Gratulerer med dagen!

Kvinnedagen!

Kjære alle lesende damer, gratulerer så mye med dagen! Jeg håper dere får en fin dag, kanskje med solgløtt, og at du tar deg tid til å tenke over hvor heldige vi faktisk er, vi som lever her i Norge. Kvinner verden over lider under manglende rettigheter og lite eller ingen utdannelse, urettferdig fordeling av ressurser og arbeidsbyrde, de er utsatt for vold og overgrep fra nær familie, blir tvunget inn i uønska ekteskap med langt eldre menn og får aldri den tryggheten og medisinske oppfølginga vi har her i Norge for eksempel når de skal føde barn. Det er heller ikke snakk om å plassere barna i barnehagen i en viss alder, slik at kvinna kan "komme seg ut i jobb" som det så fint heter her i Norge; flertallet må ha barna hjemme hos seg sjøl, og der må de være enten mor arbeider utafor hjemmet eller ikke. Har du mange barn, er det ditt eget problem. Er du blitt enke eller arbeidsløs, er det også ditt eget problem. Sjukmelding på grunn av stress eller utmattelse, vold eller voldtekt, alvorlige sjukdommer eller psykiske lidelser, hjelp til å ta deg av barna i en vanskelig periode eller en økonomisk sikkerhet som i alle fall gir mat på bordet hver dag, er for mange ikke-eksisterende.

Ja, det er ei svartmaling, for det er jo ikke sånn overalt. Men det er også en realitet for millioner av kvinner. En annen realitet er at vi i det overindustrialiserte Vesten er så utrolig privilegerte. For vi har nemlig mulighet til å velge hele veien, nesten hele livet er en endeløs strøm av valg og mulige retninger å gå. Det kan nesten bli litt for mye. Av og til virker det som om folk faktisk glemmer å velge. Det er som om de bare går i den opptråkka løypa som samfunnet har laga, gjør det som er forventa, sier det samme som flertallet. Og en slik flokkmentalitet er skummel. Det gjør at vi ikke kjenner ordentlig etter, at vi ikke finner ut av hva som er viktig og riktig for nettopp oss. For eksempel når det kommer til barn. Alle kvinner tenker vel av og til på om de vil ha barn eller ikke, om det passer nå eller seinere, om de skal ha ett eller to eller ingen i det hele tatt. Presset er jo der, fra samfunnet og kulturen, fra biologi og teknologi. Alt er lagt til rette. Eller?

Slik det er nå, går utviklinga den veien at kvinnene stadig blir eldre når de forsøker å få sitt første barn. Det blir vanskeligere å få barn når fruktbarheten for både kvinner og menn er redusert, og den er stadig synkende jo eldre vi blir. Samfunnet bidrar, men det koster. Jo eldre mor er, jo større er sjansene for at det går galt et sted på veien. På den andre sida er det nesten garantert at både mor og far for lengst er ferdig med all mulig utdanning og har solide karrièrer. Å få barn "utløser" da godt med penger - premien er omtrent ei årslønn. Samtidig veit vi at det er best for kvinna, biologisk sett, å få barn når hun er i tjueåra. De gylne åra er visst mellom 18 og 25. Da er den vanlige norske kvinna midt i et utdanningsløp. Ett barn utløser da i underkant av 190.000 for en gjennomsnittlig student, noe som er langt under den jevne årslønn. Som vi veit, er det også i denne alderen det tas flest aborter. Å få barn "passer" ikke. Det er dyrt og tar tid. Jeg opplever at samfunn og kultur her forsøker å overstyre biologi og natur. Og ikke minst setter samfunnet en pris på barna våre. Er det greit? Er det slik at studentbarna er mindre verdt enn barn av etablerte kvinner?

Om du er interessert i mer kunnskap om situasjonen her i Norge, eller ønsker å engasjere deg i ulike kvinnesaksspørsmål, kan jeg anbefale Norsk Kvinnesaksforening, som utrettelig kjemper for likelønn, likestilling og likeverd mellom kvinner og menn. De ønsker et samfunn som ivaretar mødres vilkår og rettigheter, med mange lokalsjukehus og gode fødestuer, og ikke en fortsatt forkorting av antall liggedøgn på sjukehuset i forbindelse med fødsel. De vil sikre god ammeopplæring og at alle kvinner får den hjelpa de trenger før de drar hjem. De vil ha svangerskapspermisjon til mor og foreldrepermisjon til far - men det siste skal ikke gå på bekostning av det første. Derfor vil de utvide permisjonsperioden til 18 måneder. Andre viktige saker er sjølbestemt abort og innspill mot diskriminering. Norsk Kvinnesaksforening arbeider tverrpolitisk, og mer om deres program kan du lese her. De kunne dessuten trenge både nye medlemmer og donasjoner da statsstøtta deres er blitt kutta til nesten ingenting - på bekostning av statsstøtte til mannsforeninger.

Videre håper jeg at du akkurat i dag kan finne fram ei bok som er skrevet av ei kvinne. Om den er ny eller gammel, spiller ingen rolle. Men les litt i den, og tenk på hvordan menn og kvinner framstilles. Er det stereotypisk, gammeldags, moderne, annerledes? Framstår det som sant? Er det en virkelighet du kjenner deg igjen i og ønsker, eller er det utroverdig og uakseptabelt? Slikt er det viktig å reflektere over som leser. Og om du ikke liker det du leser, er det kanskje verdt å finne ut hvorfor, og deretter skrive noen linjer om det? 

Jeg ønsker dere alle en riktig flott dag videre!