På nattbordet

Bildekilde: Bokelskere

Akkurat nå har jeg faktisk bare ei bok på nattbordet, og det har omtrent aldri skjedd før. Men det er fordi jeg bare vil konsentere meg om denne ene boka! Alle andre forstyrrelser, deriblant andre bøker, skal lukes vekk, slik at jeg bare kan kose meg. Forfatteren er sjølsagt en av mine favoritter, nemlig selveste Margaret Atwood. Og boka, det er Gileads døtre. Og her er litt fra begynnelsen av boka:

På skolen var det rosa til vår og sommer, mørklilla til høst og vinter og hvitt til spesielle anledninger: søndag og fest. Armene tildekket, håret tildekket, knelange skjørt før man var fem og ikke mer enn to tommer over ankelen etter det, for menns begjær var noe fryktelig, og dette begjæret måtte tøyles. Manneøynene som bestandig flakket hit og dit som øynene til tigre, disse søkende øynene, måtte vernes mot den lokkende og blendende kraften vi hadde - i våre veldreide eller magre eller tykke bein, i våre yndige eller knudrete eller pølsetrinne armer, i våre kviser eller ferskenhud, i våre blanke, flokete krøller eller strittende bust eller pistrete tynne fletter, det spilte ingen rolle. Uansett fasong og trekk var vi snarer og lokkemidler enten vi ville eller ikke, vi var den uskyldige og uklanderlige årsak som i kraft av selve vår natur kunne gjøre menn så beruset av lyst at de vaklet og falt og stupte over kanten - Kanten av hva? undret vi. Var det som et stup? - og styrtet ned i flammene, som en ball av brennende svovel slynget av den vrede Guds hånd. Vi var voktere av en uvurderlig skatt som vi bar usynlig inni oss; vi var dyrebare blomster som måtte dyrkes trygt i drivhus, ellers ville vi bli overfalt, kronbladene våre revet av og skatten vår stjålet, og vi ville bli flerret i stykker og trampet ned av de rovgriske mennene som kunne luske bak alle hjørner, der ute i den store, nådeløse, syndefulle verden.

    Det var sånne ting Tante Vidala med den rennende nesen fortalte oss på skolen mens vi broderte lommetørklær og fotskamler og innrammede bilder med halve korssting: blomster i vase, frukt på fat var yndlingsmønstrene. Men Tante Estée, som var den lærerinnen vi likte best, sa at Tante Vidala overdrev og at det ikke var noen grunn til å skremme vettet av oss, siden det å vekke en sånn aversjon kunne ha negativ innvirkning på vår fremtidige ekteskapelige lykke.

    "Ikke alle menn er sånn, piker," sa hun trøstende. "De beste blant dem har en fremragende karakter. Noen av dem har anstendig selvbeherskelse. Og når dere først er gift, vil det fortone seg helt annerledes for dere og ikke særlig skremmende i det hele tatt." Ikke fordi hun visste noe om det, for Tantene var ikke gift; det hadde de ikke lov til. Det var derfor de fikk ha skrivingen og bøkene. 

    "Vi og fedrene og mødrene deres vil gjøre et godt valg av ektemenn til dere når den tid kommer," sa Tante Estée. "Så det er ikke noe å være redd for. Bare lær det dere skal og stol på at deres foresatte gjør det som er best for dere, så kommer alt til å gå som det skal. Jeg skal be for det."

    Men til tross for Tante Estées vennlige smil og smilehull var det Tante Vidalas versjon som festet seg. Den dukket opp i marerittene mine: drivhuset som ble knust, før rivingen og spjæringen og de trampende hovene, med rosa, hvite og mørklilla rester av meg selv spredt utover bakken. Jeg fryktet tanken på å bli eldre - gammel nok til å bli gift. Jeg hadde ingen tro på Tantenes kloke valg: Jeg var redd for å ende med å bli gift med en ildfull grabukk.

