mandag 30. mars 2015

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2015, tredje runde
Kriterier: Les ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet
Når: Mellom 30. mars og 05. april

Påmeldte:
- Silje skal lese The Bloody Chamber av Angela Carter
- Birthe skal lese Det golde landet av T. S. Eliot
- Elida skal lese Den mystiske plumpudding av Agatha Christie
- Hedda skal lese Brukshistorier og Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen
- Bjørg skal lese The Collected Poems av Sylvia Plath
- Trudelutt skal lese Dublinere av James Joyce
- Gro skal lese Karusellmusikk av Jo Nesbø
- Signe skal lese Vårt daglige brød av Tor Obrestad
- Astrid Terese skal lese 21 noveller av Doris Lessing
- Marianne skal lese Kykelipi av Jan Erik Vold

Som vanlig er det stor variasjon i hva vi bokelskere skal lese og skrive om i denne runden av Bokhyllelesing 2015. Jeg var veldig spent på hvordan den sjangermessige fordelinga kom til å bli, og om noen av dere i det hele tatt kom til å velge å lese lyrikk over noveller da lyrikk ofte (og helt uten grunn) er en mindre foretrukket sjanger for et stort flertall. Sjøl hadde jeg veldig lyst til å gyve løs på ei diktsamling, men Jølsen trakk det lengste strået (hun har rett og slett stått lengst i hylla). Jeg er derfor veldig glad for at flere av dere tørker støvet av ulike diktsamlinger, og ser fram til å lese hva dere syns. Diktlesing er dessuten også en fin kontrast mot påskas styrtlesing av krim!

Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Denne runden gjelder det blant anna meg sjøl - for å endelig komme i mål med Jølsens to siste verker, måtte jeg begynne tidlig. Men dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

lørdag 28. mars 2015

Nobelprisen, 1919

Når krigen endelig er over og verden kan begynne å gå framover igjen, er det brått store omrokeringer på lista over de nominerte til nobelprisen i litteratur. Det er som om Europa har våkna til live fra tidenes mareritt, og nå ser med nye øyne på litteratur og kunst. Det er i så fall et fenomen en kan kjenne igjen fra konsekvensene av neste verdenskrig, her hjemme formulert så fint av Gunvor Hofmo med tittelen Jeg vil hjem til menneskene (1946) og for eksempel diktet "Det er ingen hverdag mer" fra nevnte samling. En slik ekstraordinær situasjon, som å leve i ei krigssone eller under okkupasjon, gjør noe med oss. Ofte ser vi en oppblomstring av inderlighet i kunst og kultur i slike perioder, som så daler til fordel for lettbeint underholdning når de vonde tidene kommer på avstand. Et godt eksempel i så måte er nettopp vårt eget hjemland. Det var ikke veldig mye norsk kriminallitteratur som kom ut i etterkrigsåra i forhold til i dag. Politisk og allegorisk litteratur stod lenge sterkt, sammen med ulike litterære bearbeidelser av krigen. Den nære samtida blei tematisert og kritisert. Kan hende dette også gjenspeiles på lista under? 

De nominerte i 1919 var:

  1. Wladyslaw S. Reymont/Reyment (1867-1925), polsk forfatter
  1. Hugo von Hofmannsthal (1874-1929), østerriksk forfatter
  1. Arno Holz (1863-1929), tysk forfatter
11. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  8. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  2. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter
  2. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter
  2. Per G. Hallström (1866-1960), svensk forfatter og akademimedlem
  4. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem
  1. John Galsworthy (1867-1933), britisk forfatter
  1. Ebenezer Howard (1848-1928), britisk byplanlegger
13. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

Forrige gang var det 19 nominerte fordelt på 17 unike kandidater. Fem av dem var på lista for første gang, mens et stort flertall var velkjente navn og flergangsnominerte. Nå ser vi at mange av disse gamle traverne er blitt kasta ut fra lista - de er rett og slett blitt oversett eller glemt i denne rundens nominasjonsprosess. For hvor lang tid denne nye "trenden" kommer til å vare, veit ikke jeg, men det er i alle fall en interessant observasjon, særlig hvis det faktisk er en varig endring. Det sier i så fall mye om hva som skal til for at en endrer ett bestemt perspektiv på litteratur, og hva som er med på å skape en litterær smak. Men det må være noe jeg får komme tilbake til neste gang, når jeg i større grad kan se om det er en sammenheng.  

Som vi kan se, er det denne gangen kun 18 nominerte fordelt på 12 unike kandidater. Sånt skjer når Aho/Brofeldt får to nominasjoner, Karlfeldt får tre og norske Hans E. Kinck får hele fire! Ikke minst er det spennende med en slik nordisk dominans i gjentakelsene, men er det noe som vil føre til konkrete resultater? Av sterke listetravere har vi i år kun tre: Aho, Spitteler og Jorge. Resten er nokså ferske. Om det var noe rettferdighet i verden, ville spanske Jorge nå gå av med seieren, etter mange, mange år som listefyll. Men det kan raskt slå annerledes ut, sjøl om det i alle tilfelle er på sin plass å applaudere fanklubben til Jorge for intens lobbyvirksomhet.

Ellers ser vi av årets liste at mannfolka dominerer totalt. Ingen damer er med. Dessuten er eurosentrismen sterk - ingen andre kontinenter slipper til - og Russland, som nå kaller seg Sovjet og tidligere har vært inne i varmen, blir holdt utafor. Er det også en tilfeldighet, eller er det et bevisst politisk signal fra Svenska Akademien? Kan hende både denne og neste års utdeling vil kaste lys over slike vanskelige spørsmål. Men som alltid er jeg usikker på graden av politisering av litteraturen generelt og prisen spesielt - det er nemlig uunngåelig med noe politisering, men mye kan stabiliseres eller lukes ut om en er bevisst på det. Hva som virkelig er tilfelle her, vil en nok aldri få vite, takket være De Adertons lukka arkiver. Likevel er det alltid interessant å spørre seg om utdelingene er reint litterære, reint politiske eller en blanding. Og det avhenger sjølsagt av forfatter, verk, tildeler, tolking og begrunnelse - og dagens tolkning av hele prosessen.

Men tilbake til 1919. Hvem mottar prisen, som utdeles i 1920? Her er noen hint:
1. Han er ikke akkurat en ungfole
2. Han har vært nominert før
3. Hans leveår som nobelprisvinner er noe begrensa

Og hvem blir så det? Tenk i vei, hold deg gjerne unna google og legg igjen ei god gjetning under. Lykke til!

onsdag 25. mars 2015

Krimfri påskelektyre

Det er snart påske, og folk og fe velter seg i kriminallitteratur fra inn- og utland, som om det egentlig er det mest logiske å drive med i disse helligdagene. Jeg for min del foretrekker rolige frokoster mens morgensola titter inn av kjøkkenvinduet, hyggelige formiddagsturer ute i godværet, familietreff på ettermiddagen, den obligatoriske og alltid like morsomme påskeeggjakta, ivrig marsipanspising (sånne kolibriegg er utrolig gode) og store mengder koselesing. Men det blir ikke noe særlig krim på meg. Det mest dramatiske jeg er vitne til i påska, pleier å være de begredelige tegneseriemysteriene på melkekartongene, dersom jeg ikke slumper til å få med meg noe på tv. Men som regel er det sånn at når alle andre benker seg foran skjermen for å kose seg med noe brutalt og voldelig som en fin avslutning på dagen, leser jeg. Og dersom du også har lyst til å lese noe bra, men ikke vil meske deg med avkappa kroppsdeler, alkoholiserte etterforskere med tredagersskjegg og psykopatiske seriemordere, kan jeg anbefale følgende bøker:

Ian McEwan - Om forlatelse
En aldeles nydelig og prisvinnende roman fra 2001 (på norsk i 2002) som fortjener et stort publikum og mange gjenlesinger. Jeg har nylig sett filmen som er basert på boka (fra 2007), og sjøl om den også var fin, er boka enda bedre. Jeg fikk veldig lyst til å lese den igjen, og virkelig leve meg inn i det som skjer med de tre personene boka kretser rundt, Cecilia, Robbie og Cecilias yngre søster Briony. Boka åpner en varm sommerdag på trettitallet, og den fantasifulle 13-åringen Briony er vitne til noen opptrinn mellom Cecilia og Robbie som hun misforstår helt og tolker på sin egen måte. Dette får så fatale konsekvenser da Briony hevder at Robbie har gjort noe han ikke har gjort. Men hans protester blir ikke hørt, og snart bryter Cecilia all kontakt med familien. Så kommer krigen. Et av bokas hovedtemaer er hvordan vi skaper og omskaper omgivelsene rundt oss etter ulike versjoner av sannhet, hvordan dette påvirker oss og hvordan vi handler deretter. Og på et metanivå handler boka også om å skrive, retten til å skape. Men på bekostning av hva?

Cora Sandel - Albertebøkene
I denne mektige trilogien er det veldig vanskelig å velge ut bare ei bok, derfor er de med, alle tre. Trilogien består av Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Ingen av bøkene er spesielt lange, men de rommer svært mye i tematikk og undertekst, slik at utbyttet fort blir stort. En konsekvens kan da være at lesinga går litt langsomt, men det er bare fint! Sandel byr nemlig på mange utsøkte detaljer, nydelige skildringer og et variert, malende språk. Romanene om ungjenta Alberte, som gjennom harde kår, press og slit, fattigdom, sult, tvil, utmattelse og mange modningsår, klarer å finne sin egen vei, er et imponerende utviklings- og dannelsesverk, der leseren inviteres med fra start til slutt, og kan bivåne den store kampen som foregår i og utafor Alberte på nært hold. Sandel utfordrer både kvinnerolla og mannsrolla, kritiserer samtida i krasse vendinger og tematiserer kunstnerkvinna versus mora på en ypperlig og fremdeles aktuell måte. Nyt!

