Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere

Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

Vårlesing, del III

Endelig er det blitt mai måned, og endelig har jeg kommet i mål med masteroppgava. Alt er levert! Før tida! Og jeg tror ikke det blei så verst, heller, men jeg venter med feiringa til etter muntlig sensur. For jammen er jeg sliten. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har intellektuell kapasitet på nivå med ei skilpadde. Lesetempoet er omtrent like radig, og det å formulere meg skriftlig er en risikosport jeg helst ikke bedriver. Jeg har ingen styring på hva som kan komme ut! Hjernen er full, eller tom, jeg veit ikke helt, men den har i alle fall behov for litt pause. Derfor er det ikke sikkert det kommer til å skje så mye her på bloggen de nærmeste ukene. Men det stopper ikke meg fra å oppsummere april eller å planlegge lesinga for tida framover. Det får heller falle litt i fisk.

Ragnhild Jølsen

Det er siste gang på rimelig lenge at denne dama er med på oversikta og leseplanene, da jeg nå har lest alt hun har skrevet. Hun er så absolutt lesverdig, og jeg anbefaler henne gjerne, men det er mest godt å få henne unna vei akkurat nå. Jølsen har nemlig vært en klamp om foten ei stund, slik det fort blir med alle bøker en skal lese eller alle ting en skal gjøre når tida ikke strekker til. Innlegg om Ragnhild Jølsens verker finner du her: Ve's mor, Rikka Gan, Fernanda Mona, Hollases krønike, Brukshistorier og Efterlatte arbeider. God les!

Sturlason & Henriksen

Etter et nesten permanent opphold på skrivebordet de siste to åra, har Snorre Sturlason nå endelig flytta tilbake i bokhylla. Boka er ikke ferdiglest, derfor kommer det ikke et lesekryss nå, men jeg har ambisjoner om å innkassere det i framtida. Vera Henriksen, derimot, håper jeg å lese ut om ikke så lenge.

Selma Lagerlöf

Mens hjernen slurrer på et lite samarbeidsvillig gir, leser jeg siste bok i trilogien om den aristokratiske familien Löwensköld. Det er akkurat passelig avansert for meg nå, og veldig koselig lesing. For er det noe jeg veit, er det at det kommer til å gå bra med de viktigste hovedpersonene. Slik har det i alle fall vært så langt i trilogien... Omtaler finner du her: bind I og bind II. Så kommer jeg forhåpentligvis snart i mål med bind III også.

Tarjei Vesaas

Denne mannen trenger neppe noen introduksjon etter to innlegg om samme bok i april. Kort sagt: lesekryss til meg, og Isslottet anbefales til deg! Jeg vil svært gjerne lese mer av Vesaas, og har noen andre titler på lur i ulesthyllene. Men det blir kanskje ikke før til vinteren.

Raymond Chandler

Nathaniel Hawthorne stod bak aprilboka i lesesirkel 1001 bøker. Men jeg bytta han i siste liten ut med Raymond Chandler og leste kriminalromanen Det lange farvel i stedet - også ei 1001-bok. Årsaken er hovedsaklig Hans H. Skei. Omtale finner du her.

Hans H. Skei

Litteraturprofessor Hans H. Skei har i den interessante sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen samla et knippe av sine viktigste artikler om norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra startskuddet for sjangeren gikk omkring 1840, til hva som beveger seg mellom permene litt utpå 2000-tallet. Og da temaet i Ingalills biografisirkel plutselig var forbrytelse og straff, passa det godt å lese denne. Jeg er klar over at boka ikke egentlig er en biografi, men jeg fikk den godkjent likevel. Lesekryss!

Nikolaj Gogol

I fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 er det russernes tur. Etter mye att og fram har jeg endelig klart å velge både forfatter og bok, og falt ned på romanen Døde sjeler. Det kan hende jeg ikke kommer i mål denne gangen, på grunn av det tidligere nevnte lesetempoet, men jeg vil like fullt forsøke. Om du er usikker på om du skal delta eller ikke, kan du lese mer på samlesida. Jeg vil også minne om at alle deltakere denne gangen står helt fritt når det kommer til sjanger og tema. Eneste kriterium er at boka opprinnelig er skrevet på russisk!