Utdraget er henta fra side 17-19 av den innbundne utgaven av Gileads døtre, til norsk i 2019 ved Inger Gjelsvik og Bjørn Alex Herrman. Og nå skal jeg lese mer.

Alfabetlesing: Lang dags ferd mot natt

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i den irskætta familien Tyrones sommerhus en augustmorgen i 1912. Klokka er rundt halv ni, sola skinner og familien er akkurat ferdige med å spise frokost. Mora, Mary Tyrone, er 54 år gammel og fortsatt pen og nett. Men hendene hennes er aldri rolige. Far i huset, James Tyrone, er 65 år gammel og har fortsatt en stram militær holdning. Når teppet går opp, fører han henne forsiktig fra frokostbordet og inn på stua. De er godmodige med hverandre, de erter, smiler og ler. En får inntrykk av harmoni og balanse. Men inntrykket forskyves allerede etter bare ei side.

I huset er også parets to sønner. Jamie er 33 år, ligner mest på faren, men er ikke så stram og flott. Han viser allerede tegn på begynnende forfall. Han er lurvete og ganske kynisk, men likevel tiltrekkende. Han legger ikke skjul på at han gjerne tar seg en dram. Edmund er 23 år og ligner på mora. Han er høy og tynn, med lange fingre. Også disse fingrene er nervøse. Edmund er åpenbart ikke frisk, og er blant anna innsunken i kinna og tørr og gusten i huden. Men dette er noe verken han eller de andre tar fullstendig på alvor. Det klarer de bare ikke -.

Edmund skal til legen seinere samme dag. Mora er urolig for han og for helsa hans, for beskjeden han skal få, for det som kan komme til å skje, for hva det kan komme til å feile han og for hva som da vil skje med dem alle, med henne, med familien. Hun vil ikke klare det om det feiler han noe ille! Ikke han også -. For å berolige henne, mener alle at han sikkert bare får en harmløs beskjed fra legen, i verste fall er det den hersens malariaen som er tilbake. Men disse beroligelsene er ikke nok for mor. Hun må ovenpå.

Og uten å ville noe vondt, lar de henne gå opp, og de lar henne være i fred. Av uvit, av godhet, av sløvhet? Med tiltro og kjærlighet, tillit og forståelse; mor er urolig, mor må hvile. Men de trenger kun å kaste ett blikk på henne når hun endelig kommer ned igjen for å skjønne hva som er hendt. Hun har misbrukt tilliten deres. Igjen. Og da trenger vel ikke de andre å holde igjen noe som helst lenger heller? Da kan alt fare, alt det de har jobba for og trodd på -.

Og herfra går det bare ned, ned, ned med hele familien. Fasaden er allerede tilintetgjort, som om av et dirrende, buldrende jordskjelv. Og resten følger etter. Familien smuldrer opp mens vi leser og alle gode forsetter, ømme blikk og varme kommentarer, blir til ingenting. Det som var en lystig morgen, er en ganske annen kveld mange timer seinere. Når dagen blir natt, har til og med håpet forlatt sommerhuset. Resignerte legger vi boka sammen og grunner på det vi akkurat har vært vitne til.

Amerikanske Eugene Gladstone O'Neill (1888-1953) har skrevet et mesterlig stykke om en aldeles sønderrevet familie som i sin fortvilelse over tingenes tilstand kontinuerlig tar ut frustrasjon, sinne, anger og desperasjon på hverandre. De anklager seg sjøl og de andre uopphørlig, de kjefter, banner, protesterer og benekter, de innrømmer sine feil og fadeser, og de blir sinte og såra når de blir trådt for nære. For om de ikke knuger hardt, hardt på sin egen versjon av livet, ville de vil mest ikke klare å leve -.