Margaret Atwood - Flommens år
Atwood skriver ikke kriminalromaner, men mange av utgivelsene hennes er heller ikke langt unna i intensitets- og spenningsnivå. Flommens år (2009, på norsk i 2011) er bok to i den dystopiske science fiction-trilogien hennes, som åpner med Oryx og Crake (2003) og avsluttes med MaddAddam (2013, på norsk i år). Her kommer vi inn i et helt annet og nokså skremmende univers, der en epidemi har tatt livet av nesten alle jordas mennesker. Kun noen er tilbake, og de består både av genspleisa, menneskelignende vesener, kalt crakerne, og tilfeldige overlevende. Vi følger flere personer tett, og deres kamp for å overleve er både brutal, spennende og engasjerende. I tillegg til at det er vanskelig å finne mat, trues de overlevende også av ville, genspleisa dyr og av andre mennesker. Og ikke alle ønsker det beste... 

Émile Ajar - Med livet foran seg
De av dere som deltar i lesesirkel 1001 bøker, er denne måneden opptatte med å lese Oliver Twist av Charles Dickens. Men sjøl om den boka kan by på mange fornøyelige partier, vil jeg mye heller anbefale dere å lese Med livet foran seg (1975, på norsk i 1976) av den franske forfatteren Émile Ajar (pseudonym for Romain Gary). Det er en slags moderne Oliver Twist-fortelling, der vi følger en liten gutt, Momo, hvis opphav er ukjent. I likhet med lille Oliver, befinner han seg helt nederst på samfunnsstigen. Han bor hos den pensjonerte prostituerte Madame Rosa sammen med mange andre barn, og når han ikke er hjemme for å passe på og sminke henne, driver han langs gatene i Paris på jakt etter mat, penger eller noe å fordrive tida med. Boka er helt gjennomført skrevet og sett fra Momos synsvinkel, noe som skaper et særegent språk. Romanen er ikke rik på ytre spenning, men er til gjengjeld veldig rørende.

Henrik Ibsen - "Terje Vigen"
Alle som har fulgt med i norsktimene opp igjennom åra, veit at "Terje Vigen" (1861) verken er en roman eller et skuespill, men et dramatisk dikt. Sånn sett passer det perfekt inn en hektisk påskedag, hvor du kanskje både skal blåse egg og tilberede påskelammet før kaka skal slenges sammen og gjestene skal mottas med åpne armer. Men fortvil ikke! Alt du trenger er faktisk bare tretti minutter. Med dette episke diktet på lydbok, kan du gå rett inn i de harde nødsåra under napoleonskrigene uten å forlate heimen. Mens du pisker fløten, framfører Bjarte Hjelmeland Terje Vigens sørgelige skjebne med stor innlevelse. Og her er visselig alt - spenning, dramatikk og sårhet. Lytteopplevelsen er sterk, og kan gi deg nettopp det påskealvoret du trenger når mørket senker seg på langfredag. Jeg anbefaler naturligvis den skriftlige utgaven også.

Ragnhild Jølsen - Rikka Gan
For deg som har påskeferie og kan ligge rett ut på sofaen og bare lese, og som gjerne vil lese noe annerledes enn den sedvanlige bestselgerromaen, vil jeg anbefale Rikka Gan (1904) av Ragnhild Jølsen. Her fins gotikk, mørke og mystikk nok for en ihuga Mary Shelley-fan, og Jølsen skriver fletta av de fleste andre som prøver seg på de samme ingrediensene. Rikka kommer fra gården Gan, en gammel slektsgård som har fulgt kvinneleddene i generasjoner. Men nå er det blitt så vanskelig å drive alt, å klare alt. Gården blir derfor kjøpt av den rike Mattias Aga, og mot et vederlag får Rikka og familien bli boende. Men så dukker det opp et lik i brønnen. Og skjebnen får frie tøyler. Romanen er sterk og sår, ispedd både ytre og indre spenning og har en rik, fascinerende symbolikk. Det er også mye intertekstualitet å hente for en oppegående leser.

Disse seks titlene er mine krimfrie påsketips for i år. Jeg vil tro de fleste kan finne noe de vil like her, noe som kan leses mens en drikker kakao og spiser marsipan og drømmer seg litt bort, og det helt uten en nervepirrende klappjakt eller falske bevis og løse tråder og andre slitsomme ingredienser. Da jeg allerede har lest disse, må jeg naturligvis finne meg noe anna å sette øya i. Jeg er ikke helt sikker på hva det blir enda, men etter å ha fullført Vesaas, som jeg enda ikke har begynt på, spørs det om ikke Selma Lagerlöf ligger nokså høyt opp på leselista med siste bind i Löwensköldtrilogien. Eller så får jeg gå på oppdagelsesferd i ulesthyllene. Krimfritt blir det i alle tilfelle, i verste fall blir det kan hende om krim! Men det er jo noe ganske anna.

Hva blir din lektyre for årets påskeferie? Blir det krim eller ikke-krim, eller bryr du deg ikke nevneverdig? Uansett håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!

søndag 22. mars 2015

Favorittbøker: H

Jeg blei nærmest desperat da jeg, etter å ha saumfart en hel reol med leste bøker, fortsatt ikke hadde funnet ei eneste bok med tittel som begynte på H. Jeg begynte å lure på om jeg måtte revurdere hele innlegget, eller om jeg måtte hoppe over bokstaven H i sin helhet. Heldigvis gikk jeg igjennom to reoler til, og dermed var både alternativene og favorittboka et faktum. Men å si at det blei veldig mange bøker å velge mellom, ville være å ta i. H er, i likhet med G, en lite brukt bokstav i begynnelsen av titler. Men heldigvis er flere av bøkene over gjennomsnittlig gode.

Bildekilde: Bokelskere
Hellemyrsfolket
Og min favoritt på H blei naturligvis Hellemyrsfolket av Amalie Skram (født Berthe Amalie Alver, 1846-1905). Noen vil kanskje mene at dette er ørelitegranne juks, i og med at det er fire bøker, ikke ei, og fordi ingen av enkelttitlene i syklusen har navn på H. Men så er det først og fremst som samleverk at bøkene er blitt berømte, som det fremste norske, naturalistiske verk noensinne. Og tittelen er da som kjent Hellemyrsfolket, etter stedet der den første boka åpner, der mye av handlinga utspiller seg og der de viktigste personene i romankvartetten kommer fra.

Verket består av følgende fire romaner: Sjur Gabriel fra 1887, To venner fra 1888, S. G. Myre fra 1890 og Afkom fra 1898. I begynnelsen befinner vi oss på Hellemyren utafor Bergen, der den lutfattige familiefaren Sjur Gabriel forsøker å holde den økende barneflokken i live på tross av kona Olines uforutsigbare og stadig bedrukne levnet. Arbeidet er knallhardt, været er dårlig, jordsmonnet er elendig og kaster knapt av seg, fisket er treigt, det eventuelle salget kleint, klærne er stadig tynne og våte, og inne oser det grå, våt røyk fram fra grua. Det vil ingen ende ta på sjukdom, sult og elendighet, verken i den første boka eller i de neste.

Så kan en jo spørre seg hvorfor en skal lese slikt. Det er deprimerende og vondt å lese om hvor karrige kår familien fra Hellemyren har, skrekkelig å være vitne til at de omtrent aldri får hjelp, grusomt å tenke på kontrastene før og nå. Men slike kontraster tror jeg vi har godt av, for de setter vårt eget sofasliterliv i perspektiv. Det er faktisk ikke et stort problem å ikke ha råd til ny bil akkurat nå. Det er ingen krise at en ikke kan kjøpe Manolo Blahnik-sko. Og det er virkelig ikke verdt å tyte og syte fordi en ikke har vært hos frisøren på sju og ei halv uke. Dessuten kan alle som har ekteskapelige problemer av typen "han rydder ikke opp sokkene sine" eller "hun bruker så lang tid på å stelle seg" ta seg ei bolle. Oline drikker opp det lille familien har, så barna sulter. Og Sjur Gabriel slår henne så hun knapt kan puste etterpå, som om det gjør saken bedre.

Men det er jo ikke på grunn av kontrastene og grusomhetene jeg liker bøkene så godt. Det er fordi de er imponerende kraftfullt skrevet. Amalie Skram er en av få kvinnelige forfattere som skriver mer maskulint enn Ernest Hemingway (1899-1961). Her er alt kutta ned til et absolutt minimum, kun det nødvendige står. Her er ingen sentimentalitet eller romantikk, det er rått, brutalt og rett på sak med presise skildringer og intense avsnitt. Hun velter seg verken i adjektiver eller drømmerier, det er hele tida den grimme virkeligheten som er hennes hovedreferanse, og hun holder seg til historia som om den skulle vært sann. Det er å dekke primærbehovene og drømmen om et bedre liv som er det gjennomgående i alle fire bøkene, og hvordan denne kampen mot de knappe ressursene er en nedadgående spiral, en kamp som aldri kan vinnes. Determinismen slår i hjel drømmene gang på gang. Og når det blir så vanskelig om det basale, blir menneskene også redusert til instinkt og kropp. Det får Skram uhyre godt fram gjennom sitt vokabular og de knappe skildringene.  