Charlotte Brontë

Å, jeg skulle mer enn gjerne vært med resten av 1001-gjengen og lest romanen Villette! Men jeg vil ha overskudd når jeg skal gjøre det, jeg vil kose meg, og ikke presse meg igjennom med dårlig lesetid og et hue som ikke helt følger med. Det er så ødeleggende! Derfor vil Brontë bli bytta ut, men jeg aner ikke med hvem. I ulesthyllene er det ikke veldig mange 1001-damer igjen, så det spørs om jeg ikke bare må ta ei tilfeldig bok. Men det er helt ok. Å lese ut fra ulesthyllene er blitt et av årets viktigste prosjekter. Målet er å få klemt inn alle uleste bøker i en reol, og holde det slik. Inntil videre er det svært lite sannsynlig, og golvet, eventuelt bøkene, lider.

Linn Ullmann

Da jeg var i innspurten med masteroppgava, lovte jeg meg å sjøl å velge ut minst to titler fra bokhylla som jeg kunne kose meg med i tida fram mot muntlig sensur. Den ene jeg har valgt, er skrevet av Linn Ullmann, som jeg ikke har lest noe av før. Det er en signert utgave av Det dyrebare, og nå tenker jeg at det er på tide å lese den. I tillegg virker boka som en typisk, gjennomsnittlig norsk roman, det vil si ikke alt for intellektuell og avansert (som jeg er redd Gogol er, russer som han er), og derfor overkommelig slik situasjonen er nå.

Carl Frode Tiller

Om mai tryller fram mye mer lesetid enn april, vil jeg også gjøre rom for Carl Frode Tiller og den andre boka i den kritikerroste Innsirkling-serien. Han er dessuten, i likhet med Linn Ullmann, et koselesingsvalg for mai, og et av mine ønskelesemål for 2015. Det er egentlig bare å få ut fingern. Jeg har bok tre et sted i stablene også, så jeg kan fortsette om jeg blir hekta.

Faglitteratur

I april koste jeg meg faktisk med to slags sjangerbiografier. Først ut var Jónas Kristjánsson med sin Eddas and Sagas. Iceland's Medieval Literature, ei fascinerende og spennende bok om middelalderlitteraturen. Deretter var det Hans H. Skei og kriminallitteraturen. Og nå som fagbøkene på golvet er redusert til kun én ulest tittel, som jeg håper å lese snart, ser det ut til at det, med få unntak, blir ei aldri så lita fagbokpause i månedene framover. Puh!

Og noe mer enn dette tør jeg verken satse på eller regne med. Jeg skal jo ha en muntlig sensur, noe som vil kreve en del arbeid, jeg må få tid til å hente meg inn igjen, og dessuten er det en diger bunke med ymse gjøremål som har hopa seg opp mens jeg har vært borte i masterland. Etter ei lita pause, er det på tide å ta fatt der. Men først skal jeg nyte soldagene. Det håper jeg du gjør også. God vår!

Det lange farvel

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest fagboka og sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen av Hans H. Skei i påska, tenkte jeg at jeg jammen skulle gi denne kriminallitteraturen ei lita sjanse til. Skei trakk nemlig fram så mange interessante og spennende elementer ved en haug ulike bøker, at jeg ikke lenger tenkte så mye på at jeg egentlig ikke liker krim, verken i påsketida eller ellers.

Uansett, jeg gikk på oppdagelsesferd i ulesthyllene mine, som ikke akkurat bugner av uleste krimbøker. Men jeg fant da noe, og da alle andre lukka påskekrimmene sine, åpna jeg min. Valget falt på ei bok av den amerikanske forfatteren Raymond Thornton Chandler (1888-1859). Chandler, som nesten utelukkende holdt seg til kriminalmysteriene i løpet av sin karrière, debuterte med ei kriminalnovelle så seint som i 1933 og kom med sin første kriminalroman i 1939. Til sammen blei det seks romaner i serien om den hardkokte privatdetektiven Philip Marlowe før Chandler trakk i plankedressen. Den første var nevnte bok fra 1939, The Big Sleep (på norsk i 1954 som Den lange søvnen), mens det hele avrundes noe ironisk av The Long Goodbye (1953), oversatt til norsk av Rolf Randall (1905-1974) i 1956 under tittelen Det lange farvel. Jeg har med andre ord lest både første og siste bok i serien, i alle fall om en ser bort ifra at Marlowe også opptrer i et filmmanus fra 1958 og i det uferdige verket Chandler døde i fra, som blei fullført av en annen og publisert posthumt i 1989.

