, og dei to borna åt han og Catharina døyr. Etter to år utan jobb får han embete som prest i Reigi på øya Hiiumaa, heilt ut mot havet. Det er aude der, og menneska er annleis. Presten lærar seg å leve på eit anna vis. Ein dag kjem det eit tredje menneske inn i hushaldninga, den unge diakonus Jonas Kempe. Og mellom han og Catharina vert det raskt sterke kjensler - så sterke at dei flyktar saman. Men også her vert dei elskande innhenta. Dygd, synd og skuldkjensle er vesentlege omgrep.

I Vargbrura handlar det om livet til ei kvinne som skuldast for å vere varulv om natta og kone om dagen. Me møter Aalo når ho er særs ung. Skogvaktaren Priidik får auge på ho medan ho vaskar sauer med andre kvinner, og han vert bergtatt av venleiken hennar. Eit halvt år seinare er dei gift, og innan eitt år har dei ei lita dotter i lag, Piret. Men Aalo høyrer ei stemme kviskre åt ho, og ho trekkjast mot skogen. Ein natt klarar ho ikkje å stå i mot meir, og ho vandrar ut mot myra. Ho finn ein ulvefell der ute, ho tek den på seg og slik vert ho ein ulv. I lang tid held ho på slik, kvinne om dagen og varg om natta, heilt til mannen hennar finn ut av det og sender ho til skogs for godt. Like fullt kjem ho attende, og dinest ventar dommen åt samfunnet. Her er det tydeleg at teksta er skrive for å skremme folk frå synd, og helvetes pinsler er ofte henta fram.

Som ein kan sjå av dei korte handlingsreferata over, er det nokre fellestrekk ved forteljingane. I fokus er kvinna, kvinna som elskar. Og ho vert granska av presten sin eller av mannen sin, altså av eit mannleg blikk. Forteljingane er dinest skrive ned av fleire ulike menn, og pusla saman att og skildra på ny av ei kvinne (Kallas). Kvinna som elskar er ikkje ei lukkeleg kvinne. Det går ikkje godt med desse tre, men dei freister alt for å få lukke. Ei lukke korkje Gud eller samfunnet kan godta, men like fullt ei lukke.

Unge Barbara ofrar seg for kjærleiken, og me får historia frå presten, som ikkje heilt kan forstå kvifor ho er viljug til å gjere det ho gjer. Han granskar ho, som om han då vil få eit svar: Kva gjer at dette, dette samhaldet mellom mann og kvinne, er meir verd enn sjølve livet? Kvifor er det noko ho vil døy for? Kan ho ikkje berre leve utan kjærleiken? Men det kan ho ikkje. Livet utan ein slik kjærleik er ikkje verd å leve. Då kan ho like greitt døy.

Catharina bryt ut av ekteskapet for å leve med ein annan mann. Gjennom auga til presten kan me sjå kvifor ho likar Jonas, og me kan godta at dei er glade i kvarandre. Men presten fattar like fullt ikkje alt. Kvifor stikk dei av? Om natta, i kulda, midt i joledagane? At dei lever så ille som dei gjer, at dei ikkje nektar for noko når dei kan, at dei friviljug vil dømmast? Kvifor vil dei ikkje redde seg sjølve, redde kvarandre? Kvifor kan dei ikkje sjå meir enn berre den andre? Utan at Paavali tenkjer eller skriv det, er det vanskeleg å ikkje tenkje på munnhellet "kjærleik gjer blind". Og som me får seinare får lese, blindar hat med.

Aalo er den tredje kvinna. Og ho elskar mannen sin, barnet sitt og livet deira. Men ho er merkt av Satan, skriv forteljaren, som er ein namnlaus geistleg. Ho har eit svart merke under venstre bryst, som om Satan har gripe etter ho, eller kan hende ein varg har klora i ho. Ho har vargblod i seg, og ho trekkjast mot skogen og det fælslege når det kallar på ho. Om ho elskar Satan, skriv han ikkje eksplisitt, men at ho likar å vere varg, meiner han klårt at ho gjer. Ho er kvinna som ikkje kan velje, men som vert jaga åt skogen av di mannen og samfunnet og Gud ikkje godtek varulvar.  Då vert ho varg, den ho eigentleg er, for ho er i makta åt ein demon. No i dag er slike forteljingar om varulvar ikkje dei same som før (overtru), men ein kan tolke problema som ein kamp i kvinna, mellom natur og kultur, eigne instinkt, eigen vilje og eigen identitet på den eine sida, og at ho skal leggje seg under mannen på den andre, ein prosess som kan vere både smertefull og sjølvutslettande.