Og med det er vi inne på begrepet livsløgn og dens dramatiske far, Henrik Ibsen (1828-1906). Det er tydelig at nettopp Ibsen er en av O'Neills inspirasjonskilder. Dramaet er som skapt over en ibsensk lest: Stykket er enhetlig i handling, tid og rom. Vi kikker inn i et hus, der interiøret angis nøyaktig. Det er detaljer om bøker, stoler, lys, dører, vinduer, utsikt og så videre, slik at alt er visuelt, også for oss som "bare" leser. Videre har stykket få personer, kun familien samt ei tjenestejente, det utspiller seg over en dag og makter å forene fortid og nåtid på en uhyre balansert og kompleks måte. For mens fortidas grimme hemmeligheter rulles opp, og før vi virkelig har forstått omfanget av dem, har nåtidssituasjonen på scenen blitt enda verre.

Jeg skal ikke legge skjul på at stykket er tragisk, til og med av den destruktive sorten. Og det er sårt å lese om hvordan personene gjentatte ganger skuffer hverandre, til det ikke er flere skuffelser å få, bare døden. Og da forstår en hvorfor det ender som det gjør også, sjøl om en kanskje ikke vil forstå.

Handlinga er nokså enkel å følge, sjøl om den foregår på flere tidsplan og i flere steder av huset. Menneskene framstår som normale og i utgangspunktet sympatiske. Det er liksom ikke deres feil at de er blitt ramma så hardt av ulike ulykker og at de som følge av disse har det så vanskelig. Men etter hvert som vi leser, forstår vi at de ikke er uten skyld, men at deres felles ansvarsfraskrivelse virkelig ikke hjelper på problemet. Særlig mora surrer seg vekk i ei vond virkelighetsflukt, og hun er kanskje den som aller mest må ta tak i eget liv for å få til ei endring. Men hun er så skjør og engstelig og nervøs og klarer ikke, og i sin enorme skuffelse over henne, nok en gang, makter ikke de andre heller. Den dårlige sirkelen er komplett.

De dramatiske grepene til O'Neill er enkle, men veldig effektive. For eksempel speiler han stemninga og situasjonen inni huset med været utafor. Det åpner lyst, lett og sommerlig rett etter frokost - planene er klare, hagearbeid skal gjøres, en bytur skal unnagjøres. Så kommer tåka sivende opp fra havna, mer og mer og mørkere og mørkere etter hvert som det går mot kveld. Når det er natt, er det blitt tett og kaotisk. Så går tåkeluren, faresignalet som ingen vil høre på. Den forteller dem bare at de ikke får sove i natt heller -.

Stykket har en flott balanse mellom personene, deres scenetid og det de forteller. Alt framstår som viktig, relevant og sant. Men med så mye tung tematikk og alvorlige skjebner, er det vesentlig at forfatteren er seg sine replikker bevisst. Og disse utnytter O'Neill til det fulle. Her er det overraskende mye humor, sjøl om den er mørk, fandenivoldsk og vond, men det glimter også til, slik at vi får se hvordan disse menneskene kunne ha hatt det, om skjebnen hadde utspilt seg annerledes. På denne måten blir faktisk realiteten i stykket enda verre.

Lang dags ferd mot natt er er stykke med mange skiftninger. Personene, stemmene deres, historiene, fokuset - alt endres flerfoldige ganger slik at alle får fortelle sitt. Men de hyppigste skifta er det stemningene og det følelsesmessige som står for. Fra det lette og lyse til det anklagende, kranglete, beske, sinte, forsonende, forsvarende, såre, ømme, ertende, rå, brutale, triste, arrogante, fornærma, tilgitte, glade, avmektige og så videre. Vi får inntrykk av at menneskene har levd oppå hverandre med uendelig mye usagt i forferdelig mange år. Men nå klarer de ikke å holde igjen lenger. Nå som mor har sprukket, sprekker resten. Og det er nesten ikke til å holde ut, hadde det ikke vært for at teksten har driv, trykk, retning og kraft. Vi skal ned, enten vi vil det eller ikke. Og når teppet faller, er alt svart.