Første bok om Philip Marlowe var i mine øyne veldig hardkokt og ikke så veldig troverdig. Marlowe føyk rundt i Hollywoodtraktene og blei både beskutt og det som verre er. Siste bok var litt mindre hardkokt og en del mer troverdig, så det i seg sjøl var faktisk en gledelig overraskelse. Blant anna er det en helt annen stil over kvinneportrettene i Det lange farvel, og Marlowe er ingen uvettig bajas lenger, men en kynisk, knallhard og iskald fyr, som veit hva han forsaker ved å opptre nettopp slik (ja, for det er jo bare en opptreden). I tillegg likte jeg hovedhandlinga mye bedre i denne boka enn i den forrige.

Vi som lesere kommer seint inn i handlinga, og det hele fortelles i førsteperson preteritum. Det gjør at vi stadig henger litt etter i begynnelsen og ikke helt veit hvor vi skal eller hvorfor, men fordi Marlowe er en troverdig og litt naiv forteller, tar en raskt igjen forspranget han har. Denne gangen er det en mann ved navn Terry Lennox som havner i privatdetektivens søkelys. Det er noe ved han, enten det alt for tidlig hvite håret og det arrete ansiktet, eller den sanseløse beruselsen og hundeøya, som gjør at Marlowe forbarmer seg over den andre. Vennligheten fører så til at de to mannfolka blir en slags kompiser. De møtes og drikker gimlets sammen, men snakker ikke så mye og kjenner hverandre ikke egentlig så godt. Derfor blir Marlowe ganske overraska når han ei natt plutselig blir vekt. På døra står Terry Lennox med en pistol.

Men Terry Lennox vil verken lure, true, rane eller drepe. Han trenger ganske enkelt hjelp. Og Marlowe bistår, men bare om Lennox kan holde munn om det han veit, har sett, hørt eller gjort. Tidlig på morrakvisten kjører de av sted, slik at Lennox kan rekke et rutefly til Mexico. Han stikker av. Marlowe har bange anelser om hva han stikker av fra, men er samtidig nokså sikker på at Lennox ikke har gjort noe ulovlig. Når Marlowe så kommer hjem, venter politiet nedi gata. Og det blir ett stykk hardkokt snushane, som nekter å svare på spørsmål, mot to stykk brutale, korrupte politibøller, som verken bryr seg om lovene, rett og galt eller andres ve og vel. Marlowe krenker dem verbalt, noe som hadde vært svært fornøyelig, hadde det ikke vært for de fysiske konsekvensene. Etter en snartur innom politisjefen, som også har digre never, må Marlowe i fengsel. Men nå har både leseren og Marlowe pusla sammen hva som har hendt. Sylvia Lennox, kona til Terry, er blitt funnet drept.

Men dessverre er det Terry som er den hovedmistenkte for å ha kvesta Sylvia. Og Marlowe er mistenkt for å ha bidratt litt for mye, men han sier ikke et kvekk til noen. Så dysses saken ned, og Marlowe kan vende tilbake til sitt sedvanlige snushaneliv, med et lite, støvete kontor der det sjeldent er folk. Likevel merker han at det etter Lennox-saken er litt ekstra pågang, særlig av den uønska sorten. Derfor snur han heller oppmerksomheten mot noe anna enn Terry og Sylvia Lennox. Som å oppspore en velkjent forfatter, som angivelig har stukket av hjemmefra for å ha tidenes fyllekule. Igjen. Det hjelper også at denne Roger Wade har en over gjennomsnittlig smukk kone. Før Marlowe er klar over det, er han djupt innblanda i deres ikke alt for velfungerende ekteskap. Det hintes om affærer, viftes med pistoler og drikkes liter på liter med sprit i kjent hardkokt stil. Og her må jeg bare legge til at da dette kom, denne måten å skrive kriminalromaner på, var det både nytt, annerledes, samfunnskritisk og realistisk. I dag blir det fort klisjéprega når én etter én segner om i whiskeyrus.