Og det er ei av mange moglege tolkingar som ein kan nytte på alle tre verk. Samfunnet og mannen freistar å kontrollere og styre kvinna og kjærleiken hennar, og dei sikrar seg med lov, gudstru og ekteskap som pressmiddel. Så lengje ho held seg til reglane, går det ho godt. Men kvinna vil vere fri. Å leve bunde og kua er ikkje å leve. Då er det betre at ho friviljug lèt livet.

Aino Kallas har ein stor og imponerande forfattarskap, og eg ser fram til å lese meir av ho. Ho skriv så godt! Diverre er det ikkje mykje som er omsett til norsk, men eg trøyster meg med at det kan vere meir å finne på svensk. Dei tre forteljingane i Gjennom eld og vatn er framifrå omsatt av Liv Hatle, med eit kraftfullt, klingande, susande, skildrande, arkaisk, kvikt, ordrikt, spanande og saftig nynorsk språk. Eg rår alle til å lese boka!

fredag 7. juli 2017

Billedhuggerens datter

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest Eve Chases slitsomme forsøk på en roman, kjente jeg at jeg måtte ha en positiv leseropplevelse. Og den fant jeg på denne måten: Jeg valgte en forfatter som jeg kjente til fra før, for å garantere at jeg skulle føle meg hjemme i språk og stil. Neste premiss var at boka ikke måtte være for lang, for å unngå å miste motet før jeg var kommet halvveis. Deretter fant jeg fram noen alternativer og leste den første sida i bøkene for å se om dette var noe som kunne appellere til meg akkurat nå. Og på tredje forsøk - det var det! Dermed var valget tatt, og jeg gikk for alvor i gang med Billedhuggerens datter (1968, på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström) av Tove Marika Jansson (1914-2001).

Kort fortalt er ramma rundt boka inspirert av Tove Janssons egen oppvekst på 1920-tallet. Den er ingen sjølbiografi eller faktabok, heller ei erindringsbok uten et tilbakeskuende og bedrevitende voksent blikk. Det er barnet Tove som fører ordet, og i boka er hun en navnløs jeg-person. Slik kommer ikke forfatterens egen biografi for tett på leseren, men de som kan og vil kan finne fram likheter og forskjeller og pusle sammen en helhet. For meg var ikke det viktig i det hele tatt, det var mer det å være med i hele det kunstneriske, skapende og veldig sansende universet hun skildrer.

Det litterære, fortellende barnet er et nærværende, varmt og begeistra barn. Jeg-personen har mye energi, mye positivitet, hun har et konkret og underholdende skråblikk på tilværelsen samtidig som hun er god og mild, men bestemt. Det skaper mange morsomme situasjoner. Hun vokser opp i en litt unormal familie, der faren er billedhugger og mora er tegner. Begge er mye opptatt med sine respektive karrièrer og har kanskje ikke alltid tid til å være så mye med barnet sitt. Hun blir derfor gående en del aleine, og hun undrer, fantaserer og erfarer i sitt eget, uforstyrra tempo.

Barnet elsker når faren er på fylla og lytter til de spennende historiene som fortelles på kjøkkenet, hun trekker inn lukta av sprit og sigarer og smugkikker når det braker løs med en slåsskamp. Hun elsker den voldsomme stormen som herjer på eiendommen ut mot havet og når alle må løpe rundt for å redde tingene ute, båtene og til og med sjølve kaia. Hun liker sommerhuset og alle de snåle naboene og gjestene og de merkelige prosjektene som foregår og integrerer seg sjøl som en naturlig del i smått og stort. Hun holder pusten når far skal støpe og hun veit godt at hun ikke må forstyrre når mor jobber. Så hun sniker seg rundt og lager teater for de som vil se på, om det så er i regnvær for bare ei småsenil dame og en katt. Eller hun ror ut i båt med en venn og tvinger seg til å ro rett inn i tåka og frykten.

De nitten kapitlene er korte og episodiske, klart avgrensa i tid og sted og i forhold til hvilke personer som er med. Kapitlene er tett på novella som sjanger, men er likevel så tett sammenbundne at jeg velger å se boka som en roman. Den sceniske komposisjonen og barneperspektivet minner om Sommarboken (svensk tittel). Når kapitlene i tillegg er lagt til disse lange sommerdagene, der havet er endeløst og skyene ruller over himmelen i den finske skjærgården, blir også stemninga noe lik. Men det trekker verken den ene eller andre boka ned, det er heller det motsatte. Bøkene støtter hverandre som tekster fra samme univers, der menneskene er overlatt til hverandre og sine begrensa omgivelser, og frivillig underlagt - og avhengig av - naturens mange luner. Kanskje er det der fantasien får spillerom, mennesket får skaperkraft og kunst oppstår.

