...fra den ene til den andre

Bildekilde: Bokelskere

Når den korte romanen Löwenskölds ring (1925) avsluttes, har de viktigste personene i boka på sett og vis gjenfunnet sin balanse, og de kan legge de ubehagelige hendelsene med ringen og generalen bak seg. Likevel var det overraskende at forfatter Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) hoppa over førti år fram i tid i bok to av tre, og at hun ikke fulgte en person vi allerede hadde blitt kjent med. I tillegg er form og stil nokså annerledes i bok nummer to, slik at kontrasten mellom de to verkene blei stor. Lengden er også radikalt endra, fra hundre til 260 sider, uten at det gjør noe. Det tok noen kapitler å bli vant til endringene og å finne ut hvor vi var i historia, men så var jeg helt med, jeg også.

Romanen Charlotte Löwensköld (utgitt på svensk i 1925, fint oversatt til norsk i 2009 av Per Qvale, f. 1946) åpner nemlig i Karlstad hos familien Ekenstedt, der mor i huset, Beate, født Löwensköld og friherrinne fra Hedeby, nå oberstinne og den mest fornemme i Karlstad, må vite, og den nærmest guddommelige og ufeilbarlige sønnen Karl-Artur, er de to viktigste menneskene. Lagerlöf gir oss et raskt overblikk over tingenes tilstand i byen og familien før hun vender fokus mer mot Karl-Arturs studieår. Vi er da i Uppsala, og åra går fra 1820- til 1830-tallet. Karl-Artur leser mange fag, men går så inn i det teologiske feltet, noe foreldrene ikke er så glade for. Men pietismen står sterkt hos Karl-Artur, som endelig har funnet sitt kall.

Så glir Lagerlöf, som bare hun kan gjøre det med sin allvitende fokaliseringsinstans, fra menneske til menneske, til hun til slutt lander hos Charlotte Löwensköld sjøl. Geografisk er vi da kommet oss til Korskyrka prostegård i Värmlandstraktene. Charlotte, som er av ei anna Löwensköldgren enn oberstinnen, de uten adel, er ei ung kvinne i midten av tjueåra som residerer og arbeider på prostegården grunna foreldreløshet og sitt slektskap til prosten. Hun er mest som et barn for det gamle ekteparet, og skaper liv og røre med sine raske replikker og snodige påfunn. Blant anna har hun i en lang periode dratt stallgutten ut midt på natta for å ri hestene til prosten, av frykt for at de velfødde dyra skal omkomme av for lite mosjon. Hun har også sovna på kirkebenken midt i en preken for å demonstrere for prosten at han kunne ha god nytte av en kapellan. Da unge frøken Löwensköld først kom til prostegården, stod det dessuten dårlig til med prostefrua Regina, som etter et liv med aktivitet og arbeid var blitt både sjuk og deprimert. Midt i julestria legger Charlotte seg ut med husholdersken, slik at prostefrua igjen må bake og brygge. Og med arbeidet kom også gleden tilbake. Charlotte er med andre ord et lyspunkt og et naturlig midtpunkt, og hun er både vittig og impulsiv.

Når vi så for alvor trekkes med inn i fortellinga, har den den rike verkseier Schagerström på Stora Sjötorp akkurat fridd til Charlotte, som i hans øyne er ei fattig og stusselig jente som ikke på noe vis kan måle seg med hans fornemme, avdøde kone. Det er bare ett problem i veien for at ekteskapet kan gå i orden, men dette har ikke Schagerström tenkt på: Charlotte Löwensköld er forlova på femte året, med ingen ringere enn Karl-Artur Ekenstedt, som er stedets kapellan. Schagerström får et susende nei og en fornærmelse på kjøpet, men rykter om hendelsen begynner likevel å gå og kommer snart Karl-Artur for øre. Han blir mildt sagt rasende, og i affekt kan mye skje. Det gjør det også i denne boka, uten at jeg skal skrive så mye mer om det. Men det er nok til å vippe samtlige litterære personer av pinnen - i alle fall for ei lita stund.

Slik er altså premissene for romanen, og i dette nettet er Lagerlöf den dyktigste spinnerske, der hun mye mer uforutsigbart enn i Löwenskölds ring trekker i en tråd her, en tråd der, og beveger seg elegant og sømløst mellom menneskene. Hun går fram og tilbake i tid, snur på situasjonene og skildrer dem fra flere synsvinkler, noe som i starten kanskje kan fortone seg som unødvendig repetisjon, men som etter hvert viser seg å være både underholdende og nødvendig for utviklinga av hovedhandlinga, personene og de mange små og store intrigene som får plass i boka. Det er nemlig ikke bare Charlotte og Karl-Artur som får gjennomgå her, alle viktige personer har sin historie, og Lagerlöf tar seg tid til å fortelle den. Det gjør at leseren glir rett inn i sognet og sitter på kirkebenken sammen med småkårsfolk og bønder når kapellanen taler om sitt livsvalg og å gå Guds veier. Og så, nesten umerkelig, strammer hun til, så vi nesten ramler av kirkebenken, vi også. Det er uhyre profesjonelt utført.

Overordna sett er Charlotte Löwensköld en kjærlighetsroman, men Lagerlöf er klok nok til å ikke bare fokusere på de to unge, noe som uten tvil ville blitt ensformig i lengden. Dessuten slipper hun til mange ulike former for kjærlighet. Vi har den uvettige dyrkinga til oberstinne Ekenstedt, som forherliger sin sønn på bekostninga av sine to døtre, vi har den rørende kjærligheten prosteparet i mellom og deres varme følelser overfor den stolte Charlotte, det er Charlottes store offer og Karl-Arturs ufravikelige, nesten fanatiske gudstro, prostens kjærlighet til menigheten, generalens såre fortvilelse, verkseierens tapte kjærlighet, fru Sundlers forelskelse og mye mer. Det er troverdig og nært, lett skildra, men djupt følt. Til sammen blir det mange tråder å følge med på for leseren, men Lagerlöf har full kontroll og styrer det hele med varm humor, et sprudlende vokabular og rein fortelleglede. Det blir aldri krøll, det er en glede å lese, og det er teknisk sett imponerende at forfatteren har tenkt så solid og komponert så godt, for her er det mange mennesker å holde styr på.

Men når boka er over, har alt gått opp. Det ligger ikke nødvendigvis helt opp i dagen, alt sammen, men det er der, mellom linjene. Og på ny er det en slags balanse å finne i sognet, sjøl om både leseren og personene nå, en drøy måneds tid etter det overraskende frieriet, befinner seg et på et helt annet sted enn i begynnelsen. Igjen er det skjebnen som har spilt oss et puss - og hennes navn er Selma Lagerlöf. Men siste ord er enda ikke lest - Anna Svärd (1928) gjenstår.