Og stort mer enn det vil jeg ikke fortelle om handlinga. Kanskje først og fremst fordi jeg sjøl fant den litt forutsigbar, og er redd for at flere enn meg vil pusle sammen bitene når de først er oppe i dagen. Likevel må jeg også innrømme at boka er elegant komponert. Men det spørs om ikke den litt for hardkokte stilen, med røft språk, ironisk distanse og et svart syn på samfunnet, i kombinasjon med den naive, tøffe privatetterforskeren som lirer av seg frampek som andre bruker poetiske bilder, gjorde sitt til at leseropplevelsen blei noe tam. Jeg kom i alle fall fram til rett syndebukk og riktig forbindelse før Marlowe gir uttrykk for at han veit noe som helst. Det kan alltids være et bevisst grep fra forfatterens side, men det sier seg sjøl at det ikke blir så spennende å nøste sammen med Marlowe etterpå.

Det lange farvel går for å være Chandlers mesterverk og en av tidenes beste krimklassikere. Det kan så være, men den står like fullt tilbake for gode åtti prosent av all skjønnlitteratur jeg har lest. Komposisjonen er som skrevet over elegant, men ikke særlig nyskapende sett med dagens blikk. Intrigen er også god, med mange artige vendinger, men likevel litt uten spenning. Philip Marlowe er på mange måter en helt, der han haster i vei for å beskytte andre, men han blir fort stiv, blærete og unødvendig sjølsikker. Det er naturligvis en del av stilen, og den kan en sette pris på eller ikke. For meg er Marlowe en litt tvetydig romanfigur som jeg verken liker eller misliker, og da jeg ikke bryr meg nevneverdig om hvordan det går med han, sier det seg sjøl at lesinga også kan gå trått. Han er tross alt hovedperson og fokaliseringsinstans. Tempoet i boka er varierende, men aldri tilfredsstillende. Begynnelsen er seig og Chandler bruker lang tid på å etablere personer og miljø uten å egentlig skildre, noe som er problematisk. Deretter kan det stundom gå slag i slag, bokstavelig talt, uten at noe føles viktig. For min egen del tror jeg det skyldes den ironiske distansen Marlowe har til alt og alle, og som også preger relasjonen mellom forfatter og hovedperson, som glimtvis avsløres.

I boka si er Skei full av beundring for Chandler og hans samtidige, Dashiell Hammett (1894-1961). Sistenevnte har jeg ikke lest noe av, men jeg syns likevel jeg har lest nok hardkokt krim nå til å påstå at det ikke er noe for meg. Det er reinspikka underholdningslitteratur som glir lett og motstandsløst, sjøl om det i perioder er noe omstendelig. Det er fort lest og fort glemt. Slikt er sjeldent et kvalitetstegn, og boka ender opp med å bli mest tidtrøyte. Jeg vil gjerne at bøker skal være noe mer og bety noe mer, og vil derfor antageligvis holde meg unna Chandler og de hardkokte bussene hans i framtida. På krimsida foretrekker jeg da faktisk Arthur Conan Doyle og Agatha Christie - rett og slett fordi de gir meg mer, sjøl om det også er formellitteratur.

I det minste er kriminalromanen Det lange farvel, med alle sine språklige femtitiallsfloskler, handlingsmessige klisjeer, privatdetektivens døve konkurranse mot udugelige politifolk og totalt uforståelige skildring av Linda Loring (særlig den scenen mot slutten kan gi hvem som helst hodepine), ei 1001-bok som gir lesekryss. Det kommer godt med, da Chandler erstatta Nathaniel Hawthorne, den egentlige lesesirkelforfatteren, denne måneden. 

Biografi: Kriminallitteraturen

Bildekilde: Bokelskere

I tilfelle noen stusser allerede ved tittelen på innlegget, kan jeg med en gang tilstå følgende: Sjølsagt er det litt på sia å lese om litteratur når en egentlig skal lese om en person. Det hele gikk for seg omtrent slik: I Ingalills biografilesesirkel var temaet denne gangen forbrytelse og straff. Det var en helt ypperlig kategori for en biografi om Fjodor Dostojevskij (1821-1881), tenkte jeg. Ikke bare skreiv han boka Forbrytelse og straff (1866), men han hadde også en del erfaring med begge deler sjøl. Å være russisk forfatter både var og er nok utrolig utfordrende, og sammenblandinga av statsmakt og offentlig sensur forbigås bare av et knippe andre land. Det gir ikke akkurat gode vilkår for åpne intellektuelle ordskifter. Men den godeste Geir Kjetsaa (1937-2008), som har skrevet om russeren, er imponerende ordrik. Og det blei litt vanskelig å gå i gang med nå som jeg er i innspurten med masteroppgava. Derfor gikk jeg på jakt etter andre alternativer i bokhyllene. Og egentlig er det et litt begrensa utvalg biografier her hos meg, så da jeg fant ei bok som het Blodig alvor (2008), måtte jeg naturligvis lese den.