I Hellemyrsfolket går alt skikkelig skeis. Like fullt anbefaler jeg verket til alt og alle. I norsk kontekst er det svært viktig som en allmenndannende, epokedefinerende referanse, i tillegg til at den gir både kvinner og menn en utrolig sterk leseropplevelse, for å ikke snakke om at den første boka virkelig prenter seg inn i et ungt sinn. Det er også et verk for folk som ikke er så glade i å lese, for her er det umulig å ikke bli engasjert og berørt. Bøkene er oppdragende og øyeåpnende, både for leseren som bryner seg og mennesket bak.

Hva er din favorittbok på H?
Ei anna favorittbok her hos meg er diktsyklusen Haugtussa av Skrams samtidige Arne Garborg. Men i hyllene fant jeg også Hendelser ved vann, Hoggerne og Hett blod, hver på sitt vis solide utgivelser fra sine respektive forfattere (Ekman, Jacobsen og Némirovsky). Men du har kanskje noen helt andre titler i dine hyller. Hvorfor liker du nettopp disse så godt? For min del falt de andre bøkene på H igjennom fordi de nettopp ikke leverer med krafta og råskapen til Amalie Skram, den ureddheten hun former stoffet med, og den viljen hun presser personene sine med. Hun styrer dem ut av orda og inn i verden, bare for å la dem forgå. Det er modig gjort, og forfatteren er stilistisk og formmessig et eksempel til etterfølgelse.

onsdag 18. mars 2015

Oliver Twist

Bildekilde: Bokelskere
Månedens 1001-bok hos Line er den velkjente romanen Oliver Twist (1838) av den britiske forfatteren Charles John Huffam Dickens (1812-1870). Jeg har lest ei norsk, knallrød utgave fra 1968 (ikke den på bildet), utgitt av Dreyer, trolig i forbindelse med filmen fra samme år, med hemmelig oversetter, men inkludert originalillustrasjonene av en viss George Cruikshank (1792-1878). Boka består av 53 kapitler av varierende lengde, og åpner med at en jeg-person, fortelleren eller forfatteren (eller begge deler), lager ei ramme rundt verket. Deretter åpnes sjølve historia med fødselen av en liten gutt, fortalt i retrospektiv (det gjelder forøvrig hele romanen). Det er så vidt han overlever, for behandlinga på fattighusets fødestue er skjødesløs, med en svært uinteressert lege og en full pleierske. Etter at mora hans har holdt han i noen sekunder, dør hun. Og med det er gutten helt aleine og navnløs, ingen veit en gang hvor mora kom fra eller hva hun het. Han får et navn som fattigforstanderen finner på, Oliver Twist, og overlates så til sin skjebne.

Og det er litt av en skjebne Charles Dickens har kokt i hop for lille Oliver. Her skorter det virkelig ikke på noe, av fattigdom og armod og nød og ulykkelighet, riktignok. Oliver står helt nederst i samfunnet. Han er et foreldreløst fattiglem, og en tror at mora hans var en av disse som trekker på gata. Det er ingen som er glad i han, og det er ingen som har interesse av at han vokser opp. På fattighuset, der alt veies og måles i kroner og øre (eller guineas, pund, shilling og pence), går de faktisk bevisst inn for det motsatte. Porsjonene med mat er så små og semre som mulig, klærne er dårlige og fillete, bygningene er kalde og trekkfulle, behandlinga grusom og straffene enda verre. Det vrimler av sjukdom og møkk, lopper og lus, og barna er tynne, bleike, sultne, sjuke og triste. Det er et under at noen i det hele tatt lever opp.

Men lille Oliver, som er ni år når vi kommer inn i historia, er så rein og pur i sitt hjerte at han aldri anklager noen, sjøl når han blir beskyldt for noe han ikke har gjort, og han verken sutrer eller trasser, sjøl om han blir både slått og sparka. Han håper stadig på noe bedre og lengter ordløst etter omsorg og kjærlighet, og klynger seg til dem der han kan få noe, sjøl om det bare varer i noen sekunder. Han er snill og sjøloppofrende, naiv og godtroende, full av respekt for andre, men også engstelig og redd. Men det blir en jo når en er helt aleine i verden, og voksne mennesker slår og kjefter uten grunn. Sjøl om det er alt en kjenner.

Fart på historia blir det når Oliver begynner i lære hos en kistesnekker. Det skal vise seg å være et nokså makabert yrke og et nokså makabert sted han kommer til, men han gjør sitt beste og følger med på alt den rolige mesteren beordrer, mottar slag og spark fra husets øvrige beboere og spiser vonde matrester. Etter en dramatisk og voldelig episode med en viss Claypole, et eldre barnehjemsbarn som også jobber hos snekkeren, stikker Oliver av. Han går i mer enn ei uke, stadig aleine og stadig i retning London, for der har han hørt at fremmelige unge gutter har så mange muligheter. Helt på randen av sult og utmattelse plukkes han opp av en gutt i tenåra ved navn Jack Dawkins, med tilnavnet Luringen. De kommer seg inn til London i ly av mørket, og Oliver tas med til Jacks venner, deriblant en eldre jøde ved navn Fagin. Og her skjønner leseren, lenge før Oliver, at Fagin og guttene hans har alt anna enn reint mel i posen.

En slags opplæring innen kjeltringyrket begynner, og ei karrière som lommetjuv ligger åpen for Oliver. Bortsett fra at han ikke forstår at det er det han er med på. Et uhell fører så til at Oliver kommer bort fra "vennene" sine. Men det skal vise seg å være ganske heldig likevel, for da møter Oliver for første gang noen som bryr seg om han, noen som vil ta seg av han, som lar tvilen komme han tilgode og som ikke truer, slår eller denger løs bare han svarer feil. Og han blir så utrolig lykkelig, og vil ikke noe annet i verden enn å gjøre dem glade. Mr. Brownlow er også ganske glad for å ha en munter gutt i huset, så sorgen er stor når Oliver en kveld forsvinner. Men det er ikke av fri vilje - Oliver blir faktisk kidnappa av Fagin og den usle banden hans. Og dermed er spillet om Oliver Twist og hans framtid i gang.

Oliver Twist er ei bok som inneholder mye, og som det kan sies mye om. Den er fortalt i tredjeperson, og forfatteren hopper lett mellom mennesker, steder og i tid. Av og til kan det kanskje bli litt forvirrende, særlig med den uryddige kronologien og alle de skitne tjuvene, men stort sett går det greit å henge med. Tempoet er høyt og det skjer viktige ting i nesten hvert eneste kapittel, fra kidnapping til innbrudd, noe som naturligvis har sammenheng med den opprinnelige publiseringsformen, som månedlige bolker (vanligvis to eller tre kapitler sammen) trykt i et magasin mellom februar 1837 og april 1839. Dette fokuset på ytre spenning, raske karakteristikker og skisseaktige skildringer, gjør teksten svært effektiv og kompakt, men også ganske overfladisk. Relativt kjapt blir det tydelig at vi her har med rein underholdningslitteratur å gjøre, men det er samtidig ganske god underholdning.

Og i underholdningssegmentet er det som regel også to andre, ofte sammenhengende elementer, som gjør seg gjeldende. Det første er forutsigbarhet, noe som i aller høyeste grad innfris i denne fortellinga, sjøl om den egentlig er ganske utroverdig og sånn sett ikke burde vært forutsigbar. Videre er det mange frampek og hint i teksten, og det er vanskelig å ikke se for seg utfallet nokså tidlig. At det skal gå godt, avsløres allerede i forfatterens tone og stil. Bevegelsene og perspektivet i boka gjør at leseren hele tida ligger godt foran de litterære personene med tanke på kunnskap om det som skjer (litt på samme måte som at seeren hele tida er "smartere" enn hovedpersonene i amerikanske situasjonskomedier, og derfor kan se ned på dem og le av dem). I perioder kan en derfor oppleve at de en leser om er sjokkerte, vantro og overraska, mens en sjøl syns det går litt trått. Det er kan hende ikke den beste kombinasjonen, sjøl om det kanskje var det spennende grep på 1830-tallet. De medfølgende illustrasjonene er dessverre med på å understreke det hele, da de ofte på uheldig vis foregriper begivenhetens gang, i likhet med kapitteloverskriftene. For å holde på et visst minimum av spenning, ville jeg kanskje ikke gjort det akkurat slik.

Det andre elementet har med karakterene å gjøre. I stedet for at de er sprell levende og fulle av nyanser, er de flate som pannekaker hele gjengen. Deres litterære liv er begrensa til én funksjon, og den fyller de til fulle, men ikke noe mer. Oliver Twist, med all sin blåøyde forbauselse over tingenes tilstand, er like trasig å lese om som mesterskurken Sikes, som drekker, brøler og denger løs både seint og tidlig. Og han på sin side er like sjarmerende som Grimwig, som hele tida skal ete huet sitt. Og bipersonen Grimwig har like mye å spille på som en av de viktigste personene, nemlig Fagin. Den eneste som viser tegn til et indre liv, er den ulykkelige Nancy. Ellers er alle de andre i samme, flate pram, noe slutten også viser. 

For at distinksjonen skal bli tydeligere, vil jeg referere til hjernen bak det hele. I samme tiår som Dickens dør, blir en annen britisk forfatter født, nemlig Edward Morgan Forster (1879-1970). Og han introduserer et svært nyttig skille mellom flate og runde skjønnlitterære karakterer. Flate karakterer, skriver Forster, er begrensa til én funksjon, ei rolle, ei flate eller lignende. Og der, utapå, foregår alt. Runde karakterer har mange flater og mange funksjoner, og noe blir kanskje holdt skjult for leseren. Da jeg først leste Forsters meninger om Dickens, og hans påstand om at de fleste dickenske romanpersoner er flate, var jeg helt uenig. Men så hadde jeg jo da bare lest Et julekvad (1843) og Store forventninger (1860-61), der innholdet er av djupere karakter og hvor vi møter sosialrealisten og psykologen Dickens, ikke den elleville satirikeren, som blomstrer som en gal i Oliver Twist. Denne forskjellen kan naturligvis også ha sammenheng med at Oliver Twist er et av Dickens' tidligste arbeider, mens han med tida modnes som forfatter. Like fullt blei jeg litt overraska da jeg måtte si meg enig med Forster. 

Det blei altså for flatt for meg denne gangen. Noen er kanskje uenige i dette, og tenker da på at det i den virkningsfulle satiren også er mange samfunnskommentarer. Og det er jeg helt enig i at det er. Men persontegning og miljøskildring er på to ulike nivåer i denne boka - det første er flatt, mens det andre faktisk har kulør og odør. Og det er mange sleivspark å finne i karakteristikkene, særlig er det fattigforstandere, bestyrerinner, rettsvesen og politi som får så hatten passer. Kjeltringene går naturligvis ikke fri, de heller. Dickens skriver aldri at disse menneskene er udugelige, men han driter dem ut, en etter en. At Dickens heller ikke har noe særlig til overs for de "sosiale ordningene" i sitt samtidige England kommer tydelig fram. Og det er en modig holdning å innta som tidligere barnearbeider.   

Men sjøl om mye er fornøyelig, sjøl om historia er godt kokt i hop og sjøl om det er flere minneverdige passasjer og artige replikker i boka, fikk jeg ikke så lyst til å lese mer Dickens akkurat nå. Forfatterens sterke trang til å gjøre narr, gjorde at jeg gikk lei. Det blir noe påtrengende med slike artigheter når de er mer eller mindre konstante, og det er slitsomt å kontinuerlig være på kikk etter noe mer eller noe anna, noe med substans. En mer seriøs Dickens derimot, kan jeg gjerne lese. Men det må bli en annen gang.

søndag 15. mars 2015

Bokhyllelesing: Ragnhild Jølsen

Bildekilde: Bokelskere
Det er ikke egentlig tida for tredje runde i Bokhyllelesing 2015 helt ennå (det braker først løs mellom 30. mars og 05. april), men fordi jeg ville være på den sikre sida, og vite at jeg sikkert kom igjennom disse to verkene til Ragnhild Jølsen som har hengt over meg i vinter og votter, var det like greit å begynne så fort det blei mars. Så da gjorde jeg det.

Det har tatt svært lang tid og Jølsen har vært på leseplanen i uker, måneder og år, men nå har jeg endelig både lest ut og tenkt litt rundt den nest siste utgivelsen til Ragnhild Theodora Jølsen (1875-1908). Boka, som heter Brukshistorier, kom i 1907 og er ei samling fortellinger. Det er ikke historier til all slags bruk, som en kanskje kan tro av tittelen, men historier fra et bruk. Hvor bruket ligger og hva det heter skrives aldri rett ut i tekstene, men det er nærliggende å tro at det hele er inspirert av far Jølsens fyrstikkfabrikk i Ekebergdalen i Enebakk, som lå i nærheten av der Jølsen vokste opp. Fabrikken var Skandinavias største. Holm Jølsen dreiv flere fabrikker og bruk mellom 1866 og 1889, før han gikk konkurs og flytta hele familien til Kristiania. Også navnelikheten mellom faren og brukseieren i boka, Helle Holm, underbygger at Jølsen her har latt seg inspirere av virkeligheten og egne opplevelser som tilskuer til livet på bruket.

Brukshistorier er Ragnhild Jølsens første bok i det korte formatet. Hun debuterte i 1903 med romanen Ve's mor, og kom så fortløpende med verkene Rikka Gan (1904), Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906). Det er mye fint i fortellingene hennes, men jeg syns Jølsen er enda sterkere som romanforfatter, der hun makter å komprimere handling, personkarakteristikk og skildring så uhyre godt, i tillegg til at symbolbruken hennes er imponerende. Resultatet er mest fullendt i den gotiske romanen Rikka Gan, ei bok som kan gi hvem som helst frysninger i lange tider, og som slår mange kriminalromaner i spenning og intensitet. I fortellingene vakler Jølsen mellom å si for mye og si for lite, slik at noen tekster blir litt repeterende, mens andre forblir litt i det uvisse. Men det har nok mest sannsynlig med tida som ligger mellom utgivelsen og lesetidspunktet å gjøre. Det er ikke alt i denne "gamle" arbeiderhverdagen som det er like lett å se for seg eller forstå i dag.

Fortellingene er en slags folkelivsskildringer i tradisjon etter Selma Lagerlöf (1858-1940), der forfatteren anlegger et breit, allvitende perspektiv og gjør sine nedslag på personer eller hendelser der hun syns det passer. Vi får både litt overfladiske, skildrende fortellinger med mange personer, som først og fremst gir oss miljø og stemning. Dette gjelder blant anna "Den tolvte i stua" og "Gjendøperne". Men vi får også mye mer personlige fortellinger, som "Hanna Valmoen" og "En Don Juan", hvor vi kommer tett på de utvalgtes følelsesliv. Denne vekslinga mellom nærhet og distanse, skildringer av individet og det kollektive, fungerer godt og balanserer tekstene fint opp mot hverandre.

Det er bruket og arbeiderne som utgjør ramma for alle tekstene, og tematisk var det derfor vanskelig å finne en annen overordna, rød tråd. Temaet er arbeidernes hverdag og vilkår, og stort sett er det mellommenneskelige forhold som står i fokus. Det kan være forelskelser, brustne framtidshåp, ulykker på bruket eller rampestreker, der alle tekstene sier noe om høy og lav i miniatyrsamfunnet på bruket. Forfatteren viser sympati både med den uheldige brukseier Holm og de pressa arbeiderne. Vel så viktig som de vekslende emnene er det gjennomgående miljøet, der en religiøs vekkelse står steilt mot lokal folketro. Begge har sine ytterpunkter i henholdsvis predikanten og Jens Vaktmann, en halvgammel mann som støtt ser skikkelser andre ikke kan se. Han hjelper blant anna til med å oppklare årsaken til den store fabrikkbrannen. Også forholdet mellom menn og kvinner blir tematisert, men i mye mindre grad enn i de øvrige verkene til Jølsen. Bruket er først og fremst mannfolkas arena.

Fortellingene er overraskende kontrastfylte, både innad og seg i mellom. Jeg har allerede nevnt kvinne og mann, men også forskjellene mellom ung og gammel er viktig her. Videre er viktige ulikheter de som jobber og de som ikke jobber, de som tror og de som ikke tror, de som er oppe om natta og de som er oppe om dagen, hardt arbeid og lettere arbeid, de bedrestilte på storgården og husmannen på plassen og så videre. Samfunnet, med alle sine skyggesider, blir vist fram på en sympatisk og liketil måte, der ingen er verken skurk eller helt. Det er ganske befriende med tanke på dagens heltedyrkende litteratur.

Jølsen demonstrerer videre hvordan ulike krefter, motiver og følelser trekker eller presser i oss mennesker - noe som henger godt sammen med hennes øvrige produksjon, sjøl om det tekstlige uttrykket her er helt annerledes. Disse kreftene er det uansett lett å leve seg inn i, trass i at det ligger mer enn hundre år mellom nå og da. De mer personlige fortellingene er naturligvis de beste eksemplene her, som "Hanna Valmoen", en mye brukt pensumtekst i ungdomsskolen. Den handler om den forsmådde ungjenta, som tross sorg og sinne likevel ikke slutter å vente og håpe. Og hvor velkjent er vel ikke det? I dag håper og venter vi på meldinger, på telefonen eller på ett eller anna sosialt medium, mens Hanna venter på fløyting i nattemørket. At denne skildringa fortsatt ikke er forsvunnet fra norsk litteratur, sier mye om hvor fastlåste kjønnsrollemønstrene våre egentlig er, hvor kulturelt betinga de er og hvorfor de er vanskelige å endre. Like fullt får det meg også til å tenke på at nå, når det er blitt 2015, er det jammen på tide at jenter og kvinner slutter å vente og håpe i det lange og det breie, og heller tar saken i egne hender. Det er heldigvis lettere nå enn da, Hanna må for eksempel forholde seg til de sosiale normene som rammer henne og hennes utkårede helt forskjellig, da hun er fattig og han er rik. 

Jeg vil gjerne understreke at dette er fortellinger og ikke noveller. Mange blander disse to sjangrene sammen, sjøl om det er tydelige sjangertrekk som skiller dem fra hverandre. Ei fortelling trenger for eksempel ikke å inneholde et spennende høydepunkt, en viktig avsløring eller en overraskende slutt. Her føyer Jølsen seg fint inn i sin tids tradisjon med skildrerier framfor stilistisk finesse. Noen av tekstene er rett og slett litt underlige, og er helt fri for de handlingsmessige konsekvensene som i andre sjangre ville fått mye plass og vært et viktig poeng (som for eksempel i "Bare en liten stein" og "Den tolvte i stua"). Derfor kan det av og til virke som om forfatteren har avslutta tekstene tidlig med vilje, rett og slett fordi det er teknisk vanskelig å fortsette etterpå. Slike lettvinte løsninger framstår som litt tamme og kan hende utroverdige for en moderne leser, men når Brukshistorier er lest ut, får en leseren en veldig fin helhet, der en ser hvor bevisst tekstene er komponert og satt sammen. 

