Gjesteblogger: Ingen skam å snu

Bildekilde: Bokelskere

Det er nok ikke bare en norsk fjellvettregel som sier: ingen skam å snu! I skuespillet Antigone (skrevet ca. 442 f.v.t.), av den greske tragediedikteren Sofokles, er det en av hovedinnsiktene. Den andre er hakket verre; hovmod, som står for fall. Vi er i Teben, der kong Kreon krever at Polyneikes skal ligge uten grav og uten gråt.

Sofokles er kanskje mest kjent for sine skuespill Ødipus og Antigone, men skrev, etter tradisjonen, 123 skuespill, hvorav sju er bevart. Sofokles framstår som en lykkelig mann. Han er født inn i en velstående familie og får god utdanning. Allerede som 16-åring er han korleder. Han lever fra 497 og dør drøyt 90 år senere. I løpet av dette århundret opplever Sofokles Athens storhetstid med seier over perserkongen, framgang under Perikles, den enorme kulturelle blomstrings-perioden og nedgangstiden med Peleponneskrigene. Og hva skriver så denne lykkelige, kloke mannen om?

I Antigone møter vi en opprører. En mild, sta opprører, som kan minne om Rosa Parks, kvinnen som nektet å reise seg for å gi setet sitt til en person med hvit hud, for 60 år siden i USA. Antigone nekter å etterkomme den seirende kongens påbud om at ingen skal begrave Polyneikes, hennes bror. Fordi han sto på feil side i krigen. Kong Kreon krever absolutt lydighet. Men Antigone dekker sin bror med et støvlag, slik at han får en slags begravelse, og på denne måten hedrer hun sine forfedres guder og sin ætt. Kong Kreon gir hennes dødsstraff, men hun ber ikke om nåde, hun sier bare at skikken med å begrave de døde er en eldre lov enn de lovene kong Kreon lager, og hun må hun adlyde de eldste og tyngste lovene, selv om det koster henne livet.

Det er altså både et etisk og politisk dilemma vi møter i skuespillet. For Antigone veier hennes samvittighet mer enn statens lov. Det er uhørt for kong Kreon, lederen av staten. Etter hvert tør både statsråder og andre gi Antigone medhold, men alle blir tause når de får vite at døden er svaret på ulydighet. Det er altså bare Antigone som åpenlyst trasser den nye makthaveren, Kreon.

Vi kan distansere oss og si at Antigone står i en kollektiv tradisjon hvor ære betyr mye og det å adlyde gudene betyr mest, men vi kan også relatere Antigone til våre dagers samvittig-hetsfanger i utlandet, eller hjemlige leger som for eksempel ikke har samvittighet til å utføre abort. Spørsmålet som utforskes griper inn i det politiske ordskiftet om hvor langt statens makt kan strekke seg, men i skuespillet får vi en skjebnetung konsekvens av Kreons overmot. Han tror han alltid vet best, og når han innser at han har vært dum, rekker han ikke å ta igjen de handlende aktørene. Det ender med døden for mange.

Det som imponerer meg, er hvordan Sofokles klarer å skape karakterer med utvikling, og hvordan han fletter alle dilemmaene inn i en opprivende, rask handling. Den ordrike, smått komiske vakten, den lydige, men sorgtunge sønnen. Flere av karakterene ser sin og motstanderens sak fra flere sider, og ønsker å komme til en forsoning, en god løsning, likevel er de offer for sine egne tvingende følelser.

Handlingen blir avbrutt av koret, som setter karakterene inn i en større sammenheng, dvs de lovsynger gudene og de formaner og kommenterer. Men koret er også aktivt med i handlingen, da de utgjør rådsmennene. De er altså både konkret, og i overført betydning, folkemeningen.

Antigone er mye, et drama om samvittighet og selvrespekt, et skjebnedrama om kjærlighet, mellom søsken, mellom Antigone og kong Kreos sønn, men det er også en kunstnerisk utforming av ideene om demokrati og makt, som nettopp i denne perioden blir formet av eliten i Athen. Er det interessant at Sofokles bruker en kvinne som talerør for retten til å følge sin samvittighet? Eller er det vi som synes det er et poeng, fordi vi leser teksten utifra de herskende mytene i vår samtidige kulturkrets?

De store valgene, dilemmaene, som noen feilaktig kaller moderne, drøftes og vises fram i de greske tragediene. En viss Sokrates rusler jo også rundt og oppfordrer folk til å lytte til sin samvittighet, og ikke la seg forføre av løfter og ønsketenkning. Sokrates er tilsynelatende på flukt fra sin sinte kone Xantippe, hun gir han ikke fred, men krever samtale og svar. Ikke mye som har endret seg fra da til nå, der heller.  

Det som faktisk er annerledes, er formen. Skuespillet er oversatt av P. Østbye og følger det tradisjonelle heksameteret, med seks trykktunge stavelser i hver linje/vers. Antall lette stavelser varierer, men det er ikke vanskelig å finne rytmen i teksten. Oversetteren bruker også bokstavrim, som for eksempel her, når kong Kreon sier:

og jog meg ut på vanviddets ville veier,

akk ja, og trådte under føtter all min fryd.

Og slik kan kanskje også tragedien oppsummeres: hovmod står for fall!

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 2, 2015