Barneperspektivet i romanen er gjennomført, men ikke uten utvikling. I begynnelsen er det tydelig at vi har med et lite barn å gjøre. Hun er svært konkret, hun har et begrensa ordforråd, misforståelsene og antagelsene er mange og morsomme, og hun lager sin første skulptur. Hun lever i en blanding av fortid og nåtid, myter og virkelighet, det abstrakte og det konkrete. Og over alt sammen rager kunsten og Gud. Seinere virker det som om hun løsriver seg fra det siste, men kunsten fortsetter å modne sammen med henne, verket igjennom.

Etter hvert blir det et eldre barn vi møter, et sterkere, staere, mer krevende barn med mange ideer og planer og stor gjennomføringskraft. Hun er driftig og dyktig, nysgjerrig og ydmyk. Sommergjestene til mor og far, derimot, sitter kan hende igjen med et litt annet inntrykk etter å ha møtt på henne og brødrene. Ettersom boka går mot slutten, modnes barnet mer og mer, og når vi forlater henne, er jeg ganske sikker på at hun ikke er så langt unna sin egen debut - i tidsskrift i 1928 og med bildebok i 1933. Slik er Billedhuggerens datter ikke bare ei erindringsbok, den er også ei dannelsesreise, der barnet utvikles og blir kunstner. Og språket, tankene, ferdighetene og kunnskapen hennes er så overbevisende, at hun er klar allerede før hun er tjue år.

Boka er befriende på mange måter. For det første er hele vår teknologiske og multimediale verden totalt tilsidesatt og ikkeeksisterende til fordel for samspillet mellom natur og kunst, foreldre og barn samt dynamikken i skapelsens mange faser. De er ute i båt, men de ror. De ferdes på øyene, men de går. De er på tur og har med matpakke. De finner små skatter i fjæra og kaster stein i havet. I de få byscenene er det verken snakk om biler, motorsykler, lyskryss, heiser, reklameskilt eller kino. Ulike former for teknologi virker totalt uinteressant.

For det andre er en ytre verden heller ikke til stede som noe. Det er aleine barnets tanker, erindringer, leik og fantasi som setter grenser for innholdet i kapitlene, ikke hva som går an, hva som fins, nyheter, økonomi, krig, uro eller noe annet hun har sett på tv eller hørt på radio. Hun virker helt upåvirka, helt blank for kulturelle fellesreferanser utover de religiøse og kunstneriske, i sin egen boble, der det som er viktig er sansing, erfaring og det å kunne skape noe eget. Den ytre verden er ikke der. All den energien vi i dag bruker på å følge med på alt og alle over hele verden, kan hun bruke på seg sjøl. Og resultatet blir helt enestående.

Likevel er det ei nådeløs bok. Sjøl om skildringene innimellom kan nærme seg idylliske, er det lett å se det ubarmhjertige, ensomme barnelivet hun lever. Barneperspektivet gjør dette enda tydeligere, for barnet går uten denne voksenkontakten som er så viktig i dagens barneoppdragelse, med fysisk nærhet og psykisk trygghet. Alt hun gjør, gjør hun sjøl, i lys av de voksnes ideer om kunsten og livet og hva som betyr noe. De voksne spenningene ligger rundt henne, lista for evner og prestasjon ligger skyhøyt. Allerede da, på 1920-tallet, var dette en livsførsel som var på vei ut. Men det var et liv som fantes, og Tove Jansson viser det fram i all sin bredde, det livet som forma henne, som kvinne og forfatter og tenkende menneske. Dette mystiske, magiske kunstnerlivet.

Igjen: Kunsten. Hun kommer aldri utenom, men lever med og i og til slutt tror jeg ikke hun kan leve uten. Kanskje det var derfor hun også fant seg til rette der, i et skapende element, stadig lesende, skrivende, tegnende, tenkende. Billedhuggerens datter er skarpe erindringer i et følsomt og presist språk. Jansson skriver med masse varme og omsorg og er nært på alle menneskene hun skildrer, slik at de blir virkelige med sine rynker og barter og oppheng på gips og glansbilder. Men boka er helt fri for sentimentalitet. Den er stram, vakker, velforma og sann - og helt nydelig å lese en lang sommerdag.

mandag 3. juli 2017

Sommerlesing, del II

Sommer, sommer, sommer! Med sommerstengt barnehage, sommervær og sommerklær, har jeg egentlig ikke noe valg: Nå er det sommerferie! Og godt er det, for her er det varmt døgnet rundt, så sannsynligheten er stor for at jeg ikke ville fått gjort så mye på jobb uansett. Da er det mye bedre å kose seg skikkelig med lange, varme utedager, glade barn, leiking, turer, sykling, bading, melon, jordbær og massevis av is! Og innimellom skal jeg naturligvis forsøke å få til litt lesing.  

Alexander L. Kielland
I juni leste jeg Gift på nytt, ei bok som var særprega og intens da jeg leste den i tenåra, og som ikke var noe mindre særprega og intens nå. Alexander L. Kielland er en svært dyktig forteller, han har et godt grep om hovedfortellinga og de ulike historiene han beretter. Og, noe som forundra meg, var at to av bokas aller sterkeste scener faktisk var akkurat slik jeg huska dem. Jeg gleder meg til å lese videre!