Bruken av folketro, gammel symbolikk og overnaturlige elementer er forøvrig svært typisk for Jølsen. En av de sterkeste scenene i Rikka Gan er når Rikka har et av sine syn. Her er det syna til Jens Vaktmann som er viktige. Det er fordi de fungerer som frampek i tillegg til at de vekker leserens nysgjerrighet. Sånn sett er det veldig lurt at samlinga åpner med "Bruket, vaktmannen og varslene", som introduserer bruket, menneskene og kjerna i folketroa på en fin måte, i tillegg til at forfatteren spiller på kontrastene mellom det gamle bondesamfunnet og det nye industrisamfunnet, det bakstreverske før og det moderne nå. Men med sine egne og farens erfaringer i bakhånd, vokter Jølsen seg vel for å konkludere med at dette nye er så veldig mye bedre. Hun er sjøl fanga i det komplekse midt-i-mellom-samfunnet, hvor dobbeltmoralen herjer og krava til kvinna er svært strenge og samtidig uklare. For noen er denne påtrengende moderniteten svært vanskelig å takle. Amalie Skram (1846-1905) er en av dem som også føler på dette, Arne Garborg (1851-1924) og Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) likeså. Og året etter at Brukshistorier kom ut, tar Ragnhild Jølsen sitt eget liv.

onsdag 11. mars 2015

...fra den ene til den andre

Bildekilde: Bokelskere
Når den korte romanen Löwenskölds ring (1925) avsluttes, har de viktigste personene i boka på sett og vis gjenfunnet sin balanse, og de kan legge de ubehagelige hendelsene med ringen og generalen bak seg. Likevel var det overraskende at forfatter Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) hoppa over førti år fram i tid i bok to av tre, og at hun ikke fulgte en person vi allerede hadde blitt kjent med. I tillegg er form og stil nokså annerledes i bok nummer to, slik at kontrasten mellom de to verkene blei stor. Lengden er også radikalt endra, fra hundre til 260 sider, uten at det gjør noe. Det tok noen kapitler å bli vant til endringene og å finne ut hvor vi var i historia, men så var jeg helt med, jeg også.

Romanen Charlotte Löwensköld (utgitt på svensk i 1925, fint oversatt til norsk i 2009 av Per Qvale, f. 1946) åpner nemlig i Karlstad hos familien Ekenstedt, der mor i huset, Beate, født Löwensköld og friherrinne fra Hedeby, nå oberstinne og den mest fornemme i Karlstad, må vite, og den nærmest guddommelige og ufeilbarlige sønnen Karl-Artur, er de to viktigste menneskene. Lagerlöf gir oss et raskt overblikk over tingenes tilstand i byen og familien før hun vender fokus mer mot Karl-Arturs studieår. Vi er da i Uppsala, og åra går fra 1820- til 1830-tallet. Karl-Artur leser mange fag, men går så inn i det teologiske feltet, noe foreldrene ikke er så glade for. Men pietismen står sterkt hos Karl-Artur, som endelig har funnet sitt kall.

Så glir Lagerlöf, som bare hun kan gjøre det med sin allvitende fokaliseringsinstans, fra menneske til menneske, til hun til slutt lander hos Charlotte Löwensköld sjøl. Geografisk er vi da kommet oss til Korskyrka prostegård i Värmlandstraktene. Charlotte, som er av ei anna Löwensköldgren enn oberstinnen, de uten adel, er ei ung kvinne i midten av tjueåra som residerer og arbeider på prostegården grunna foreldreløshet og sitt slektskap til prosten. Hun er mest som et barn for det gamle ekteparet, og skaper liv og røre med sine raske replikker og snodige påfunn. Blant anna har hun i en lang periode dratt stallgutten ut midt på natta for å ri hestene til prosten, av frykt for at de velfødde dyra skal omkomme av for lite mosjon. Hun har også sovna på kirkebenken midt i en preken for å demonstrere for prosten at han kunne ha god nytte av en kapellan. Da unge frøken Löwensköld først kom til prostegården, stod det dessuten dårlig til med prostefrua Regina, som etter et liv med aktivitet og arbeid var blitt både sjuk og deprimert. Midt i julestria legger Charlotte seg ut med husholdersken, slik at prostefrua igjen må bake og brygge. Og med arbeidet kom også gleden tilbake. Charlotte er med andre ord et lyspunkt og et naturlig midtpunkt, og hun er både vittig og impulsiv.

Når vi så for alvor trekkes med inn i fortellinga, har den den rike verkseier Schagerström på Stora Sjötorp akkurat fridd til Charlotte, som i hans øyne er ei fattig og stusselig jente som ikke på noe vis kan måle seg med hans fornemme, avdøde kone. Det er bare ett problem i veien for at ekteskapet kan gå i orden, men dette har ikke Schagerström tenkt på: Charlotte Löwensköld er forlova på femte året, med ingen ringere enn Karl-Artur Ekenstedt, som er stedets kapellan. Schagerström får et susende nei og en fornærmelse på kjøpet, men rykter om hendelsen begynner likevel å gå og kommer snart Karl-Artur for øre. Han blir mildt sagt rasende, og i affekt kan mye skje. Det gjør det også i denne boka, uten at jeg skal skrive så mye mer om det. Men det er nok til å vippe samtlige litterære personer av pinnen - i alle fall for ei lita stund.

Slik er altså premissene for romanen, og i dette nettet er Lagerlöf den dyktigste spinnerske, der hun mye mer uforutsigbart enn i Löwenskölds ring trekker i en tråd her, en tråd der, og beveger seg elegant og sømløst mellom menneskene. Hun går fram og tilbake i tid, snur på situasjonene og skildrer dem fra flere synsvinkler, noe som i starten kanskje kan fortone seg som unødvendig repetisjon, men som etter hvert viser seg å være både underholdende og nødvendig for utviklinga av hovedhandlinga, personene og de mange små og store intrigene som får plass i boka. Det er nemlig ikke bare Charlotte og Karl-Artur som får gjennomgå her, alle viktige personer har sin historie, og Lagerlöf tar seg tid til å fortelle den. Det gjør at leseren glir rett inn i sognet og sitter på kirkebenken sammen med småkårsfolk og bønder når kapellanen taler om sitt livsvalg og å gå Guds veier. Og så, nesten umerkelig, strammer hun til, så vi nesten ramler av kirkebenken, vi også. Det er uhyre profesjonelt utført.

Overordna sett er Charlotte Löwensköld en kjærlighetsroman, men Lagerlöf er klok nok til å ikke bare fokusere på de to unge, noe som uten tvil ville blitt ensformig i lengden. Dessuten slipper hun til mange ulike former for kjærlighet. Vi har den uvettige dyrkinga til oberstinne Ekenstedt, som forherliger sin sønn på bekostninga av sine to døtre, vi har den rørende kjærligheten prosteparet i mellom og deres varme følelser overfor den stolte Charlotte, det er Charlottes store offer og Karl-Arturs ufravikelige, nesten fanatiske gudstro, prostens kjærlighet til menigheten, generalens såre fortvilelse, verkseierens tapte kjærlighet, fru Sundlers forelskelse og mye mer. Det er troverdig og nært, lett skildra, men djupt følt. Til sammen blir det mange tråder å følge med på for leseren, men Lagerlöf har full kontroll og styrer det hele med varm humor, et sprudlende vokabular og rein fortelleglede. Det blir aldri krøll, det er en glede å lese, og det er teknisk sett imponerende at forfatteren har tenkt så solid og komponert så godt, for her er det mange mennesker å holde styr på.

Men når boka er over, har alt gått opp. Det ligger ikke nødvendigvis helt opp i dagen, alt sammen, men det er der, mellom linjene. Og på ny er det en slags balanse å finne i sognet, sjøl om både leseren og personene nå, en drøy måneds tid etter det overraskende frieriet, befinner seg et på et helt annet sted enn i begynnelsen. Igjen er det skjebnen som har spilt oss et puss - og hennes navn er Selma Lagerlöf. Men siste ord er enda ikke lest - Anna Svärd (1928) gjenstår.

søndag 8. mars 2015

Gratulerer med dagen!

Kvinnedagen!
Kjære alle lesende damer, gratulerer så mye med dagen! Jeg håper dere får en fin dag, kanskje med solgløtt, og at du tar deg tid til å tenke over hvor heldige vi faktisk er, vi som lever her i Norge. Kvinner verden over lider under manglende rettigheter og lite eller ingen utdannelse, urettferdig fordeling av ressurser og arbeidsbyrde, de er utsatt for vold og overgrep fra nær familie, blir tvunget inn i uønska ekteskap med langt eldre menn og får aldri den tryggheten og medisinske oppfølginga vi har her i Norge for eksempel når de skal føde barn. Det er heller ikke snakk om å plassere barna i barnehagen i en viss alder, slik at kvinna kan "komme seg ut i jobb" som det så fint heter her i Norge; flertallet må ha barna hjemme hos seg sjøl, og der må de være enten mor arbeider utafor hjemmet eller ikke. Har du mange barn, er det ditt eget problem. Er du blitt enke eller arbeidsløs, er det også ditt eget problem. Sjukmelding på grunn av stress eller utmattelse, vold eller voldtekt, alvorlige sjukdommer eller psykiske lidelser, hjelp til å ta deg av barna i en vanskelig periode eller en økonomisk sikkerhet som i alle fall gir mat på bordet hver dag, er for mange ikke-eksisterende.

