Favorittbøker: H

Jeg blei nærmest desperat da jeg, etter å ha saumfart en hel reol med leste bøker, fortsatt ikke hadde funnet ei eneste bok med tittel som begynte på H. Jeg begynte å lure på om jeg måtte revurdere hele innlegget, eller om jeg måtte hoppe over bokstaven H i sin helhet. Heldigvis gikk jeg igjennom to reoler til, og dermed var både alternativene og favorittboka et faktum. Men å si at det blei veldig mange bøker å velge mellom, ville være å ta i. H er, i likhet med G, en lite brukt bokstav i begynnelsen av titler. Men heldigvis er flere av bøkene over gjennomsnittlig gode.

Bildekilde: Bokelskere

Hellemyrsfolket

Og min favoritt på H blei naturligvis Hellemyrsfolket av Amalie Skram (født Berthe Amalie Alver, 1846-1905). Noen vil kanskje mene at dette er ørelitegranne juks, i og med at det er fire bøker, ikke ei, og fordi ingen av enkelttitlene i syklusen har navn på H. Men så er det først og fremst som samleverk at bøkene er blitt berømte, som det fremste norske, naturalistiske verk noensinne. Og tittelen er da som kjent Hellemyrsfolket, etter stedet der den første boka åpner, der mye av handlinga utspiller seg og der de viktigste personene i romankvartetten kommer fra.

Verket består av følgende fire romaner: Sjur Gabriel fra 1887, To venner fra 1888, S. G. Myre fra 1890 og Afkom fra 1898. I begynnelsen befinner vi oss på Hellemyren utafor Bergen, der den lutfattige familiefaren Sjur Gabriel forsøker å holde den økende barneflokken i live på tross av kona Olines uforutsigbare og stadig bedrukne levnet. Arbeidet er knallhardt, været er dårlig, jordsmonnet er elendig og kaster knapt av seg, fisket er treigt, det eventuelle salget kleint, klærne er stadig tynne og våte, og inne oser det grå, våt røyk fram fra grua. Det vil ingen ende ta på sjukdom, sult og elendighet, verken i den første boka eller i de neste.

Så kan en jo spørre seg hvorfor en skal lese slikt. Det er deprimerende og vondt å lese om hvor karrige kår familien fra Hellemyren har, skrekkelig å være vitne til at de omtrent aldri får hjelp, grusomt å tenke på kontrastene før og nå. Men slike kontraster tror jeg vi har godt av, for de setter vårt eget sofasliterliv i perspektiv. Det er faktisk ikke et stort problem å ikke ha råd til ny bil akkurat nå. Det er ingen krise at en ikke kan kjøpe Manolo Blahnik-sko. Og det er virkelig ikke verdt å tyte og syte fordi en ikke har vært hos frisøren på sju og ei halv uke. Dessuten kan alle som har ekteskapelige problemer av typen "han rydder ikke opp sokkene sine" eller "hun bruker så lang tid på å stelle seg" ta seg ei bolle. Oline drikker opp det lille familien har, så barna sulter. Og Sjur Gabriel slår henne så hun knapt kan puste etterpå, som om det gjør saken bedre.

Men det er jo ikke på grunn av kontrastene og grusomhetene jeg liker bøkene så godt. Det er fordi de er imponerende kraftfullt skrevet. Amalie Skram er en av få kvinnelige forfattere som skriver mer maskulint enn Ernest Hemingway (1899-1961). Her er alt kutta ned til et absolutt minimum, kun det nødvendige står. Her er ingen sentimentalitet eller romantikk, det er rått, brutalt og rett på sak med presise skildringer og intense avsnitt. Hun velter seg verken i adjektiver eller drømmerier, det er hele tida den grimme virkeligheten som er hennes hovedreferanse, og hun holder seg til historia som om den skulle vært sann. Det er å dekke primærbehovene og drømmen om et bedre liv som er det gjennomgående i alle fire bøkene, og hvordan denne kampen mot de knappe ressursene er en nedadgående spiral, en kamp som aldri kan vinnes. Determinismen slår i hjel drømmene gang på gang. Og når det blir så vanskelig om det basale, blir menneskene også redusert til instinkt og kropp. Det får Skram uhyre godt fram gjennom sitt vokabular og de knappe skildringene.  

I Hellemyrsfolket går alt skikkelig skeis. Like fullt anbefaler jeg verket til alt og alle. I norsk kontekst er det svært viktig som en allmenndannende, epokedefinerende referanse, i tillegg til at den gir både kvinner og menn en utrolig sterk leseropplevelse, for å ikke snakke om at den første boka virkelig prenter seg inn i et ungt sinn. Det er også et verk for folk som ikke er så glade i å lese, for her er det umulig å ikke bli engasjert og berørt. Bøkene er oppdragende og øyeåpnende, både for leseren som bryner seg og mennesket bak.

Hva er din favorittbok på H?

Ei anna favorittbok her hos meg er diktsyklusen Haugtussa av Skrams samtidige Arne Garborg. Men i hyllene fant jeg også Hendelser ved vann, Hoggerne og Hett blod, hver på sitt vis solide utgivelser fra sine respektive forfattere (Ekman, Jacobsen og Némirovsky). Men du har kanskje noen helt andre titler i dine hyller. Hvorfor liker du nettopp disse så godt? For min del falt de andre bøkene på H igjennom fordi de nettopp ikke leverer med krafta og råskapen til Amalie Skram, den ureddheten hun former stoffet med, og den viljen hun presser personene sine med. Hun styrer dem ut av orda og inn i verden, bare for å la dem forgå. Det er modig gjort, og forfatteren er stilistisk og formmessig et eksempel til etterfølgelse.