Nobelprisen, 1919

Når krigen endelig er over og verden kan begynne å gå framover igjen, er det brått store omrokeringer på lista over de nominerte til nobelprisen i litteratur. Det er som om Europa har våkna til live fra tidenes mareritt, og nå ser med nye øyne på litteratur og kunst. Det er i så fall et fenomen en kan kjenne igjen fra konsekvensene av neste verdenskrig, her hjemme formulert så fint av Gunvor Hofmo med tittelen Jeg vil hjem til menneskene (1946) og for eksempel diktet "Det er ingen hverdag mer" fra nevnte samling. En slik ekstraordinær situasjon, som å leve i ei krigssone eller under okkupasjon, gjør noe med oss. Ofte ser vi en oppblomstring av inderlighet i kunst og kultur i slike perioder, som så daler til fordel for lettbeint underholdning når de vonde tidene kommer på avstand. Et godt eksempel i så måte er nettopp vårt eget hjemland. Det var ikke veldig mye norsk kriminallitteratur som kom ut i etterkrigsåra i forhold til i dag. Politisk og allegorisk litteratur stod lenge sterkt, sammen med ulike litterære bearbeidelser av krigen. Den nære samtida blei tematisert og kritisert. Kan hende dette også gjenspeiles på lista under? 

De nominerte i 1919 var:

  1. Wladyslaw S. Reymont/Reyment (1867-1925), polsk forfatter

  1. Hugo von Hofmannsthal (1874-1929), østerriksk forfatter

  1. Arno Holz (1863-1929), tysk forfatter

11. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

  8. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

  2. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter

  2. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter

  2. Per G. Hallström (1866-1960), svensk forfatter og akademimedlem

  4. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem

  1. John Galsworthy (1867-1933), britisk forfatter

  1. Ebenezer Howard (1848-1928), britisk byplanlegger

13. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

Forrige gang var det 19 nominerte fordelt på 17 unike kandidater. Fem av dem var på lista for første gang, mens et stort flertall var velkjente navn og flergangsnominerte. Nå ser vi at mange av disse gamle traverne er blitt kasta ut fra lista - de er rett og slett blitt oversett eller glemt i denne rundens nominasjonsprosess. For hvor lang tid denne nye "trenden" kommer til å vare, veit ikke jeg, men det er i alle fall en interessant observasjon, særlig hvis det faktisk er en varig endring. Det sier i så fall mye om hva som skal til for at en endrer ett bestemt perspektiv på litteratur, og hva som er med på å skape en litterær smak. Men det må være noe jeg får komme tilbake til neste gang, når jeg i større grad kan se om det er en sammenheng.  

Som vi kan se, er det denne gangen kun 18 nominerte fordelt på 12 unike kandidater. Sånt skjer når Aho/Brofeldt får to nominasjoner, Karlfeldt får tre og norske Hans E. Kinck får hele fire! Ikke minst er det spennende med en slik nordisk dominans i gjentakelsene, men er det noe som vil føre til konkrete resultater? Av sterke listetravere har vi i år kun tre: Aho, Spitteler og Jorge. Resten er nokså ferske. Om det var noe rettferdighet i verden, ville spanske Jorge nå gå av med seieren, etter mange, mange år som listefyll. Men det kan raskt slå annerledes ut, sjøl om det i alle tilfelle er på sin plass å applaudere fanklubben til Jorge for intens lobbyvirksomhet.

Ellers ser vi av årets liste at mannfolka dominerer totalt. Ingen damer er med. Dessuten er eurosentrismen sterk - ingen andre kontinenter slipper til - og Russland, som nå kaller seg Sovjet og tidligere har vært inne i varmen, blir holdt utafor. Er det også en tilfeldighet, eller er det et bevisst politisk signal fra Svenska Akademien? Kan hende både denne og neste års utdeling vil kaste lys over slike vanskelige spørsmål. Men som alltid er jeg usikker på graden av politisering av litteraturen generelt og prisen spesielt - det er nemlig uunngåelig med noe politisering, men mye kan stabiliseres eller lukes ut om en er bevisst på det. Hva som virkelig er tilfelle her, vil en nok aldri få vite, takket være De Adertons lukka arkiver. Likevel er det alltid interessant å spørre seg om utdelingene er reint litterære, reint politiske eller en blanding. Og det avhenger sjølsagt av forfatter, verk, tildeler, tolking og begrunnelse - og dagens tolkning av hele prosessen.

Men tilbake til 1919. Hvem mottar prisen, som utdeles i 1920? Her er noen hint:

1. Han er ikke akkurat en ungfole

2. Han har vært nominert før

3. Hans leveår som nobelprisvinner er noe begrensa

Og hvem blir så det? Tenk i vei, hold deg gjerne unna google og legg igjen ei god gjetning under. Lykke til!