Ja, det er ei svartmaling, for det er jo ikke sånn overalt. Men det er også en realitet for millioner av kvinner. En annen realitet er at vi i det overindustrialiserte Vesten er så utrolig privilegerte. For vi har nemlig mulighet til å velge hele veien, nesten hele livet er en endeløs strøm av valg og mulige retninger å gå. Det kan nesten bli litt for mye. Av og til virker det som om folk faktisk glemmer å velge. Det er som om de bare går i den opptråkka løypa som samfunnet har laga, gjør det som er forventa, sier det samme som flertallet. Og en slik flokkmentalitet er skummel. Det gjør at vi ikke kjenner ordentlig etter, at vi ikke finner ut av hva som er viktig og riktig for nettopp oss. For eksempel når det kommer til barn. Alle kvinner tenker vel av og til på om de vil ha barn eller ikke, om det passer nå eller seinere, om de skal ha ett eller to eller ingen i det hele tatt. Presset er jo der, fra samfunnet og kulturen, fra biologi og teknologi. Alt er lagt til rette. Eller?

Slik det er nå, går utviklinga den veien at kvinnene stadig blir eldre når de forsøker å få sitt første barn. Det blir vanskeligere å få barn når fruktbarheten for både kvinner og menn er redusert, og den er stadig synkende jo eldre vi blir. Samfunnet bidrar, men det koster. Jo eldre mor er, jo større er sjansene for at det går galt et sted på veien. På den andre sida er det nesten garantert at både mor og far for lengst er ferdig med all mulig utdanning og har solide karrièrer. Å få barn "utløser" da godt med penger - premien er omtrent ei årslønn. Samtidig veit vi at det er best for kvinna, biologisk sett, å få barn når hun er i tjueåra. De gylne åra er visst mellom 18 og 25. Da er den vanlige norske kvinna midt i et utdanningsløp. Ett barn utløser da i underkant av 190.000 for en gjennomsnittlig student, noe som er langt under den jevne årslønn. Som vi veit, er det også i denne alderen det tas flest aborter. Å få barn "passer" ikke. Det er dyrt og tar tid. Jeg opplever at samfunn og kultur her forsøker å overstyre biologi og natur. Og ikke minst setter samfunnet en pris på barna våre. Er det greit? Er det slik at studentbarna er mindre verdt enn barn av etablerte kvinner?

Om du er interessert i mer kunnskap om situasjonen her i Norge, eller ønsker å engasjere deg i ulike kvinnesaksspørsmål, kan jeg anbefale Norsk Kvinnesaksforening, som utrettelig kjemper for likelønn, likestilling og likeverd mellom kvinner og menn. De ønsker et samfunn som ivaretar mødres vilkår og rettigheter, med mange lokalsjukehus og gode fødestuer, og ikke en fortsatt forkorting av antall liggedøgn på sjukehuset i forbindelse med fødsel. De vil sikre god ammeopplæring og at alle kvinner får den hjelpa de trenger før de drar hjem. De vil ha svangerskapspermisjon til mor og foreldrepermisjon til far - men det siste skal ikke gå på bekostning av det første. Derfor vil de utvide permisjonsperioden til 18 måneder. Andre viktige saker er sjølbestemt abort og innspill mot diskriminering. Norsk Kvinnesaksforening arbeider tverrpolitisk, og mer om deres program kan du lese her. De kunne dessuten trenge både nye medlemmer og donasjoner da statsstøtta deres er blitt kutta til nesten ingenting - på bekostning av statsstøtte til mannsforeninger.

Videre håper jeg at du akkurat i dag kan finne fram ei bok som er skrevet av ei kvinne. Om den er ny eller gammel, spiller ingen rolle. Men les litt i den, og tenk på hvordan menn og kvinner framstilles. Er det stereotypisk, gammeldags, moderne, annerledes? Framstår det som sant? Er det en virkelighet du kjenner deg igjen i og ønsker, eller er det utroverdig og uakseptabelt? Slikt er det viktig å reflektere over som leser. Og om du ikke liker det du leser, er det kanskje verdt å finne ut hvorfor, og deretter skrive noen linjer om det? 

Jeg ønsker dere alle en riktig flott dag videre!

lørdag 7. mars 2015

Ta den ring...

Bildekilde: Bokelskere
Mens andre 1001-lesere i februar har kost seg med Selma Ottilia Lovisa Lagerlöfs (1858-1940) debutbok Gösta Berlings saga fra 1891, har jeg vendt meg mot første del i trilogien om familien Löwensköld av samme forfatter. Trilogien består av bøkene Löwenskölds ring (1925), Charlotte Löwensköld (1925) og Anna Svärd (1928). Löwenskölds ring er også navnet på trilogien i sin helhet. De to første bøkene har jeg hatt stående i hylla sia 2011, mens jeg fikk den siste til bursdagen min i fjor. Alle tre bøkene er utgitt på Forlaget Oktober (2009, 2010) og er oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946).

Löwenskölds ring er ei kort bok på omtrent hundre sider, såpass enkel i struktur, språk og stil at den mer er ei fortelling enn en roman. Boka bygger på en nokså smal og enkel idé, og sjøl om ikke ideen er av det dårlige slaget, er kanskje ikke gjennomføringa den aller beste. Eller for å si det på en annen måte: dette er ikke Lagerlöfs beste bok, men den er et underholdende og lett sted å begynne for en som er nysgjerrig på hennes forfatterskap.

Det som skiller denne romanen fra andre romaner, er først og fremst synsvinkelen og det tekniske grepet om stoffet. Lagerlöf anlegger som vanlig et breit perspektiv som favner alt, slik som i boka om den drikkfeldige presten Gösta Berling. Men der følger hun tross alt først og fremst menneskene - sagaen er ei romantisk folkelivsskildring med mange bipersoner, bifortellinger og anekdoter. Her følger hun en gjenstand, nemlig en gammel signetring som general Löwensköld i sin tid fikk av den store svenske kongen, Karl XII. Det er et spennende grep, og det er forfriskende å følge en gjenstand framfor et menneske. Men fordi det er en smule forutsigbart hva som kommer til å skje, ville det kanskje vært bedre med en mindre allvitende forteller. Det er dessuten en forteller som også, til min irritasjon, bryter inn i historia underveis og skaper unødig avstand. Men det får så være. Det er alltid kos å lese Lagerlöf!

Når vi kommer inn i fortellinga, er året 1741 og generalmajor Bengt Löwensköld har akkurat gått bort. Vi befinner oss i Värmland i Sverige, ikke langt unna debutlandskapet til Lagerlöf. Det kjæreste generalen eier, er nettopp denne signetringen. Allerede før han døde, gjorde han der svært klart at han ville ha den med seg i grava. Arvingene hans, som ikke syns ringen er særlig fin og som dessuten har nok å arve som det er, har ikke noe i mot det. Men det blir en del prat i egnen. Folk syns det er synd at en så verdifull ring skal graves ned i jorda og for alltid være utilgjengelig. Generalen har jo ikke noe glede av den uansett, nå som han er død. Tenk hvor mye en slik ring er verdt! Men ringen forblir på pekefingeren når jorda kastes på. Og borte er den.

Noen måneder seinere dør et yngre familiemedlem av Löwensköldklanen av sott. Hun skal gravlegges i familiegrava sammen med sin bestefar, og i den forbindelse må grava åpnes. Etter jordfestelsen blir grava stående å gape i ett døgn før graveren kommer for å gjøre jobben sin. Men da han endelig dukker opp, ser han at generalens kiste har blitt åpna. Og nærmere undersøkelser viser at ringen er borte. I ly av nattemørket er det noen som har sniki seg over kirkemuren og ned i grava i ens ærend for å stjele ringen. Og herfra følger vi de ulike menneskene hvis skjebner blir berørt av hendelsen, signetringen og forbannelsen som visstnok hviler over den. Slik sveiper Lagerlöf over stort og smått som befinner seg på Hedeby herregård og rundt i grendene.  
   
Mange karakteriserer fortellinga som ei spøkelseshistorie, og det er mye rett i det. Gjennom å tematisere slikt som muligens romsterer mellom himmel og jord, men som vi egentlig ikke kan vite så mye om, er Löwenskölds ring beslekta med flere andre Lagerlöf-fortellinger, som for eksempel Herr Arnes penningar (1904), som bygger på en gammel vandrehistorie, og Körkarlen (1912), som kanskje mer er i retning av en visjon. I alle disse tre tekstene åpner Lagerlöf på realistisk vis, men beveger seg så gradvis over i en verden hvor folketro og sagn og uforklarlige hendelser er likeså levende og viktig som gudstro. Det er nok ganske nært på hvordan det var å leve på 1700- og 1800-tallet. Ved hjelp av disse kontrastene skildrer Lagerlöf alle slags mennesker. Og noe av det fineste i tekstene hennes ligger nettopp her, i hennes omtanke for personene hun skriver om, i varmen og den lune humoren som hun omtaler dem med. Hun gjør mange interessante observasjoner og portretterer fint, klokt og skarpt. Her er det mange som får så hatten passer! Det er tydelig at forfatteren er glad i både landskapet og personene, noe som i sin tur gjør det svært vanskelig å kritisere eller mislike fortellinga.