Solid oversatt av Bjørn Alex Herrman (f. 1959), som på norsk har klart å gjenfinne O'Neills balanse mellom poesi og grim virkelighet, humor og alvor.

Alfabetlesing: Huckleberry Finns opplevelser

Bildekilde: Bokklubben

Det begynner å bli ei stund sia jeg leste denne boka - i følge notatene mine blei den ferdiglest allerede 03. oktober. Sånn går det når en er travel! Men nå er det altså endelig på tide med en omtale. Mange kjenner nok til figuren Huck Finn fra før. Det er nemlig slik at romanen Huckleberry Finns opplevelser fra 1884 er nummer to i rekka om unge gutter og det de opplever langs Mississippi mellom 1845 og 1850. Første bok, Tom Sawyer, kom i 1876. Her opptrådte Huck som en bifigur, en som er med på mange av Toms sprell og som til slutt ender opp med både gull, heder og ære. Det er ikke barebare til å være en fattiggutt!

Her møter vi Huck igjen, ei kort stund etter de greiene med Tom. Fortellinga er lagt rett i munnen på Huck, som snakker direkte og usjenert om det meste, med rå dialekt, mangelfull tegnsetting og rettskriving på skrå. I det hele tatt gir teksten inntrykk av å være svært talemålsnær, og det er en kul stil som kler innholdet. Også hovedpersonen virker å være kul - i alle fall på overflata. For egentlig er det jo ei djupt tragisk og trist historie som ligger under.

Tom kommer fra en av de bedre familiene i byen, og han kan gjøre sine sprell og komme unna med det. Men slik er det ikke for tolvåringen Huck. Han er og blir en fattiggutt og har vokst opp i gater og smug mest som en landstryker. Etter de greiene med Tom, som det refereres til i åpninga av romanen, er Huck blitt tatt hånd om av enkefru Douglas, ei kristen dame som har adoptert Huck og satt seg fore å gjøre folk av gutten. Det betyr at han må gå med skjorte og sko, vaske seg, spise pent, gå på skolen, lese i Bibelen og sove innomhus. Det er hårde bud for en som bare vil løpe rundt ute og være fri!

Men Huck viser en enorm tilpasningsdyktighet. Han trives på skolen og liker å lære. Det er ikke så ille å lese heller, når han bare får litt dreisen på det. Og dessuten sniker han seg ut av vinduet akkurat når han vil, og kan fint sove ute noen netter innimellom, uten at enkefrua får vite om det. Huck trives med litt tilsyn og omsorg, i alle fall så lenge det ikke blir for mye Bibeljabbing. Men en dag dukker faren til Huck opp. Han er en dranker som banker Huck så ofte han kan. Og nå er han sint - rasende - fordi sønnen har det mye bedre enn han, og fordi Huck har penger. De pengene skal vel faren hans ha! Han nekter Huck å gå på skolen, og erter, skremmer, mobber, truer og plager og passer på å trøkke sønnen godt ned både fysisk og psykisk. Huck holder ut. Men det er ikke nok for faren å pine sønnen slik på avstand. Og ikke får han gullet til Huck heller. Derfor kidnapper han like gjerne Huck og ror han et godt stykke oppetter elva, til ei falleferdig rønne langt uti skauen. Der blir Huck sperra inne.

Derfra er det kort vei tilbake til det stusselige landstrykerlivet Huck kjenner så godt. Både Bibel og skjorte, håndvask og manerer er lite aktuelle. I rønna er det dårlig med mat, men rikelig med sprit. Faren til Huck drikker og slår. Han låser døra når han drar for å hente forsyninger, altså stjæle mat og sprit, og lar Huck være igjen aleine. Det kan gå flere dager før han kommer tilbake. Etter hvert får Huck slippe ut litt innimellom, mest for å hjelpe faren med ulike gjøremål. En dag kommer det en båt duvende nedover elva. Den er tom! Faren til Huck ser den ikke, og Huck klarer å gjemme den et stykke unna rønna. Ved en tilfeldighet oppdager han også at litt av veggen i hytta er løs. En plan tar form. Neste gang faren er borte, begynner Huck arbeidet. Han iscenesetter sin egen død, rapper alt faren har i hytta og stikker.

