torsdag 30. april 2015

Favorittbøker: I

På bokstaven I fant jeg, frustrerende nok, bare tre mulige favorittbøker i bokhyllene: Isslottet (1963) av Tarjei Vesaas, I kjølvannet (2000) av Per Petterson og Innsirkling (2007) av Carl Frode Tiller. Med andre ord: tre solide bøker av tre norske menn, alle blant våre viktigste etterkrigsforfattere (Vesaas debuterte før krigen, men hadde som kjent ei lang karrière). Alle tre er svært anerkjente og har mottatt kritikerros, stående ovasjoner og flerfoldige priser. Jeg måtte derfor gruble ei stund før jeg kom fram til hvilken bok jeg skulle velge, og hvorfor.

Bildekilde: Bokelskere
Isslottet
Med bevissthet om at dette kan bli en lett repeterende bokblogg, der de samme forfatterne og de samme bøkene blir løfta fram i det uendelige, vil jeg for andre gang på en måned velge å fokusere på Isslottet. Og det er rett og slett fordi Tarjei Vesaas (1897-1970) har skrevet ei tidløs bok. Historia om Siss og Unn er så djupt hjemla i det menneskelige, i det mellom-menneskelige, i det eksistensielle og i det følelsesmessige at jeg vanskelig kan tenke meg en leser som ikke blir berørt.

Den korte romanen om Siss og Unn, to jenter på elleve år, er lagt til ei lita, norsk bygd. Det er seint, seint på høsten, og svært kaldt. Isen knaker etter hvert som den blir tjukkere og sterkere, og rundt den veldige, buldrende fossen har kulda nærmest innkapsla det sprutende, rennende vannet og fryst store deler av det til is. Resultatet er en isfoss, der kuppel på kuppel og tårn på tårn minner om et slott. Et tiltrekkende slott, et farlig slott, et eventyrslott, et isslott. Som glitrer i sola og er berusende vakkert å se på. Som oser av rå kulde inni, en fornummende, bedøvende kulde. Det er her, ved og i isslottet, at de vesentligste delene av boka utspiller seg. Og det er herfra Vesaas henter mye av symbolikken, metaforene og de poetiske bildene som dominerer teksten. Det er natur mot menneske, naturen i mennesket og mennesket som natur som skildres.

Bortsett fra akkurat disse konkrete miljømarkørene, handler store deler av resten av boka om nettopp de menneskelige og følelsesmessige erfaringene vi gjør oss i møte med andre mennesker, som forelskelse, skam, sjokk og sorg. Det er følelser alle kan kjenne seg igjen i, følelser som er skildra åpent, nydelig, med klokskap og varme. Det er dette som gjør boka tidløs og allmenngyldig, som gjør at appellen burde være sterk i alle land der det kan bli kraftig kulde vinterstid, og i alle land der leserne er i stand til å tolke den ytre kulda som et uttrykk for den indre kulda.

Noe av det magiske ved boka, er at den i all sin ytre enkelhet i form, språk og hovedhandling - er så fortryllende kompleks under. Det er lag på lag av betydning i tekst og undertekst, i symbolikk og metaforer. En ung og utrent leser kan derfor hente ut det som passer til hans nivå, mens den erfarne leseren kan hente ut uendelig mye mer - hun kan tolke, lese mellom linjene, ta assosiasjoner og intertekstuelle referanser (for eksempel til Rasmus Løland og folkeeventyra). Boka, handlinga og tematikken bygges da gradvis utover og utover, teksten vokser med leseren, inn i leseren. Slik blir også sjølve boka litt av et isslott.

Men sjøl om jeg påpeker enkelhet i form, språk og hovedhandling, må det ikke misforstås. Det at boka er leservennlig, betyr ikke at den nødvendigvis er enkel. Det er mye som er hemmelig i Isslottet. Mye ligger mellom linjene. Mye får vi aldri vite, fordi det er irrelevant - og det gjør ingenting. Men boka er likevel tilgjengelig, og en ressurs som bør benyttes mer, for eksempel i undervisningssammenheng. De korte kapitlene, de korte setningene og den spennende, lettfulgte ytre handlingsgangen er ideell for elever i ungdomsskolen og på videregående, mens den komplekse, underliggende historia med fokus på det indre nivået hos hovedpersonene er et funn av ei analyseoppgave for voksne studenter. Her er det vanvittig mye å hente.

Også skriver jo Tarjei Vesaas så vidunderlig vakkert. En bør lese sakte for å få med seg hvor gjennomtenkt den språklige strukturen er, med veksling mellom korte og lange setninger og bruk av tegnsetting for å variere tempo og intensitet, med konsonantrim og vokalrim, med ei sterk indre rytme og nøye utvalgte ord. Det er manende, noen ganger angstskapende, gjenkjennelig og sårt. Teksten er gjennomarbeida og svært stramt og bevisst komponert, og resultatet er ei bok en blir glad i og vender tilbake til, rett og slett fordi den betyr så mye. Vesaas gjør Siss og Unns erfaringer våre, han gjør dem til noe i oss, til oss, og kampen deres blir derfor også leserens kamp, på godt og vondt.  

Hva er din favorittbok på I?
Det var ikke helt lett å velge denne gangen, trass i at det ikke var så mange alternativer å velge i. Men jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen, sjøl om den første Innsirkling-boka ikke ligger langt unna. Jeg kan tenke meg at Innsirkling (boka eller bøkene) kommer høyt opp som favorittbøker hos mange. Eller kanskje du har noen helt andre potensielle favoritter på lur? Hvorfor liker du akkurat disse bøkene så godt? Tarjei Vesaas klarer i Isslottet å gjøre noe som få andre forfattere får til: å leve seg inn i mennesker langt unna en sjøl i alder og erfaring, å skildre dem både utafra og innafra på en troverdig og varm måte, å få det hele til å virke uendelig lett, mens det egentlig er uhyre komplekst. Og det hele gjøres i et elegant utforma språk som får en til å grine.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar