Oliver Twist

Bildekilde: Bokelskere

Månedens 1001-bok hos Line er den velkjente romanen Oliver Twist (1838) av den britiske forfatteren Charles John Huffam Dickens (1812-1870). Jeg har lest ei norsk, knallrød utgave fra 1968 (ikke den på bildet), utgitt av Dreyer, trolig i forbindelse med filmen fra samme år, med hemmelig oversetter, men inkludert originalillustrasjonene av en viss George Cruikshank (1792-1878). Boka består av 53 kapitler av varierende lengde, og åpner med at en jeg-person, fortelleren eller forfatteren (eller begge deler), lager ei ramme rundt verket. Deretter åpnes sjølve historia med fødselen av en liten gutt, fortalt i retrospektiv (det gjelder forøvrig hele romanen). Det er så vidt han overlever, for behandlinga på fattighusets fødestue er skjødesløs, med en svært uinteressert lege og en full pleierske. Etter at mora hans har holdt han i noen sekunder, dør hun. Og med det er gutten helt aleine og navnløs, ingen veit en gang hvor mora kom fra eller hva hun het. Han får et navn som fattigforstanderen finner på, Oliver Twist, og overlates så til sin skjebne.

Og det er litt av en skjebne Charles Dickens har kokt i hop for lille Oliver. Her skorter det virkelig ikke på noe, av fattigdom og armod og nød og ulykkelighet, riktignok. Oliver står helt nederst i samfunnet. Han er et foreldreløst fattiglem, og en tror at mora hans var en av disse som trekker på gata. Det er ingen som er glad i han, og det er ingen som har interesse av at han vokser opp. På fattighuset, der alt veies og måles i kroner og øre (eller guineas, pund, shilling og pence), går de faktisk bevisst inn for det motsatte. Porsjonene med mat er så små og semre som mulig, klærne er dårlige og fillete, bygningene er kalde og trekkfulle, behandlinga grusom og straffene enda verre. Det vrimler av sjukdom og møkk, lopper og lus, og barna er tynne, bleike, sultne, sjuke og triste. Det er et under at noen i det hele tatt lever opp.

Men lille Oliver, som er ni år når vi kommer inn i historia, er så rein og pur i sitt hjerte at han aldri anklager noen, sjøl når han blir beskyldt for noe han ikke har gjort, og han verken sutrer eller trasser, sjøl om han blir både slått og sparka. Han håper stadig på noe bedre og lengter ordløst etter omsorg og kjærlighet, og klynger seg til dem der han kan få noe, sjøl om det bare varer i noen sekunder. Han er snill og sjøloppofrende, naiv og godtroende, full av respekt for andre, men også engstelig og redd. Men det blir en jo når en er helt aleine i verden, og voksne mennesker slår og kjefter uten grunn. Sjøl om det er alt en kjenner.

Fart på historia blir det når Oliver begynner i lære hos en kistesnekker. Det skal vise seg å være et nokså makabert yrke og et nokså makabert sted han kommer til, men han gjør sitt beste og følger med på alt den rolige mesteren beordrer, mottar slag og spark fra husets øvrige beboere og spiser vonde matrester. Etter en dramatisk og voldelig episode med en viss Claypole, et eldre barnehjemsbarn som også jobber hos snekkeren, stikker Oliver av. Han går i mer enn ei uke, stadig aleine og stadig i retning London, for der har han hørt at fremmelige unge gutter har så mange muligheter. Helt på randen av sult og utmattelse plukkes han opp av en gutt i tenåra ved navn Jack Dawkins, med tilnavnet Luringen. De kommer seg inn til London i ly av mørket, og Oliver tas med til Jacks venner, deriblant en eldre jøde ved navn Fagin. Og her skjønner leseren, lenge før Oliver, at Fagin og guttene hans har alt anna enn reint mel i posen.

En slags opplæring innen kjeltringyrket begynner, og ei karrière som lommetjuv ligger åpen for Oliver. Bortsett fra at han ikke forstår at det er det han er med på. Et uhell fører så til at Oliver kommer bort fra "vennene" sine. Men det skal vise seg å være ganske heldig likevel, for da møter Oliver for første gang noen som bryr seg om han, noen som vil ta seg av han, som lar tvilen komme han tilgode og som ikke truer, slår eller denger løs bare han svarer feil. Og han blir så utrolig lykkelig, og vil ikke noe annet i verden enn å gjøre dem glade. Mr. Brownlow er også ganske glad for å ha en munter gutt i huset, så sorgen er stor når Oliver en kveld forsvinner. Men det er ikke av fri vilje - Oliver blir faktisk kidnappa av Fagin og den usle banden hans. Og dermed er spillet om Oliver Twist og hans framtid i gang.

Oliver Twist er ei bok som inneholder mye, og som det kan sies mye om. Den er fortalt i tredjeperson, og forfatteren hopper lett mellom mennesker, steder og i tid. Av og til kan det kanskje bli litt forvirrende, særlig med den uryddige kronologien og alle de skitne tjuvene, men stort sett går det greit å henge med. Tempoet er høyt og det skjer viktige ting i nesten hvert eneste kapittel, fra kidnapping til innbrudd, noe som naturligvis har sammenheng med den opprinnelige publiseringsformen, som månedlige bolker (vanligvis to eller tre kapitler sammen) trykt i et magasin mellom februar 1837 og april 1839. Dette fokuset på ytre spenning, raske karakteristikker og skisseaktige skildringer, gjør teksten svært effektiv og kompakt, men også ganske overfladisk. Relativt kjapt blir det tydelig at vi her har med rein underholdningslitteratur å gjøre, men det er samtidig ganske god underholdning.