Han ferdes om nettene og sover om dagen. Ganske raskt kommer han seg i land på ei øy midt uti elva, og herfra kan han følge litt med på det som skjer i småbyene ved elvebredden. Kort tid etter flukten hører han at folk snakker om det som er skjedd ved rønna i skogen. Og det blir sokna etter liket hans i Mississippi. Det er like før Huck oppdages også, men han klarer å gjemme seg. Etter hvert viser det seg at han ikke er aleine på øya. Der er det også en rømt slave, Jim. Han pleide å jobbe for enkefru Douglas, men blei redd og stakk av da han hørte snakk om at de kanskje skulle selge en slave. Huck liker Jim godt, så de slår seg like godt i hop: En hvit guttunge og en svart mann, begge på flukt fra et vondt liv, begge på vei mot et bedre. Men reisa deres blir langt ifra problemfri. 

Huckleberry Finns opplevelser av amerikanske Mark Twain, født som Samuel Langhorne Clemens (1835-1910), er ei sprudlende, fantasirik, kontrastfylt og kompleks bok. Ordtilfanget er stort, replikkene er morsomme og menneskene som Huck og Jim møter underveis nedover Mississippi er noen skikkelige originaler. Huck og Jim blandes inn i det ene etter det andre, familiefeider og landsbyproblemer, gjengopprør og arvetvister, de møter svindlere og skarpe kvinner, de juger og ler, ror, løper, er ute i uvær, drukner nesten og må redde hverandre gang på gang. Dette er med andre ord en skikkelig røverroman! Men den har også både innhold og budskap.

Når en begynner å lese, blir en først rysta over den grimme skjebnen til Huck. At han har en udugelig far er det ingen tvil om. Huck er offer for både vanskjøtsel og omsorgssvikt, og det er utrolig at han er blitt såpass stor uten at noen har grepet inn og fratatt faren alle rettigheter. Men, og det er et viktig men, sjøl om Huck har hatt det så elendig, har det ikke kua han helt. Huck har en unik evne til å gjøre det beste ut av alt, og sjøl om han er redd og sier det også, viker han ikke. Han er god, og han tror godt om folk. Og dette viser seg å bli vesentlig etter hvert som en leser videre. 

Med våre lesebriller er det fort dette med rasisme som trekkes fram som den viktigste delen av romanens tematikk. Og det er uten tvil slik at rasismen er en stor del av tidskoloritten som forklarer datidas ideologi. Den voksne negeren Jim er en slave, og det betyr at han er mindre verdt enn guttungen Huck. Huck er og blir Jims herre, sjøl om Jim fint kunne vært faren til Huck. For oss i dag blir dette et paradoks. Men det virkelig kloke Twain gjør her, er at han lager det til et paradoks allerede i romanen. For sjøl om Huck er herren og Jim er slaven, er det Jim som tar vare på Huck, helt uten å bli bedt om det. Han tar på seg ei farsrolle og lar gutten få mest søvn, mest hvile, mest mat. Enkelte av disse passasjene er det rørende å lese, sjøl om Huck forteller direkte og liketil. En voksen leser ser omsorgen som ligger bak handlingene til Jim og glemmer ikke at en voksen arbeidskar lett kunne gjort kål på en guttunge om han ville.