Som jeg skreiv innledningsvis, er ikke dette Lagerlöfs beste fortelling. Det kommer først og fremst av rammefortellinga med et skrivende jeg, som flere ganger avbryter underveis. I denne sammenhengen er det unødvendig. Videre har jeg ikke så stor sans for å avsløre deler av handlinga slik hun gjør det her. Da skapes visse forventninger hos leseren, og når disse ikke blir innfridd, blir en skuffa. Det hadde vært bedre å ikke proklamere noe som helst, bare la fortellinga få plass og rom. Det er så mye underfundig her Lagerlöf kunne spunnet videre på, så mange interessante personligheter og snurrige hendelser, at boka fort kunne vært dobbelt så lang. Men dette med sjangerforventninger er naturligvis noe ganske annet nå enn i 1925. Vi er blitt vant til et annet tempo og andre virkemidler gjennom filmer og tv-serier, og derfor framstår boka som mindre original enn det den egentlig er.

Tematikken for boka er skjebnen og dens lunefulle vendinger, og at alle handlinger får konsekvenser. Men vi mennesker kan kanskje ikke alltid forutse disse konsekvensene. Er det tilfeldigheter eller ikke som fører til at alt blir som det blir? Her er det flere som prøver å lure seg unna, men går det? Lett som bare det vever Lagerlöf et nett rundt personene sine, så tett, så tett. Det ser lenge ut til at det skal gå deres vei, men brått er skjebnen der og innhenter dem. Moralen henger nøye sammen med tematikken, og forteller oss at vi skal ha respekt for de døde så vel som de levende. Det er ingen dum lærdom å ta med seg, sjøl om en kanskje verken tror på Gud eller på skjebnen. En kan også tolke boka som et innlegg mot det stadig mer anmasende kapitalistiske samfunnet, der en konstant varegjøring skaper unødig materialisme og ekstrem grådighet, som delvis eller helt fortrenger andre verdier - til og med kjærlighet. Er en enkelt ring verdt alt det?

Denne korte boka blei lest ut på noen timer en uggen formiddag med mye vind. Og den var et helt ypperlig tidsfordriv. Det kommer nok av at Lagerlöf lar folk få være som de er. Hun skildrer dem akkurat så usle, nedrige, kloke og redelige som det passer seg, og har ikke noe behov for å dekke til feil eller mangler. Det skal være realistisk. Det gjør persongalleriet gjenkjennelig, og derigjennom også situasjonene, sjøl om jeg aldri har rappa en ring fra ei grav. Dessuten er det alltid en stor glede å lese Selma Lagerlöf. Hun er en overlegent solid og sprudlende forteller, og hun komponerer tekstene sine svært godt. Her er ingen løse tråder, null rot med kronologi, og et sikkert, variert språk. Det er med andre ord mye å lære for en som er interessert i det tekniske, og mye å kose seg med for en som bare er ute etter en fin leseropplevelse.

onsdag 4. mars 2015

Bokhyllelesing 2: Antikk dramatikk

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets andre runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet var å lese antikk dramatikk - et skuespill fra antikken - fra egne ulesthyller. Men også epos og seinere dramatikk er blitt godkjent denne gangen. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med den antikke dramatikken:
- Hedda leste Medeia av Euripides
- Signe leste Medeia av Euripides
- Astrid Terese leste Orestien av Aiskylos
- Trudelutt leste Antigone av Sofokles
- Marianne leste En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare
- Silje leste Odysseen av Homer

Før runden begynte, var vi åtte påmeldte. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka denne gangen. Nå, litt mer enn ei uke etter at opprinnelig lesetid er avslutta, har fem av åtte fullført både bok og blogginnlegg. Det er veldig fint! Men jeg mangler tilbakemelding fra Birthe og Bjørg, som meldte seg på med henholdsvis Iliaden og Kong Oidipus. Hvordan har det gått med dere?

Deltakelsen har gått noe ned fra første til andre runde i Bokhyllelesing 2015. Jeg lurer på hvorfor. Er det kategorien som er vanskelig? Har ikke folk antikk dramatikk på lur, eller blei det et tiltak å lese en annen sjanger enn til vanlig? Var det verseføttene som ødela, eller det noe gammelmodige språket? Eller må jeg vifte med pekefingeren og si at dere bokelskere ikke tok dere nok sammen denne gangen, ja, dere tok faktisk ikke leseutfordringa på strak arm (eventuelt på strake øyne), slik dere burde? Hvorfor? Her kan det være mange årsaker! Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Personlig synes jeg det er flott å gi rom for svært gamle tekster fra tid til annen. Disse gamle fragmentene, mytene, historiene, lyrikken, dramatikken og epikken har mye mer å si oss om de store spørsmåla enn for eksempel den norske samtidslitteraturen. Og sjøl om det er aldri så behagelig å være en overfladisk leser som ikke tenker på slikt, trenger vi å gå igjennom mer avanserte problemstillinger fra tid til annen. Det har noe med det å være menneske å gjøre. Og som leser og bokelsker har det noe med respekt for litteraturen å gjøre. Gjennom å lese gammel litteratur forstår en hvor uoppfinnsomme vi egentlig er i dag. Motiver, bilder og symboler brukes på nytt og på nytt, sjøl om konteksten gradvis forskyves og fornyes. Denne konteksten er naturligvis svært viktig kulturelt sett. Men vi må ikke glemme hvor det hele kommer fra.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 går av stabelen i uke 14, det vil si fra 30. mars til 05. april. Det er midt i påskeferien for de fleste av oss, noe som betyr at alle i teorien har tid til å lese litt, så her er det svært få unnskyldninger for unnasluntring som godkjennes. Men kategorien er avgrensa på flere måter. Geografisk sett skal vi nemlig befinne oss i Europa, og tidsmessig skal vi kun forholde oss til 1900-tallet. Ikke en litterær epoke der, altså, men mange. Det bør ikke være så vanskelig, bare ta en kikk i ulesthylla. Men vi må ikke glemme sjanger! Denne gangen er kategorien også avgrensa her, til ei novelle- eller diktsamling. Det vil si at du står fritt når det kommer til språk, tematikk, tyngde og dybde. Hvem tar utfordringa denne gangen? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Jeg ønsker dere alle fortsatt fine vårdager!

mandag 2. mars 2015

Gjesteblogger: Ingen skam å snu

Bildekilde: Bokelskere
Det er nok ikke bare en norsk fjellvettregel som sier: ingen skam å snu! I skuespillet Antigone (skrevet ca. 442 f.v.t.), av den greske tragediedikteren Sofokles, er det en av hovedinnsiktene. Den andre er hakket verre; hovmod, som står for fall. Vi er i Teben, der kong Kreon krever at Polyneikes skal ligge uten grav og uten gråt.

Sofokles er kanskje mest kjent for sine skuespill Ødipus og Antigone, men skrev, etter tradisjonen, 123 skuespill, hvorav sju er bevart. Sofokles framstår som en lykkelig mann. Han er født inn i en velstående familie og får god utdanning. Allerede som 16-åring er han korleder. Han lever fra 497 og dør drøyt 90 år senere. I løpet av dette århundret opplever Sofokles Athens storhetstid med seier over perserkongen, framgang under Perikles, den enorme kulturelle blomstrings-perioden og nedgangstiden med Peleponneskrigene. Og hva skriver så denne lykkelige, kloke mannen om?

I Antigone møter vi en opprører. En mild, sta opprører, som kan minne om Rosa Parks, kvinnen som nektet å reise seg for å gi setet sitt til en person med hvit hud, for 60 år siden i USA. Antigone nekter å etterkomme den seirende kongens påbud om at ingen skal begrave Polyneikes, hennes bror. Fordi han sto på feil side i krigen. Kong Kreon krever absolutt lydighet. Men Antigone dekker sin bror med et støvlag, slik at han får en slags begravelse, og på denne måten hedrer hun sine forfedres guder og sin ætt. Kong Kreon gir hennes dødsstraff, men hun ber ikke om nåde, hun sier bare at skikken med å begrave de døde er en eldre lov enn de lovene kong Kreon lager, og hun må hun adlyde de eldste og tyngste lovene, selv om det koster henne livet.

Det er altså både et etisk og politisk dilemma vi møter i skuespillet. For Antigone veier hennes samvittighet mer enn statens lov. Det er uhørt for kong Kreon, lederen av staten. Etter hvert tør både statsråder og andre gi Antigone medhold, men alle blir tause når de får vite at døden er svaret på ulydighet. Det er altså bare Antigone som åpenlyst trasser den nye makthaveren, Kreon.

Vi kan distansere oss og si at Antigone står i en kollektiv tradisjon hvor ære betyr mye og det å adlyde gudene betyr mest, men vi kan også relatere Antigone til våre dagers samvittig-hetsfanger i utlandet, eller hjemlige leger som for eksempel ikke har samvittighet til å utføre abort. Spørsmålet som utforskes griper inn i det politiske ordskiftet om hvor langt statens makt kan strekke seg, men i skuespillet får vi en skjebnetung konsekvens av Kreons overmot. Han tror han alltid vet best, og når han innser at han har vært dum, rekker han ikke å ta igjen de handlende aktørene. Det ender med døden for mange.

