Det lange farvel

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest fagboka og sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen av Hans H. Skei i påska, tenkte jeg at jeg jammen skulle gi denne kriminallitteraturen ei lita sjanse til. Skei trakk nemlig fram så mange interessante og spennende elementer ved en haug ulike bøker, at jeg ikke lenger tenkte så mye på at jeg egentlig ikke liker krim, verken i påsketida eller ellers.

Uansett, jeg gikk på oppdagelsesferd i ulesthyllene mine, som ikke akkurat bugner av uleste krimbøker. Men jeg fant da noe, og da alle andre lukka påskekrimmene sine, åpna jeg min. Valget falt på ei bok av den amerikanske forfatteren Raymond Thornton Chandler (1888-1859). Chandler, som nesten utelukkende holdt seg til kriminalmysteriene i løpet av sin karrière, debuterte med ei kriminalnovelle så seint som i 1933 og kom med sin første kriminalroman i 1939. Til sammen blei det seks romaner i serien om den hardkokte privatdetektiven Philip Marlowe før Chandler trakk i plankedressen. Den første var nevnte bok fra 1939, The Big Sleep (på norsk i 1954 som Den lange søvnen), mens det hele avrundes noe ironisk av The Long Goodbye (1953), oversatt til norsk av Rolf Randall (1905-1974) i 1956 under tittelen Det lange farvel. Jeg har med andre ord lest både første og siste bok i serien, i alle fall om en ser bort ifra at Marlowe også opptrer i et filmmanus fra 1958 og i det uferdige verket Chandler døde i fra, som blei fullført av en annen og publisert posthumt i 1989.

Første bok om Philip Marlowe var i mine øyne veldig hardkokt og ikke så veldig troverdig. Marlowe føyk rundt i Hollywoodtraktene og blei både beskutt og det som verre er. Siste bok var litt mindre hardkokt og en del mer troverdig, så det i seg sjøl var faktisk en gledelig overraskelse. Blant anna er det en helt annen stil over kvinneportrettene i Det lange farvel, og Marlowe er ingen uvettig bajas lenger, men en kynisk, knallhard og iskald fyr, som veit hva han forsaker ved å opptre nettopp slik (ja, for det er jo bare en opptreden). I tillegg likte jeg hovedhandlinga mye bedre i denne boka enn i den forrige.

Vi som lesere kommer seint inn i handlinga, og det hele fortelles i førsteperson preteritum. Det gjør at vi stadig henger litt etter i begynnelsen og ikke helt veit hvor vi skal eller hvorfor, men fordi Marlowe er en troverdig og litt naiv forteller, tar en raskt igjen forspranget han har. Denne gangen er det en mann ved navn Terry Lennox som havner i privatdetektivens søkelys. Det er noe ved han, enten det alt for tidlig hvite håret og det arrete ansiktet, eller den sanseløse beruselsen og hundeøya, som gjør at Marlowe forbarmer seg over den andre. Vennligheten fører så til at de to mannfolka blir en slags kompiser. De møtes og drikker gimlets sammen, men snakker ikke så mye og kjenner hverandre ikke egentlig så godt. Derfor blir Marlowe ganske overraska når han ei natt plutselig blir vekt. På døra står Terry Lennox med en pistol.

Men Terry Lennox vil verken lure, true, rane eller drepe. Han trenger ganske enkelt hjelp. Og Marlowe bistår, men bare om Lennox kan holde munn om det han veit, har sett, hørt eller gjort. Tidlig på morrakvisten kjører de av sted, slik at Lennox kan rekke et rutefly til Mexico. Han stikker av. Marlowe har bange anelser om hva han stikker av fra, men er samtidig nokså sikker på at Lennox ikke har gjort noe ulovlig. Når Marlowe så kommer hjem, venter politiet nedi gata. Og det blir ett stykk hardkokt snushane, som nekter å svare på spørsmål, mot to stykk brutale, korrupte politibøller, som verken bryr seg om lovene, rett og galt eller andres ve og vel. Marlowe krenker dem verbalt, noe som hadde vært svært fornøyelig, hadde det ikke vært for de fysiske konsekvensene. Etter en snartur innom politisjefen, som også har digre never, må Marlowe i fengsel. Men nå har både leseren og Marlowe pusla sammen hva som har hendt. Sylvia Lennox, kona til Terry, er blitt funnet drept.