Det er Hans H. Skei (f. 1945), professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, som er forfatter av boka. Han kjente jeg til fra før, gjennom en rekke antologier og fagbøker innafor litteraturfeltet, samt utstrakt anmeldervirksomhet. Men jeg visste ikke at Skei også er medlem av Rivertonklubben og en av Norges fremste eksperter på kriminallitteratur - noe han viser til gangs gjennom de fyldige artiklene i Blodig alvor. Om kriminallitteraturen. Og boka er, sjøl om den kanskje først og fremst er ei fagbok, noe av det nærmeste en kan komme en rein sjangerbiografi, slik jeg vurderer det. Skei går nemlig igjennom det aller meste som har rørt seg i norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra dens spede begynnelse med Mauritz Hansen (1794-1842) og Edgar Allan Poe (1809-1849), fram til krimforfattere som Kim Småge (f. 1945) og P. D. James (1920-2014). Resultatet er da ei bok som gir oversikt og innsikt, kunnskap og kjennskap, til det store og noe uoversiktlige feltet vi kjenner som "krim".

Men hva er egentlig krim? Og hvordan kan en litterær sjanger avgrenses? Skei er heldigvis klokkeklar på det feltet. Kriminallitteraturen har etterforskning og oppklaring av en forbrytelse som sitt hovedfokus. Blir det for mye privatliv, historiske detaljer, dominerende bihistorier eller for mange skildringer av personer, steder og samfunn, tilhører boka en annen sjanger - for eksempel spenningsromanen. Kriminallitteratur er formellitteratur, skriver han, og implisitt da er sjangerkrav og tydelige leserforventninger - og disse må innfris. Kriminallitteratur er underholdningslitteratur. Og slik skal det være. Men samtidig kan kriminallitteraturen findeles etter flere kategorier. Det første Skei gjør, er å sile ut den useriøse kriminallitteraturen, hovedsaklig den aller mest kommersielle, som kjennetegnes av kioskdistribusjon, mjuk innbinding, glansa omslag, oversettelser - gjerne fra amerikansk, mindre kjente forlag og lave priser. Dette er uinteressant for Skei, rett og slett fordi det er dårlig litteratur.

Deretter begynner Skei med begynnelsen. Og den som åpner ballet er faktisk den norske forfatteren Mauritz Hansen, som skreiv Mordet på maskinbygger Roolfsen (1839). Verdens første kriminalfortelling er altså ei bok med handling fra østlandsbyen Kongsberg i Norge. Men Hansen fikk ikke så mye oppmerksomhet for boka si, og i internasjonal sammenheng blei den, og blir fortsatt ofte, forbigått i stillhet. Standarden for detektivfortellinga, som Skei her regner som en egen undersjanger av kriminallitteraturen, settes av Edgar Allan Poe, med Mordene i Rue Morgue (1841). Begge disse to verkene er korte tekster, som hver på sitt vis har oppklaring av en forbrytelse (drap) som sitt hovedfokus, og som begge innfrir ytre standardkrav. Men Poes fortelling, og hans kommende fortellinger i samme stil, skulle bli sjangerdefinerende for all kriminallitteratur i lang tid framover. Her finner vi for eksempel elementer som etterforskeren med stor E, den briljante rikingen C. Auguste Dupin, og hans kompanjong, som også er den navnløse fortelleren, det lukkede roms mysterium og en overraskende løsning på det hele. Sjøl om Poe og Hansen i praksis ikke ligger så langt fra hverandre, var det Poe som trakk det lengste strået. Og med hans bidrag blei en ny litterær sjanger etablert for godt. Gullalderen for detektivfortellinga kommer så med Arthur Conan Doyle (1859-1930), og stadfestes gjennom detektivromanen av Agatha Christie (1890-1976). Nå er denne sjangeren - særlig kortformen - nesten fortrengt til fordel for andre måter å skrive kriminallitteratur på.