Og i underholdningssegmentet er det som regel også to andre, ofte sammenhengende elementer, som gjør seg gjeldende. Det første er forutsigbarhet, noe som i aller høyeste grad innfris i denne fortellinga, sjøl om den egentlig er ganske utroverdig og sånn sett ikke burde vært forutsigbar. Videre er det mange frampek og hint i teksten, og det er vanskelig å ikke se for seg utfallet nokså tidlig. At det skal gå godt, avsløres allerede i forfatterens tone og stil. Bevegelsene og perspektivet i boka gjør at leseren hele tida ligger godt foran de litterære personene med tanke på kunnskap om det som skjer (litt på samme måte som at seeren hele tida er "smartere" enn hovedpersonene i amerikanske situasjonskomedier, og derfor kan se ned på dem og le av dem). I perioder kan en derfor oppleve at de en leser om er sjokkerte, vantro og overraska, mens en sjøl syns det går litt trått. Det er kan hende ikke den beste kombinasjonen, sjøl om det kanskje var det spennende grep på 1830-tallet. De medfølgende illustrasjonene er dessverre med på å understreke det hele, da de ofte på uheldig vis foregriper begivenhetens gang, i likhet med kapitteloverskriftene. For å holde på et visst minimum av spenning, ville jeg kanskje ikke gjort det akkurat slik.

Det andre elementet har med karakterene å gjøre. I stedet for at de er sprell levende og fulle av nyanser, er de flate som pannekaker hele gjengen. Deres litterære liv er begrensa til én funksjon, og den fyller de til fulle, men ikke noe mer. Oliver Twist, med all sin blåøyde forbauselse over tingenes tilstand, er like trasig å lese om som mesterskurken Sikes, som drekker, brøler og denger løs både seint og tidlig. Og han på sin side er like sjarmerende som Grimwig, som hele tida skal ete huet sitt. Og bipersonen Grimwig har like mye å spille på som en av de viktigste personene, nemlig Fagin. Den eneste som viser tegn til et indre liv, er den ulykkelige Nancy. Ellers er alle de andre i samme, flate pram, noe slutten også viser. 

For at distinksjonen skal bli tydeligere, vil jeg referere til hjernen bak det hele. I samme tiår som Dickens dør, blir en annen britisk forfatter født, nemlig Edward Morgan Forster (1879-1970). Og han introduserer et svært nyttig skille mellom flate og runde skjønnlitterære karakterer. Flate karakterer, skriver Forster, er begrensa til én funksjon, ei rolle, ei flate eller lignende. Og der, utapå, foregår alt. Runde karakterer har mange flater og mange funksjoner, og noe blir kanskje holdt skjult for leseren. Da jeg først leste Forsters meninger om Dickens, og hans påstand om at de fleste dickenske romanpersoner er flate, var jeg helt uenig. Men så hadde jeg jo da bare lest Et julekvad (1843) og Store forventninger (1860-61), der innholdet er av djupere karakter og hvor vi møter sosialrealisten og psykologen Dickens, ikke den elleville satirikeren, som blomstrer som en gal i Oliver Twist. Denne forskjellen kan naturligvis også ha sammenheng med at Oliver Twist er et av Dickens' tidligste arbeider, mens han med tida modnes som forfatter. Like fullt blei jeg litt overraska da jeg måtte si meg enig med Forster. 

Det blei altså for flatt for meg denne gangen. Noen er kanskje uenige i dette, og tenker da på at det i den virkningsfulle satiren også er mange samfunnskommentarer. Og det er jeg helt enig i at det er. Men persontegning og miljøskildring er på to ulike nivåer i denne boka - det første er flatt, mens det andre faktisk har kulør og odør. Og det er mange sleivspark å finne i karakteristikkene, særlig er det fattigforstandere, bestyrerinner, rettsvesen og politi som får så hatten passer. Kjeltringene går naturligvis ikke fri, de heller. Dickens skriver aldri at disse menneskene er udugelige, men han driter dem ut, en etter en. At Dickens heller ikke har noe særlig til overs for de "sosiale ordningene" i sitt samtidige England kommer tydelig fram. Og det er en modig holdning å innta som tidligere barnearbeider.   

Men sjøl om mye er fornøyelig, sjøl om historia er godt kokt i hop og sjøl om det er flere minneverdige passasjer og artige replikker i boka, fikk jeg ikke så lyst til å lese mer Dickens akkurat nå. Forfatterens sterke trang til å gjøre narr, gjorde at jeg gikk lei. Det blir noe påtrengende med slike artigheter når de er mer eller mindre konstante, og det er slitsomt å kontinuerlig være på kikk etter noe mer eller noe anna, noe med substans. En mer seriøs Dickens derimot, kan jeg gjerne lese. Men det må bli en annen gang.