Men dessverre er det Terry som er den hovedmistenkte for å ha kvesta Sylvia. Og Marlowe er mistenkt for å ha bidratt litt for mye, men han sier ikke et kvekk til noen. Så dysses saken ned, og Marlowe kan vende tilbake til sitt sedvanlige snushaneliv, med et lite, støvete kontor der det sjeldent er folk. Likevel merker han at det etter Lennox-saken er litt ekstra pågang, særlig av den uønska sorten. Derfor snur han heller oppmerksomheten mot noe anna enn Terry og Sylvia Lennox. Som å oppspore en velkjent forfatter, som angivelig har stukket av hjemmefra for å ha tidenes fyllekule. Igjen. Det hjelper også at denne Roger Wade har en over gjennomsnittlig smukk kone. Før Marlowe er klar over det, er han djupt innblanda i deres ikke alt for velfungerende ekteskap. Det hintes om affærer, viftes med pistoler og drikkes liter på liter med sprit i kjent hardkokt stil. Og her må jeg bare legge til at da dette kom, denne måten å skrive kriminalromaner på, var det både nytt, annerledes, samfunnskritisk og realistisk. I dag blir det fort klisjéprega når én etter én segner om i whiskeyrus.

Og stort mer enn det vil jeg ikke fortelle om handlinga. Kanskje først og fremst fordi jeg sjøl fant den litt forutsigbar, og er redd for at flere enn meg vil pusle sammen bitene når de først er oppe i dagen. Likevel må jeg også innrømme at boka er elegant komponert. Men det spørs om ikke den litt for hardkokte stilen, med røft språk, ironisk distanse og et svart syn på samfunnet, i kombinasjon med den naive, tøffe privatetterforskeren som lirer av seg frampek som andre bruker poetiske bilder, gjorde sitt til at leseropplevelsen blei noe tam. Jeg kom i alle fall fram til rett syndebukk og riktig forbindelse før Marlowe gir uttrykk for at han veit noe som helst. Det kan alltids være et bevisst grep fra forfatterens side, men det sier seg sjøl at det ikke blir så spennende å nøste sammen med Marlowe etterpå.

Det lange farvel går for å være Chandlers mesterverk og en av tidenes beste krimklassikere. Det kan så være, men den står like fullt tilbake for gode åtti prosent av all skjønnlitteratur jeg har lest. Komposisjonen er som skrevet over elegant, men ikke særlig nyskapende sett med dagens blikk. Intrigen er også god, med mange artige vendinger, men likevel litt uten spenning. Philip Marlowe er på mange måter en helt, der han haster i vei for å beskytte andre, men han blir fort stiv, blærete og unødvendig sjølsikker. Det er naturligvis en del av stilen, og den kan en sette pris på eller ikke. For meg er Marlowe en litt tvetydig romanfigur som jeg verken liker eller misliker, og da jeg ikke bryr meg nevneverdig om hvordan det går med han, sier det seg sjøl at lesinga også kan gå trått. Han er tross alt hovedperson og fokaliseringsinstans. Tempoet i boka er varierende, men aldri tilfredsstillende. Begynnelsen er seig og Chandler bruker lang tid på å etablere personer og miljø uten å egentlig skildre, noe som er problematisk. Deretter kan det stundom gå slag i slag, bokstavelig talt, uten at noe føles viktig. For min egen del tror jeg det skyldes den ironiske distansen Marlowe har til alt og alle, og som også preger relasjonen mellom forfatter og hovedperson, som glimtvis avsløres.

I boka si er Skei full av beundring for Chandler og hans samtidige, Dashiell Hammett (1894-1961). Sistenevnte har jeg ikke lest noe av, men jeg syns likevel jeg har lest nok hardkokt krim nå til å påstå at det ikke er noe for meg. Det er reinspikka underholdningslitteratur som glir lett og motstandsløst, sjøl om det i perioder er noe omstendelig. Det er fort lest og fort glemt. Slikt er sjeldent et kvalitetstegn, og boka ender opp med å bli mest tidtrøyte. Jeg vil gjerne at bøker skal være noe mer og bety noe mer, og vil derfor antageligvis holde meg unna Chandler og de hardkokte bussene hans i framtida. På krimsida foretrekker jeg da faktisk Arthur Conan Doyle og Agatha Christie - rett og slett fordi de gir meg mer, sjøl om det også er formellitteratur.

I det minste er kriminalromanen Det lange farvel, med alle sine språklige femtitiallsfloskler, handlingsmessige klisjeer, privatdetektivens døve konkurranse mot udugelige politifolk og totalt uforståelige skildring av Linda Loring (særlig den scenen mot slutten kan gi hvem som helst hodepine), ei 1001-bok som gir lesekryss. Det kommer godt med, da Chandler erstatta Nathaniel Hawthorne, den egentlige lesesirkelforfatteren, denne måneden.