Jens Bjørneboe
Og nå som Gift er lest, er det fritt fram med Jonas! Jeg håper jeg får lesetid i løpet av juli.

Per Olov Enquist
Planen var å lese sjølbiografien til Enquist i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill i juni. Men det skjedde bare ikke. Jeg hadde nok litt for mye å gjøre og litt for få lesetimer til å kunne gape over ei slik omfattende bok. Jeg tar likevel med meg boka videre og håper den leses i løpet av sommeren, eller kanskje mer realistisk, i løpet av året.

Sigrid Undset
Etter å ha lest første bind om Olav Audunssøn i løpet av våren og hatt ei god lesepause, er jeg nå klar for andre bind. Jeg leser fortsatt sammen med Birthe og koser meg veldig, sjøl om lesinga også er vondt og vanskelig. Men altså, den skrivestilen til Undset, i kombinasjon med historias innhold og krafta hun forteller med, er helt enestående. Anbefales!

Marita Fossum
Fossum må fortsatt vente, kanskje til august, eller kanskje til jeg er i humør til det som ser ut til å være nok ei trist bok. Jeg trenger at bøkene er noe mer, ikke bare en isolert følelse eller ei nedgraving i ett bestemt tema.

Tove Jansson
Og med Tove Jansson er alltid noe mer, garantert! Det var ei skikkelig drømmebok, denne Billedhuggerens datter fra 1968 (på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström). Jeg koste meg masse med språk, stemninger og erindringer fra et liv som er langt unna mitt eget, men som likevel kjennes så nær. Omtale kommer.

Eve Chase
Black Rabbit Hall er lest og omtalt og fordøyd og vel så det, og faktisk, når jeg tenker meg om, allerede ganske glemt. Ingen vinner der, altså. Jeg er i tvil om jeg skal gi meg sjøl et lesekryss, men de 389 sidene må vel være til godt for noe.

Aino Kallas
Plutselig en kveld satt jeg med nesa i boka Gjennom eld og vatn skrevet av finske Aino Kallas (1878-1956), og fy søren, for noen fortellinger! Og for et språk! Og for en saftig oversettelse! Det blei med andre ord ganske seint på natt før jeg slutta å lese, og nå er det ikke så mye igjen av boka. I tillegg er forfatteren ei skikkelig fascinerende dame. Omtale kommer.

Jon Fosse
I løpet av juni leste jeg Jon Fosses Dikt. 1986-2000, og jammen blei det ikke et innlegg av den også. Kvaliteten på dikta kom bedre fram jo mer jeg leste, og enda bedre blei de da jeg skreiv om dem. Det i seg sjøl er en interessant observasjon som beskriver meg godt som lyrikkleser. Jeg trenger tid til å komme inn i symbolikk og poetisk sfære, og jeg må jobbe meg ned i materialet for å få et varig utbytte. Det er en spennende prosess. På den andre sida er jeg veldig glad for at det ikke er slik med alt jeg leser.  

Tre riddersagaer
Når jeg syns at jeg har levd ei stund (les: for lenge) uten noe som tematiserer middelalder (ingen artikler, bøker, reportasjer, nyheter, diskusjoner, tanker), vender jeg tilbake til middelaldertekster. Denne gangen er det tre riddersagaer som står for tur. Jeg er i gang med lesinga og koser meg masse!

Bokhyllelesing
Som jeg har skrevet om her, lider jeg av valgets kvaler, og tar ikke lett på bokvalget. Det er litterære mursteiner som står for tur, de skal helst være på mer enn fem hundre sider og de skal leses innen juli er omme. Så raska på! 

Sommerlesing
Fordi det er ferie, ser jeg for meg at jeg får mye mer lesetid enn normalt, sjøl om jeg veit av erfaring at jeg får langt mindre enn jeg tror. Likevel stopper det ikke meg i å velge meg noen potensielle sommerbøker: De fortapte spillemenn av William Heinesen, Larmen og vreden av William Faulkner, Da duene forsvant av Sofi Oksanen, Arkitekt av Merethe Lindstrøm og den berykta Sannheten om Harry Quebert-saken. Så får vi se hva som utfolder seg i løpet av sommerdagene...

Faglitteratur
Med jobbstart i august kommer slikt tidsnok og tynger lesedagen med den tørreste lektyre (den en leser ufrivillig, også kjent som tvangslesing - det blir aldri bra), innimellom glimter den til med overrraskende informasjon og kul formidling. Inntil videre har jeg satt hjernen i det skjønnlitterære giret og ser fram til å kose meg med smått og stort.

Jeg ønsker dere alle en knall boksommer!