Og en undersjanger som fortsatt lever, sjøl om det nå er i nokså liten skala, er den hardkokte kriminallitteraturen, først introdusert av amerikanerne Dashiell Hammett (1894-1961) og Raymond Chandler (1888-1959). Hammett debuterte med ei novelle i 1922 og kom med bok i 1929, Chandler med novelle i 1933 og bok i 1939 (se her). Begge leverer ramsalt kritikk av amerikanske samfunnsforhold, der blant anna korrupsjonen brer om seg, med sine mer eller mindre forsofne helter i hovedrollene. Og nettopp disse heltene - privatdetektivene - blir utrolig viktige i den nye krimmen. Fra å fortelles utenfra, av en observatør, fortelles hendelsene nå ofte innenfra, gjerne i førsteperson. Og vi kommer ikke inn i fortellinga etter at drapet eller forbrytelsen har funnet sted, vi er med før det hender, og ofte også når det skjer. Men den nye, hardkokte helten er ikke en velstående mesterhjerne. Han er vanligvis fattig, enslig, drikkfeldig, hardtslående og med en særegen sans for å komme opp i trøbbel. Men han er god på bånn, har rett moral og føler med de svake i samfunnet. Sånn sett er han en ekte helt, til forskjell fra superhjernen som bare hentes inn og oppklarer det hele med den største selvfølgelighet, før han tar sin bartekam og går. I tillegg kjennetegnes de nye verkene ofte av en ironisk distanse hos helten - til hendelsene og eget liv - som en slags måte å holde ut med det hele på.

På 1950-tallet kommer så amerikaneren Ed McBain (1926-2005) med enda en ny måte å skrive krim på: politiromanen. Denne blir raskt populær, og fortrenger i sin tur nesten den hardkokte sjangeren, samtidig som den er en videreføring av det samme. Viktigst her er at vi tar ett steg tilbake fra det personlige og samfunnskritiske, som i stor grad kjennetegner den hardkokte krimmen, og forholder oss til et politikorps, der forfatteren kan velge å rullere på hovedpersonene. Fortsatt er det etterforskning og oppklaring som står i høysetet, men med nye metoder. Slik ser en tydelig bevegelsen fra mesterhjernen og partneren og den ensomme privatdetektiven, som begge arbeider på utsida av fellesskapet, til et offentlig ansatt politi, med tilgang på alt som til enhver tid fins av ressurser. Naturligvis utvikles denne undersjangeren også, slik at en etter hvert får agent- og spionromaner, bøker som følger etterforskningsgrupper i f.eks. CIA eller FBI, og videre til rettsmedisinere og deretter andre som Skei kaller ufrivillige detektiver (advokater, journalister, forfattere, leger o.l.). Fra 1960-tallet får vi også en annen, kan hende overraskende vinkling i krimbøkene: Forbryterromanen. Her bytter vi som lesere side, fra de som jakter til den jaktede. Med Patricia Highsmith (1921-1995) sine bøker om psykopaten Tom Ripley, glir en så over til den psykologiske thrilleren. Alle disse undersjangrene eksisterer naturligvis fortsatt, men det varierer hvilken av dem som dominerer.

I Norge har vi naturligvis en litt annen utvikling, noe Skei også gjør fint rede for i boka. Her trekkes linjene fra Mauritz Hansen og opp til 2007, og jeg skal gladelig innrømme at jeg er mest begeistra for den eldre litteraturen som trekkes fram. Særlig grundig er Skei fra 1972 - året da Rivertonklubben ser dagens lys - og han går igjennom ulike utgivelser år for år. Han både plasserer, karakteriserer og skildrer, slik at Blodig alvor like mye er en guide inn i den generelle, internasjonale kriminallitteraturen, som den er et orienteringskart over den norske kriminallitteraturen. Skei er særlig opptatt av arven etter McBain og det svenske radarparet Sjöwall og Wahlöö, nemlig politikrimmen, som lenge var og kanskje fortsatt er dominerende i Skandinavia, samt kvinnebølgen i norsk krim, som innledes av Kim Småges Nattdykk i 1983. Men Skei gir også plass til skikkelser som Varg Veum og Konrad Sejer med flere, og han ser på sjangerutvikling, antall årlige utgivelser, kvalitet versus kvantitet, kjønn hos forfattere og kjønn hos etterforskere og mye, mye mer.

