Ta den ring...

Bildekilde: Bokelskere

Mens andre 1001-lesere i februar har kost seg med Selma Ottilia Lovisa Lagerlöfs (1858-1940) debutbok Gösta Berlings saga fra 1891, har jeg vendt meg mot første del i trilogien om familien Löwensköld av samme forfatter. Trilogien består av bøkene Löwenskölds ring (1925), Charlotte Löwensköld (1925) og Anna Svärd (1928). Löwenskölds ring er også navnet på trilogien i sin helhet. De to første bøkene har jeg hatt stående i hylla sia 2011, mens jeg fikk den siste til bursdagen min i fjor. Alle tre bøkene er utgitt på Forlaget Oktober (2009, 2010) og er oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946).

Löwenskölds ring er ei kort bok på omtrent hundre sider, såpass enkel i struktur, språk og stil at den mer er ei fortelling enn en roman. Boka bygger på en nokså smal og enkel idé, og sjøl om ikke ideen er av det dårlige slaget, er kanskje ikke gjennomføringa den aller beste. Eller for å si det på en annen måte: dette er ikke Lagerlöfs beste bok, men den er et underholdende og lett sted å begynne for en som er nysgjerrig på hennes forfatterskap.

Det som skiller denne romanen fra andre romaner, er først og fremst synsvinkelen og det tekniske grepet om stoffet. Lagerlöf anlegger som vanlig et breit perspektiv som favner alt, slik som i boka om den drikkfeldige presten Gösta Berling. Men der følger hun tross alt først og fremst menneskene - sagaen er ei romantisk folkelivsskildring med mange bipersoner, bifortellinger og anekdoter. Her følger hun en gjenstand, nemlig en gammel signetring som general Löwensköld i sin tid fikk av den store svenske kongen, Karl XII. Det er et spennende grep, og det er forfriskende å følge en gjenstand framfor et menneske. Men fordi det er en smule forutsigbart hva som kommer til å skje, ville det kanskje vært bedre med en mindre allvitende forteller. Det er dessuten en forteller som også, til min irritasjon, bryter inn i historia underveis og skaper unødig avstand. Men det får så være. Det er alltid kos å lese Lagerlöf!

Når vi kommer inn i fortellinga, er året 1741 og generalmajor Bengt Löwensköld har akkurat gått bort. Vi befinner oss i Värmland i Sverige, ikke langt unna debutlandskapet til Lagerlöf. Det kjæreste generalen eier, er nettopp denne signetringen. Allerede før han døde, gjorde han der svært klart at han ville ha den med seg i grava. Arvingene hans, som ikke syns ringen er særlig fin og som dessuten har nok å arve som det er, har ikke noe i mot det. Men det blir en del prat i egnen. Folk syns det er synd at en så verdifull ring skal graves ned i jorda og for alltid være utilgjengelig. Generalen har jo ikke noe glede av den uansett, nå som han er død. Tenk hvor mye en slik ring er verdt! Men ringen forblir på pekefingeren når jorda kastes på. Og borte er den.

Noen måneder seinere dør et yngre familiemedlem av Löwensköldklanen av sott. Hun skal gravlegges i familiegrava sammen med sin bestefar, og i den forbindelse må grava åpnes. Etter jordfestelsen blir grava stående å gape i ett døgn før graveren kommer for å gjøre jobben sin. Men da han endelig dukker opp, ser han at generalens kiste har blitt åpna. Og nærmere undersøkelser viser at ringen er borte. I ly av nattemørket er det noen som har sniki seg over kirkemuren og ned i grava i ens ærend for å stjele ringen. Og herfra følger vi de ulike menneskene hvis skjebner blir berørt av hendelsen, signetringen og forbannelsen som visstnok hviler over den. Slik sveiper Lagerlöf over stort og smått som befinner seg på Hedeby herregård og rundt i grendene.  