Det som imponerer meg, er hvordan Sofokles klarer å skape karakterer med utvikling, og hvordan han fletter alle dilemmaene inn i en opprivende, rask handling. Den ordrike, smått komiske vakten, den lydige, men sorgtunge sønnen. Flere av karakterene ser sin og motstanderens sak fra flere sider, og ønsker å komme til en forsoning, en god løsning, likevel er de offer for sine egne tvingende følelser.

Handlingen blir avbrutt av koret, som setter karakterene inn i en større sammenheng, dvs de lovsynger gudene og de formaner og kommenterer. Men koret er også aktivt med i handlingen, da de utgjør rådsmennene. De er altså både konkret, og i overført betydning, folkemeningen.

Antigone er mye, et drama om samvittighet og selvrespekt, et skjebnedrama om kjærlighet, mellom søsken, mellom Antigone og kong Kreos sønn, men det er også en kunstnerisk utforming av ideene om demokrati og makt, som nettopp i denne perioden blir formet av eliten i Athen. Er det interessant at Sofokles bruker en kvinne som talerør for retten til å følge sin samvittighet? Eller er det vi som synes det er et poeng, fordi vi leser teksten utifra de herskende mytene i vår samtidige kulturkrets?

De store valgene, dilemmaene, som noen feilaktig kaller moderne, drøftes og vises fram i de greske tragediene. En viss Sokrates rusler jo også rundt og oppfordrer folk til å lytte til sin samvittighet, og ikke la seg forføre av løfter og ønsketenkning. Sokrates er tilsynelatende på flukt fra sin sinte kone Xantippe, hun gir han ikke fred, men krever samtale og svar. Ikke mye som har endret seg fra da til nå, der heller.  

Det som faktisk er annerledes, er formen. Skuespillet er oversatt av P. Østbye og følger det tradisjonelle heksameteret, med seks trykktunge stavelser i hver linje/vers. Antall lette stavelser varierer, men det er ikke vanskelig å finne rytmen i teksten. Oversetteren bruker også bokstavrim, som for eksempel her, når kong Kreon sier:

og jog meg ut på vanviddets ville veier,
akk ja, og trådte under føtter all min fryd.

Og slik kan kanskje også tragedien oppsummeres: hovmod står for fall!

Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 2, 2015

søndag 1. mars 2015

Vårlesing

Det er første mars, i teorien den første vårdagen, og snøen vrimler utafor vinduene, kun avbrutt av piskende regn. Begge deler leveres i noenlunde vannrett retning før det kleber seg fast til det første det treffer. Hår og bart får altså gjennomgå, og vinterklærne er etter få minutter spraglete av væte. Det svært varierende underlaget (nysnø, is, slaps, søle, digre pytter, små bekker, rein asfalt, strødd, ikke strødd, hålke og utflytende hundebæsj) får oss voksne til å ønske oss lune og platåsålte cherroxer, muligens med en liten, passe spiss brøyteplog montert foran, heftige pigger under og deretter et par gåstaver, knuga fast i regnvottbekledde hender, for balansens skyld. Det var med andre ord veldig godt å komme inn! Lunt plassert i sofaen var det også lettere å tenke på gjennomføringa av den korte lesemåneden februar og planlegge lesinga for mars - sjøl om jeg samtidig måtte lirke ut en hard, sammenrulla papirbit fra det ørlille neseboret til småtten.

Ragnhild Jølsen
Jølsen må leses i mars, og sånn er det bare. Hun er min utvalgte forfatter til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, og skal derfor være ferdiglest til starten av april. Temaet er å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet, og sånn sett er Jølsen absolutt innafor. Ikke er det vanskelig å finne andre titler heller - bare ta en titt i bokhylla di! I mitt tilfelle er det to verker og drøye tre hundre sider som skal gjennomgås. Men mange samlinger er både korte og greie, så her kan de som vil få et lettjent lesekryss. I mitt tilfelle gjelder det bare å få ut fingern...

Sturlason & Henriksen
Etter å ha vært norrøn i huet i flere måneder, og vært mer opptatt av sagalitteraturen enn av samtidslitteraturen, og mer fokusert på sagamenneskene enn de virkelige menneskene (sånn kjennes det i alle fall av og til, det tror jeg de rundt meg syns også), begynner jeg nå å se fram til å pakke bort alt sammen, inkludert disse to. Og enden er ikke så ekstremt langt unna, hvis jeg skal dømme etter antall bibliotekbøker på arbeidsrommet (nå er jeg nede i to små stabler, hver på omtrent tjuefem centimeter, i stedet for fem meterhøye stabler). Den gjenstående leselista er også kort. Med andre ord lover det bra!

Henrik Ibsen
Ingen lydbok i februar, bare biografi, derfor bør det vel egentlig stå Hans Heiberg her også, han som faktisk skreiv biografien (for sjøl om Ibsen ville og forsøkte, fikk han aldri til å skrive sine memoarer eller en mer utfyllende sjølbiografi - det blei med mer sporadiske og svært korte notater). Biografien var forøvrig et bidrag til Ingalills biografisirkel, og du kan lese mer om Ibsen her. Lesekryss til meg!

Per Olov Enquist
Sist var jeg halvveis, nå er jeg for lengst ferdig med romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964. Det var ei spesiell bok, men sjøl om den ikke var Enquists beste, koser jeg meg med å lese meg gjennom forfatterskapet hans. Det er interessant å se hvordan han stadig blir mer bevisst de ulike tekniske virkemidlene han kan benytte - og hvor profesjonelt han etter hvert anvender dem. Neste bok ut fra hans hånd må nok bli Et annet liv, men slike tjukke og krevende saker må vente til etter masteroppgava er levert.

John Meade Falkner
I februar var det denne karen som sneik seg med (det er gjerne en liten boksnik hver måned), riktignok i lydbokversjon. Hørespillet Moonfleet - Diamantens forbannelse blei tidsfordriv i bilen, og var helt akseptabelt i så måte. Men målgruppa hadde nok hatt enda større glede av produksjonen enn det jeg hadde. Forøvrig er det veldig lærerikt å sette seg litt inn i hvordan et hørespill fungerer. 

Selma Lagerlöf
Månedens forfatter i februar i lesesirkel 1001 bøker var ingen ringere enn Selma Lagerlöf. Men da Gösta Berlings saga blei lest for omtrent ti år sida, vendte jeg denne gangen blikket mot andre uleste Lagerlöfbøker jeg hadde stående i hylla. Og så fant jeg ut at tida endelig var moden for en av trilogiene hennes - denne gangen om familien Löwensköld. Disse bøkene er riktignok ikke 1001-utgivelser, men pytt! Lagerlöf er herlig, og jeg koser meg uansett. Del en av tre er allerede ferdiglest, og omtale kommer. Jeg håper å lese i alle fall ei bok til i mars.

Euripides
Antikk dramatikk stod på plakaten i årets andre bokhyllelesing. Jeg valgte meg Medeia av tragediedikteren Euripides, et stykke som snart er 2500 år gammelt. Det er stilig, og utrolig imponerende at det har holdt seg så lenge! Mer om Bokhyllelesinga kan du lese her. Og om du også har lest noe til denne runden, kan du gjerne legge igjen ei lenke under. 

Tarjei Vesaas
Den eneste planlagte boka jeg ikke rakk å lese i februar, var Isslottet av Tarjei Vesaas. Og det var ikke fordi jeg ikke forsøkte, for det gjorde jeg virkelig. Men de gangene jeg lirka fram boka fra hylla, opplevde jeg at humør, stemning, modus, tid eller noe anna kolliderte med teksten. Jeg var glad og lett, Vesaas sin romanåpning sterk, lada og symbolrik. Slikt må en være i stand til å ta innover seg. Boka skyves derfor inn i mars, og jeg håper jeg får lest Vesaas før snøen blir helt borte.

Charles Dickens
I mars er det Oliver Twist av Charles Dickens som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg har raska med meg boka fra biblioteket, en gammel rød utgave på norsk, men i tilfelle det blir for semmert, har jeg også praktutgaven liggende på engelsk. Uansett ser jeg fram til å lese Dickens igjen. 

Faglitteratur
I februar leste jeg også en del faglitteratur. Blant anna kom jeg igjennom det omfattende og imponerende verket til professor og sagaforsker Preben Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaerne, og den litteraturteoretiske innføringsboka til Rolf Gaasland, Fortellerens hemmeligheter, hvor han stadig vender tilbake til ei novelle som eksempel. Det er nok ikke så dumt. Videre bladde jeg igjennom Norrøn litteraturhistorie av Jón Helgason, finleste masteroppgava Å fostre, eller ikke å fostre. Fostringsinstitusjoner i Europa før og etter kristningen av Guro Nilie Dahlberg og skumma til slutt Else Mundals Sagadebatt. Jeg har også et par titler liggende som jeg tenker å lese i mars, i tillegg til de tolv sagaene jeg jobber aktivt med.

Innimellom slaga har jeg tenkt at det kan være lurt å ha litt lettere litteratur tilgjengelig. Jeg kjenner meg ofte tung i huet etter å ha lest og skrevet hele dagen, og da er det ikke så greit å skulle kaste seg over en russer, et flerbindsverk eller ei bok på over en kilo eller mer enn fire hundre sider. Da er det mer fristende å gå seg en tur, noe jeg ofte gjør. Men til de kveldene det virkelig ikke er fristende å gå ut heller, har jeg funnet fram noen små og korte bøker som kanskje kan passe. Vi får se om mars blir måneden da disse kupper totalt, eller om jeg klarer å holde meg til planen... I alle tilfelle ønsker jeg deg en riktig fin marsmåned, og god vårlesing!