 

Boka er på alle måter interessant for en som er opptatt av litteratur. Sjangerkunnskap er viktig enten en er profesjonell utøver, utdanna kritiker eller uskolert synser - og det gjelder egentlig uavhengig om en glad i sjangeren eller ikke. Forskjellige litterære sjangre låner ofte av hverandre, og med ei slik bok som ballast kan en se kriminalromanens underliggende strukturer og ytre trekk i for eksempel en vanlig roman, også før krimbøkene egentlig var kjent som krimbøker, i sagalitteratur eller i dramatikk. En kan også lære seg noen knep om en er ute etter å skrive sjøl. Og for oss bokelskere er det naturligvis alltid relevant å kunne plassere og karakterisere et verk på mest mulig korrekt måte.

Det som eventuelt trekker utgivelsen noe ned, er repetisjonene og uvettig omstendelighet. Jeg leste boka i ett, og har derfor ikke behov for at Skei forklarer, minner om og trekker linjer i hver eneste artikkel - jeg husker jo hva jeg leste i artikkelen i forveien. Men også innafor hver enkelt artikkel kan det bli litt mye av det samme, det er like formuleringer og like eksempler, forfatteren skriver rett og slett det samme flere ganger (og nå har jeg gjort det også!). Her syns jeg redaktøren kunne vært sterkere inne og stramma opp artiklene - da hadde det også blitt mer spennende - og lettere - å lese. Men det kan hende jeg er ekstra fokusert på slikt akkurat nå på grunn av mitt eget masterarbeid, der repetisjoner er dødvekt som skal lukes bort. Ellers reagerte jeg litt for ofte på det språklige, og tenker at tekstene av en eller annen grunn unngikk manusvasken. Mange lange, tunge setninger med manglende preposisjoner er irriterende. Reine skrivefeil bør det sjølsagt heller ikke være. Men alt i alt var ikke slikt slurv ødeleggende denne gangen, for det som i sin helhet var en flott innføring i kriminallitteraturen, formidla av en kunnskapsrik og engasjert forfatter. Og hvis noen er redde for at boka domineres av Skeis litteraturvitenskapelige bakgrunn, for eksempel gjennom begrepsbruk, kan jeg bare berolige. Dette virker å være et overskuddsverk, der formidling og leseglede står i fokus. Boka kan derfor like gjerne leses av amatøren og studenten som av litteraturforskeren og krimforfatteren sjøl.

Vårlesing, del II

Værmaktene blander årstidene heftig sammen og skaper et rør uten like her på Østlandet. Da vi endelig hadde vendt oss til tanken på vår og kjent vinterbøra gli av skuldrene sammen med de tjukke vinterklærne, hakka bort isen fra plattinga, henta fram utemøblene, sett krokusen stikke opp av bedet til bestefar, lagt snømåka, vinterstøvlene og vinterdressen på loftet, sett kostebilen i full aksjon, luka i beda, kjøpt påskeliljer og stemorsblomster og spist lunsj ute for første gang, med solbriller og joggesko, da kom naturligvis det største snøfallet. Nesten tretti centimeter med våt, tung, hvit snø på omtrent ei natt. Bra vi bare hadde prata om å legge om på bilen! Men ei drøy uke seinere er vi nesten tilbake der vi var. Og igjen letter det kalde vinterspøkelset fra kropp og sjel. Det er herlig med vår! Her er forresten leseoppsummeringa for mars og leseplanene for april.

Ragnhild Jølsen

Fingern er nå offisielt ute og Jølsen - begge de gjenstående verkene hennes - er ferdiglest. Det er nesten så jeg skulle satt kryss i taket, men jeg har en vippende kontorstol med hjul og ganske glatt golv, så det får bli med tanken. Grunnen til at jeg endelig kom i mål med disse bøkene, er tredje runde av Bokhyllelesing 2015, der vi denne uka leser og skriver om ulike europeiske novelle- eller diktsamlinger fra 1900-tallet. Jeg begynte tidlig for å være sikker på å komme i mål, og omtalen av Brukshistorier fra 1907 finner du her. Efterlatte arbeider fra 1908 skal jeg skrive om i løpet av uka. Lesekryss!