   

Mange karakteriserer fortellinga som ei spøkelseshistorie, og det er mye rett i det. Gjennom å tematisere slikt som muligens romsterer mellom himmel og jord, men som vi egentlig ikke kan vite så mye om, er Löwenskölds ring beslekta med flere andre Lagerlöf-fortellinger, som for eksempel Herr Arnes penningar (1904), som bygger på en gammel vandrehistorie, og Körkarlen (1912), som kanskje mer er i retning av en visjon. I alle disse tre tekstene åpner Lagerlöf på realistisk vis, men beveger seg så gradvis over i en verden hvor folketro og sagn og uforklarlige hendelser er likeså levende og viktig som gudstro. Det er nok ganske nært på hvordan det var å leve på 1700- og 1800-tallet. Ved hjelp av disse kontrastene skildrer Lagerlöf alle slags mennesker. Og noe av det fineste i tekstene hennes ligger nettopp her, i hennes omtanke for personene hun skriver om, i varmen og den lune humoren som hun omtaler dem med. Hun gjør mange interessante observasjoner og portretterer fint, klokt og skarpt. Her er det mange som får så hatten passer! Det er tydelig at forfatteren er glad i både landskapet og personene, noe som i sin tur gjør det svært vanskelig å kritisere eller mislike fortellinga.

Som jeg skreiv innledningsvis, er ikke dette Lagerlöfs beste fortelling. Det kommer først og fremst av rammefortellinga med et skrivende jeg, som flere ganger avbryter underveis. I denne sammenhengen er det unødvendig. Videre har jeg ikke så stor sans for å avsløre deler av handlinga slik hun gjør det her. Da skapes visse forventninger hos leseren, og når disse ikke blir innfridd, blir en skuffa. Det hadde vært bedre å ikke proklamere noe som helst, bare la fortellinga få plass og rom. Det er så mye underfundig her Lagerlöf kunne spunnet videre på, så mange interessante personligheter og snurrige hendelser, at boka fort kunne vært dobbelt så lang. Men dette med sjangerforventninger er naturligvis noe ganske annet nå enn i 1925. Vi er blitt vant til et annet tempo og andre virkemidler gjennom filmer og tv-serier, og derfor framstår boka som mindre original enn det den egentlig er.

Tematikken for boka er skjebnen og dens lunefulle vendinger, og at alle handlinger får konsekvenser. Men vi mennesker kan kanskje ikke alltid forutse disse konsekvensene. Er det tilfeldigheter eller ikke som fører til at alt blir som det blir? Her er det flere som prøver å lure seg unna, men går det? Lett som bare det vever Lagerlöf et nett rundt personene sine, så tett, så tett. Det ser lenge ut til at det skal gå deres vei, men brått er skjebnen der og innhenter dem. Moralen henger nøye sammen med tematikken, og forteller oss at vi skal ha respekt for de døde så vel som de levende. Det er ingen dum lærdom å ta med seg, sjøl om en kanskje verken tror på Gud eller på skjebnen. En kan også tolke boka som et innlegg mot det stadig mer anmasende kapitalistiske samfunnet, der en konstant varegjøring skaper unødig materialisme og ekstrem grådighet, som delvis eller helt fortrenger andre verdier - til og med kjærlighet. Er en enkelt ring verdt alt det?

Denne korte boka blei lest ut på noen timer en uggen formiddag med mye vind. Og den var et helt ypperlig tidsfordriv. Det kommer nok av at Lagerlöf lar folk få være som de er. Hun skildrer dem akkurat så usle, nedrige, kloke og redelige som det passer seg, og har ikke noe behov for å dekke til feil eller mangler. Det skal være realistisk. Det gjør persongalleriet gjenkjennelig, og derigjennom også situasjonene, sjøl om jeg aldri har rappa en ring fra ei grav. Dessuten er det alltid en stor glede å lese Selma Lagerlöf. Hun er en overlegent solid og sprudlende forteller, og hun komponerer tekstene sine svært godt. Her er ingen løse tråder, null rot med kronologi, og et sikkert, variert språk. Det er med andre ord mye å lære for en som er interessert i det tekniske, og mye å kose seg med for en som bare er ute etter en fin leseropplevelse.