Og dette bevisste grepet om tematikken og personene, gjør at tematikken vokser seg for stor til å dekkes av et begrep som rasisme. Dette handler til sjuende og sist om etikk: Ikke bare hvordan vi vurderer rase, kjønn eller hudfarge, og handler etter lover, regler og sedvane i forhold til dette, men hvordan vi er mot alle mennesker vi har rundt oss, og hva vi gjør for våre medmennesker. For Huck blir dette svært konkret i møte med Jim. Det er nemlig slik at rømte slaver er lukurative å tyste på - det er dusør å få. Men Huck får seg ikke til å tyste på Jim, sjøl om han bare er en "nigger". Huck veit at Jims høyeste ønske er å bli fri, slik at han kan dra tilbake etter familien sin. 

I løpet av romanen har Huck mange enkle refleksjoner omkring Jim og hudfargen hans, og han kan ikke få det til å stemme at en så fin fyr som Jim, som hjelper han med så mye, skal være mindre verdt enn han sjøl. I følge kristne dygder skal en ikke gjøre vondt mot andre. Å tyste på Jim bryter derfor med disse dygdene. Men å ikke tyste bryter andre lover - ei plikt samfunnet pålegger hvite mennesker mot de svarte menneskene. Hva er verst, å forråde en venn eller å la være å si ifra om en rømt neger? Hva teller mest, hudfarge eller karakter, rase eller faktiske handlinger, kristendom eller en indre følelse av rett og galt? At Jim inntar ei farsolle, gjør dilemmaet enda verre for Huck, og her har dagens lesere også litt å lære. Men på et punkt lar Huck alt gå fanden i vold, og tenker for seg sjøl at han kommer vel ikke til himmelen uansett -. Når så Jim plutselig er borte og satt i fangenskap, kan ikke Huck gjøre annet enn å legge tidenes plan.

Huck, Jim og Tom gjør mange krumspring i boka, kanskje litt for mange? For min del blei i alle fall slutten noe oppstylta, og den Huck jeg hadde blitt kjent med og blitt glad i, forsvant i alt styret. Spirrevippen Tom brauter i vei og tar plass, men han interesserer meg overhodet ikke, flat som han er. Da er dynamikken mellom Huck og Jim mye mer spennende. Det tok litt tid å komme inn i boka reint språklig, for det var uvant med så mye direkte tale og mangel på tegnsetting. Men etter noen sider gikk det unna som bare det, og det muntlige tilførte teksten masse kraft, friskhet og karakter. Et stilig og modig valg av oversetter Bjørn Alex Herrmann (f. 1959) å holde på det! 

Ellers har jeg en annen innvending til oversetteren. Jeg ser at det er et solid og dyktig arbeid som er lagt ned i romanen, og det fortjener den virkelig. Men leserne fortjener ikke at deler av et godt og informativt forord blir gjenbrukt som etterord - det er litt for slapt. Og når det kommer til forord, må jeg bare igjen komme med et generelt hjertesukk: Hvorfor må nesten hele hovedhandlinga avsløres i forordet? Jeg forstår at forordet mange ganger skrives som en introduksjon til boka, men kan ikke dette gjøres litt mer taktfullt? Flertallet av de som leser forordet, har jo ikke lest hovedteksten! 

I denne boka får en i tillegg til forord og etterord også et noteapparat - dog helt uten noter, så det er veldig hemmelig. En finner det bakerst i boka som punkter og innspill til enkelte formuleringer i den løpende teksten. Her hadde jeg satt pris på et fullstendig noteapparat, men jeg har også forståelse for at redaktøren har valgt å "skåne" leseren for avbrytelser underveis i teksten. Det som verre er, er at notene kommer med slurv. Her vises det nemlig til illustrasjoner som boka ikke har, og dette får Bokklubben, som står bak min utgave, ta på sin kappe.

Huckleberry Finns opplevelser viste seg å være ei stilig bok som fortsatt er relevant. Den ga meg en fin leseropplevelse med massevis av morsomme situasjoner, halsbrekkende eventyr, aktuelle etiske problemstillinger, replikker med snert og personer med akkurat passe masse kjærlighet for hverandre.