Sturlason & Henriksen

Nå nærmer det seg slutten for disse to traverne også, som har holdt meg med selskap i lange tider. Årsaken er naturligvis at jeg nærmer meg innleveringsfrista for masteroppgava med stormskritt - ei frist jeg har tenkt til å overholde og vel så det. Deretter smetter nok disse to på plass i hylla igjen, og der skal de stå til jeg igjen kan kose meg med sagaene, helt uten å tenke på handlingsskjema, dekonstruksjon, analyse og tolking.

Selma Lagerlöf

Når en først har begynt på en romansyklus av Selma Lagerlöf, er det ganske vanskelig å stoppe midt i. Første bok, Löwenskölds ring, leste jeg i februar. Andre bok, Charlotte Löwensköld, blei lest nå i mars. Og for april har jeg naturligvis planer om å lese den siste boka i trilogien, Anna Svärd. Andre lesere har bare kost seg med Gösta Berlings saga, som var 1001-boka i februar. De får ett 1001-kryss, men jeg får tre lesekryss og mye ekstra kos!

Tarjei Vesaas

Jeg er i skrivende stund akkurat blitt ferdig med Isslottet, ei fæl og fin bok som virkelig fortjener de prisene den fikk da den kom, og som fortsatt fortjener både lesere, omtaler og oppmerksomhet. Vesaas skriver så fint, så fint, og boka har i all sin enkelhet mange lag, mye symbolikk og mye klokt å fortelle om oss mennesker. Jeg gleder meg til å skrive om den.

Charles Dickens

Mars måneds 1001-bok, denne gangen vil det si reinspikka underholdningsroman, er det Charles Dickens som står for. Den falt dessverre ikke helt i smak her. Charles Dickens kan bedre enn Oliver Twist, det veit jeg! Men omtale blei det lell, og lesekryss også.

Biografi

I midten av måneden braker det løs med ei ny runde av Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet forbrytelse og straff. En kan altså hive seg over alt som kan krype og gå av kjeltringpakk og røvere, fra Jack the Ripper til de mindre intelligente Nokasgutta, eller gjøre som meg og tenke litt annerledes. Lenge vurderte jeg faktisk å lese en biografi om den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, mannen bak den virkelige romanen Forbrytelse og straff. Det ville passa ypperlig ellers også, direkte erfaring med begge deler hadde han jo, som den spillegale tukthusfangen han var. Men Geir Kjetsaas biografi blei dessverre for omfattende akkurat nå, i masterinnspurt og alt. Derfor skal jeg lese om kriminallitteraturen som sjanger i stedet. Og der finner en jo rimelig mye av både forbrytelser og straff! Verket er det Hans H. Skei som står for. Om det godtas som "biografi" er en annen sak...

Nathaniel Hawthorne

Månedens 1001-bok hos Line er det Nathaniel Hawthorne som har skrevet, og det er sikkert en finfin utgivelse. Men den godeste Hawthorne skal hos meg bytte ut stokk og bart med hatt og frakk og bli en helt annen. Akkurat hvem han transformerer seg til, har jeg ikke helt styring på enda, men det blir nok en annen 1001-fysak fra ulesthylla. En aldri så liten overraskelse der, altså.

Faglitteratur

I mars blei det ikke lest noe særlig ny faglitteratur her hos meg, men det er helt i orden, for jeg har mer enn nok med å jobbe med de verkene jeg allerede har lest. Og de fire meterhøye stablene som lenge har okkupert golvplassen på arbeidsrommet, har nå krympa én enkelt stabel på tolv titler, der kun tre er uleste. Hurra! Det er god grunn til å juble, for det betyr at jeg er i rute, at det går strykende, fykende og at jeg snart er i mål med masteroppgave og mastergrad.

Leselista for april er nok en del kortere enn disse listene pleier å være, men jeg har jo ei oppgave å ferdigstille og en del andre prosjekter å se i land også. Nå gjelder det å koste på med alt jeg har, bihulebetennelse eller ikke, koselese kan jeg gjøre etterpå! Og om jeg kommer igjennom de oppsatte titlene for april, er det mye fint å ta av i bokhyllene - som vanlig. Fortsatt god påske til dere alle sammen, og riktig god vårlesing!